Bokelskere.no

Å lese boken Veien ut: en mann, en skog, ett år, ingen plan av Bjørn Gabrielsen fikk meg i godt humør. Jeg har humret meg gjennom store deler av boken. Den var interessant og lettlest. Skal jeg trekke ned på noe, fant jeg en del språkfeil. Det er synd. Men i og med at jeg likte boken av andre årsaker, har jeg ikke hengt meg opp i dem. Formen han har valgt minnet meg om boken jeg har lest av Bill Bryson:

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting

Boken ble utgitt i 2006 og var helt ukjent for meg for meg før jeg ble tipset om den som en kommentar til dette blogginnlegget:

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

Om i hvor stor grad Bjørn Gabrielsen ble inspirert av Thoreau til året i skogen er uklart for meg. Men han nevner Thoreaus bok flere ganger, som her:

«På mange plan var Thoreau en pirkete og selvhøytidelig kødd. Walden er full av klapp på egen skulder, som der han filosoferer over hvor bra det er å ikke ha noe mat å tilby gjester, for da står i stedet samtalen i sentrum. Men på sitt beste er Thoreau enormt inspirerende, et oppkomme av både dyster sannsigelse om utviklingen i vestlige samfunn, og av observasjoner av både naturen og menneskesinnet. Thoreau flyttet ut 4. juli, på den amerikanske grunnlovsdagen. Datoen var selvfølgelig ikke tilfeldig, et mål med prosjektet var å feire sin egen uavhengighet, i en tid der han mente at sambygdingene og medamerikanere hadde gjort seg til slaver.»

Over er et bilde av Bjørn Gabrielsen (f. 1967), kilde Dagbladet.no. Gabrielsen er i tillegg til å være forfatter næringslivsjournalist og litteraturkritikker

Kagge forlag beskriver innholdet i boken slik:

«17. mai 2005 feirer Bjørn Gabrielsen sin egen uavhengighet ved å flytte inn i en spartansk hytte i Nordmarka utenfor Oslo. Uten husleie eller strømregning (og i og for seg uten strøm) og andredistraherende elementer fra storsamfunnet sikter han mot en mest mulig uavhengig tilværelse i skogen. Han rydder seg en potetåker mellom trærne, han hogger ved til vinteren, han stopper sokkene, han bruker bikkjene til transport av parafin, vann og byggematerialer. Valper fødes, et svalepar bygger reir i mønene under verkstedet og hønene verper. Men bakom synger sosiale forpliktelser, gamle løfter og de ubetalte regningene.»

En feil; hønene verper ikke fordi det ikke ble noen høner. Årsaken til dette kan en lese i boken. Men boken inneholder så mye mer. Det er Gabrielsens betraktninger og skråblikk på mange temaer som gjør denne boken interessant for meg å lese.

Årsaken til at han valgte å flytte ut i skogen:

«Jeg har fatt nok av å ikke vite hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den tiden jeg har brukt på å koble meg til internett eller konfigurere printere. Jeg vil leve rent og nært.
Jeg har ingen planer om å bli en eremitt, for jeg har ikke fått nok av familie eller venner. Jeg kommer til å beholde jobben fordi jeg, i teorien, synes man skal betale sine regninger. Og det synes, i praksis, også mine kreditorer. Jeg kommer til å bruke moderne teknologi og hjelpemidler der det passer seg. Det er ingenting skittent i kunnskap eller fikse løsninger.
Det jeg vil prøve, er å finne en vei ut, men uten å melde meg ut. Alle kan ikke bruke en million på å pusse opp et småbruk og leve det gode liv. Alle kan ikke tømme sparebøssa og leve tredve år på seilbåt. Jeg har en skeiv liten bu i skogen utenfor byen, tre sykler, noen bikkjer, litt lån og noen gamle regninger. Det er startgrunnlag bra som noe.»

Gabrielsen flytter også ut på grunnlovsdagen, og etter noen betraktninger om 17. mai skriver han om hans grunnlov for det neste året, der § 7 er slik:

«Å bruke minst mulig av verdens ressurser, men samtidig oppføre meg noenlunde normalt sammen med andre.»

I § 8, den siste, står det at dersom det blir konflikt mellom paragrafene 1-7, gjelder til enhver tid § 7.

Så er han i gang:

«Hva pleier man å si når man holder 17. mai-tale? Noe om krigen, gjerne. Og om hvor heldige vi er. Nordmenn vet at de ikke egentlig står i sentrum for verdens oppmerksomhet, det gjør den voldsomme feiringen litt rar. Jeg kikker bort på hundene. Pastor logrer ivrig med halen, han tror alltid det skal skje noe artig når jeg ser på ham. Jeg løfter ølboksen.
«Skål,» sier jeg. «Nå er det oss.»

Om hyttelivet:

«Her er noe av hovedpoenget med den gammeldagse form for hytte: Man vinges til å reflektere over hvordan i huleste ens forfedre overlevde. Det er lett å le av tradisjonelt norsk hytteliv, hø hø, folk bruker tid og penger og krefter på å gå på utedo når de har tipp topp OBOS-leilighet og så videre, men egentlig er det reinspikka forfedredyrking. Å hogge sin egen ved er en anerkjennelse av at ens gener er blitt ført gjennom historien ikke bare takket være ren flaks, men gjennom ufattelig blodslit.
Generasjonen som nå sitter og myser gjennom sykehjemmenes persienner, er de siste deltakerne i det ultimate realityprogrammet. De er de siste med minne i egne bein og muskler fra en tid der det å «unne seg noe» en dag kunne bety katastrofe neste onsdag. De fikk seg aldri til å dusje hver dag selv etter at de fikk varmtvannsbereder, fordi instinktet til å spare på varmtvannet aldri forsvant. De klarer ikke å ringe etter drosje, selv om de vet at de har råd.»

Gabrielsen reflekter over amishfolket som ønsker å være uavhengige av storsamfunnet og avslutter kapittelet slik:

«Motvilje mot det å la egne barn få en sekulær utdannelse, kombinert med en villighet til å nyte godt av moderne vitenskap, er en av de tristeste selvmotsigelsene i samfunn som forfekter «atskillelse» fra storsamfunnet. I den arabiske verdenen, med tre hundre millioner mennesker, store oljerikdommer og dessuten vuggen til legevitenskapen, publiseres færre forskningsrapporter enn i Israel, som har seks millioner innbyggere. Og Israels prestasjon skyldes ikke hjelp fra landets ultraortodokse, som foretrekker at kvinnene lager mat og føder barn mens mennene studerer religiøse tekster. Men i det øyeblikk prostataen begynner å bli vanskelig, er brått storsamfunnets tilbud helt ok, både for emirer og hasider. La de vantro ta opp lån for å gjøre ungene til kirurger, så kan de lappe oss sammen når det passer oss, for de selv drar til helvete.»

I kapitlet om lesing og skriving, skriver han bl a dette:

«Jeg har jo som jobb å lese. Jeg leser og leser, og så skriver jeg i en næringslivsavis litt om hva bøkene handler om, og om de er noe særlig å spare på. En sjelden gang hender det at jeg i ettertid skjønner at jeg tok helt feil. Det handler ganske sjelden om at bøker jeg trodde var gode, viser seg å være helt idiotiske. Som oftest går det den andre veien, bøker jeg syntes virket uviktig, lever videre og durer og murrer inne i hodet.»

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget ikke har fått frem hva jeg syntes var så morsomt i boken. Men det er nå en gang slik at det ikke er en setning, men noe som kommer forut som gjør at nettopp en setning eller avsnitt fikk meg til å humre. Dessuten er det jeg synes er morsomt nødvendigvis ikke det andre trekker på smilebåndet av.

