Eg kastar meg ut i diskusjonen, sjølv om eg ikkje har vore med på ei felleslesing sia Shakespeare-prosjektet... Rebecca er utan tvil ei god bok vel verdt å lese. Her er det spenning og nerve, og boka har - som du seier - mykje i felles med Jane Eyre. Eg liker begge bøkene godt. Samstundes er boka veldig lett å lese (ho var i si tid månadens bok i Ungdomsbokklubben). Som felleslesing vil eg gjerne ha eit verk eg kanskje ikkje ville greidd lese aleine.

Har lest Jobs bok og flere andre deler av GT og NT. Skjønner jo at forslagene mine kan være litt vel ambisiøse og spenstige, men er man en litteraturinteressert nerd av en lesehest, så er man det.. Er uansett utfall mest interessert i å lese verker det kan være vanskelig å komme gjennom alene.

Jeg har veldig lyst til å bli med i denne omgangen, avhengig av hvilken bok som leses. Joyces Ulysses og Homers Illiaden har jeg allerede lest og diskutert sammen med Bokselskapet Ulysses-Odysseen her på Stjørdal. Mrs Dalloway og Huckleberry Finn har jeg også lest. Alle er veldig gode bøker, så jeg skjønner godt om en av disse velges.

Selv kunne jeg gjerne tenkt meg en skikkelig utfordring. Hva med Dekameronen av Boccaccios, fra 1300-tallet, eller kanskje Bibelen? Dette er bøker jeg tror vil passe godt til samlesing, siden jeg neppe kommer meg gjennom dem alene... Bibelen er ei bok jeg gjerne skulle lest fra perm til perm. Selvsagt er den interessant ut i fra både et kulturet og et religiøst perspektiv, men for meg er også alle de senere bibelreferansene vi finner i litteratur veldig interessante. Kanskje er GT mest aktuelt som felleslesing? Blir forøvrig gjerne med på å lese et av de russiske storverkene, også.

Nok en super bokanmeldelse, Rose-Marie! Jeg leste boka i ett sluk forrige helg (var heldig å få tak i den allerede på lørdag), og jeg er enig med deg i at boka er en svært god avslutning på trilogien. De siste sidene leste jeg saktere og saktere, bare for å få dem til å vare lengre.

Jeg føler på mange måter at jeg "kjenner" David og flere av menneskene som skriver til ham. Til dels fordi jeg er fra Namsos, til dels fordi jeg tilhører samme aldersgruppe. Jeg kjenner igjen steder og stemninger fra byen, jeg kjenner igjen studenttilværelsen i Trondheim, med faste innslag på 3b... Traff faktisk Tiller selv på 3b like etter at han hadde gitt ut Skråninga, og måtte selvsagt gratulere ham med bragden.

Jeg var så heldig å få oppleve hele to bokbad med Carl Frode Tiller på Litteraturfestivalen i Lillehammer i mai (ett med Helga Flatland, ett med Jo Nesbø). Der snakket han blant annet om den svarte humoren han bruker i bøkene sine, en humor han mente går mange hus forbi. Må si meg enig i at blant annet åpningen av Innsirkling 3, der en person lyver på seg sykdom for å teste forholdet han er i, er humoristisk. Tiller snakket også om elementene av såpeopera som finnes i trilogien: vi "seriøse" lesere aksepterer glatt både tilsynelatende hukommelsestap og forbytting av barn ved fødselen... Elementer som på mange måter ville passet bedre inn i Hotel Cæsar, enn i såkalt seriøs litteratur.

I boka samles trådene og jeg må si jeg satte stor pris på endelig å få "møte" David. Han er på flere måter slik jeg har sett ham for meg, på andre ikke... Han er et menneske som oss alle, med sine styrker og svakheter, sin historie, sin samtid og sin framtid. David påvirker og påvirkes av andre. I enkeltes liv blir han veldig viktig, i andres liv er han bare en liten notis. Slik er det vel for oss alle? I Innsirkling 3 får vi vite bakgrunnen for annonsen som satte det hele i gang, og der må jeg si jeg ble overrasket. Hadde ikke tenkt meg den muligheten..

