Bokelskere.no

Takk for tips. Skal sjekke det ut og se om det er noe for meg:)

Jeg snakket med en lærer som hadde vært lærer i 46 år, og hun sa at jeg ville fått feil på det om jeg skrev det slik. Det var henne Lindmo jeg også hørte si det.

Synes og denne har vært oppskrytt, så boka har eg lest i litt sånn i bits & pieces. Og sånn innimellom når eg syntes at den fine, dyre boka, eg må vel lesa den ut. Men eg kresja i ein mur, eit premiss, som eg syns hang litt i lause lufta, for meg i alle fall. Å begrunna sensitivitet med aggressive krigarar i steinalderen i noverande Russlandsområder, det ho skriv om antakelsane sine, som blir eit avgjerande premiss for forståinga i boka, blir for meg problematisk og dårleg verifisert. Er einig i at mange av tesane til Aron er ganske subjektive. Ho har ein forestilling om at dei sensitive andelen menneske blant oss har opphav i å vera ein slags vismannsrolle for å guida leiarar og folk, ja, menneskeheten til ei betre verd og tilvære. Noko sånt. Ein slags kulturell spirituell elite, beståande av sensitive individer.

Eg finn mange av hennar begrunnelsar subjektive og somme tider vanskeleg å svelga, men har som sagt ikkje lest heile boka enno. Men pga kresjinga mi i mange av teoriane hennar så tek det si tid. Eg er litt skuffa over denne, hadde sett fram til den, og håpa å finna den nyttig og anvendbar. Eg må berre få sagt at det var den ikkje i forhold til det bildet eg hadde av boka.

Hei og beklager for sent svar. Jeg kan jo ikke nevne bøker jeg ikke har lest og har heller ikke sett filmene du har nevnt (bare hørt om dem ... ikke helt min sjanger, foretrekker grøss:) og man kan ikke få med alt i en bokanmeldelse. Av og til kan man glemme å nevne noe mens man skriver og det er fort gjort. Jeg vet av erfaring. Man må luke ut hva som er viktig å ha med og ikke osv ... Men takk for ditt perspektiv. Det er lov å være kritisk,men nevnte jo blant annet The Walking Dead og Night of the living dead i anmeldelsen og da tenkte jeg at man trengte ikke å nevne flere eksempler for at folk skulle skjønne hvilken kategori/gate dette gjaldt.

Ser du likte boka bedre enn det jeg gjorde og det er bra. Men for min del ble den uansett for forutisgbar:/

Spørsmål: Jeg har hørt programledere i NRK presentere sine gjester ved å si «ta ham godt imot». Heter det ikke «ta godt imot ham»?

Svar: Dette er tydeligvis et språkriktighetstema som engasjerer for tida, for vi har fått en del spørsmål om det i det siste. Vi kan slå fast to ting: Det stemmer nok at det har vært vanligst med rekkefølgen ta imot ham. Det er i alle fall den rekkefølgen som gir flest treff når vi søker i digitaliserte tekster. Det har vært mindre vanlig med ta ham imot, men også denne rekkefølgen har lang fartstid i trykte tekster.

Det er ikke usannsynlig at det er dialektvariasjoner i disse konstruksjonene. Vi ser heller ikke bort fra at den noe kompliserte kombinasjonen av verb, preposisjon og objekt kan bidra til å skape variasjon. Vi kan se på et par andre konstruksjoner som vente på båten og ta på frakken. Setter vi inn et objektspronomen, får vi vente på den og ta den på. De har altså ulik struktur. I den ene setter vi objektspronomenet bak både verbet og preposisjonen, i den andre mellom de to andre orda.

Tar vi så for oss uttrykk med imot, ser vi at noe kan gå oss imot, men det kan også gå imot oss. Noen kan si meg imot, men også si imot meg. Det ser altså ut til at imot kan havne både foran og bak objektspronomenet uten at det endrer betydningen nevneverdig.

Med andre ord må både ta ham imot og ta imot ham kunne regnes som rett.

