The New Light of Myanmar is the nation's official newspaper. It's available everywhere, in English and in Burmese. The propaganda is laid on so thick that you wonder whether a single person in the entire country believes it.
Tusen takk!
Ja, jeg er enig med deg i at Tidsmaskinen har - i motsetning til mange andre bøker fra 1800-tallet - et veldig lett og ledig språk.
H.G. Wells skrev på et mer folkelig plan enn f.eks. Jules Verne gjorde, som har skrevet bøker så detaljrike at det kan virke trøttende på enkelte lesere. Jeg tror nok mange vil ha større glede av å lese Wells, som ikke beskriver teknologi like inngående.
Vi var vettskremte. Og midt i dette helvetet dukket tv-journalisten Ron Ben-Yishai opp. Han gikk rakrygget gjennom kuleregnet, som supermann, som om ingenting skjedde. Kulene svirret over hodet hans, og foran ham gikk en kameramann, skjelvende av skrekk, blendet av hjelmen.
Jeg så ned på de ti fingra mine, tjukke og korte og kraftige som faren min sine måtte ha vært før fallende murstein og steinhoggerverktøy vrei dem som trerøtter, til de så ut som bjørneklør.
Tidsmaskinen er en science fiction-roman skrevet av den britiske forfatteren H.G. Wells (1866-1946). Boken ble utgitt på engelsk i 1895 under navnet The Time Machine. Denne romanen markerte et gjennombrudd for forfatterskapet til Wells, og i de påfølgende årene frem til 1905 skrev han en rekke science fiction-bøker. Han har også skrevet sjeldent mye om emner som ikke faller inn under denne genren, men det er trolig som science fiction-forfatter han er best kjent.
I Tidsmaskinen er Tidfareren den desidert mest sentrale personen i historien. Han innehar en veldig sjelden evne, hvilket er at han kan reise gjennom tiden ved hjelp av en selvkonstruert maskin.
Tidfareren foretar en reise tusener av år inn i fremtiden. Der skuer han de utroligste ting, fenomener som de fleste har vanskelig for å tro på. Når han er kommet tilbake fra denne utrolige reisen, forteller han om den, så godt han kan huske, til sine forbløffede tilhørere. Han forteller om en verden der det har oppstått et skremmende skille mellom to fremtidige menneskearter: morlokkene og eloiene.
Det er trist å se at de eneste eksemplarene som foreligger av Tidsmaskinen kun finnes - til dels nedstøvet - på diverse bibliotek og antikvariat. Og la meg si følgende om du tviler på den litterære kvaliteten til en såkalt science fiction-roman: Tidsmaskinen er fra en tidsperiode hvor mye science fiction bar preg av å være sterkt samfunnskritisk. Denne romanen kan sees på som en kritikk av økende klasseforskjeller, og den reiser interessante spørsmål rundt framtiden til mennesket.
H.G. Wells har med Tidsmaskinen vist at han var sterkt filosofisk anlagt, og romanen inneholder mange interessante tolkninger av fremtidssamfunnet. Forfatteren brukte et imponerende spekter av kunnskap i sine skildringer, og formidlingen til leseren foregår på en måte som er lett forståelig. Denne romanen kan derfor leses av ungdommer så vel som voksne.
Den var ille, vinteren 1933. Da jeg vassa hjem den kvelden gjennom flammende snø, med tærne i brann, sviende ører og snøen svirrende rundt meg som en flokk iltre nonner, stoppa jeg brått i mine egne spor. Tida var kommet for å gjøre opp regnskap. Pent eller dårlig vær, det var visse krefter der ute i sving med å ødelegge meg.
Før hadde jeg følt meg som en mann som hadde ramlet ned i en dyp grøft - jeg konsentrerte meg om grøften, og hvordan jeg skulle komme meg ut av den. Nå følte jeg meg som et dyr i en felle, som venter på å bli angrepet av sine fiender snart.
Den grådige ildkulen hadde rullet frem over det flate åkerlandet, og fra dens hjerte steg den forvridde totempælen som hadde spøkt i menneskets tanker så lenge og til så liten nytte.
Ja, jeg er enig, det er to veldig gode bøker! Jeg har ennå til gode å lese noe dårlig av Fante.
Takker for hyggelig tilbakemelding! Det er dessverre vanskelig å spore opp steder man kan få tak i boken, men den finnes vel på noen antikvariat. Hvis man bare vil låne, så har i det minste Deichmanske noen eksemplarer.
1933 var et dårlig år er en kortroman av italiensk-amerikanske John Fante (1909-1983). Han debuterte som forfatter på 30-tallet og utga bøker frem til sin død. Historien om Fantes liv er trist, ettersom han ikke høstet anerkjennelse for forfatterskapet i sin samtid. De fleste av bøkene var delvis glemt og ute av trykk på 70-tallet. Fantes forfatterskap ble ikke ordentlig verdsatt før i 80-årene, og den økende populariteten var delvis et resultat av et initiativ fra Charles Bukowski. Han overtalte forlaget til å trykke bøkene på nytt og kom med det kjente utsagnet: ”Fante var min gud”. Det finnes fortsatt mange iherdige lesere som aldri har hørt om Fante, men i dag har bøkene i det minste en solid kultstatus.