Under lesingen satte jeg pris på de mange litterære referansene Tiller bruker. Diskusjonen mellom Susanne og David om Loes Naiv.Super var festlig. Jeg leste boka som student, og husker den fremdeles veldig godt. David - og flere med ham - er opptatt av litteratur; ikke minst "viktig" og "riktig" litteratur. Kjenner igjen litt av mitt eget åndssnobberi fra tiden som student... Merket meg også, blant andre, referansene til August og Victoria av Hamsun, Buzz Aldrin... av Harstad og I eventyre av Duun. Nettopp den siste referansen bet jeg meg fast i, for er ikke denne trilogien litt av et eventyr? Tiller har selv sagt at trilogien på mange måter handler om Norges historie - inkludert oljeeventyret - i den tidsperioden som blir skissert. I tillegg er det 3 bøker og 3 fortellerstemmer pr bok.. Historien om den bortbyttede og fattige gutten som slår seg opp og fram har også elementer av eventyret i seg (Askeladden). Og, som David selv sier: ".. er jo heilt uverkeleg når ein tenker på det, er reine eventyret".

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka.

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får.

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom.

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella.

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende.

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ...

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Sirkelen er sluttet!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001, og har siden utgitt romanen "Bipersonar" (2003) og skuespillet "Folkehelsa" (2007). Hovedverket hans er "Innsirkling", hvor bind 1 utkom i 2007 og bind 2 i 2010. Mandag denne uka - den 18. august - kom omsider bind 3. Et etterlengtet sådan - fire år etter den forrige boka. Og på forlagets nettsider ser jeg at boka - i alle fall papirutgaven - for lengst er utsolgt! Med tanke på den spenning som har vært knyttet til utgivelsen, burde dette ikke overraske noen. Det er tilstrekkelig å nevne at at både Innsirkling 1 og 2 har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og at forfatteren har mottatt både Brageprisen og Kritikerprisen for den første boka. Dette er med andre ord norsk litteratur på sitt aller beste!

I bok nr. 1 fikk vi vite at David Forberg hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen, der han oppfordret venner og kjente til å skrive til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I denne boka møtte vi barndomsvennen Jon, stefaren og presten Arvid og ungdomskjæresten Silje. Samtidig som David sirkles inn, fikk vi innblikk i en oppvekst på Namsos, som omfattet morens klassereise gjennom ekteskapet med presten, og vi ante også en del usikkerhet rundt Davids familiebakgrunn.

I bok nr. 2 kom vi inn på barndomsvennene Ole og Tom Roger - sistnevnte med taterbakgrunn. Og så traff vi Paula, som en gang kjente Davids mor. Hun hadde et og annet å fortelle om Davids familiebakgrunn, som gjorde at vi for alvor lurte på hvem David er. Lurte han alle vennene sine på en kynisk måte, eller var han selv et slags offer for omstendighetene?

På samme måte som i de to foregående bøkene er bok nr. 3 delt i tre. Forskjellen denne gangen er imidlertid at vi i bokas siste del får møte David selv ... Det store spørsmålet som det etter hvert er betimelig å stille er jo: hvem er han egentlig, denne David-figuren? Hva vet de åtte personene som gjennom tre bøker har sirklet ham inn, og hvor mye innsikt har David selv i sin egen psyke, sine motiver og beveggrunner? Ja, hvor mye vet egentlig andre mennesker om oss når det kommer til stykket?

Den første vi introduseres for i denne siste boka, er Marius. Nokså tidlig kommer avsløringen om at Marius og David ble forbyttet på fødestuen. Hvilket altså betyr at Marius har levd det livet David skulle hatt, mens David har levd det livet Marius skulle hatt. Marius som har levd i en velstående familie, riktignok med en sparsommelig far av den gamle typen, men som aldri har manglet noe, mens David har vokst opp sammen med en enslig mor som var fattig og som giftet seg over sin stand, med de sosiale omkostninger dét hadde. Inntil Marius begynner å lure på om foreldrene og broren egentlig er glad i ham når det kommer til stykket - ja, nå som de vet at han egentlig er en bytting og aldri skulle ha vært en del av deres liv.