Uansett, som jeg skriver innledningsvis: til tross for en del språklige blemmer likte jeg denne boken veldig godt. Absolutt en bok jeg kommer til å huske at jeg har lest. Boken er på 254 sider og jeg lånte den av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra min blogg her

«Ellisif Wessel (1866-1949) kunne med enkelhet valgt å se på samfunnet utenfor ved å trekke tunge fløyelsgardiner litt til side. Men hun gjorde ikke det, hun valgte et stormfullt liv i samfunnets ytterkant. En tilværelse der hun ble hatet, der avisene kalte henne for Morderengelen.
Hva drev henne til å mene så sterkt om samfunnskreftene at store deler av landet ønsket å stille henne for retten? Og spyttet når de hørte navnet hennes?
Det var det som vakte min interesse og nysgjerrighet.»

Sitatet over er fra forordet til romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger. Romanen ble utgitt i 2007. Men den var helt ukjent for meg før den var hovedboken i Bokklubben i mars (?) i år, og jeg leste om den her.

Jeg har kjøpt boken og "spart" den til Ingalills biografisirkel der månedens tema er I rettferdighetens navn. Romanen er et portrett av Ellisif Wessel, men jeg antar at jeg kan snike den inn som en biografi.

Romanen var like god som forventet. Det er litt underlig at jeg ikke kjente til denne delen av historien som Ellisif representerte. Selv om jeg vokste opp i Vest Finnmark, og hendelsene rundt Ellisif utspant seg i Øst Finnmark, burde jeg vel strengt tatt ha lært om henne. Men de kontroversene som var rundt henne, ikke minst det at hun var begeistret for den russiske revolusjon, er muligens årsaken. Eller var hennes bidrag ikke stort nok i den tid der mennenes bragder har vært trukket frem som viktig.

Ellisif Müller ble født inn i en borgerlig tilværelse. Faren var lege. Hun ser de fattige rundt seg. Som kvinnen Ellisif og moren møter. Kvinnen som drar på en vogn med liket av sønnen. Moren som har en sterk gudstro, troen som Ellisif etterhvert forlater:

«Om kvelden sa moren at det aller viktigste ved kristendommen var at den ikke bare skulle læres, den skulle også leves.
Gutten på vognen hadde fylt fem år, hadde ett yngre søsken, med en annen far. Oline Larsson var ikke gift, hadde gått utfordrende kledt da hun var yngre, hun hadde satt håret sitt opp i frisyrer så nakken og huden bak ørene ble synlig. Til tross for at hun kom fra et godt hjem. Fattig, men godt.
Moren til Ellisif lukket øynene der hun satt ved sengeenden, og ba Gud om å se til den døde gutten på vognen.
Og hun bad også om at Herren skulle se til Oline Larsson i hennes sorg, og at hun skulle forstå at skurvsopp måtte behandles.»

Kvinnen som jeg skrev om i dette innlegget bidro også til Ellisifs engasjement:
Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge

«Den britiske kvinnen lady Arbuthnott representerte den nye tiden. For Ellisif ble hun blikket inn i fremtiden!
Ellisif fikk lytte til diskusjoner og problemstillinger hun aldri tidligere hadde hørt tale om. Lady Arbuthnott som kjente (og diskuterte med!) menn som dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.
For ikke å glemme den sjokkerende, til tider gudsbespottende og gudsfornektende ordbruken til ladyens mange venner, eller ideene om at Ellisif, som kvinne, burde foreta sine egne livsvalg. Disse menneskene kikket over vinglassene og sa med høylytt sikkerhet at Ellisif om ikke lenge, når mennesker som dem selv ble mange nok, ville kunne ta examen artium. De reiste seg ustøtt og entusiastisk fra dypet av burgunderrøde stoler, eller fra sennepsgule sjeselonger, de tok bena ned fra skamlene og snakket oppglødd om at det nå var like for kvinner ville få adgang til universitetet, og de så på Ellisif som om hun representerte den rene moderniteten, når de så at hun også kom til å få oppleve at det svake kjønn fikk stemmerett.
Men aller viktigst, mente de, var det å skrive sant. For å skrive sant, var å være i sannhet. Det var slik de uttrykte seg. Og å være i sannhet var det eneste riktige, uansett pris.»

Faren til Ellisif hadde vært lege for Barbara Arbuthnotts sønn, og det var slik hun ble kjent med ladyen. Barbara Arbuthnott fikk betydning for Ellisifs kamp helt konkret som jeg kommer tilbake til.

Ellisif var 16 år da hun forlot Dovre med tog for å begynne på Nissens Pikeskole.

«Det er faren hennes som har ønsket det, og hun har ikke strittet imot et sekund! Ellisif skal ta middelskoleeksamen for piker. Hun skal få være blant de aller første som får forsøke seg, et resultat av en flammende krig tre ar tidligere om hvorvidt jenter skulle få ta guttenes eksamen, selv om kravene i matematikk ble redusert. Hun vet ikke om moren har vært like begeistret for ideen.»

Hun skal bo hos samme vertinne som fetteren Andreas Wessel. Han er da 24 år og halvveis til medisinsk embetseksamen.

Ellisif nyter å være i hovedstaden, med alt den har å by på. Hun får ikke lov, men vandrer rundt på egen hånd. Ellisif begynner å tvile på Den hellige ånd, hun trekkes mot unitarismen og teosofien. Hun trekkes mot de som kjemper for kvinners rettigheter. En av dem er Gina Krogh som klassevenninnen snakker om:

«Hun har aldri hørt om denne Gina Krog.
- Neivel, sier Kristine, og ser opp på de gylne septemberbladene som skjelver på den store ospen som vokser tett inntil muren, på utsiden av skolegarden.
- Moren min sier hun er fremtidens bolverk. Kristine smiler.
- At hun er giftig? spør Ellisif.
- Sannsynligvis betyr det bare at Gina Krog er mer moderne enn min mor, sier hun. - At hun snakker om ting som overdøver kjedsomheten hjemme hos oss. Søsteren min sier at Gina Krog i våres har sagt at kvinner bør få delta i stortingsvalgene. Og at hun nettopp har dannet noe som heter Norsk Kvinnesaksforening, med en mann som formann!
- Hun vil ikke engang høre tale om en slik forening.»

Ellisif trekkes også mot Andreas, mot kjærligheten. Til tross for den motstand de møter mot at fetter og kusine skal gifte seg, gifter de seg 4. mars 1886 i Dovre kirke. Morens motstand er så sterk at hun ikke er til stede i datterens bryllup. At hun med dette mister kontakten med moren skal bli en av Ellisifs sorger i livet. På gavebordet ligger det som skal bli Ellisifs viktigste verktøy i den kampen hun går inn i – å dokumentere den sosiale nøden og urettferdigheten hun møter nordpå:

«Det er en bryllupspresang Ellisif ser lenge på, nesten uten å våge å røre ved den, i frykt for at den kan løse seg opp som en drøm mellom hendene hennes: Fra lady Arbuthnott har hun (ikke begge to) fått et fotografiapparat. Det ligger i en egen koffert med utstyr, glassplater, stativ, kamerahus. Og ladyen har sagt at det er det beste fra Sverige, et Hasselblad 9 x 12.
Om ettermiddagen reiser Ellisif og Andreas Wessel. Ingen av dem aner riktig hvor de skal, det er for fjernt og fremmed. Og for langt.
Andreas er nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger.
Ellisif er nitten år, og nå reiser hun til Kirkenes.»

Når Ellisif kommer til Sør-Varanger bor der 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner. Gruvedriften med opprettelsen av Syd Varanger øker befolkningen. Virksomheten tiltrekkes arbeidere som lever på et eksistensminimum. Som utnyttes for profitten som eierne er ute etter. Fra før er samfunnet preget av fattige mennesker. Disse møter Ellisif når hun er med Andreas ut til pasienter. Når de kommer til legekontoret.

Ellisifs største sorg er barna som hun føder for tidlig. Den blir ikke mindre når hun ikke får gravlegge dem på kirkegården.

