Hører gjerne mer om hva du tenker om boka! Jeg har lest flere av Hustvedts bøker, men ikke denne.

da ble jeg nysgjerrig på hvilken innføringsbok du fant? :-)

Denne likte jeg bedre enn hennes forrige. Spennende handling og herlig beskrevet miljø og omgivelser. En bok å synke inn i og glemme alt rundt seg.

Denne boka ble en favoritt hos meg også. Kjempebra!

Nøtteskall av Ian McEwan ser jeg som en av hans beste romaner. Ganske genial denne og mye humor i alt alvoret - helt i Shakespeares ånd også på mange måter.
Mer om denne i Reading Randi

Takk for tips :-) Men etter en lynkjapp tur innom teaterets nettsider ser jeg ikke noen forestilling i nærmeste fremtid. Jeg ser derimot at de hadde forestillinger i 2015: jeg fant en teateranmeldelse i VG fra 21.03.2015 (de ga teaterstykket Fugletribunalet terningkast 5).
http://www.vg.no/rampelys/teateranmeldelser/teateranmeldelse-fugletribunalet/a/23419508/

Av bildene fra teaterstykket ser jeg at ingen av skuespillerne matcher den ytre beskrivelsen av hovedpersonene i romanen. Men stykket kan for all del være godt likevel.

Utifra det du skrev lurer jeg på om du vet om en ny-oppsetting av stykket og når det eventuelt kommer på trappene?

Så bra at kommer med innspill og forslag! Denne romanen har, så vidt jeg vet, ikke blitt foreslått hittil. Dystopisk lesesirkel her på bokelskere er helt åpen for forslag. Man behøver ikke å ha vært med i lesesirkelen før og man binder seg heller ikke til noe som helst. Det er fritt frem for alle å komme med forslag til dystopisk lektyre. Vi pleier å stemme over hvilken roman vi skal lese (stemmen kan avgis anonymt). Naturligvis ønsker vi stemmer fra de som har tenkt å være med på lesingen enten de er med passivt eller (helst) aktivt
.
Jeg skummet gjennom artikkelen i NY Times som du ga lenke til og ble mer og mer nysgjerrig ettersom jeg leste artikkelen! Kunne du tenke deg å foreslå It Can't Happen Here for neste valgomgang?

Lesehelg, folkens! Hva leser dere?

Med åpningslinjene “And now, the end is near” danset Trump i går seg inn i sitt presidentembete via mafia-affilierte Frank Sinatras selvsikre stemme. Låten kom første gang på markedet i 1967. Datidens store franske pophelt, Claude Francois, sang den nemlig under tittelen Comme d’habitude (= Som vanlig). Teksten Francois synger er en helt annen, mye mer beskjeden og ydmyk, i kontrast til Sinatras svulstige versjon. Paul Anka kjøpte rettighetene til sangen for den symbolske sum av 1 dollar. Deretter kjenner vi best Sinatras amerikaniserte versjon My Way. «And now the end is near»… - Sikkert en utilsiktet tragikomisk amerikansk tekståpning av Donalds embete. Men demokratiske som vi er, så må vel Donald få sjansen til å bevise at han er en god president (det kostet meg litt å skrive den forrige setningen).

Lesefronten: jeg avsluttet Fugletribunalet av Agnes Ravatn midtukes og satt igjen med litt blandede følelser (dog mest positive). Ravatn forteller godt og beskrivelser av stemningen, omgivelser samt gjennomføring av dialoger fungerer bra. Terningen min befinner seg et sted mellom 4 og 5 (5 for språk og beskrivelser, men 4 for plot, fremdrift og «filosofi» bak hovedpersonene - det er bl.a noe fatalistisk og ensporet hos hovedpersonene som jeg ikke helt «kjøper»). Men jeg ser frem til å lese mer av Ravatn

Denne helgen begynner jeg å lytte på The Wall (Veggen) av østeriske Marlen Haushofer. Dette er romanen den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere offisielt starter å lese i morgen. – Bli gjerne med! Det er helt uforpliktende (se egen tråd). Ellers så ligger Jonny Halbergs Tvillingen på lur. Jeg er spent på mitt første roman-møte med Halberg. Mange av oss kjenner ham nok (ubevisst) fra filmene Budbringeren og Amatørene av Pål Sletaune (Halberg skrev manus).