I den delen som omhandler Marius blir vi smertefullt vitne til mange såre selvfølelser og innbildte krenkelser - krenkelser som får helt avgjørende betydning for viktige relasjoner. Som det reneste Strindbergske kammerspill - dog kanskje ikke med så mye klasse, subtil finesse og stil i stikkene som i Strindbergs ekteskapsdramaer - utspiller det seg et drama under et middagsselskap, som det gjør vondt å være vitne til. For hva skjer når alle bare sier rett ut det de tenker om og til de tilstedeværende? Slike ting man rett og slett bare ikke sier? Når dette kommer plumpt og uten innpakning ... Ja, da blir det ond, vondt og uopprettelig.

I motsetning til Marius, har Susanne faktisk hatt en relasjon til David en gang. Hun var kjæresten hans, ham hun valgte å ha et forhold på si´med, mens hun egentlig var sammen med Torkild ... Politisk korrekte Torkild, som i sin tid gjorde livet hennes til et fengsel. Der alt handlet om å gjøre ting "riktig", lage barnemat fra bunnen av, ikke se på søppel-TV, høre på den riktige musikken, ta avstand fra alt som smakte av dårlig kvalitet osv. Hvor befriende var det ikke da å være utro med David, som stort sett ga blaffen i alt og alle og gjorde kun det han selv hadde lyst til? Konstant i opprør mot borgerskapet og det bestående. Skjønt da hun senere bryter med Torkild og hun og David drar til Nicaragua, frenetisk og med avstandstagen overfor charter-turisme, så handler det mon tro kanskje om noe av det samme? Om å være unik, ikke være som alle andre - ja, rett og slett om å snobbe nedover?

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen enn å si at det er særdeles interessant når vi endelig får treffe David, den fraværende hovedpersonen i hele to bøker og bortimot 300 sider inn i den siste boka. Det meste faller på plass til slutt - og om noen skulle tenke at det mangler noe i den ytre handlingen på akkurat dét, så tenker jeg at det kanskje aller mest handler om ting som faller på plass i hovedpersonens hode ... For dypest sett er Innsirkling en psykologisk roman-triologi om hvem vi er, om hva som gjør oss til dem vi er og om hvem som egentlig sitter med fasiten på den vi er - om en slik fasit finnes ...

Om jeg likevel skulle stille meg kritisk til noe i den siste boka, så må det være at det er mange som psykologiserer mye om de andre hovedpersonenes dypeste beveggrunner, og som liksom "vet" så mye mer om disse personene enn de selv vet - og som presenterer det for "rette vedkommende". Dette fører til at den ene etter den andre går fullstendig av hengslene. Ja - enten den som tror han har skjønt alt bommer eller treffer blink - hvor provoserende er det ikke å få en påstått sannhet om seg selv slengt i fleisen av et menneske man atpåtil ikke føler vil en helt vel? I det virkelige liv er det vel vanligst at andre baksnakker hverandre og tolker deres beveggrunner ihjel - ikke at de ovenikjøpet presenterer dette for dem det gjelder. Jeg stiller altså et spørsmål ved hvor realistisk det er at andre nærstående presenterer den reneste psykologiske "avhandling" om andre mennesker man møter. Samtidig ser jeg at dette er et fortellergrep som virkelig får frem dramatikken mellom personene i boka, noe som gjør at det blir spennende litteratur av det. Dette virkemiddelet behersker Tiller til fingerspissene! Ja, det blir Strindbergsk, rett og slett!

Min konklusjon er uansett at dette er noe av det beste jeg noen sinne har lest innenfor norsk litteratur! Her blir det toppkarakter og vel så det!

1970-talls feelgood

Gaute Heivoll (f. 1978) har opp gjennom tidene skrevet 20 bøker - inklusive denne siste. Han har dessuten mottatt åtte litteraturpriser og blitt nominert til like mange priser. (Kilde: Wikipedia)

Selv har jeg hatt gleden av å lese fire av Heivolls bøker, hvor "Før jeg brenner ned" er den jeg vil rangere som den aller beste. Her er det rikelig med dramatikk, det er faktisk et slagt plott i boka og den er nesten thrilleraktig i oppbygningen. Åndeløst spennende, rett og slett!

Jeg likte også "Kongens hjerte" godt, og likeså "Himmelarkivet", der jeg var full av beundring over hva forfatteren hadde fått ut av et ytterst sparsommelig kildemateriale. Dessuten engasjerte historiene!