«Presten griper hendene hennes. Hun vil kaste opp.
- Hvis vi begynner å gravlegge mennesker som, ja, som ikke er døpt. Som ikke er frelst og innviet hos Gud. Så mister kirkegården sin, skal vi kalle det... sin renhet. Det er rett og slett galt.
Han har et tonefall som Ellisif ikke kan tolke. Skulle hennes lille sønn, som aldri rakk å gjøre en eneste ond gjerning på jorden, aldri tenke en dårlig tanke, skulle han skitne til de andre døde?»

Sønnen, Peter Jan, som får leve til han dør av tuberkulose når han er elleve måneder. Anders er samtidig sørpå og blir behandlet for samme sykdom. Det er hjerteskjærende å lese om.

«Andreas kaller tuberkulosen for en ondskapsfull tiggerkjerring.
For i Finnmark, og i Sør-Varanger spesielt, sniker den seg rundt fra bosted til bosted, langs fjorder og over vidder. Den hvite pesten bærer hun med seg, skjult i hoste og spytt, hun er kledt i skitne klær, og hun søker seg særlig til steder der menneskene bor tett, der hun kan stikke seg bort i en mørk krok, for noen legger merke til henne. Der det er trangt og lysfattig, og der lyden av surklende lunger er så alminnelig at infeksjonen uforstyrret får spre seg i blodet. Hun skiller ikke mellom forsørgere, spedbarn eller mennesker på spranget inn i voksenlivet. Hun bryr seg ikke om det er høytid eller sorg. Hun er målrettet, hun går helt inntil, hoster eller prater lavt, slik at den hun henvender seg til noen uker senere kjenner hvordan trettheten får alt til å dreie seg om den søvnen som fyller nettene med svette og feber.»

Ellisif var en sterk og modig kvinne. Det er sterkt å lese om hennes historie og det samfunnet hun var en del av. Hun kjempet for de som ikke hadde muligheter for å kjempe for seg selv. Ga en stemme til de fattige i samfunnet. Hun var med på å stifte fagforeningen Nordens klippe. Protesterte mot urettferdigheten hun observerte - skriftlig og muntlig. Diskuterte. Kompromissløs selv om hatet fra motstanderne var sterkt. At hennes voldsomme engasjement var skremmende for de borgerlige, som kjente sin tilværelse truet, er enkelt å forstå. Særlig det at hun var tiltrukket av den russiske revolusjonen. Gå nå hjem lille legefrue, var det mange som sa og tenkte. Andreas var ikke alltid enig med Ellisifs metoder, men kjempet for saken på sin måte. Også han fikk utrettet mye. Johan Falkberget var også en av Ellisifs støttespillere.

Himmelstormeren er en en gripende og tankevekkende historie som kommer til å stå som en klippe i bokhyllen. Som vil minne meg på at det er noen som har kjempet for alt det jeg tar som en selvfølge. Ellisif ville vært stolt om hun hadde sett at jeg med den største selvfølgelighet har tatt mine valg i livet. Uten å kjenne skam for at jeg jeg har valgt bort å ha mange barn. Valgt å være i arbeid hele livet fordi det var det beste for meg. Er republikaner. Kan ærlig si at jeg tviler på at det finnes en Gud. Har vært organisert hele arbeidslivet selv om jeg ikke er organisert under arbeiderbevegelsens faner. Er tillitsvalgt med en arbeidsgiver som må ta foreningen vår på alvor. Slik at vi arbeidstakere ikke må stille med lua i hånda. Slik kunne jeg fortsatt i det evinnelige. Takk til Ellisif!

Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Nå er det bare noen dager til jeg skal på fotokurs. Da jeg fikk tilsendt programmet, fikk jeg kalde føtter. Typisk deg, var kommentaren jeg fikk her hjemme. Mye sannhet i det.

Det er lenge siden jeg gikk på nybegynnerkurs - i mars 2012. Før kurset var jeg totalt blank. Kunne ingenting om kameraets funksjoner, hva ISO, blender og lukketid var. Men jeg lærte såpass mye gjennom kurset at jeg ikke bruker de ferdigstilte funksjonene på kameraet. Forøvrig et veldig flott og inspirerende kurs, og jeg var klar for fortsettelsen. Blant annet å gå på flere kurs som fotografen hadde.

Men så flyttet fotografen ut av Norge. Jeg har tatt en del bilder, men jeg er fortsatt en amatør. Jeg har bl a lest en fotobok av en amerikansk forfatter. Men det er noe med å bli inspirert av levende mennesker.

Hell og lykke – akkurat som jeg trengte det kommer fotografen en tur innom Norge og satte opp et videregående kurs der jeg er påmeldt. Men før jeg meldte meg på, måtte jeg forsikre meg om at jeg hadde noe på kurset å gjøre. Mener selv at jeg burde tatt nybegynnerkurset om igjen nå når jeg har mer erfaring. Men fotografen mente kurset var greit også for meg, så til helgen braker det løs med et tre dagers kurs.

Boken til Tom Schandy og Baard Næss: Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf kjøpte jeg da den ble utgitt i desember 2014. Lest litt i den tidligere, men det er så mange andre bøker som alltid har kommet foran. På grunn av kurset var det på tide å lese den fra perm til perm. Det har jeg gjort, og det er en veldig flott bok. Den er som tittelen beskriver: inspirerende og grunnlag for at en kan bli en bedre fotograf.

Boken er inndelt i kapitler med ulike tema som: Hva skal jeg velger av utstyr, grunnleggende kamerakunnskap, det gode landskapsbildet osv osv. Den er illustrert med mange bilder der de tekniske detaljene er opplyst. Lettlest slik at den er en bok også for de som er helt blanke som jeg var første gang jeg gikk på kurs. Jeg har ingen problemer med å anbefale boken. En blir selvsagt ikke en god fotograf av å lese en bok, men teori er alltid greit å ha med seg. Og jeg er kommet til en erkjennelse: noe må man bare pugge seg til kunnskap.

Boken har gjort meg tryggere på at jeg ikke kommer på kurset som fullstendig novise. Og en ting er å si, jeg har ikke mye kamerautstyr. Et billig kamera, to linser og et billig stativ. Så får jeg etter kurset vurdere om jeg skal investere i noe bedre og mere utstyr. Mulig jeg kjøper meg en snorutløser før kurset. Men en utstyrsfreak vil jeg neppe bli.

Her er en link til foto.no der boken er anmeldt:

De prisbelønte fotografene Tom Schandy og Baard Næss har laget en introduksjonsbok i fotografi for de som ønsker å bedre basiskunnskapene.

Kopi av et innlegg fra bokbloggen min Tones bokemerke

«Eg merka stilla kring Grung straks eg flytta inn i Villa Eckhoff tidleg på totusentalet. Eg hadde like for jul året for hatt brann i leilegheita mi i Bergen sentrum og måtte finne meg ein ny stad å bu. Da ein nær ven plutseleg ringde og spurde om eg ville passe huset hans, sa eg straks ja. Huset hans var eit Grung-hus: Villa Eckhoff var bygd i 1931 og lag berre hundre meter fra Villa Grung. Det var med andre ord det næraste nabolaget til arkitekten sjølv. Heile området bestod faktisk av Grung-hus. Huseigaren fortalde meg at det var planlagt to hundre hus her, men at Grung berre kom til tretti. Alle visste at like etter krigen tok arkitekt Grung sitt eige liv. Han kasta seg utfor eit stup ikkje langt unna Villa Grung og Villa Eckhoff. Det var umogleg for han å leve med landssvikarstempelet. Enkelte meinte at sjølvmordet var feigskap: at Grung ikkje var mann nok til å sta inne for ugjerningane sine under krigen.»