John Fante er best kjent for de fire bøkene om sitt alter ego, forfatterspiren Arturo Bandini. I 1933 var et dårlig år benytter Fante seg av en annen karakter, og det kommer frem av teksten at personen også fungerer som et alter ego. Tenåringsgutten Dominic Molise bor i en falleferdig rønne sammen med familien. Det er en bitende kald og snøfylt vinter i Colorado; ingen lystig tilværelse her, nei. Familien sliter med sitt. Faren er arbeidsløs (dette er tross alt de harde 30-årene) og bedriver tiden med å spille biljard på byens puber for å tjene penger til familien. Moren flykter fra tingenes tilstand ved å være ytterst dedikert til den katolske tro. Midt oppe i all elendigheten finnes det ett lyspunkt for Dominic Molise. Han har nemlig én drøm i livet; å bli profesjonell baseballspiller. Denne ambisjonen er ikke forenelig med farens ønsker, og et viktig tema i romanen er hvor mye Dominic skal være villig til å ofre for å følge denne drømmen.
Dersom du ikke har lest noe av John Fante før, er 1933 var et dårlig år en god introduksjon til et imponerende forfatterskap. Det er interessante karakterer i fortellingen, og jeg endte opp med å bli oppriktig glad i Dominic, som har til dels snodige sider, men også mange gode egenskaper. Jeg satt klistret fra start til slutt, og det skal sies at dette forekommer svært sjelden for min del. Romanen er svært lettlest og kan med god margin fullføres i løpet av en dag.
Science fiction har aldri oppnådd annet enn hevede øyenbryn her i landet. Man har stilltiende blitt enige om å betrakte retningen som et amerikansk fenomen som vi gudskjelov er blitt forskånet fra å få hit. For science fiction, det er Lyn Gordon og grønne nudistpiker fra det indre av Venus.
http://www.gulesider.no/person/resultat/langballe
Navnet kommer fra dansk og er egentlig et stedsnavn som betyr "avlang haug, rygg".
Om jeg gjorde en god jobb får vel noen andre vurdere, men jeg har i hvert fall ikke fått noen negative kommentarer. :-) Eddings er ikke tidenes mest avanserte når det gjelder språket, nei, og ikke når det gjelder innholdet heller, spør du meg, men smak og behag ...
Det er nok ikke opp til meg om det skal komme mer av Eddings på norsk, og foreløpig ser det ikke slik ut ...
De tre eller fire første Earthsea-bøkene ble oversatt til norsk av Jon Bing på 70-tallet og nyutgitt for noen år siden, men nå er de visst ikke å få i handelen lenger. Prøv antikvariater, Finn.no e.l.
De første Paksenarrion-bøkene kom på norsk på 90-tallet, men heller ikke de er å få i handelen lenger.
The Belgariad er oversatt til norsk av undertegnede (Sagaen om Belgarion), men den er ikke å få i butikken lenger. Prøv antikvariater, Finn.no osv. The Malloreon er aldri blitt oversatt til norsk.
Snorre hadde to slemme uvaner. Den ene var at han var så glad i å ligge og drømme. - Og den andre var at han likte å speile seg i den blanke isen. For Snorre var den forfengeligste av alle småselene nord i Ishavet.
Mor gikk på den dårlig betalte jobben hver morgen, og fattern, som ikke hadde noen jobb, gikk også ut hver morgen. Selv om de fleste naboene var arbeidsløse, ville han ikke de skulle tro han var uten jobb. Så han satte seg i bilen hver morgen og kjørte av sted som om han skulle på jobben.
Selv når jeg var lykkelig bedøvet som nå, kjente jeg den svake gløden inne i meg, den som var drømmen om å skape noe stort, den som holdt meg varm, men som også var opphav til rastløsheten, det som trakk meg mot alt som var vanskelig; mørke og trøbbel.
Tanken på å bruke krefter på å løpe frivillig rundt inne i en lukket gymsal når verden utenfor skrek etter aktivitet, forekom meg uhyre dekadent.
Godtebutikken, sa Klaus, frukt- og tobakksbutikken, sa mamma og pappa. Kiosken, sa de som ikke hadde peiling. En kiosk er jo ikke noen ordentlig butikk, i en kiosk står man utenfor og handler gjennom en luke. I fjerde klasse slåss jeg med en gutt i parallellklassen fordi han kalte det kiosk, men mamma sa etterpå at den klokeste alltid ga seg. Men det var i hvert fall ingen på Eikeli som kalte butikken for kiosk etter det.