Bokelskere.no

DIktanalyse

Ho køyrde full diktanalyse.

Granska og tolka alt han nokon
gong hadde sagt henne. La vekt
på symbolbruk og undertekst.

Heilt utan nokon gong å bli
noko klokare på han.

Så fekk dei rett,
klassekameratane frå
ungdomsskulen.

Ein får aldri bruk for
diktanalyse i den verkelege
verda.

• Kari Anne Bye

Hvor ble det av denne forfatteren? Northanger Abbey er den første romanen Jane Austen skrev, på slutten av 1700-tallet. Det er en parodi på den tidens gotiske romaner, som gjerne foregikk på skumle slott med alskens hemmeligheter i kriker og kroker.

Northanger Abbey har noe sprudlende, lekent over seg som er mer dempet i Austens andre bøker. Det handler om å finne ektemake her også og om forviklinger i kjærlighetslivet , men det gnistrer mer av replikkene her enn i de andre Austen-bøkene, synes jeg.

Og den kuleste mannlige Jane Austen-helten heter ikke Mr. Darcy. Han heter Henry Tilney og er sentral i denne boka. Om han gifter seg med vår heltinne Catherine?

Det er Jane Austen, dette. Gjett én gang.

Fra Fornuft og følelse (1811) til Northanger Abbey (1817). Alle omtalene er samlet her: Les omtalen på sølvberget.no

Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.

KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.

UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.

FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?

En analyse fra innsiden av Clintons 2016-kampanje. Problematisk at alt er anonyme kilder, men boka er heldigvis ikke en drittpakke mot enkeltpersoner. Her var det mye som gikk galt. Min omtale: https://www.xn--slvberget-l8a.no/Anbefalinger/Lesetips/Hva-gjorde-Hillary-Clinton-kampanjen-feil-i-2016

To år før han drog heimanfrå, sa far min til mor mi at eg var veldig stygg. Orda blei uttalte med låg stemme i leilegheita som foreldra mine, straks dei hadde gifta seg, hadde kjøpt oppe i Rione Alto, i toppen av San Giacomo dei Capri. Alt - Napoli, det blå lyset ein kald dag i februar, dei orda - har stått stille.

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante

På en øy der det nesten ikke bor noen setter ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og.omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen, det trege og det omstendelige.

Bare en mor av Roy Jacobsen

Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi i Jane Austens bøker.

Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.

Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.

Én Austen-roman igjen å lese: Northanger abbey.

OK oversettelse av en glimrende bok, selv om det er mye snubling når det gjelder omtaleformen "de" og tiltaleformen "De". Det er nokså forstyrrende iblant. En stygg glipp på s. 38, der keiser Karl 5. beskrives som prinsesse Marias "tremenning". Han var selvsagt hennes fetter, noe som også fremgår av teksten: Keiser Karls mor var søsteren til Marias mor, kong Henriks første kone. Og på s. 96/97 kommer det pussige ordet "herrested", det menes vel "herresete"? Men ellers er det vellykket.

Jeg prøvde. Jeg lover. Jeg prøvde å finne lyspunkter i denne romanen.

Et knippe virkesløse engelskmenn og -kvinner omgås jevnlig, i en slags 1800-talls dating-reality med ekstremt lav intensitet. Å finne en ektefelle, eller "et godt parti" som Jane Austen så herlig kynisk formulerer det, er det alt kretser rundt.

Siden heller ingen av disse Austen-figurene heller har jobb eller interesser utover å treffe hverandre, skrive til hverandre og analysere de to nevnte aktivitetene, blir Emma et omstendelig maraton av "hva tror du han/hun mente med det han/hun gjorde/sa". Jeg falt av.

Plottet er ikke all verden. Emma er ei geskjeftig ung dame som (av kjedsomhet?) prøver å spleise andre par. På side 535 finner hun ut hvem hun selv er forelsket i og vil gifte seg med, noe leseren skjønte ca. 500 sider tidligere.

Boka er for kynisk til å være en romanse og for lite frekk til å være en satire.

Neste bok: Persuasion. Den er nødt å bli en opptur!