Sitatet over er fra starten av boken Stupet Leif Grungs krig av Nicholas Møllerhaug utgitt i 2016. Det var en anmeldelse av boken i Aftenposten på sist søndag som gjorde at jeg lånte boken av biblioteket. Anmelder, Hilde Østby, er positiv til boken, men er kritisk til hvordan en del fakta fremstilles. I boken skriver Møllerhaug om sine undersøkelser rundt arkitekt Leif Grung der han forsøker å finne ut om Leif Grung var en landssviker eller dobbeltagent under 2. verdenskrig.

Forlaget VigmostadBjørke beskriver bokens innhold slik:

«Noregs kanskje fremste internasjonale arkitekt, Leif Grung, tok livet av seg i oktober 1945. Namnet hans var blitt synonymt med landssvik. Han hadde bygd ei rekke hus for tyskarane og tent store pengar.
Men det gjekk også rykte om at han hadde vore alliert spion.
Kva var sanninga av desse totalt motsette versjonane? Då Nicholas Møllerhaug fatta interesse for Grungs skjebne, tok det ikkje lang tid før dei første åtvaringane kom: «Du må halde deg unna Grung!»

Møllerhaug byrjar å leite etter svar i arkiva, og oppdagar at sentrale dokument har blitt borte. Gjennom å ta lesaren med inn i jakta etter spor og vitnesbyrd fortel denne boka ei besettande og tragisk historie om arkitektur, motstand, intriger og misunning.»

Til slutt i innlegget har jeg linket til diverse artikler mv.

Når det gjelder egen leseopplevelse, vil jeg først berømme formen forfatteren har gitt boken. I tillegg hans engasjement og at han har delt dette gjennom boken. Jeg sammenligner den i så måte med en annen bok jeg har lest og skrevet om:

Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie

Mange faktabøker blir unødvendige kjedelige når de ikke inneholder bilder. Bilder i faktabøker gjør innholdet mer levende. Jeg har heller ikke sansen for faktabøker der man har «klæsjet» sammen bilder i midten av boken. I boken til Møllerhaug er det mange bilder, og bildene er plassert i sammenheng med teksten de skal illustrere.

Jeg synes det er modig gjort å ta opp tema. For noen kan opplysningene forfatteren presenterer, og slutningene han trekker, være vondt å lese. Boken har skapt debatt, og det er viktig også å lytte til de som er skeptiske til boken. Men jeg er overbevist om at det var «ugler i mosen rundt behandlingen av Leif Grung. Historien er der for at vi kan lære av den. Og hva angår å være modig tenker jeg på denne modige boken:

"Morfar Hitler og jeg" skrevet av Ida Jackson blir mest sannsynlig "Årets bok" for meg

Så kan man tenke: dersom han var dobbeltagent – hvorfor valgte den ressurssterke Leif Grung å ta sitt eget liv?

Forfatteren har en del refleksjoner rundt tema som jeg følger. En tanke jeg har, er at den generasjonen Leif Grung var en del av, hadde ikke åpenhet som sitt varemerke. I dag står det et kriseteam i beredskap når mennesker opplever traumatiske ting. En kan bare tenke for et trauma det må ha vært for Leif Grung og familien å leve med beskyldningene. Han ble ikke satt i fengsel og på den måten kunne beskyttes mot seg selv. Det var mektige aktører som han hadde mot seg, og fallet var enormt. Stemningen som var like etter krigen var naturlig nok preget av hevnlyst, og den som stod med mistankene mot seg hadde det ikke enkelt.
Igjen og uten sammenligning forøvrig, skjebnen til Leif Grung fikk meg til å tenke på en annen skjebne - hvordan Hjalmar Johansen ble behandlet av Roald Amundsen, og som var medvirkende til at Hjalmar Johansen tok sitt eget liv:

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Hva som er sant og ikke sant rundt Leif Grung er heldigvis ikke opp til meg å vurdere. Men det er interessant.

Jeg har i løpet av våren fulgt TV serien på NRK: Arkitektens hjem. Utrolig interessant, og programmene blir ikke mindre interessante etter å ha lest boken om Leif Grung. Jeg skal helt klart se TV serien om igjen.

I tillegg var jeg i Bergen for under to uker siden, og fikk en liten omvisning på Nordnes og området rundt. Det var et nydelig vær, men helt klart: Bergen er en flott by. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boken før omvisningen. Men jeg kommer helt sikkert til å reise til Bergen igjen.

Vil du høre et intervju av Nicholas Møllerhaug på NRK radio, Kulturhuset, kan du gå inn her:

Bergensarkitekten Leif Grung ble anklaget for å være landssviker etter krigen - og kastet seg i døden fra en klippe. Kan en ny bok endelig bevise at han var dobbeltagent for britene?

Boken til Møllerhaug engasjerer – her er link til en del artikler:

*Aftenposten - kronikk: Hemmeleghald og norsk naziarkitektur | Nicholas Møllerhaug

Aftenposten: Langt flere norske arkitekter samarbeidet med tyskerne enn hva som tidligere er kjent.

Bergens tidende: Nicholas Møllerhaug er respektløs i sin behandling av både arkiver og enkeltmennesker i boken «Stupet - Leif Grungs krig»

Bergens tidende: Carolyn Ahmers krasse kritikk av «Stupet - Leif Grungs krig» bekrefter ein ting: Leif Grungs krig held fram den dag idag - over 70 år seinare.

Nrk: Boken om stjernearkitekt Leif Grung fremstår som en skattkiste, men om han jobbet som dobbeltagent mot den tyske okkupasjonsmakten er fortsatt usikkert.

Arkitektnytt.no: NALs arkiv om det interne krigsoppgjøret har vært forseglet siden 1945. Nå krever BAF-leder Geir Brekke at det åpnes.*

Omtalen er kopi av et blogginnlegg jeg skrev på bloggen

Det er ingen litteratur som jeg synes kan være så komplisert som lyrikk. Men når lyrikk først treffer meg, er det ingenting som er så fint.

Lyrikk er den sjangeren innenfor litteratur som jeg synes er nærmest musikk. Jeg kan lytte til en musikkutgivelse, og i begynnelsen kan det være enkelte låter jeg liker, enkelte låter er totalt likegyldige. Så går det en tid og plutselig treffer musikken som tidligere har vært likegyldig for meg. Slik er det med dikt. Derfor kan ikke en diktsamling leses bare en gang.

Diktsamlingen Enslige utsikter av Kolbein Falkeid, som ble utgitt i 2000, inneholder ti dikt. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt: Kolbein Falkeid Samlede dikt. Om Enslige utsikter skriver forlaget Cappelen Damm:

«I Kolbein Falkeids dikt kan alle gå inn og hente opplevelser og ny erkjennelse. Det er dikt preget av rolige, gode bilder og en sterk indre sammenheng. Dikteren, som har nådd den aktverdige alder da man i andre tider ble lyttet til, er ikke blitt noen vismann. Han har ikke svarene, men stiller mange spørsmål. Her er ensomhetsobservasjoner knyttet til eget og andres liv, med refleksjoner rundt spørsmålet om ikke denne alenetiltstanden er menneskets egentlige ståsted. Ellers er det fenomenet aldring og følgelig den økende gravitasjonskraft mot jord som opptar forfatteren. Og forundring over fenomenet mot.
Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.»

Jeg anser meg for en novise hva angår lyrikk. Selv om det snart er to år siden jeg kjøpte Kolbein Falkeid Samlede dikt, har jeg knapt begynt å lese i den. Men jeg har observert dikt i samlingenen jeg liker godt. Det som har inspirert meg til å lese, og nå skrive om diktsamlingen Enslige utsikter, er at jeg har meldt meg på Heddas Bokhyllelesing, og i mai er temaet Les ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet.

Diktene i samlingen Enslige utsikter er av varierende lengde. Jeg har lest diktene flere ganger. Men selv om enkelte dikt appellerte til meg, er deler av diktsamlingen lite tilgjengelig og uinteressant for meg. Kanskje kan dette forandre seg med tiden.

Det første diktet Jord ser nedover seg begynner slik:

«Jord ser nedover seg selv.
Mørket drømmer lys.
I mørket drømmer lyset håp og holder
livet i en stramt
oppstigende mulighet.»

