Bokelskere.no

Så spør Kripos betjenten: Det var kanskje dumdristig av oss,da, å kjøre ut i båtene for å plukke opp ungdommene? Og du ville kanskje ikke gjort det samme fordi du ville ha visst hvor farlig det var?. Kripos betjenten ser på Bjørn, og rister på hodet før han svarer: I sivil ville jeg helt klart ha gjort akkurat det samme som dere. Men i jobb, i tjeneste som politimann, måtte jeg ha forholdt meg til ordre. Jeg er jo ikke nyttig for en redningsoperasjon dersom jeg selv blir skutt og drept.

Jeg observerer samholdet og omsorgen, og merker at tårene presser på. Jeg vet ikke om de kjenner hverandre fra før, men det er åpenbart sterkt bånd som knyttes

Jeg må ta imot de som kommer med båtene. Det er disse ungdommene det handler om. De trenger omsorg.

Så ser jeg en politidame i sort uniform,skuddsikker vest og våpen på skrå foran magen. Hun står ved veien med til Storøya. Jeg bremser ned. Idet jeg skal til å rulle ned vinduet, oppstår det panikk i bilen. Det skrikes og hyles. Vettskremt hyl. Det kommer helt bardus på Meg. Rett fra småprat og tilnærmet normal stemning til full panikk. Ikke stopp, vi blir drept, kjør, kjør,kjør roper de. De stoler ikke på noen i uniform.

Det er lett å forstå at ungdommene er traumatiserte.

De tar forsiktig tak i de kalde og livredde ungdommene, hjelper dem opp fra båten, og til det jeg betrakter som sikkerhet. Men ikke alle deler min oppfatning av trygghet. Vi må komme oss bort, de skyter oss her også, skriker ei jente mens hun bruker det hun har igjen av krefter på å løpe over brygga, før hun forsøker å gjemme seg bak en gammel lagerbygning brukt som fiskermottak helt i enden av brygga.

Så skriker han. Skrik som er så fylt av smerte, panikk, og sorg over tapet av en nær venn at det ikke er til å fatte.

“Everybody knows when you sleep with too many people, you give away too much of yerself and you fall apart. his brain ain’t right because he’s got too many women in there and not enough of him to keep himself together.” “That don’t make no sense”, she said. “Why don’t faithful folk go mad then? Wouldn’t they be giving themselves too?” “They give themselves to the same person though, so themselves would already be there. They’re just changing it back and forth and coming home to it every night.” “What are they giving?” she asked, her voice more filled with curiosity than disbelief. Derk took another drag, his face tranquil and looking rather pleased with himself. “Their humours, their peronality, themselves. Why d’yah think children look and act like their parents?"

No tek dem tateran inn på internat og tek frå dem ungan!Seier at dem ikkje er i stand til å ta hand om sine eigne unga. Og om nokon sett seg imot... Han pustet tungt. Dem vert lobotomerte, sa hun med skjelvende stemme. For dem får ikkje minnest korleis det var å vara fri, reis og leva. Søng og spell. Dem sei at tatran må vekk. Så defor tvangssterelisere dem ungjentene. Tek frå dem retten til å få born. Berre av di dem er tater!