Så kom "Over det kinesiske hav" i fjor, en bok jeg har inntrykk av at hele Norge trykket til sitt bryst, men som jeg altså fant noe kjedelig. Ikke fordi Heivoll ikke evner å skrive vakkert og poetisk - det synes jeg han gjør hele tiden, og det er heller ikke der skoen trykker - men jeg begynte å få øye på en slags mal eller oppskrift som bøkene hans er stort sett er skrevet etter. De bøkene jeg har lest av ham, har alle handlet om noe som har skjedd i virkeligheten, kildematerialet er sparsommelig og forfatteren har brukt all sin kreativitet og diktet seg inn i hvordan det hele må ha vært for de involverte. Metoden som benyttes, med svært mye dveling på detaljer, og hvor disse utbroderes til siste trevl, skaper et inntrykk av et poetisk og vakkert språk. Jeg tror også at dersom man bare har lest en eller to av Heivolls bøker, får man ikke øye på alle gjentakelsene ... Og er full av begeistring over annerledesheten i hans forfatterskap. Heivoll er nemlig noe for seg selv! Det skal han ha!

I alle fall ... "De fem årstidene" hadde jeg allerede rukket å høre så mye om før jeg bestemte meg for å lese den. Ja, så bra skulle den være at jeg like godt kjøpte boka, selv om jeg hadde mottatt et (elektronisk) leseeksemplar fra forlaget.

"De fem årstidene" handler først og fremst om Gaute Heivolls bestefar, selv om også bestemoren er med der dette passer inn i handlingen. Bestefaren er i ferd med å pensjonere seg etter trettifire år som konduktør i NSB, og året er 1978.

"Han hadde stått i arbeid siden krigen, tilbakelagt millioner av kilometer, klippet titusenvis av billetter, gått frem og tilbake gjennom vognene, hjulpet til med vesker og kofferter, og annonsert stasjonene i god tid før toget stanset. Han hadde stått på perrongen i all slags vær og sett til at folk kom seg av. Han hadde satt fløyta mellom tennene, svingt med flagget, stått i bakerste vogn med stasjonslykta og gitt signal. I løpet av sitt yrkesliv hadde han tilbakelagt en strekning som tilsvarte femtini ganger rundt jordkloden ved ekvator. Han hadde selv regnet det ut, men torde ikke si det til andre enn bestemor. Femtini ganger rundt kloden - det var nesten en runde for hvert år i hele hans liv. Det var nesten så han skjemtes. Han som i trettifire år hadde lengtet hjem til utsikten mot plommetreet. Kveldssola gjennom verkstedvinduet. De rolige skyggene. Greinene som duvet lett i vinden. Han som bare ville sitte der og male." (side 8)

I en alder av 62 år går altså bestefaren av med pensjon, og nå skal han fylle resten av sitt liv med å male bilder og stelle i hagen sammen med bestemor. Det er den ufødte Gaute Heivoll som er fortellerstemmen i boka, og det han forteller er i stor grad basert på film bestefaren tok dette første året som pensjonist. Som også skulle bli det siste, dessverre ...

Malingen gikk det så som så med, for talentet var vel ikke helt slik bestefar tenkte seg. Så gikk han i stedet over til å filme omgivelsene. Det var enklere. Etter hvert skulle også dramatikken i livet hans dreie seg om invasjon av ville dyr i hagen - først i form av grevlinger og siden i form av en elg. Hagen, deres stolthet ... natt etter natt vandalisert av ville dyr som ikke tok hensyn til lilje-bedene eller grenene på frukttrærne, og som laget dype groper i den pent opparbeidede plenen deres ... Her følger jakt i bare underbuksa og en grevlingfelle, som dessverre fanget noe helt annet enn det forhatte grevlingen ...

Stort mer skjer det heller ikke boka, som vel egentlig kan oppsummeres som en eneste stor hylling av forfatterens besteforeldre, og da i særdeleshet bestefaren. Unntatt i noen små antydninger om lett irritasjon, fremstilles besteforeldrene fullstendig uten lyter, uten trekk som kunne ha gjort dem mer menneskelige og ikke fullt så idealiserte. Alt pakket inn i et nydelig, poetisk språk. At Heivoll kan skrive, hersker det ingen tvil om nemlig! Det jeg likevel stiller spørsmål ved er om det blir stor litteratur av å skrive en feelgoodroman om sine besteforeldre? Mennesker uten lyter, uten irriterende sider, uten at det kommer noen avsløringer som gjør det litt vondt å lese ... ? Uten at vi merker at det har kostet å skrive denne boka, gjort litt vondt for forfatteren også fordi han har måttet yte sitt ytterste ...