Altså er begge skrivemåter rett, men det ene skurrer altså mine ører, og som en herinne nevnte, om det kan ha noe med dialekt å gjøre. Jeg satt og prøvde meg fram litt der. Å ja da...jeg fant ut at trønderne godt kunne si noe slikt. Ikke for å forkleine dem altså. Men jeg aner r ikke hvor oversetteren av den boka kommer fra i landet, men nok om det. Jeg stoler på språkrådet.

Olav Duun er en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Noe av de første jeg kjøpte for min første lønning var samlede verker i tolv bind og en kassetradio. Jeg hadde ettopp flyttet til et øde sted på kysten av Sogn og Fjordane, og den høsten og vinteren koste jeg meg med OD, og selv om det var langt til Ytre Namdalen, så var det bare å se ut av vinduet, karriere småbruk og et piskende hav ( men han selv så ut over Oslofjorden da han skrev).
Nå er det mange år siden jeg har lest noe av han, men har lenge tenkt å ta han fram igjen. Jeg hadde tenkt å ta for meg norsk litteratur fra 1890 til 1940, og her vil OD av meg få den største plassen. Jeg har hans samlede verker, flere bøker om hans forfatterskap og biografi, så her er nok å ta fatt på. Jeg blir gjerne med på lesing og diskusjoner/ samtaler om Olav Duun.

Jeg har sendt mail til språkrådet. Det skal bli spennende å se om de svarer og eventuelt hva.

Jeg har hørt og lest flere ganger den senere tiden noe rart som skjer med setningsoppbyggingen i språket vårt. Et eksempel er en setning fra boka drapslisten av Frederic Forsyth, på side 180 står det:... de hjelpende hendene som ventet på å ta ham imot. Jeg ville jo ha skrevet : ...de hjelpende hendene som ventet på å ta imot ham. Er det nye regler i norsk grammatikk, eller er jeg langt ut på viddene?. Jeg har til og med hørt at folk på TV snakker sånn. Noen som vet, herinnne?

Spennende thriller fra Afghanistan. Lærerik og ettertenksom bok. Godt beskrevet om forholdet mellom de to brødrene, spenningen mellom de, og hvorfor de har blitt slik de er. Spennende om Daniels leukemi, og nedtellingen til siste dag ut i fra hva legene har sagt om hans tid igjen før de evt finner en ryggmarksdonor.

Artig å lære litt mer om andre land, og især et land hvor Norge er og har vært involvert mye.

Spennende bok, uten at det er krimbok, og heller ikke en direkte spenningsroman i vanlig forstand. Jeg liker bøker som er litt annerledes enn de fleste andre.

Veldig bra lest av Ivar Nergaard, som vanlig. Han er en fantastisk oppleser som virkelig gir meg som lytter en veldig god opplevelse. Selv en mindre bra bok blir veldig bra med han som oppleser!

Følte av og til at jeg datt litt av underveis, og ikke helt forsto sammenhengen. Usikker på om dette skyldes oppbyggingen av boka, eller generell ukonsentrerthet fra min side.

Leste den for mange år siden, men husker den godt den dag i dag. Vemodig og hjemsøkende bok.

To forskjellige mennesker, men ikke fullt så ulike likevel.

Ulrik Børresen får en dag besøk av en noe nervøs kvinne. Ulrik er en psykolog i midten av femtiårene og har hatt mange forskjellige pasienter, men det er noe med denne kvinnen som fascinerer ham mer enn andre. Denne pasienten blir bare omtalt som kvinnen. Vi får aldri vite hennes navn. Grunnen til at Ulrik er fascinert over henne er ikke av utseende hennes, men hennes bakgrunnshistorie og fortellerevne. Det viser seg at de to har en ganske lik livshistorie. Han kjenner seg igjen i henne uten at han nevner noe om det til henne. Det får ham til å tenke grundig over livet. Han er en mann som er hengt opp i fortiden og han lever et temmelig monotont liv. Ingenting gir ham glede lenger. Kan han gjøre noe for å få livsglede igjen, og vil han klare å kurere kvinnen mot traumene sine?