Vel, uklart for meg hvilken retning forfatteren vil med dette, både verset og tittelen, og særlig når neste vers kommer:

«Dette er det eneste stedet.
Alt annet er fantomer.
Virkelighet flagrer gjennom parken
som ark med statistiske tabeller,
ugjendrivelige,
men snart utvisket av regn.»

Det neste diktet Aldre likte jeg godt; diktet starter slik:

«Visst kjenner jeg alderen:
En slags siste grinete vinterdag
som tungpustet gjennom slapset i mars.
Nedforbakkene går oppover,
og de store drømmene
har krympet til lommerusk»

Jeg liker diktet fordi det uttrykker alder på en ironisk måte, og sier også noe om det å være ungdom – hvor fort tiden går - noe som kan presenteres til de helt unge med ungdommelig overmot:

«Rart hvor fort det har gått forresten.
Når jeg lukker øynene en blunk,
står han der i vårpussen.
Skjortekragen utenpå jakkeslaget.
Forventningene dynget så høyt over virkeligheten
at den kveles under dem.
Og så uvitende grønn
at verden trør til side og slipper han forbi kontrollpostene
av skir forundring."

Et annet vers i samme dikt:

«Denne uendelige historien
om alt uvitende ungt. Som når det får vite,
tror det er det første som vet. Det måker
alderen foran seg, de andres alder,
alderen til dem som har gått foran,
den alderen som også har vært uvitende engang
og fått vite
og nå er blitt uvitende og resignert
fordi den vet.
Kanskje.»

Om Kolbein Falkeid skriver Cappelen Damm:

«Kolbein Falkeid er født i 1933 og debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Blant disse kan nevnes En annen sol (1989), som måtte trykkes i flere opplag, Utrøstelig bøddel (1997), Enslige utsikter (2000) og Vind, eple (2003). I 2007 kom Samlede dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en bestselger. Det er laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes samtale med etterord av Paal-Helge Haugen, og i 2011 Uvisshetens land, med illustrasjoner av Ivar Rudi og etterord av Torgeir Schjerven. Schjerven skriver: "Om man leser hans samlede produksjon, danner det seg et bilde av en vaktsom observatør i stadig bevegelse. Alt dette konkrete i diktene hans, lite som stort, utgjør en strøm som gir forestillingsevnen smidighet og utvider fantasien som forutsetning for våkenhet og tilstedeværelse." I sitt åttiende år skrev Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014). Det er både en blidhet og et dypt eksistensielt alvor over disse poetiske betraktningene fra en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid bor i Haugesund og har skrevet flere av tekstene til visegruppa Vamp.»

Kopi av omtalen som ble skrevet i et innlegg på bokbloggen Tones bokmerke

Liv Køltzow (f. 1945) var en ukjent forfatter for meg før jeg leste at hun i april 2016 ble tildelt Gyldendalprisen for 2015. Romanen Melding til alle reisende ble utgitt i 2015 er på 283 sider. Den har selvbiografiske elementet i seg, bl a har forfatteren og hovedpersonen i romanen Kaja Baumgarten diagnosen Parkinson sykdom. Men dette er ikke ene og alene et tema i romanen.

At denne omtalen blir kort har ikke sin årsak i at jeg ikke likte romanen. Kort blir den fordi jeg er sliten av helt andre årsaker, og liker å skrive ferdig omtalen av en bok før jeg begynner på neste.

Jeg likte romanen. Den var underholdende og til tider morsom, selv om det ligger et alvor i bunn. Jeg synes hun fint får frem hvordan sykdommen rammer uten at dette blir en dyster fortelling. Kritikerne har også skrevet positivt om romanen.

Jeg avslutter innlegget med å kopier hva forlaget Aschehoug skriver om handlingen i Melding til alle reisende:

«Forfatteren Kaja Baumgarten blir diagnostisert med parkinson en januardag i 2001, og tenker med seg selv: "Hit skulle jeg. Jeg ville levd på en annen måte hadde jeg visst det." Diagnosen leder til en gjennomgang og revurdering av livet, og romanens første del viser glimt av en kontrollert og borgerlig tilværelse og skildrer krisen som inntreffer etter diagnosen. I 2007 møter forfatteren en mann på et rehabiliteringssenter. Kaja er syk, og det er Vegard Vinsnes også. De to innleder et forhold som endevender og setter på spill alt som har vært til nå. Vegard finner Kajas notater til en roman om ham, og kjærlighetsforholdet settes på prøve. Hvis det i det hele tatt er et kjærlighetsforhold. For hvem er det egentlig som utnytter hvem?»

Omtalen er et innlegg fra bloggen min her

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om hvordan jeg «oppdaget» diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim: Heime mellom istidene som ble utgitt for kort tid siden. Det var da jeg tilfeldigvis hørte på NRK radio programmet Diktafon - link til programmet:

Forfatter Guri Sørumgård Botheim diktdebuterer med boka Heime mellom istidene. Botheim spør: Hva betyr det egentlig å føle seg hjemme?

Foto: Benedikte Skarvik

Her er hva forlaget Samlaget har skrevet om forfatteren, og der jeg har hentet bildet av henne over og noe av det de skriver om diktsamlingen:

*«Guri Sørumgård Botheim (f. 1978) kjem frå Lesja og bur i ei 1950-talsblokk i Ila i Trondheim. Ho debuterte med romanen Ramstein pensionat(2009) i lag med søstera si, Sigrid. Dei var redaktørar for boka Søsken (2011) i lag med Ingrid og Kjersti Rognes Solbu. Sigrid og Guri skriv humorspalte i Dag og Tid, og er kjent for særeigne opplesingar. Guri arbeider som avdelingsleiar ved Norsk Forfattersentrum Midt-Norge. Heime mellom istidene er den første diktsamlinga hennar.

I denne diktsamlinga undersøker Guri Sørumgård Botheim kva det vil seie å kjenne seg heime. Ho tek utgangspunkt i si eiga tilknytning til heimplassen, bygda der forfedrane truleg har levd sidan istida. Nokre av dei har reist ut, men har alltid komme heim att. Ho spør seg om ho blir den fyrste som flyttar og ikkje kjem attende. I ei leilegheit i Trondheim prøver ho å lage seg ein heim i lag med kjærasten. Men ei rastlausheit forstyrrar.»*

Nå har jeg leste diktsamlingen flere ganger. Lyttet til radioprogrammet flere ganger. Jeg liker diktene veldig, veldig godt. Og tenker at jeg må følge mer med når det utgis nye diktsamlinger.

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Men dette er helt klart en bok jeg ønsker å kjøpe. En bok som er inspirerende fordi hun har vært så kreativ i valg av tema, form, presentasjon mv. En diktsamling jeg tenker kan være en fin gave å gi til noen en vet kan være interessert i temaene hun har valgt. Eller bare er glad i flotte bøker.

Jeg har også lest boken som hun ble inspirert av og som jeg har skrevet om her,

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

Jeg ble ikke like begeistret for Thoreaus bok som Guri Sørumgård Botheim. Men så forteller hun at hun leste den gjennom et år, jeg leste den i løpet av noen dager. Hun hadde også et annet mål ved å lese den enn jeg hadde. Hun innleder diktsamlingen ved å sitere Thoreau:

«Mennesket bodde så å si i telt her i verden og vandre gjennom daler, over sletter eller fjelltopper. Men se, nå er mennesket blitt sine redskapers redskap!»

Diktsamlingen er delt i tre deler: Heime, Trondheim, og Fjellet. I del en og tre skriver hun på dialekt og del to, som er den lengste, skriver hun på nynorsk. For meg er det ingen problemer med å forstå dialekten hun skriver på, og språket som er valgt gir helt klart en egen dimensjon til diktene.