Etter å ha lest "De fem årstidene" er min konklusjon at dette er en helt grei og koselig bok om hvordan det var å bli pensjonist i Norge på slutten av 1970-tallet. Boka forteller en historie om viktige verdier i datidens samfunn, og gir sånn sett et fint tidsbilde på den tiden. Men stor litteratur? Nei, det mener jeg at dette ikke er. Til det mangler det spenning i teksten, og det mangler noe som kunne ha løftet romanen opp fra det helt trivielle. Det hele blir nemlig for trivielt, og ja ... det blir kjedelig. Det skjer ikke noe viktig underveis, ikke noe som setter spor og blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Og det mener jeg selv om jeg underveis koste meg med en del nydelig formuleringer - særlig det som går på beskrivelse av naturen. Scenen hvor bestefaren filmer sin kone som skal ta et bad, er vel det eneste jeg opplevde som morsomt underveis. Forfatteren har for øvrig understreket at boka ikke er dokumentarisk, men likevel lett gjenkjennelig.

I et intervju med Dagbladet 14. august i år, uttalte forfatteren følgende:

"- Jeg så alle filmene i sin helhet for første gang, 35 år etter at de ble tatt. Det var en spesiell opplevelse å se hagen, mormor, moren min og meg selv som nyfødt gutt. Men det som gjorde mest inntrykk, var at jeg så alt med hans blikk, hans kameravinkel. Jeg føler at boka er skrevet sammen med ham. Bestefar la det visuelle til grunn og jeg fulgte i hans spor, sier Heivoll."

Jeg stiller meg altså lunken til denne boka. Men bevares - er du ute etter en koselig feelgood-bok på en fridag, er denne boka helt sikkert perfekt! Og bare for å ha nevnt det også: det er mange ulike meninger om denne boka!

Colorless Tzukuru Tazaki and his years of pilgrimage står på programmet her. Lastet denne nye Murakami-romanen ned som lydbok og er såvidt igang. Siden jeg for tiden har strikkedilla er det fint med en god lydbok (selv om podcaster også passer utmerket sammen med strikking). Ellers gleder jeg meg til ny episode av The Knick på HBO i dag :-)

God helg til bokelskerne!

Selve ideen og handlingen var vel kanskje OK, men jeg tror det spesielt var måten denne var skrevet på som falt igjennom i forhold til "Ove" - ikke helt vellykket etter min vurdering - men alt slikt blir jo subjektivt.

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år.

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans.

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt -

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne.

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie.

"Hvordan det raknet.

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg.

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Nå er jeg endelig klar for "Sønnen" av Jo Nesbø. Gleder meg. God helg til alle bokvenner her på siden.....

Takk for flott anmeldelse, Norah. Denne blir garantert lastet ned på mitt lesbrett med det aller første. Gleder meg. Vet at vi ofte liker de samme bøkene.....

Da jeg prøvde lenken, pekte den på riktig bok (Paradishaven), jeg har skrevet en diskusjonskommentar på den også. Litt dumt, om andre vil søke på den boken her, så finnes den altså ikke.
PS. Så rart. Nå kom boken opp da jeg satte inn ISBN nummer: 9788299747981

Jeg har lagt til en bok, den har ISBN nummer også, men den kommer ikke opp ved søk. Det er denne - hvorfor gjør den ikke det tro? Har jeg gjort noe galt?

Post Office/Postkontoret av Charles Bukowski er en delvis selvbiografisk roman, publisert i 1971. Bukowski var flere perioder i livet ansatt ved United States Postal Service, og hadde dermed nært kjennskap til yrket. Forfatteren sluttet sitt engasjement etter at Black Sparrow Press tilbød han månedslønn for å skrive. Post Office, hans første roman, så dagens lys få uker etter.