Jeg har lest to bøker av Anne-Britt Harsem tidligere. Fra før av har jeg lest: Mammas svik og Brev til min datter, som Harsem skrev sammen med offeret "Eline" fra Alvdalsaken. Så jeg vet hun kan å skrive biografier, men kan hun å skrive fiksjon?

Innholdet har i seg selv et interessant konsept. To "ødelagte" personer som har ganske lik livshistorie møtes tilfeldig. Historiene deres var ikke så interessant for min del. For min del var det mest interessante hvordan de observerte hverandre, og inspirerte hverandre til å finne ut av ting uten å nevne det høyt for hverandre. Mellom linjene inspirerer de hverandre til å møte fortiden og prøve å finne ut av hvordan de skal takle fremtiden. De er hverandres inspirasjonskilder uten at de er klare over det selv.

Jeg følte meg ekstra knyttet til Ulrik mens jeg leste fordi han føler han står på en måte fast i livet og ingenting gir ham glede lenger. Det er sånn jeg selv føler det for tiden så av og til var det nesten som å lese litt om meg selv, bortsett fra at han har en fast jobb å gå til og det har ikke jeg. Men jeg vet følelsen av å sitte fast i sitt eget liv og føle at ingenting gir noe tilbake. Alt er bare monotont og ubeskrivelig kjedelig.

Dette blir en kortere anmeldelse enn det jeg vanligvis skriver fordi dette er en bok på kun 197 sider og som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe for andre. Det hadde vært kjipt. Det perfekte rom er en fin bok på mange måter, men personlig savnet jeg noe mer tankevekkende. Mer dybde. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Som sagt; en fin bok, men savnet noe mer. Boka ble for kort til å bli ordentlig kjent med disse menneskene.

Forelskelse oppstår når man minst venter det.

Man vet heller ikke hvem man kommer til å forelske seg i ... Ved en tilfeldighet møter Emma en fyr som heter Hester. Han er halvt amerikansk og han er bare innom Norge en tur for sommeren. Moren hans bor i Norge, og han drar tilbake til USA når skoleåret begynner igjen. Emma blir hodestups forelsket i den gutten og følelsene blir gjengjeldt. Det er bare så synd de får så liten tid med hverandre. Noen måneder er jo ingenting. Og før de vet ordet av må Hester dra tilbake til USA. Klarer Emma å overleve savnet eller kommer hun til å mingle med andre gutter? Hun går tross alt på ungdomsskolen, og liker å få oppmerksomhet som andre jenter. Men blir savnet etter Hester for stort?

Ungdomstid er viktig for mange, og spesielt den første forelskelsen. For noen blir den vel intens og for andre ikke helt som forventet. Mange følelser i bildet og slik er det for hovedpersonen Emma også. Hun faller fort for Hester, men samtidig nøler hun litt fordi hun vet at han snart skal dra, og avstandsforhold er det vel ikke mange som har noe tro på ... Og mens han er borte prøver hun å finne seg selv og andre venner, men i ungdomstiden er mye under forandring, både når det gjelder venner og miljø, og Emma er vel ikke en person med god selvinnsikt, dessverre. For meg virker hun utrolig naiv, og stoler blindt på alt og alle. Det fører til at hun havner i uheldige situasjoner.

Boka er ment for å berøre lesere med kjærlighet og sympati, men syns kjærligheten mellom Emma og Hester oppstår altfor fort. Jeg liker ikke bøker med "instant love" som det heter så fint. Det er ikke troverdig. Det blir for simpelt og som tidligere nevnt, naivt. Hverken karakterene eller situasjonene er troverdige nok.

Og hjertet mitt bare er en kort ungdomsroman på kun 162 sider, derfor velger jeg å skrive en kort anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe noe. Det er ikke så mye mer å si om boka enn at det var ikke bare størrelsen på boka som var tynn, men også selve innholdet. Det blir for stressende, og alt skjer bare på overflaten. Man blir ikke nysgjerrige nok på karakterene og historien er så forutsigbar at det blir fort kjedelig. Nyforelskede tenåringer vil nok sette pris på denne boka, men selv syns jeg dette ble for sukkerspinnaktig på mange måter. Beklager.

