Bokelskere.no

Hah! Dette er belønningen for å lese Roy Jacobsen kronologisk.

Han har aldri lagt skjul på at mange av romanene henter stoff fra hans eget liv. Denne bittelille boka er mørtel i det reisverket. Hvis du har lest Seierherrene og Videunderbarn, forteller Jacobsen i denne boka om personene og hendelsene om inspirerte romanene, uten å si det direkte. Utgangspunktet er morens død, og familiehemmeligheter som ble avslørt etterpå.

Jeg skal ikke røpe mer enn det, bare si at den nesten heroiske skildringen av nordnorsk fattigdom i begynnelsen av Seierherrene fikk et nytt lys for meg etter at jeg leste denne. Navet i alt dette er Vigelandsparken, og Jacobsen fletter parkens historie og familiens historie sammen på mesterlig vis. Han har aldri skrevet en avslutning med mer punch enn i denne boka, som du leser på en halvtime. Sterkt anbefalt!

Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien.

Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom.

I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene.

Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale.

Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.

Nei, ingen samling som utmerker seg i farten, men med på et flyttelass fra Canada befant bl.a. «The Moslem Wife and Other Stories» og ulike utgaver av «Collected Stories» seg, så jeg regner med at førstnevnte ble valgt av en bestemt grunn.

Mavis Gallant er en av Canadas beste short stories forfattere.De novellene jeg har lest av henne har temaer som inviterer til ettertanke. På baksiden av en av hennes bøker står følgende kloke ord:

Stories are not chapters of novels. They should not be read one after another, as if they were meant to follow along. Read one. Shut the book. Read something else. Stories can wait

• og det rådet følges alltid, både ved lesing av noveller og dikt. :)

Roy Jacobsen hadde gått og irritert seg over sin egen 1988-roman Virgo i årevis. I 2011 skulle han brøsje den opp til en standard han kunne stå inne for. Anger begynner samme sted som Virgo, men tar egne veier etter hvert.

Virgo var en seig leseopplevelse, og selv om Anger er bedre, er det like fullt ei bok hvor du må jobbe deg gjennom sidene.

Bøker med gjenstridige hovedpersoner kan aldri bli pageturnere. I denne historien er det to av dem; Marianne og Hans Larsen. Hans er faren hennes, og begge sliter med gamle minner. Romanen begynner i det Hans slipper ut av fengsel som en eldre mann. Både han og datteren har selvdestruktive trekk, de går trassig gjennom livet og finner en slags glede i sin egen nedtur. Som leser er det umulig å forbli uberørt av stemningen, selv om den er mer utmattende enn bevegende.

Jeg tviler på om Roy Jacobsen gjør ett eneste intervju uten at journalisten trekker fram storselgeren Seierherrene, akkurat som Oddvar Brå for alltid må svare på spørsmål om staven som knakk i 1982.

Som leser er det vanskelig å ikke tenke på Seierherrene når Jacobsen vender tilbake til det nordlandske kyst-slitet fra begynnelsen av 1900-tallet i De usynlige, akkurat som Vidunderbarn er i slekt med andre halvdel av Seierherrene, med sin handling fra 1960-tallets Oslo øst. Og akkurat som Vidunderbarn, viser De usynlige hvor mye bedre Roy Jacobsen var blitt siden Seierherrene.

Der sistnevnte var i overkant innadvendt og innforstått i sin skildring av strabasene, er De usynlige mye mindre pratsom, uten å falle i "her skal ingenting sies, alt står mellom linjene"-grøfta. Boka følger en familie på (den fiktive) øya Barrøy i årene etter første verdenskrig. Dette bakteppet blir bare antydet, her er ingen årstall og knapt noen egennavn utenom personene som bor der og deres bekjentskaper på land.

Gammeldags - det er ment som et kompliment - historie om offer, strev, samhold og natur. Første bok i Barrøy-serien.

Kjedelig!!!!!!

Hjelper denne historien fra Native American Animal Stories - told by Joseph Bruchac?

Creation
How Grandmother Spider Named the Clans

After Tawa, the Sky God, and Grandmother Spider had made Earth and all of the things upon it, Tawa went back up into the heavens. Grandmother Spider remained with the animals and all of the people there in the four great caves of the underworld, It was left to Grandmother Spider to put things on Earth into order. So Grandmother Spider gathered all of the living creatures around her. She began to separate the people into the different Indian nations, telling them how it would be from then on for them. So it was that she made the Ute and the Zuni and the Comanche and the Pueblo people and the Hopi and all the others. She named them and from then they knew their names. So too she gave all of the animals their names so that they also would know who they were.

Then Grandmother Spider saw that life would not be good for the many animals and people there in the darkness of the underworld. With her two grandsons, the Hero Twins, beside her, she led the animals and the people up out of the four caverns. She led them till they came to an opening into the world above. They came out there next to Colorado River in the place where the people still go to gather salt. As they came out, the turkey dragged his tail in the mud and his tail has been black-tipped ever since then.

Grandmother Spider sent the mourning dove ahead to find good places for the people to settle, places where there were springs and good soil for corn. Then Grandmother Spider separated the people into clans. She chose one animal to lead each of those groups of people and from then on those people carried the name of that animal. So it was that Snake Clan and the Antilope Clan, the Mountain Lion Clan and the Deer Clan and the other clans came to be among the Hopi. The people each followed their clan animal and when they came to the place to build their homes, there they settled and there they live to this day.

I dette intervjuet forteller forfatteren om edderkoppbeina

Vakkert! Takk, Julie. Bachs musikk er full av verdighet og sjel, hvis jeg kan beskrive den sånn. Noe jeg dypt savner fra mange statsoverhoder akkurat nå.

Det forstår seg !

Mange gode bøker på listen din, men jeg savner Dilettanten av Terje Holtet Larsen. Det er en av mine favorittbøker, og den ble utgitt i 2012.