Vi møter Henry Chinaski (Bukowskis alter ego), som i løpet av livet opplever at han flere ganger må livnære seg ved å "jobbe i posten". Først som avisbud, deretter som postsorterer. Henry er hard på flaska og jobber selvsagt av ren nødvendighet. Grunnen til at han takket ja til jobben i utgangspunktet var at han i prøveperioden hadde en lett rute, og til og med fikk seg et nummer... Jobben ble dessverre slett ikke så enkel som han trodde.

Vi følger den intelligente og sarkastiske Chinaski gjennom en periode på flere tiår og får ta del i livet hans. For det aller meste handler det om den for ham meningsløse jobben på postkontoret, der vi møter maktkåte sjefer, som nekter å se urimeligheten i det de krever av de ansatte og gjerne rapporterer den minste forseelse, og et vidt spekter av kollegaer. Chinaski gir oss lesere et snertent skråblikk på jobben sin. Vi får også møte noen av Henrys kvinner; både Betty og Joyce er visstnok basert på kvinner fra Bukowskis eget liv. Henry selv vil gjerne slutte i jobben, og aller helst vie seg til å spille på hester, drikke og kose seg med diverse kvinner, men det viser seg at postjobben ikke er så lett å kvitte seg med. Livet går ham på mange måter forbi; det handler om å drikke, ha sex, få seg på jobb, drikke, ha sex, få seg på jobb.... Hvem har tid til å levere inn oppsigelse da?

Jeg skal ikke røpe alt for mye fra selve handlingen, men må si at jeg under lesingen fikk assosiasjoner til uttrykket "going postal", et uttrykk som ble tatt i bruk på 80-tallet etter at flere ansatte i United States Postal Service hadde "klikket" og skutt flere medarbeidere. Nå er det ikke akkurat dette som skjer i denne romanen, men jeg mener at Bukowski tok aggresjonen som kan bygges opp når man opplever jobben sin meningsløs på kornet. Anbefales.

Et forsøk på å forstå det ondes problem

Det er bare et par år siden jeg ble oppmerksom på forfatteren Hans Keilson (f. 1909 d. 1911). Da utkom nemlig boka "Komedie i Moll" på Forlaget Press, og jeg anmeldte i den forbindelse boka her på bloggen min. I denne anmeldelsen/omtalen har jeg nokså utførlig redegjort for forfatterens bakgrunn, men jeg gjentar likevel noe av dette her.

Hans Keilson var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Mest kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, og han har dessuten jobbet mye med krigstraumatiserte barn og holocaust-overlevende i særdeleshet. På grunn av jødeforfølgelsen i Tyskland måtte hans selv flykte, og han bosatte seg i Nederland. Senere ble Nederland som kjent okkupert av tyskerne, og takket være nederledernes iherdige innsats, der å skjule jøder ble satt i system, overlevde forfatteren selv krigen.

"Motstanderens død" utkom for første gang i 1959 med originaltittelen "Der Tod des Widersachers", og Forlaget Press utga denne på norsk for første gang i 2013. Det skal vi lesere være glade for! En slik roman blir nok aldri - temaet tatt i betraktning - den store palle-salgs-varen, og det at et forlag likevel satser på en slik utgivelse - det beundrer jeg! Dersom jeg gjennom å vie boka oppmerksomhet på bloggen min, klarer å få noen flere interessert i å lese den - og gjerne også "Komedie i Moll" - ville det være fint! "Motstanderens død" er nemlig en bemerkelsesverdig roman jeg aldri har lest maken til! Og noen bøker om jødeforfølgelse har gått gjennom mine hender i årenes løp ...

For å få satt boka i sitt rette perspektiv, synes jeg det passer fint å starte med et sitat fra bokas smussomslag:

"En ung mann vokser opp i Tyskland på 1930-tallet. Han er jøde. Hvordan oppleves den nye verden som vokser frem rundt ham? Hvordan kjennes det når virkeligheten langsomt blir uforståelig, absurd? Hva gjør det med deg virkelig å få en fiende, en motstander som fyller både våkne timer og rastløse drømmer?

