Bokelskere.no

På min vei gjennom bortgjemte bokhyller og kasser finner jeg bestandig noe spennende eller originalt som jeg blar litt i og får lyst til å lese. Og som bokelsker ønsker jeg også å vise fram en og annen bok, fordi den har betydd noe spesielt for meg, slik tenkte og skrev de tidligere eller dette er en bok utenom de vanlige. Og dette ønsker jeg å fortsette med.
Denne gangen vil jeg vise fram boka "I stille timer" av J. J. Jansen, utgitt i 1915. En liten bok der en sogneprest skriver ned noen tanker, svar og fyndord. Kanskje virker de litt underlige i dag og vi er vel ikke enige i alt det som står. Men fortsatt er det mye som har verdi i dag også.
Her er noen eksempler:
Sinte Koner er ofte meget dyktige. Det samme er maaske ogsaa Tilfældet med sinte Theologer.
Optimisme er bra nok; men la os ikke lyve Livet lysere end det er.
Om mine Tilhørere erindrer Halvparten af min Tale, saa frygter jeg meget, at det er den Halvpart de ikke trenger.

Og mye mere i denne duren. Mye artig og sant, men også underlig i dag.

Hei og takk for det. Prøver å bidra når jeg kan:) Og takk for forståelsen:) Takker også for lykkeønskningen selv om jeg ikke har noe snev av håp, men det er bare sånn jeg er. En evig pessimist:)

Siden vi venter ei lita tulle i slutten av mars, tror jeg ikke jeg kommer til å ha tid til å lese så mye i år. Men noen bøker har jeg planer om :)
- Hvorfor hopper jeg av Naoki Higashida
- De uønskede av Yrsa Sigurdardottir
- Gravrøys av Johan Theorin
- Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon
- Stormen av Frode Granhus
- Den klønete skytsengelen av Arto Paasilinna
- Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk
- Incarceron av Catherine Fisher

Kan du se koder i alt?

Kodeknekkeren Ruby Redfort er en tenåringsjente med mye fres i. Hun er smart, kreativ, oppfinnsom og vet det meste. Det finns ingenting hun ikke kan. Derfor er hun hyret som hemmelig agent i firmaet Spektrum. I tillegg til dette må hun leve sitt vanlige liv som skolejente. Hun får ikke røpe hva hun er for noe, men hun røper det bare for bestevennen Clance som aldri røper en hemmelighet, så hennes hemmelighet er trygg hos ham. Han kan hun dele alt med og de finner på mye gøy sammen, bortsett fra ham og noen til (som jeg ikke vil røpe) vet ikke en gang foreldrene hennes at hun er agent og jobber for et hemmelig firma.

Denne gang får hun beskjed om å bli flinkere til å dykke og havet blir et viktig element i boka. Folk blir nemlig kapret av sjørøvere og det går rykter om at folk hører en spesiell hvisking fra et dyr eller noe fra under vannet. Hva kan det være og hvorfor mottar ikke kystvakta nødanrop fra folk som er i fare? Ruby Redfort blir satt på saken. Kan hennes kodeferdigheter løse denne saken eller blir oppdraget for tøft, selv for henne? Det gjenstår å se ...

Ganske tidlig i fjor leste jeg forgjengeren: Ruby Redfort: Se meg inn i øynene, og selv om Ruby ikke er noen favoritt var det noe som fikk meg lyst til å lese oppfølgeren også. Konseptet er ikke noe spesielt i seg selv. Det er jo i samme sjanger som Nancy Drew, Hardy - guttene og Bobseybarna. Man vet hva man får. Det er sånn kose spenningsbøker for yngre lesere. Man tar det man får og lar seg underholde av det, hverken mer eller mindre. Selv foretrekker jeg Nancy Drew av disse, og selv om Ruby Redfort er ingen favoritt, så er hun slett ikke verst. Det jeg liker best med henne og som jeg kjenner meg selv igjen i er bruken av sarkasme. Der er hun veldig lik meg. Hun er skarp i tungen og er ikke redd for å si det hun mener. Det har jeg sansen for. Også er hun litt festlig i måten hun klarer å slippe unna med de utroligste unnskyldningene som bare hun kan komme på. Også liker jeg tonen mellom henne og kollegaen fra Spektrum, Hitch. De stiller opp for hverandre og respekterer hverandre.

