"tårn" er notert. Høres spennende ut......

Denne skuffet. Jeg ble rett og slett ikke engasjert, lange kjedelige partier og ikke spesielt spennende heller. Har lest det meste av Brown, har likt mange av bøkene hans. Spesielt vil jeg fremheve "Angels and demons" som jeg syntes var utrolig spennende. Det har vært mye skriverier her på bokelskere om hans forfatterskap, positivt og negativt. Jeg har stort sett gått i forsvar når omtalene har vært uttalt negative. Når jeg nå har lest "Inferno" kan jeg lettere støtte noe av kritikken som går på språk og litterær kvalitet. Denne nådde rett og slett ikke opp. Terningkast 3 fra meg.

For å bli den type kvinne som er sterk nok til å leve sammen med en mann, må en bli den type kvinne som ingen mann vil være sammen med.

Lotus Weinstock

Nå er det "Fyrsten" av Henrik H Langeland som ligger klar. Har også begynt å snuse på "Demokrati eller islamisme" av Hallgrim Berg. Traff han på et arrangement forleden og kjøpte boken av ren nysgjerrighet. Men tror det kan bli interessant lesning.

Lydbøker for barn er genialt! Det er vår personlige erfaring.

Finnes mye bra der ute! Biblioteket kan helt sikkert hjelpe og guide deg. Våre barn begynte med lydbok fra ett-årsalderen og har elsket det fra starten av! Selv om vi leser for dem om kvelden vil de gjerne at vi setter på lydbok når vi sier godnatt :-) Lydbøker er flott mtp å få barna til å elske litteratur og bruke fantasien (skape seg indre bilder og historier). I tillegg er det en verdifull måte å roe seg ned på, konsentrere seg og slappe av etter en dag i barnehage eller på skole med mye liv og røre :-)

Jeg synes det tok seg opp igjen med romanen som kom etter Pixley Mapogo. Den ble både vakker, sørgmodig og "moden" på samme tid. (Gjorde en oppsummering i bloggen for et par år siden: Dette er mine gamle dager )

Følger nok litt med der, ja! :-) Handler jevnlig på bookdepository og er veldig fornøyd. Var nylig salg på betterworldbooks også til gi-bort-priser. Farlig med sånne salg, men supert for en bokelsker :-)

Triologien om folket på Finnskogen er en flott leseropplevelse! Britt Karin Larsen forteller så vakkert og stillferdig om slitet, nøden, fattigdommen og skjebnene, men også om gleder og samhold. Naturskildringene og beskrivelsene av mennesketypene er så levende. En flott triologi! Bok nr fire har visst også kommet. Gleder meg!

Du bør helt klart begynne med Goethe og deretter Mann. Thomas Mann var en stor beundrer av Goethes arbeider noe "Lotte i Weimar" er et eksempel på og utbyttet av "Lotte...." blir et helt annet når man har kjennskap til innholdet i "Unge Werthers lidelser".
Var forøvrig i Weimar høsten 2012 og besøkte graven, boligen og museet til Goethe. Tok også en drink i baren på Hotell Elephant, der handlingen fra "Lotte i Weimar" for en stor del foregår. Hotellet har forøvrig en Thomas Mann suite, oppkalt som en hyllest til forfatteren etter "Lotte..."

Ja, det er synd. Hvis man svarer på en bokomtale er det nesten umulig å finne tilbake til det. Jeg skal gå til denne bokomtalen nå. Fint at du gjør oss oppmerksom på det.

Lesingen går litt i sneglefart for tiden. Jeg haler ut og dveler nemlig ved en god historie av Stephen King. Jeg vil ikke at den skal slutte, så jeg har utsatt og utsatt å lese den ferdig, he-he. Jeg var litt skeptisk før jeg startet på samlingen av historier i hans relativt nyutgitte Full Dark, No Stars, men ble svært positivt overrasket av den første historien som heter 1922. King skriver her så godt at jeg på en måte gled inn i en film og kjente stemningen nokså intenst. Hvis de andre historiene er like gode så er det ei god bok.
Har lydbok på øret av og til når jeg går tur - fremdeles Alone in Berlin (Hans Fallada) - har mange timer igjen av den og oppleseren er flink.

God helg! :-)

Jeg har etterhvert lært at bøker som du elsket som ung voksen ( 20 årene) ikke er like fantastiske 30-40 år etter. Det gjelder bl.a triologien av Trygve Gulbrandsen og J.Bulls bondefortellinger (bl.a Eline Vangen og Glomsdalabruden). Må innrømme at noe av fascinasjonen var blitt bleknet med årene, det samme gjelder "Kristin Lavransdatter". Har nylig lest Anne Karin Elstad's "Juliebøkene" og "folket på Innhaug" om igjen. Disse bøkene var like medrivende i dag som de var for 30 år siden. For øvrig har jeg lest "Stefan Zweig" 2 ganger, og det er bøkene "sjakknovelle", "i mine følelsers vold", og "utålmodige av hjerte". Dette er bøker av høy litterær kvalitet som nesten fordrer at man tar bøkene tilbake med jevne mellomrom. Disse bøkene rangerer høyt på min "favorittliste" og jeg anbefaler flere bokelskere å ta del i hans forfatterskap. Det er når man leser slike bøker at man får forståelse for hva som er litteratur av ypperste klasse.

Begynner nå på "Fyrsten" av Henrik Langeland. Mannen min har lest den og er ikke kjempebegeistret, men med flere gode anmeldelser her inne kaster jeg meg over den med friskt mot. God lesehelg.

Fantastisk. Her har du mye å glede deg til. Litt av en fangst....God lesehelg

Samme kor eg snur meg har eg ræva bak, - men kvifor må eg alltid snu meg for å hugse på det.
Liv Nysted

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Mange år siden jeg leste den, men den sitter i minnet som en av de bedre leseopplevelsene. Hmmm... kanskje jeg burde lese den på nytt? :-)

"April 11th, 1930
Magnolia Hotel
Omaha, Nebraska

TO WHOM IT MAY CONCERN
My name is Wilfred Leland James, and this is my confession. In June of 1922 I murdered my wife, Alette Winters James, and hid her body by tupping it down an old well. My son, Henry Freeman James, aided me in this crime, although at 14 he was not responsible; I cozened him into it, playing upon his fears and beating down his quite normal objections over a period of 2 months. This is a thing I regret even more bitterly than the crime, for reasons this document will show."

Stephen King: "1922" (i samlingen Full Dark, No Stars)

En flott bok!

Far Goriot er en stor roman som det virkelig er verdt å lese! :-)