Motstanderens død er et glemt moderne mesterverk og en klassiker i holocaustlitteraturen. Boken ble for en stor del skrevet mens forfatteren oppholdt seg i skjul for tyskerne i Nederland under krigen, og er basert på Keilsons egne erfaringer fra 1930-tallets Tyskland. Romanen er et klarsynt og ofte ubehagelig portrett av en ung mann som hjelpeløst fascineres av sin mektige "motstander", og en særegen og skremmende skildring av livet slik det artet seg under Hitlers regime."

I bokas innledning presenteres vi for en historie om manuskriptet som boka er basert på. Dette som en slags rammehistorie rundt den egentlige fortellingen - nemlig om en ung manns opplevelser i Tyskland på 1930-tallet. Manuskriptet skulle angivelig ha blitt overlevert fra en nederlandsk advokat, som igjen hadde fått det fra en av sine klienter om lag to og et halvt år før utbruddet av krigen. En klient som da befant seg i 30-årene, og som rett etter måtte komme i seg i sikkerhet. Han forsikret imidlertid om at manuskriptet ikke på noen måte ville sette de nåværende eieren i fare og at de kunne oppbevares overalt. Etter å ha lest manuskriptet, som altså er i historien i historien i denne romanen, skjønner vi hvorfor. For ikke ett sted finner vi direkte beskrivelser som røper hva historien egentlig handler om - nemlig den økende antisemittismen i Tyskland, og den gradvise definisjonen av alle jøder som fiender av folket. Kanskje i et forsøk på å få frem absurditeten i all sin gru, fordi dette kanskje kunne ha skjedd hvem som helst under gitte forhold ... ?

"Allerede som barn måtte jeg tåle hånsord og ondskapsfulle bemerkninger, snart fra den ene og snart fra den andre. Som man vet, er barns liv omgitt av krenkelser og farer på alle kanter. På denne måten ble mang en erkjennelse om menneskenes forhold til hverandre meg til del.

Jeg led mye under disse erfaringene. Men foreløpig ble de oppveid av andre vennskap. Mitt spesielt sårbare gemytt - det samme som senere i så høy grad gjorde meg i stand til å tåle langt verre bespottelser, og som skjerpet min sporsans til grensen for det mulige - utkjempet tålmodig hver rystelse innover i meg selv. Men etter som tiden gikk, ble det verre." (side 60)

At barn kan være grusomme mot hverandre, er ikke nytt, men slik dette kom i et system i et jødehatende Tyskland, må man vel kunne hevde savner sidestykke i historien? Etter hvert får ensomheten større plass i historien - og også ønsket om virkelig å kunne forstå sin motstanders tanker og det som motiverer til handling. Slik sett får romanen også noe filosofisk over seg - mer det enn regelrett grubling fra jeg-personens side - i et forsøk på å forstå det ondes problem. Alt ført i et litterært språk, som løfter opp temaene og gjør dem nærmest allmenngyldige, nettopp fordi den konkrete bakgrunnshistorien er så vagt beskrevet.

"Slik jeg viser meg for min fiende, slik han møter meg, i vårt fiendskaps forkledninger og masker, avslører vår eksistens´dypeste grunn seg.

Hva var det for en besynderlig tanke som kom over meg. At han var like usikker, like vaklende som jeg var? At han, grepet av angst for å være en ukjent for seg selv, hadde utfordret meg, sin motstander, ved å male meg på veggen, slik de gamle malerne skapte sine helgenbilder i svette når deres demon befalte dem det? Jeg var bare et vrengebilde, en maske som han i sin pressede situasjon hadde laget seg. Men den var tilstrekkelig for ham. Den var hans motbilde. Kanskje hadde en far hvisket ham i øret: "Vi er ...!" Og nå søkte han i sin nød etter meningen og hvordan det forholdt seg med det faren hadde hvisket til ham. Kanskje hadde han visst det en gang, men så var det gått tapt for ham. Kanskje var det ikke så viktig for ham lenger, etter at han ble utsatt for andre forhold. Kanskje følte han bare: Hvem jeg er, vet jeg ikke. Han skrek fordi han ikke visste det. Han ville bare være en som så seg selv, plassert på samme måte som når han så et tre eller et hus, eller et uvær når det brøt løs. Selv om han kjente mørkerommets hemmeligheter og dets fristelser, retusjeringene og triksene man steller i stand der, den halve og hele likheten man aldri avfinner seg med. Så hadde han funnet meg på sin vei ..." (side 147-148)