Men bortsett fra det syns jeg konseptet var litt tamt. Det var ikke noe fresht eller nyskapende for min del og spenningen var heller ikke helt til å ta og føle på, men grei underholdning, ikke mer eller mindre. Man forventer ikke det store og får det heller ikke. Men av og til er det helt greit og det er en grei bok å slappe av med.

Ruby Redfort: Trekk pusten for siste gang er en sarkastisk bok med kjappe replikker og mange farer. Bortsett fra at det er en ny sak er det ikke mye annet nytt siden forgjengeren. Ruby er like vimsete, sta og altvitende, men syns denne saken hun var satt på å løse var kanskje litt kjedeligere enn hennes forrige sak. Grei underholdning, men ikke mer enn det. Yngre lesere vil nok sette større pris på denne boka og bokserien ellers, tenker jeg. Personlig foretrekker jeg nok Nancy Drew når det gjelder tenåringsdetektiver/agenter i bokformat.

Jeg leser i tre bøker "samtidig" for tiden. Stuelektyren er: I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Nattlektyren er: Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl (jeg er hverken religiøs og har heller ikke troen på selvhjelpsbøker, men fikk den fra et forlag pg jeg leser det jeg får, og lesing er jo ikke det verste man kan gjøre:) Og ved siden av disse bøkene leser jeg: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Jeg har lest hele livet og helt fra jeg var lita har jeg ikke glemt handlingen i en eneste bok. Vet ikke hvorfor, men det har bare vært sånn. Husker til og med de som var dårlige/jeg ble skuffet over og de bøkene jeg elsket. Så ingen handling i en bok har gått i glemmeboken for min del.:)

Mange av bøkene jeg har lest er delevis glemt. De er bøker som var helt greie, men som ikke ga meg noe ekstra å huske dem for. Bryr meg ikke så mye om det. De var til underholdning der og da. De bøkene jeg virkelig elsker husker jeg. Om ikke i detaljer så husker jeg i hvertfall følelsene de ga meg, og noen ender jeg med å lese om igjen og om igjen. De som er viktige for meg husker jeg :)

Jeg syns du skal fortsette med denne tråden selv om jeg ikke alltid er med. Er med når dagsformen tillater det:) Er så lite sosial for tiden. Er fremdeles sykmeldt og arbeidsledig og det kan jeg bli temmelig gretten av. Jeg kan ikke noe for det, men skal bidra når jeg føler for det.

På fredag ble jeg ferdig med Begravelsesriter av Hannah Kent. Og i helga begynte jeg på I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue (en fengende tittel for min del, haha), og Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl. Og ved siden av leser jeg fremdeles i: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

Tror neppe at 2015 blir noe bedre. Blir nok like jævlig og fortvilende som i fjor, og året før der, og året før der osv (dere skjønner tegninga) og beklager mitt dårlige humør. Ønsker likevel både deg og dere andre godt nytt år.

Dette er en av de beste bøkene jeg noen sinne har lest. Selv om jeg er bokmålsbruker, er denne nynorskoversettelsen helt fantastisk. Jeg kan godt tenke meg å bli med på en felleslesing av denne boka.

Godt nytt år! Jeg håper du fortsetter med lesehelg-innleggene i hele 2015 også :)

Denne helgen skal jeg lese Hulemannen av Jørn Lier Horst. På nettbrettet har jeg Hypnotisøren av Lars Kepler, regner med at jeg leser noen sider i den også.

Gamle konflikter har lett for å blusse opp ...

Vi går litt tilbake i tid. Til en tid da jeg ikke en gang var født, nemlig 70 - tallet. Det er på den tiden boka kretser rundt. Byen Famagusta i Kypros er på sitt beste. Der er det liv og folk går med store drømmer. Hotellet Sunrise åpnes, som skal være Kypros største og det mest eksklusive hotellet i området, og ting kan ikke gå bedre. Men en dag forlater alle innbyggerne og turistene stedet i panikk da en gammel konflikt mellom den greske og tyrkiske delen rippes opp igjen. Kommer byen og resten av landet til å bli som før, eller blir konflikten denne gang evigvarende? Bare to familier blir igjen i byen Famagust; familiene Georgiou og Özkan. Mens andre flykter i all hast blir de to familiene igjen og prøver å overleve med det de har, men er det nok og kan de stole på hverandre?