Det virket som om denne boka hadde sugekopper som klistret seg til fingrene mine. Jeg greide ikke å slippe taket i den før jeg hadde lest ferdig. Den kunne vært dobbelt så lang etter min mening.
Eystein Hanssen er en forfatter som jeg kommer til å følge med på i framtida. Jeg er så heldig å ha lest de andre han har skrevet også og han skuffer ikke meg hvertfall.

Jeg ble også skuffet over den. Skjønner hvorfor mange forelsket seg i den boka, men syns den ble for mye av alt og det er en typisk overhyped bok.

Ungdomsforelskelse, drømmer, håp og frihet. Ungdommer vil så gjerne ha alt, og er villige til å gjøre det meste for å oppfylle drømmene sine, men av og til kan det gå galt. Alvorlig galt. Og når man ser ingen utvei. Hva gjør man da?

Louise og Liam er stormforelsket og har kun øyne for hverandre. Kort tid etter at de møtes, flytter de inn sammen og deler all sin tid. De er så oppslukte av hverandre at de ikke merker at de forandrer seg personlig. Louise begynner å skulke skolen oftere og oftere, og Liam tenker kun på penger og makt. Det fører dem inn til et dårlig miljø som de etter hvert mister kontrollen over. Det blir så alvorlig at de setter livene deres i fare. Vil problemene for dem noen sinne ta slutt, og er det sant at kjærlighet overvinner alt?

Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved er ukjente forfattere for min del og dansk litteratur har jeg ikke lest mye av, men greit å utvide horisonten litt. Lese litteratur fra forskjellige land, kulturer og så videre. Men det er jo ikke så stor forskjell på Norge og Danmark, akkurat, men leser stort sett norsk og amerikansk litteratur ellers, så det er greit å variere litt. Se hva nabolandene skriver om. Ungdomslitteratur har blitt svært populært de siste årene, spesielt innen fantasy, så det er lenge siden jeg har lest en vanlig roman som er beregnet for ungdom der det ikke innholder, vampyrer, varulver og andre overnaturlige skapninger. Man må lese litt dagligdagse ting også.

I denne boka må jeg bare nevne at jeg likte historien bedre enn karakterene. Historien virker realistisk og dramatisk, men det jeg savnet aller, aller mest med innholdet var litt mer dybde i karakterene. Boka er for tynn for slike temaer. Boka inneholder så alvorlige og aktuelle temaer at den burde ha fått mer tid til å utvikle både historien og karakterene på en skikkelig måte. Man vil så gjerne vite mye mer fordi man blir bare mer og mer nysgjerrig på personene, men så får man ikke vite nok. Syns historien også er spennende i seg selv, men som sagt, boka er for kort til at historien fikk utfolde seg rikeligere. Dette er jo en bok der det står mye mellom linjene og det liker jeg. Men likevel savnet jeg mer utdypning. Gi leseren større utfordring med å prøve og tenke på hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Jeg skulle ønske at boka fikk mulighet til å provosere litt mer enn det den fikk mulighet til.

Noen kommer sikkert til å bli mer provosert av boka enn det jeg ble, og noen kommer nok til å bli både rørt og satt ut. Jeg er dessverre ikke sentimental nok til å bli rørt av bøker. Som nevnt tidligere savnet jeg mer følelser i karakterene, mer provosering (siden forfatterne tar opp viktige temaer), og jeg savnet på en måte å bli sjokkert. Selv om vi tidlig i boka får vite hva som hender til slutt, syntes jeg ikke det gjorde noe. Jeg ville vite hvorfor og hva som førte dem til en slik situasjon. Du og jeg ved daggry hadde et godt utgangspunkt, men jeg følte ikke at forfatterne utfylte utgangspunktet godt nok. Som sagt, jeg savnet noe mer provoserende. Savner å lese bøker som virkelig setter spor i meg.

Ikke min type humor, og kjedelig handling ...