At denne diktsamlingen treffer meg, har nok helt klart noe å si med at jeg ofte tenker på hva det vil si å føle seg hjemme. Hjemplass er for meg ikke det stedet jeg bor, men det er jeg vokste opp. Når jeg f eks er på jobb og sier at nå drar jeg hjem, så er det der jeg bor. Men når jeg tenker på å reise nordover til der jeg vokste opp, tenker jeg på at jeg skal reise hjem. Som det står i diktsamlingen:

»det e en generasjon sia oss fløtte hit
nå kalla oss gardn for
heime»

Hun stiller dette spørsmålet som hun også svarer på:

«e heimen et bilde
tå den som bur der?»

Når man er ung og flytter fra hjemplassen, er det ikke alltid at en har tanker om en flytter for godt eller skal komme tilbake. Jeg tenkte ikke så mye på det, var bare trist der og da, og så ventet det store eventyret. Tenkte ikke på at det ville bli en mulighet for at hjemlengsel skulle fylle en så stor del av livet mitt. Sørumgård skriver:

«e vil ikkje vera
den som reise
og ikkje kjem attende»

Og når man kommer hjem, hvem er man da:

«e e en gjest
i en barndomsheim»

Innimellom dukker det opp noe som gir et innblikk i en sorg som ligger der, om en tidligere kjæreste som er borte. Om å flytte fra Singssaker til Ila skriver hun:

«eg flytta fra Singsaker stiv av sorg».

Et annet sted:

«sorg søv ikkje
men isa ned¨
tina upp att
i varmare vér»

Og dette:

«livet e ikkje sjølvreparerende på alle plan.»

I del to er det sivilisasjonskritikken inspirert av Thoreau får en plass, som hun skriver:

*«radioen er forteljingane frå forbipasserende
Facebook er grendahuset

marklyft lyftar nykløvd ved

hesten gjorde eit arbeid
nå er det arbeid å ha hest»*

Guri Sørumgård Botheim har laget en nydelig video som jeg har linket til nedenfor. Jeg avslutter innlegget om Heime mellom istidene med videoen der hun leser litt første del av diktsamlingen.

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min Tones bokmerke

Noen bøker er bare slik at en merker kjemien ved å lese første setning. Det er ikke hva andre har skrevet om den som skaper forventninger til romanen, men dens begynnelse. Det skjedde med romanen Barneloven av Ian McEwan.

Barneloven på litt over 200 sider ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. I 2015 leste jeg og skrev om to andre bøker av Ian McEwan: Sementhagen og Hjelp fra fremmede. Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Men jeg skal være ærlig, begynnelsen og midtpartiet av romanen synes jeg var bedre enn slutten. Slutten ble for daff synes jeg. Da dabbet min interesse av. Jeg kjente meg snytt.

Barneloven starter slik:

«London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede, polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn.»

Av en eller annen grunn tenker jeg på Helen Mirren i rollen som DCI Jane Tennison i krimserien «Den mistenkte» (Prime Suspect) når jeg leser om Fiona Maye. Som karakter. Dyktig i sin rolle som politiinspektør. Profesjonell. Stålkontroll. Kjølig. En type menneske jeg ønsker å ha distanse til. Her er bilde av Helen Mirren i rollen:

Fiona Maye er dyktig. Høyt respektert. Men det har kostet å komme dit hun er i dag. Selv om hun har god kontakt med egen familie og ektefellen Jacks familie, har det aldri passet å få egne barn under klatringen i karrierestigen. Når ektefellen Jack ønsker seg og ber om hennes tillatelse til et kontrollert sidesprang med en annen kvinne, kommer Fiona ut av balanse:

«I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisket med springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg, enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!» Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»»

Jack sier at han trenger det og spør når de elsket sist:

«Når var det? Han hadde spurt om det før, liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i all hast... «

I tillegg til å se for meg Fiona som Helen Mirren i rollen som Jane Tennison, kom tankene til albumet Og så kom resten av livet til Kari Bremnes. En ting er at jeg som leser lurer på om, og eventuelt hvordan, rystelsen i privatlivet påvirker arbeidet til Fiona. Men hva med privatlivet. «Det er ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt» synger Kari Bremnes i sangen «E du nord» Er dette begynnelsen på slutten for Fiona eller «en ny begynnelse»...

Hva Barneloven handler om? Enkelt og greit lar jeg avslutningsvis Gyldendal forlag presentere innholdet:

*«Men Fionas yrkesmessige suksess har gått på bekostning av ekteskapet. Forholdet mellom henne og mannen, Jack, er turbulent, og samtidig bærer hun på en sorg over barna hun aldri fikk. Mannen hennes ber henne i desperasjon om å vurdere åpent ekteskap, og etter en heftig krangel flytter han ut. Bruddet skaper et tomrom i henne; er det kjærlighet hun har mistet, eller er det en moderne form for ære? Er det ikke forakt eller utfrysning hun egentlig frykter?

På flukt fra disse spørsmålene graver hun seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter ham å motta blodoverføring. Familien, som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro. Utfallet av saken blir skjebnesvanger, ikke bare for gutten, men også for Fiona. I kulissene står Jack og et havarert kjærlighetsliv, og jaget etter å løse saken - og ikke minst redde ekteskapet - setter Fiona på en nervepirrende prøve som vil holde leserne fengslet helt til siste side.»*

Omtalen er kopiert fra min bokblogg Tones bokmere

«Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter — slik det står skrevet i en gammel bok — som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.»

Sitatet over er fra boken jeg har lest: Walden Livet i Skogene av Henry D. Thoreau. Jeg er helt enig i det han skriver over, og mye annet. Samtidig synes jeg tidvis at det er unyansert. Dette med tanke på at jeg mener han kunne hatt med noe av det positive som samfunnsutviklingen på den tiden hadde bidratt med.

Årsaken til at jeg kjøpte og har lest boken har jeg skrevet om i dette innlegget:

Venter på en bok: Walden Livet i skogene av Henry D. Thoreau

Forlaget Pax som har gitt ut boken på norsk beskriver den slik:

"Walden. Livet i skogene" er en vakker og konkret fortelling om Thoreaus tilværelse som nybygger og eneboer ved Walden Pond i Concord. Henry David Thoreau (1817-1861) var amerikansk filosof, også berømt for klassikeren "Civil Disobedience". I "Walden" har han skrevet ned egne tanker og opplevelser i nær kontakt med jorda, skogen og dyrelivet. Han reflekterer rundt forholdet mellom individ og samfunn, sivilisasjon og natur, og drøfter verdier og valg i tilværelsen. Men Thoreau er en praktisk mann, som hogger trær, bygger hus, sanker bær, og fisker. Han studerer fugleliv og dyrespor, ville blomster, været og naturens rytme. Dessuten elsker han å lese og å tenke. Alt dette gir et rikt liv. Thoreaus naturfilosofi er både påvirket av Rousseaus "tilbake til naturen" og av Østens tenkning. Han var kritisk til den vestlige sivilisasjonens "fremmedgjøring" og protesterte mot forbrukskulturen. I sin tur inspirerte han skikkelser som Mahatma Gandhi og strømninger innen fredsarbeid og naturvern. Thoreau kan sees som en viktig referanse i bøker som Pirsigs "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" og i Loes "Doppler". "Walden" er tidligere blitt utgitt på norsk med tittelen "Livet i skogene". Nå nyutgis den i bearbeidet oversettelse, og supplert med noter. Dette er en klassiker for naturelskere, livsfilosofer og sivilisasjonskritikere!»

Hans eneboertilværelse varte i to år. Om årsaken til at han tok dette valget:

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv - livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig - og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.»

Thoreau er ingen eremitt. Han både har besøk og besøker andre i disse årene. I dag fins det drøssevis av bøker som beskriver naturopplevelser, med flotte fotografier. I tillegg til dette er det mange naturprogram i ulike TV-kanaler. Derfor blir det han beskriver om sine naturopplevelser for meg ikke noe ekstraordinært.