Har aldri lest noe av Victoria Hislop før, men har hørt veldig mye om bøkene hennes. Grunnen til at jeg har styrt unna bøkene hennes er fordi jeg har vært redd for at dette er damelitteratur, og nå som jeg endelig har tatt meg sammen og prøvd en av bøkene hennes, viste det seg at jeg hadde rett. Bøkene hennes blir litt for damete for meg. Med damete når det gjelder bøker så mener jeg at språket er for damete, klisjeene kommer etter tur, det dreier seg litt om forbudt kjærlighet og håpløse drømmer. Med dette forbinder jeg med damelitteratur og jeg fikk til min store skrekk alt dette i en og samme bok. Interessant å lese om krigskonflikten, men skulle gjerne ha lest mer om den i en annen språkdrakt. Alt annet enn i damelitteratur.

Syns språket også ble for kjedelig, og karakterene for platte. Det var ingen som skilte seg noe særlig ut og det var lett å gjennomskue dem. Syns omtrent hele boka ble for forutsigbart. Jeg oppfattet ting lenge før karakterene selv gjorde det og det irriterer meg, at de av og til kan være så utrolig trege i oppfatningen i enkelte situasjoner. Da får jeg nesten lyst til å slenge boka inn i veggen (men gjorde det selvfølgelig ikke, må jo behandle enhver bok pent).

Interessant krigskonflikt fra virkeligheten som jeg fikk lyst til å vite mer om, og bortsett fra det brydde jeg meg egentlig ikke noe om hva som hendte med karakterene, hvordan handlingen urtatet seg, og hva som ville skje med det berømte hotellet i boka. På den måten var jeg glad boka var kort og ikke var på en bok på over 500 sider. Da måtte forfatteren ha brukt andre emner enn bare forbudt kjærlighet og familieintriger. Det blir ikke nok, men heldigvis var boka kort sådan.

Soloppgang hadde forsåvidt et godt utgangspunkt, men som dessverre ble litt ødelagt i damelitteraturdrakt. Det blir for mange tåpelige intriger og klisjeer som vi har lest mye av før i samme sjanger og Victoria Hislop kom ikke med noe nyskapende. Fin bok å bli underholdt med i noen timer, men bortsett fra det blir boka dessverre fort glemt og synd at man blir lettet over å bli ferdig med en bok. Glad for at jeg leste den på grunn av krigskonflikten som jeg ble interessert i, men dessverre ble alt sammen druknet i klisjé etter klisjé ...

Å være en kartmaker er jo bare en kjedelig jobb, eller? ...

Etter den store splittelsen (alle kontinentene har blitt splittet i forskjellige tidsepoker), har hele verden blitt til et eneste stort kaos og verden er i forandring. Ingenting vil bli det samme som før, men heldigvis finnes minnekartene. Minnekart er "vanlige" kart. Det ser i hvert fall ut som vanlig kart, men leses på en helt annen måte. Ved å lese og tyde disse kartene går man inn i andres minner! Det er sånn kartene fungerer og Sofias onkel, Shadrack er kartograf/kartmaker og den beste kartografen/kartmakeren som finnes! Unge Sofia bor sammen med onkelen sin for foreldrene hennes døde under en ekspedisjon. Hun og onkelen planlegger en reise for å finne ut hva som har skjedd med foreldrene hennes ved å følge en rute på et av disse kartene, men før de rekker å komme så langt, blir onkelen hennes kidnappet mens Sofia er ute på et ærend. Kidnapperne ved at onkelen hennes er den beste kartografen som finnes og de har sine onde intensjoner, men vil Sofia klare å finne onkelen sin? Han er den eneste hun har, hennes nærmeste og hun må gjøre alt i sin makt for å finne ham igjen, og reisen byr på mange farer ...

Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare. Syns alltid at fantasybøker er vanskelig å forklare, men denne er spesielt vanskelig å forklare på et "logisk" vis. Man må lese boka for å skjønne hva den dreier seg om, egentlig. Men prøver så godt jeg kan å forklare den uten at det høres for komplisert eller dumt ut. Å anmelde bøker er ikke alltid like lett, men prøver så godt jeg kan.

Denne boka er den første i en trilogi, den første i Kartmakerne - triligoen (The Mapmakers, som trilogien heter på engelsk), og jeg likte den første boka bedre enn forventet. Hadde hverken hørt om trilogien eller forfatteren før, og selv om boka ikke ble en favoritt fikk jeg likevel mersmak på resten av trilogien, som jeg gjerne vil få med meg etter hvert.

Jeg likte samholdet til Sofia og onkelen veldig godt. De har et varmt forhold og onkelen gir henne kunnskaper om hans egenskaper innen kartverden hver dag. Liker måten de stiller opp for hverandre på. Og hvordan de bruker kartene er også spennende og nyskapende. Når man leser et kart går man inn i andres minner. En morsom tanke i grunn! Og dette er også en typisk fantasybok der det er de gode mot de onde, det er vel et must i enhver fantasybok. Her møter vi mange og mørke figurer som Sofia og onkelen må kjempe i mot.

Måneglasset er en veldig fet bok så dermed tok det litt tid å lese den ferdig, men det var verdt det. Selv om det ikke ble noen favoritt for min del, vil jeg gjerne likevel lese resten av trilogien hvis jeg får mulighet til det, for denne boka/trilogien består av spennende verdener, karakterer og fantasifulle elementer. Vil gjerne lese videre for å finne ut hva som skjer med alle sammen. For man blir lett knyttet til disse karakterene på hver deres måte, og jeg vil bli bedre kjent med denne reisen gjennom tid og rom. Jeg kommer aldri til å se på kart på samme måte igjen, hehe:)

Mitt mål for 2015 er at jeg skal lese flere bøker enn i 2014. Videre håper jeg også å krype inn litt på lista med bøker i bokhylla som skal leses.

Ingen romaner desverre i år :/ Men fikk mye annet fint som jeg ønsket meg og som jeg hadde behov for da :) Også fikk jeg tre kokebøker ;)

Jeg leser Jakthundene av Jørn Lier Horst. Jeg leste de sju første bøkene om William Wisting i sommer, og ble veldig glad når bok åtte og ni lå under juletreet i går.

Håper alle hadde en fin og koselig julekveld. Hvilke bøker lå under treet hos dere i år?

Selv var jeg heldig og fikk fem av bøkene fra ønskelisten:
- Jakthundene av Jørn Lier Horst
- Hulemannen av Jørn Lier Horst
- Brudekisten av Unni Lindell
- Den ene pluss en av Jojo Moyes
- Rovdyret av Jan Erik Fjell

Jeg begynte så vidt på den første i går, og gleder meg til mange gode lesestunder med disse bøkene.

Elsker du tivoli eller hater du det like mye som meg?

Har vært på noen tivoli rundt omkring i midt liv og hatet alt sammen. Har prøvd noen karuseller både med fart og i lufta og jeg innrømmer det; jeg hater det! Fornøyelsesparker er virkelig ikke fornøyelsesparker for min del, heller skrekkparker. Det verste jeg har tatt var et sånt tårn i Tyskalnd som jeg tok sammen med noen fra folkehøgskolen som utfordret meg til å gjøre det, og jeg sier ikke nei til utfordringer. Det var et tårn man sitter med ryggen til og blir fraktet opp og ned i forskjellig tempo. Det var ikke tempoet som var det verste, men høyden. Vi så lenge utover hele byen (husker ikke hva byen het for det var et "lite" sted). Trodde aldri jeg skulle bli sluppet ned igjen. Helt forferdelig. Har ikke spesielt høydeskrekk heller, men det føltes ut som man skulle falle ut av stolen. Det var det som var det verste. Flere som hater tivoli?

Men tilbake til boka: Devin Jones tar en sommerjobb og ikke hvilken som helst sommerjobb! Han tilbringer sommeren med å jobbe i en fornøyelsespark som kalles Joyland. Å gå på College er alt annet enn billig så han trenger litt cash! Så dermed tar han en sommerjobb og det er godt å ha noe å gjøre mens dama hans unngår ham bare mer og mer. Devin vil ikke innrømme at det er slutt, og han er ikke klar for å slippe henne ennå. Derfor er det greit å ha en jobb å gå til for å tømme tankene litt. Fornøyelsesparken Joyland som han jobber i denne sommeren har også et kjent varemerke. I skrekkhuset påståes det at en ung kvinne ble myrdet der inne for mange år siden, men drapsmannen er ennå ikke tatt. Devin og noen andre er litt nysgjerrig på denne saken, og gjennom sommeren blir han også kjent med noen andre folk som gjør sommeren hakket mer spennende for ham. Klarer han å glemme jenta som nettopp har dumpet ham og tør han å slippe andre personer innpå ham igjen etter det vonde bruddet? En miks av romantikk blandet med litt grøss.

Jeg har ikke lest en eneste Stephen King bok på fire år til tross for at han er min store forfatterhelt. Leste mye av ham gjennom ungdomsskolen, videregående og gjennom voksenlivet, men i 2010 følte jeg at jeg trengte en pause og lese andre bøker. Av og til må man ta pause fra sine favoritter, også. Og det gikk fire år før jeg leste noe av ham igjen, men bedre sent enn aldri.

Til tross for at det var godt å lese noe av grøsserkongen King igjen, ble jeg dessverre skuffet. Litt rart var det også å lese en så kort bok fra ham siden han er kjent for å skrive voldsomme mursteiner. Denne boka var bare en flis i forhold. Det var ikke bare størrelsen på boka som var tynt, men det var også innholdet. Intensiteten King er kjent for var ikke der og jeg synes hele historien var bunn i grunn veldig tam. Han var ikke så mørk og så dyster som han bruker å være i de fleste bøkene sine. Syns han heller ikke gikk i dybden på karakterene som han er så kjent for. Han er kjent for å være meget detaljrik både angående personer og miljø, men det føltes som om han bare skrapte litt på overflaten. Det var også uvant at personene i boka ikke var fra Maine (som er Kings hjemstat og han skriver at alle er fra Maine i nesten alle bøkene han skriver, men han ville vel prøve noe nytt).

Jeg var veldig interessert i den unge kvinnen som ble myrdet i skrekkhuset og likte den spenningsintrigen i boka, men syns dessverre det ble for lite av det. Alt dreide seg som regel om Devin Jones (hovedpersonen) og hans jenteproblemer. Det syntes jeg ikke var så fryktelig spennende å lese om for å være helt ærlig.

Selv om Joyland hadde et godt grunnlag, følte jeg ikke at King utnyttet det godt nok. Og han ble ikke så mørk og dyster som i de tidligere bøkene hans, og det var skuffende. Godt konsept, men syns det hele ble for forutsigbart og for lett å gjette seg frem til. Og jeg savnet å lese King på originalspråket. Syns magien i den unike fortellerstemmen hans forsvinner i oversettelser generelt. Han er aller best på originalspråket. Men i dette tilfellet tror jeg ikke at jeg ville ha likt denne boka bedre på engelsk heller, for syns dette var noe av det tammeste King har skrevet så langt. Boka manglet itensitet, mørkhet og magien som bare King kan skape i grøssersjangeren. Syns han manglet alt det i denne boka. Er jo glad for å ha lest boka for det er lenge siden jeg har lest noe av King og likte noen deler, men føler at boka mangler så mye. Den føltes halvskrevet, halvhjertet. Og til tross for at Joyland ikke ble noen favoritt overhode var det godt å lese noe av King igjen og jeg kommer til å lese flere bøker av ham fremover, men håper han skriver mer i den gata som de gamle bøkene hans fra 70/80 - tallet. Da han var sjokkerende og dyster.

Kos deg med Nøkkelvitne. Jeg leste de 7 første bøkene om William Wisting i sommer, de falt virkelig i smak og ble lest på en drøy uke. De to siste bøkene står på ønskelisten til jul.