I denne presidenthelgen tittet jeg innom Goodreads. Som jeg tenkte så finnes der en liste over skjønnlitteratur hvor den amerikanske presidenten er involvert (ps: jeg kjenner ikke til romanene): https://www.goodreads.com/list/show/6985.Presidential_Fiction

For Netflixere som er interessert i (amerikansk) politikk og presidentskap (ledelse) anbefaler jeg naturligvis serien House of Cards. Ellers har serien The West Wing fått positiv omtale av bl.a tidligere presidenter Bill Clinton og Jimmy Carter. Begge disse seriene har engasjert meg.

Nå tilbake til Norge. Vi lever i et privilegert land og har mye å være takknemlige for. Men vi er avhengige av god kontakt og gode avtaler med verdenssamfunnet. Skjønnlitteratur har i så måte alltid spilt og vil spille en viktig rolle når vi skal bli kjent med hverandre og med andre kulturer. Forskning viser at skjønnlitteratur er et vesentlig redskap for å gjøre seg kjent med andres tenke-, kommunikasjons- og væremåter. Og skjønnlitteratur styrker både EQ og IQ.
- Det har vi vel ingenting imot?

Bokelskere land og strand rundt: riktig god lesehelg!
Nyt livet og litteraturen!

Brageprisen 2016 for Monica Isakstuens Vær snill med dyrene - vakkert skrevet, viktig tema - men det virker kanskje som den er skrevet som en slags "selv-terapi" av forfatteren? Hun får i hvert fall godt frem den fortvilte situasjonen hovedpersonen føler seg i. Mer om denne i Reading Randi

Jeg moret meg også kostelig over en del av hovedpersonen i For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges sine betraktninger og tirader. Men, som du påpeker, så piplet gradvis mer og mer alvor inn. Man ante i grunnen fra børjan av at det etterhvert ville peke i retning (blodig) alvor bak de skrå, humoristiske betraktningene hovedpersonen byr på ift seg selv, omgivelsene og hendelsene. Jeg likte den! Og vil definitivt lese mer av Kyrre Andreassen.

Fugletribunalet:jeg gir et pip når jeg er ferdig. Så kan vi evt snakke litt om den :-)

A propos Havende: jeg leste en glitrende anmeldelse på nrk.no av denne, og det hadde jeg nesten glemt. - Heldigvis ble jeg påminnet romanens eksistens da jeg leste ditt innlegg! Havende må (snart) på leselista her selv om jeg gru- gleder meg...

Av serier som gjorde inntrykk seiler følgende opp The Wire (første plass). Dernest The Sopranos og Boardwalk Empire. Mad Men er vel en obligatorisk stilstudie. True Detective, sesong 1 fenget også. I tillegg til filmen Fargro, så er serien Fargo også god. Alle disse er HBO-serier.

På Netflix anbefaler jeg: Narcos, House of Cards, The Crown og, eventuelt, Orange is the New Black.

• Om jeg har lagt merke til at alle disse er engelskproduserte? - Ja, så visst. Jeg leter gjerne etter gode serier fra andre kulturer. Netflix har vist sesong 1 av serien Marseille (fransk). Dessverre var den for klisjepreget og lettvint. Men den er ikke uten interesse for de av oss som er europeisk orienterte i disse ûber-amerikanske tider...

Forresten skal Gomorrah (italiensk serie på HBO) være bra. Må vel skuffe plass til den også en dag....

Jeg mottar gjerne tips om gode serier som ikke er amerikanske.

Lesehelgen er over; hva leste dere i helgen og hva står på ukens litterære program?

Jeg koste meg et godt stykke inn i Fugletribunalet og likte stemningen (natur, isolasjon, mysterie) og antydningens kunst. Men da jeg nærmet meg halvvegs, så begynte jeg å irritere meg litt over hovedpersonene og etterlyse mer kommunikasjon dem i mellom, mål, mening og handling. Etter den positive starten, så trodde jeg at dette er en roman jeg leser raskt. Den gang ei - må nok bruke et par dager til på den (mye tid går dessuten med til jobb, familie og barn!). Jeg håper Ravatns univers tar seg opp de siste 40% prosentene av romanen. Dette er nemlig en roman jeg har lyst til å like.