Senere skriver jeg-personen om selve skriveprosessen. At han ikke er henvist til å dikte eller gjøre historien kunstferdig og så fengslende som mulig, fordi man er redd ingen vil lese dem. Selv lar han erindingene sine passere uten noen form for vurdering av hvorvidt de er viktige eller uviktige, interessante eller kjedelige. For ham er det nemlig kun snakk om tidsfordriv å skrive, fordi han på den måten jager tiden som ellers går for langsomt. (side 173)

Etter hvert gjør vår jeg-person opp en slags status på det som skjer, i sitt møte med det som må være Hitlerjugend eller nazistbøller, uten at dette nevnes konkret i det hele tatt.

"Man kan gjøre mange ting her på jorden som ikke er riktige, tenkte jeg, man kan myrde, plyndre, bedra og gjøre livet surt for sine medmennesker på alle mulige måter, og man kan gjøre enda flere ting hvis man gjør dem for en annens skyld, hvis man med disse handlingene vil bevise for noen hvor høyt man elsker ham. Men for å skjende lik og rasere kirkegårder om natten, må det stå svært dårlig til med kjærligheten hvis den krever og tillater dette. Jeg ville ikke kunne fortelle noen av kumphanene mine hva jeg opplevde her, ingen ville forstå at jeg ikke i tide hadde reist meg og gått, de ville skjelle ut oppførselen min som slapp, feig og æreløs, og kanskje har de også litt rett i kritikken sin. Men ingen av dem kan måle hvor dårlig det står til med kjærligheten." (side 224-245)

Hva skal man si etter å ha lest en slik roman? En roman med en historie som kanskje kunne ha handlet om hvem som helst, men som her handler om jødeforfølgelsen, uten at ordet jøde, nazist eller Tyskland nevnes med et eneste ord. Forfatteren påkaller ikke sympati. Nei, hans formål er hevet over dette, og handler mer om å komme til bunns i ondskapens problem. Hvordan kan offeret faktisk til tider beundre sin overgriper, eller i alle fall gå så langt i å forsøke å forstå hva som skjer? Tankene på Kafkas "Prosessen", der hovedpersonen nesten ikke utholder tanken på forfølgelsen uten å lete etter egen skyld, en skyld som i det minste kan gi forfølgelsen en slags mening, er nærliggende. Handler det egentlig om dette? Eller er svaret å finne på et dypere nivå? Selv om religion ikke er nevnt med et ord i boka, er det en kjennsgjerning at samholdet i en sekt eller blant et forfulgt folk nettopp kan ligge i lidelsen, det å være utstøtt - noe som binder dem bare enda tettere sammen fordi de trenger hverandre så uendelig mer? Underveis får vi høre om noen elger som gis i gave til det tyske folket fra den russiske tsaren. Elgene døde imidlertid ut - angivelig fordi de ikke hadde noen fiender. Er det kun tilstedeværelse av fiender som gjør livet verdt å leve? Som gjør at det er noe å kjempe for? Det kan man saktens lure på når man i disse dager leser om ungdommer som har det bedre enn noen av våre foregående generasjoner, men som er mer deprimerte enn noen gang ...

Alt i alt må jeg si at "Motstanderens død" er en av de mest bemerkelsesverdige Holocaust-bøkene jeg noen gang har lest. Den er helt fri for klisjeer og har en tematikk som ligger høyt over det man vanligvis forbinder med denne typen litteratur. Alt er skrevet i et nydelig, nærmest poetisk språk, men også slik at det var krevende å lese boka. Teksten må få tid til å trenge inn, noen avsnitt må man dvele ved og lese på nytt. En sterk og solid leseopplevelse på alle måter! Og med Sverre Dahl i rollen som oversetter fra tysk til norsk, kan vi være helt sikre på at oversettelsen er av ypperste merke!

Jeg håper inderlig at flere blir fristet til å lese denne boka! (Her kan du lese innledningen av den!)

Ja, enig med din beskrivelse - en underlig gjeng, og en drømmeaktig roman - tittelen signaliserer også det. Men jeg er litt ambivalent til den - Litt mer om dette i bloggen

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka.

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får.

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom.

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella.

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende.

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ...

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!