Det som er mer interessant for meg, er der Thoreau filosoferer over og kritiserer samfunnet. Men det er ikke til å komme fra: jeg synes formen bærer preg av at den ble utgitt i 1854. Jeg mister av og til tråden når jeg leser fordi han «døtter» så mye innimellom. Til bokens forsvar er det å si at i den perioden jeg har lest boken, har det vært mye annet å holde rede på i hodet mitt som har tatt konsentrasjonen.

«Jeg ser unge mennesker, mine sambygdinger, hvis ulykke det er at de har arvet gårder, hus, låver, fe og landbruksredskaper, for den slags er det lettere å skaffe seg enn å bli kvitt. Det hadde vært bedre de var blitt født under åpen himmel og ammet av en ulvinne, da hadde de med klarere øyne kunnet se den åkeren de var kalt til å arbeide på. Hvem gjorde dem til muldens treller? Hvorfor skal de sluke to hundre mål jord når mennesket er dømt til å ete bare en enkelt håndfull? Hvorfor begynner de å grave sine graver så snart de er født? Nå må de prøve å leve et menneskeverdig liv mens de drar på alle disse tingene, og kare seg fremover så godt de kan. Hvor mange stakkars umenneskelige sjeler har jeg ikke møtt, nesten knust og kvalt under sin bør, der de kom krypende langs livets vei mens de skjøv en låve loran seg, tjueto meter lang og tolv meter bred og med en augiasstall som aldri var blitt rengjort, foruten fire hundre mål åker, eng, havnehager og skogteiger! De eiendomsløse, som ikke har et slikt unødvendig og arvet påheng å stri med, synes det er slitsomt nok å skulle holde styr på og avle opp noen få kilo kjøtt og blod.»

Samtidig beskriver han hvordan de aller fattigste har det, og kontrasten mellom de rike og de fattigste:

«Hvordan står det så til hos det fattige mindretall. Kanskje det vil vise seg at i samme grad som noen har hevet seg over forfedrenes levekår, så lever andre under langt verre forhold enn disse gjorde.
De rikes overflod er en motsvarende konsekvens av de fattiges fornedrelse. På den ene siden finnes palasser, på andre siden husløse og gjeldsslaver. De myriadene som bygde pyramidene til gravplasser for faraoene, ble foret med hvitløk, og selv fikk de neppe noen verdig begravelse. Mureren som gjør gesimsen på slottet ferdig om dagen, vender kanskje om kvelden hjem til et skur som ikke er så lunt som en wigwam engang. Det er en feiltakelse a tro at karene til en stor del av befolkningen i de landene hvor en ellers finner alle de vanlige tegn på sivilisasjon, ikke kan være så begrensede som dem de innfødte lever under. Jeg tenker her på de forarmede fattige og ikke på de forarmede rike. For å innse det behøver jeg ikke gå lenger enn til de skurene som har grodd opp overalt langs jernbanelinjene våre, sivilisasjonens siste fremstøt. Der ser jeg på mine daglige spaserturer mennesker som bor langs en svinesti, med åpen dør hele vinteren for å få lys inn, og tilsynelatende uten en vedpinne i huset, og kroppene hos både gamle og unge er krokete fordi de så lenge har sittet sammenkrøpet i kulde og elendighet, og lemmene og åndsevnene deres er i lang tid blitt hemmet i veksten. Det er sannelig betimelig å se nøye på den menneskegruppen som ved sitt slit har skapt de arbeidene var generasjon kan rose seg av å ha frembrakt.
Slik er også, i større eller mindre grad, vilkårene hos de forskjellige arbeidergruppene i England, verdens store arbeidsanstalt. Eller jeg kunne henvise til Irland, som på kartet er avmerket som en av de hvite eller opplyste flekkene på jordkloden. Se på den fysiske forfatningen hos irene og sammenlign den med forfatningen hos nordamerikanske indianerne eller de innfødte på sydhavsøyene eller et hvilket som helst annet naturfolk før det ble ødelagt ved møtet med den siviliserte rase! Og likevel tviler jeg ikke på at irenes ledende menn er like kloke som gjennomsnittet av ledende menn innenfor sivilisasjonen for øvrig. Irenes kår viser bare hvor mye elendighet som kan bestå side om side med siviliserte forhold. Jeg behøver neppe ytterligere å peke på arbeiderne her i våre sørstater, de som produserer de viktigste eksportvarene i landet, og som selv er en viktig handelsvare der. Jeg skal innskrenke meg til dem som sies å leve under moderate omstendigheter.»

I forordet står det at Thoreau jobbet med å oppheve slaveriet, og det på et tidspunkt da det kunne være direkte farlig å tilkjennegi at man var motstander av slaveriet. Han hjalp også rømte slaver over grensen til Canada. Forsvarstalen for slaveforkjemperen kaptein John Brown, som ble dømt til døden og henrettet, er utgitt i bokform og skal være noe av det fineste Thoreau har skrevet. Han protesterte også mot de høye militærutgiftene som han mente var alt for høye og uverdig en kulturstat, og nektet av den grunn en tid å betale skatt. Dette måtte han i fengsel for, men ble løslatt ved kausjon.

Thoreau var universitetsutdannet. Han er innom mange temaer i sin sivilisasjonskritikk. Et av temaene er litteratur. Han skriver at folk ødsler sine evner på det som kalles lett litteratur – her får både leserne og bøkene gjennomgå:

«I bibliotekdistribusjonen vår er det et verk i flere bind med tittelen Little Reading, og til å begynne med trodde jeg det var navnet på en by jeg aldri hadde vært i. Det finnes folk som, lik skarven og strutsen, kan fordøye alt slikt selv etter en solid middag med kjøtt og grønnsaker - for de tåler ikke å gå glipp av noe. Er visse andre lik maskiner som fremstiller dette fóret, så er disse leserne kveget som kjører denne hakkematen i seg. For nitusende gang leser de historien om Zebulon og Sefronin, om hvordan de elsket hverandre som ingen hadde elsket før, og hvordan deres kjærlighets strøm aldri stilnet et eneste sekund — kort sagt hvordan den for av gårde og snublet, kom seg opp igjen og pilte videre! Om hvordan en uheldig stakkar havnet oppe i et kirketårn enda det ville vært bedre for ham om han aldri hadde greid å komme så høyt som opp i en støpul engang. Og etter at den overstrømmende forfatteren omsider har fått anbrakt ham der til ingen verdens nytte, ringer han med klokken for at hele verden skal styrte til høre — akk, ja! — hvordan han kom seg ned igjen! Jeg vil hevde at man gjorde best i å forvandle alle slike universalromaners høytstrebende helter til væhaner, på samme måte som man før i tiden pleide å anbringe heltene i stjernebildene; så kunne de svinge rundt seg selv til de rustet, og ikke komme ned igjen mer i det hele tatt for å plage skikkelige folk med narrestrekene sine. Neste gang forfatteren ringer med klokken, vil jeg ikke røre meg av flekken om det så er hele forsamlingshuset som brenner ned. «'Dudli-dudli-dei – san’ roman fra middelalderen av den berømte forfatteren til 'Dudli-dudli hei-san', utkommer i månedlige hefter. Stor sensasjon! Vær så vennlige ikke å trykke på der bak!» Alt slikt sluker folk med oppspilte øyne, spent og primitiv nysgjerrighet og utrettelig flinthard magesekk, som et fire års barn med sitt fargestrålende to-cent-hefte om Askepott - og så vidt jeg kan se uten spor av nytte for deres evne riktig uttale eller betoning, og uten å være blitt flinkere til å trekke ut eller tilsette noe moral til det hele. Resultatet er et sløvet syn, treghet i vitale deler og en generell utvanning av alle sinnsevner og intellektuelle potensial. Den slags vørterkake bakes daglig i praktisk talt hver eneste ovn, med større iver enn brød av ren hvete, rug eller mais, og finner et langt sikrere marked.»