Den dystopiske lesesirkelen her på Bokelskere har denne gangen stemt seg frem til å lese Veggen av Marlene Haushofer (se egne lenker og innlegg). Lesestart er fra søndag 22.1 og en fire ukers tid fremover. Det ser ut til å være et bra valg; denne dystopien har fenget, og fenger stadig, lesere verden over. Jeg går i gang med den etter Fugletribunalet.

Siste anskaffelse på bokfronten her er 1001 Books You Must Read Before You Die (redaktør Peter Boxall). Da den gikk til halv pris på et dagstilbud nylig, tenkte jeg at den kan være artig å ha som oppslagsverk. Ikke minst byr den på illustrasjoner som er verdt en titt. På Goodreads er der (minst) en lesesirkel som velger lektyre utifra dette oppslagsverket. Jeg kommer til å holde et lite øye med den gruppa for å se om jeg skal hive meg med på felleslesning.

Her har det vært en travel oppstart på det nye året. I og med at jeg verdsetter passe doser makelighet, ro og kontemplasjon, så krysser jeg foreløpig fingrene for at 2017 ikke fortsetter i samme tempo som hittil.

Alt godt og god leseuke, folkens!

Dette er en bok jeg sterkt vil anbefale. Veldig bra skrevet og den holdt meg engasjert til siste side.

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Ja disse anbefaler jeg gjerne videre. Dette var den perfekte novellesamlingen. Oppbygging, språket, handlingen - alt stemte!

He.he, ja det får vel være rom for "grinebitere" også, som du sier, så lenge man ikke går for langt :-)
At jeg karakteriserte det som uforståelig er muligens å ta i litt, men jeg synes nærmest det er dårlig gjort mot forfatteren å gi sa lave terningkast - jeg synes ikke det er forsvarlig, kan du si. Men det var også ment litt som et litt humoristisk og uhøytidlig innspill - jf at jeg skrev "hva slags substanser har de inntatt" osv ;-)
Høye terningkast på Sandemoe og lignende "perler" bryr jeg meg døyten om. Det er vel et element av noe uforståelig der også, for den som vil... :-)

Har jeg sagt noe om terningkasts betyding generelt ? Nei. Det er det du som påstår - du gir inntrykk av å liksom ville "ta" meg. Du om det, og trist er det.. Min personlige mening er at terningkastet Doppler har fått på bokelskere, 4,7, er mye riktigere enn terningkast en eller to som jeg synes er riv ruskende galt. Bare tull av deg å trekke inn Sandemose osv og tillegge meg holdninger jeg ikke har......

Ingen grunn til å dra frem stridsøksen :-)

Dette var ikke boka for meg. Veldig ambisiøs, mektig, komplisert, original og kritikerrrost, men i likhet med VG sin anmelder så synes jeg den ikke var særlig leservennlig. Her hoppes det i tid midt i setninger og avsnitt, det er masse navn som jeg ikke helt klarer å holde styr på og se meningen med. Det hele blir en rotete og uklar leseopplevelse, når boka i tillegg er på nesten 800 sider så er det nesten til å gråte av at jeg har brukt tid på den...

Pr i kveld, 10.01.2017, er det visstnok 955 personer her på bokelskere som har trillet terningen. Derav følger at gjennomsnitts-terningkastet foreløpig er på 4.70 - dvs at det nærmer seg et terningkast 5.

11 enere?? Hæ?? Hva slags substanser har de inntatt for å prestere det??

Jeg synes det er utrolig at du gir terningkast 2 til Doppler av Erlend Loe. Begrunner du terningkast 2 med at du ble irritert? Interessant... Hva var det egentlig som var så ille at du måtte melde en toer på terningen? Hva er "naiv stil!"? Og i så fall: hvorfor er det så ille?

Erlend Loe er en god oppleser; hva er det som gjør det "enda mer slitsomt" med at han leser boka i følge deg?