Geniet Colin Singleton er besatt av å være flink, lage anagrammer og teorier om alt mulig. Han er også besatt av Katheriner. Etter at det ble slutt med Katherine nummer nitten i rekken, er Colin dypt nede, og bestekompisen hans, Hassan bestemmer seg for at de to skal på road trip. Bare kjøre og se hvor de ende opp. Hassan vil at Colin skal komme seg gjennom bruddet med eksen, og kanskje vil de oppleve noe morsomt sammen på turen. Men målet for Hassan er først og fremst å få bestekompisen hans til å tenke på noe annet enn bruddet og komme seg til hektene igjen. Få ham unna sorgen. Vil reisen gjøre underverker? Vil Colin oppdage nye sider av seg selv og vokse som person, eller kommer han alltid til å være deppa?

Forfatter John Green blir hyllet av både ungdom og voksne verden over. Selv har jeg lest noen bøker av ham og har ikke blitt like begeistret, dessverre. Jeg har lest The fault in our stars og Papirbyer av ham tidligere, og jeg ble aldri noen stor fan av den berømte The fault in our stars. Det er mange blodfans av den boka, men jeg ble aldri en av dem. Jeg forstår hvorfor John Green er populær. Han bruker både humor og sentimentalitet i bøkene som rører lesere i alle målgrupper, men det er en ting jeg har funnet ut ved å lese John Green bøker og det er at jeg og John Green har ikke samme type humor. Syns han anstrenger seg og prøver for hardt å være morsom uten å mestre det. Jeg syns ikke det han skriver er spesielt artig, og jeg er vel heller ingen lettrørt leser. Er visst ikke så sentimental av meg, har jeg funnet ut, så derfor kommer jeg vel aldri til å bli fan av John Green. Syns bøkene hans er litt vel oppskrytte, for å være helt ærlig.

Når det gjelder En overflod av Katheriner er vel den, den svakeste boka jeg har lest av John Green så langt. Syns handlingen var veldig tam. Det var ikke mye som skjedde. Handlingen hadde nesten ingen fremdrift, og karakterene var temmelig flate, også hovedpersonen. Jeg klarte ikke å bry meg noe særlig om noen av dem og om ting ble bedre eller ikke. Helt ærlig så kjedet boka meg voldsomt. Anagrammer interesserer meg ikke, og heller ikke Colins teorier. Syns det skjedde veldig lite til road trip å være.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side siden boka ikke ga meg noe særlig. Syns En overflod av Kathriner var tvers gjennom kjedelig, og hadde en handling som ikke besto av noe. Brydde meg ikke noe om Colin og de andres små bagateller, og ingen av karakterene var interessante nok til å være nysgjerrige på dem. Etter tre bøker av John Green så langt er det bare å innse det. Jeg kommer aldri til å bli noen John Green fan. Vi har definitivt ikke samme type humor. Jeg har også fått Faen ta skjebnen av forlaget, men siden jeg allerede har lest den på engelsk orker jeg ikke å lese den en gang til.

Har satt meg som mål å lese meg verden rundt ved hjelp av bøker :)
Og hvorfor ikke da også alle statene i USA.
Eneste kriteriet jeg har er at handlingen er lagt til en stat. Forfatteren trenger ikke å være fra samme stat.

Stater i USA:

Alabama, ✔Alaska, Arizona, Arkansas, California, Colorado, Connecticut, Delaware, Florida, Georgia, Hawaii, Idaho, Illinois, Indiana, Iowa, Kansas, Kentucky, Louisiana, ✔Maine, Maryland, ✔Massachusetts, Michigan, Minnesota, Mississippi, Missouri, Montana, Nebraska, Nevada, New Hampshire, New Jersey, New Mexico, New York, North Carolina, North Dakota, Ohio, Oklahoma, Oregon, Pennsylvania, Rhode Island, ✔South Carolina, South Dakota, Tennessee
Texas, Utah, Vermont, Virginia, ✔Washington, West Virginia, ✔Wisconsin og Wyoming

Antall besøkte stater i USA hittil er: 6