Lett litteratur eller «vørtekakene» som han sikter til selger som aldri før og nå skriver vi 2016. Det ser ikke ut som om utdannelsesnivået, som har økt etter 1854, og hva man velger å lese, er synonymt. Jeg synes det er synd at han sammenligner denne type litteratur med vørtekake, det synes jeg smaker godt. Askepott-bøker hadde passet bedre.

Det var noen smakebiter fra Walden Livet i Skogen av Henry D. Thoreau. Ikke lett litteratur, men lesverdig selv om boken etter min mening er preget av «tidens tann».

Omtalen er en kopi av et blogginnlegg på min bokblogg Tones bokmerke

Når jeg ser foto av moskus, selve urdyret, tenker jeg at den må være vokst opp gjennom jorden. Nå jeg ser foto av lappugla, som er avbildet på bokomslaget, tenker jeg at den må være vokst ut av et tre.

Når det gjelder boken til Felix Heintzenberg & Tom Scandy: Nattens lydløse jegere som er en bok i tekst og bilder om de 11 ugleartene i Norge, Sverige og Finland, er det en ting å si: løp og kjøp! Det har jeg gjort, og det er en av de fineste bøkene jeg nå eier. Passelig avpasset tekst til flotte bilder av uglene. Om ikke du har interesse for ugler, kan dette være en flott gavebok til den «som har alt» og som liker å ferdes i naturen.

Boken ble gitt ut i 2015, og det var ikke tvil i min sjel at den måtte jeg ha. Fra boken:

«Hvis man får muligheten til å se ei ugle, blir man slått av hvor vakre de er med sine glødende øyne og maleriske fjærtegninger. Ikke sjelden blir det et møte på kloss hold. Mange ugler tillater oss å komme svært nær, samtidig som de med store ugleøyne titter på oss, så man undrer seg over hvem som ser på hvem.»

F eks fikk jeg vite gjennom boka at den lille spurveugla ser like bra som oss mennesker som bruker kikkert. Også at spurveugla er av de få som er mest aktive om dagen, ofte tidlig om morgenen eller om kvelden. På det mørkeste om natten sover den.

En får veldig lyst til å gå ut i naturen når en leser boken. Vi er i mai og det er en fantastisk måned f eks hva angår dyre-og fugleliv. Jeg er tidlig ut med hunden min og erfarer det selvI boka står bl a følgende om denne årstiden:

«Nå i mai har skogens vinterstillhet forlatt oss, og fuglesangen høres overalt i den spirende konsertsalen. Fuglene sitter i trærne og forteller oss om sin fortreffelighet. Kanskje de til og med deler noen av minnene fra vinteroppholdet i sør...»

Jeg tror det var en ugle som fløy i sidevinduet på bilen min på vei til jobben en tidlig mørk vintermorgen i 2015. Jeg så den først i billykten ute på jordet, før den plutselig var i vinduet. En stor fugl som så ut til å jakte på noe.

Det er også en kattugle som holder til i et skogholt like ved. At det er en kattugle er jeg nå blitt sikker på etter å ha lest boken. På slutten av boken er det en del fakta rundt uglene, og der står det hvilke lyder en kattugle har. Bl a at den innleder gjerne med et dypt «hoo» i et sekund, for etter en pause på fem sekunder etterfulgt av et langtrukkent og vibrerende «ho’o’o’o’o’o». Akkurat det jeg bruker å høre. Etter å ha lest boken kommer jeg til å følge ekstra med når jeg hører kattugla, og kanskje er jeg så heldig at jeg får sett den. Men om ikke jeg får sett den eller tatt et foto, har jeg den flotte boken.

Hvilken ugleart jeg synes er finest er jeg usikker på. Men det er noe med lappuglen som fenger meg veldig

Andre bøker jeg tenkte på når jeg leste i den, er bøkene til Britt Karin Larsen om skogfinnene. På samme måten som når jeg leser bøkene hennes, kjente jeg at naturen kom så tett inn på meg når jeg leser i boken om uglene. Ikke minst tenkte jeg på bøkene om skogfinnene når jeg leste dette:

«Jo mer man tenker tilbake til uglas livsstrategi sist vinter, desto mer menneskelig fremstår den lille hannen i våre øyne. Han lever som vi mennesker levde for ikke alt for mange generasjoner tilbake. En gang var vi selv et skogsfolk som var tvunget til å samle og fylle spiskammeret for vinteren. Med stor tålmodighet, fra utsiktspunkter og gjemmesteder, prøvde våre forfedre å overraske en intetanende elg, hjort eller rådyr. Et velforsynt matforråd var livsviktig hver gang vinterens snø og kulde feide over landet. Det var en tid med hardt arbeid. Men det var også en tid for ro, en nærhet til naturen og et samspill med årstidene som vi i dag knapt kan gjette oss til. Nå har vi forlatt våre røtter, erstattet spiskamrene med supermarkeder og skogen med urbane jungler, i stadig søken etter utvikling og økonomisk suksess. Jakten på penger har forvandlet Nordens en gang så tallrike gammelskoger til unge tømmerplantasjer, monokulturer som har drevet bort mange av de organismene som trenger den artsrike, eldre skogen for å leve sine liv. Spurveugla lever fortsatt i den skogen som gir både hjem, mat og beskyttelse for hele familien. Den lille ugla blir enda mer menneskelig når den minner oss om hvor vi kommer fra – og kanskje hvor vi egentlig hører hjemme.»

I tillegg til fakta om hver ugleart, er det også andre fakta rundt ugler. Her er forlagets beskrivelse av boken, Tom &Tom:

«Uglene er blant våre mest fascinerende og folkekjære fugler. I Norge, Sverige og Finland hekker 11 arter i ulike miljøer, fra jordbrukslandskapet i sør til fjelltoppene i nord.
Selv om man sjelden ser ugler, finnes de ofte i nærheten av oss. De fleste artene er tilpasset et liv nattestid. For å kunne være aktive i døgnets mørke timer har de et avansert sanseapparat og andre tilpasninger. Ekstremt god hørsel, fantastisk syn, samt en nesten lydløs flukt er noen eksempler. De prisbelønte naturfotografene Felix Heintzenberg og Tom Schandy presenterer i denne boka alle de 11 uglene som hekker i Norge, Sverige og Finland, med fantastiske bilder og inspirerende tekster.»

Til slutt, snøugla er en av artene som er omtalt i tekst og bilder. Her en filmsnutt fra BBC Earth om en snøugle i Alaska som til og med jager bort ulver – jeg er målløs:

En omtale som er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

I går mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som jeg har forventninger til.

Jeg har lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:

«Spilleren var mitt første møte med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham. Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.»

Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse. Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har nå lest den.

Det var nå jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke. Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har lest romanen flere ganger.

Slik beskrives boken på NRK.no:

«Brødrene Karamasov er den mest storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?
Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster, hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper taket.»

Jeg skal ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt innlegg blir litt om min leseopplevelse.

Det som jeg sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen ikke engasjerte meg. Et det et særtrekk ved russere at de liker å prate og prate og prate? På innpust og utpust? Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest og skrev om i innlegget:
Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted - streker til et lands historie

I denne boken skriver forfatteren bl a dette om russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:

«Nå kan man kanskje mene at det er grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er. Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser. Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske omgangsformer.»

Dialogene jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter.

Etterordet er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i romanen; sitat fra etterordet:

«I en paradoksal form har form har filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»

Det finnes mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også forfatterens mål med romanen – fra etterordet:

«Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet.»

Vanskelig og innviklet er Brødrene Karamasov til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et levende menneske med mange svakheter.Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg.

Lurer du på om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest mye om. Om det blir flere bøker, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund ihvertfall.

Link til et innlegg om:

Andre farger (Other Colors) av Orhan Pamuk - en bok om livet, kunsten, bøker og byer

Innlegget er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke