Siden jeg liker godt å lese dikt, men sjelden/aldri analyserer hvorfor jeg synes noe er bra og noe er dårlig, så fikk du meg til å tenke etter. Det er "hundre år" siden jeg drev med diktanalyse på skolen, så begrepene for det er for lengst borte. Generelt tror jeg at de diktene jeg liker er de som skaper følelser hos meg, enten de er morsomme, provoserende, skaper ettertanke eller bare får meg til å se bilder og nesten høre/lukte det som beskrives.

Dette diktet synes jeg har en veldig god rytme, og jeg ser tydelig for meg bildene av det hun beskriver. Hvorfor? Der er en del bokstavrim som skaper rytme, kanskje: slik som hester står i regnet/ Stå og kjenne kroppen suge dette svale, sterke, våte, som i strie strømmer siler. Det er noe suggererende ved gjentagelsene i diktet: Likne skogen, Likne sletten, Slik som hester står i regnet. Det er også veldig beskrivende bilder og adjektivbruk som jeg liker godt.

Og så er det noe av "det lille ekstra" som ikke kan (eller skal) beskrives. Dikt kan analyseres i hjel...

Leit å høre at du ikke har det helt greit for tiden. Ønsker deg god bedring og håper dagene blir bedre.
Jeg har leselyst, men har ikke vært i form til å lese mye og har derfor kun lest boken fra lesesirkelen. Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud var en fornøyelig bok å lese og var både humoristisk og alvorlig. Det var mye å gruble på og som passet bra siden jeg måtte ha så mange pauser fra den. Jeg ga boken terningkast 5.
Er veldig glad for felleslesingen som motiverer meg til å lese.

En klassiker frem fra glemselen!

Ida Simons (f. 1911 d. 1960) ble født i Antwerpen i Belgia, men flyttet senere til Nederland sammen med familien sin. Der bodde de under første verdenskrig. I tiden frem til andre verdenskrig opptrådte hun som konsertpianist og hadde en lysende karriere, inntil nazistene okkuperte landet.

Under andre verdenskrig var Simons internert i konsentrasjonsleirene Westerbork og Theresienstadt i et par år. I den forbindelse pådro hun seg en del helseplager, og måtte derfor oppgi sin pianistkarriere etter krigen. Hun begynte i stedet å skrive, og debuterte med romanen "Timen før midnatt" i 1959. Allerede den gangen ble boka godt mottatt. Ida Simons døde året etter bokutgivelsen, og rakk derfor aldri å skrive ferdig flere bøker. Debutboka ble i mellomtiden glemt.

I 2014 ble "Timen før midnatt" gjenutgitt, og den ble umiddelbart en bestselger. I følge forlaget Pax er den under utgivelse i 15 land. (Kilde: Pax forlags presentasjon av forfatteren på deres nettsider)

Ida Simons (født Rosenheimer) var for øvrig av jødisk herkomst, og foreldrene hennes kom fra velstående kjøpmannsfamilier. Faren var tysk statsborger, mens moren var nederlandsk. Da første verdenskrig brøt ut, ble alle tyskere kastet ut av Belgia. Ida Simons´foreldre valgte da å reise til Scheveningen i Nederland, hvor de senere søkte om og fikk nederlandsk statsborgerskap.

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige.

Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp.

På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt.

Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. (side 9)

Bokas jeg-person er Gittel, og hun bor i Haag i Nederland sammen med sine jødiske foreldre. Vi befinner oss i mellomkrigstiden, og selv om Hitler og nazismen aldri nevnes (unntatt med begrepet "gasskammergenerasjonen" på side 106), stifter vi underveis bekjentskap med den galopperende inflasjonen i Tyskland, et land familien flytter til for en periode da farens forretninger i Nederland er katastrofale, og hvor pengenes verdi en stakket stund gjør dem rike - ja, til millionærer - i Tyskland ... Inntil det altså snur.

Gittel elsker å spille piano, og på dette punktet aner vi at romanen har en hel del selvbiografiske trekk. Hun er så heldig at hun får låne Steinway-flygelet til den velstående familien Mardell, som bor i Antwerpen. Gittel blir nemlig venninne med husets ugifte datter, Lucie, som er mer enn dobbelt så gammel som henne selv. Dette vennskapet kan hun langt på vei "takke" foreldrenes krangler for, for hver gang det oppstår alvorlige konflikter dem imellom, flykter moren med barna til Antwerpen. Lucie er alt hva Gittel drømmer om.

Gjennom Gittels nokså naive øyne følger vi små og store dramaer, og i særdeleshet foreldrenes svingende ekteskap. At alt ikke er slik hun gjerne ønsker å tro, erfarer hun litt etter litt. Nettopp det naive blikket gir for øvrig det meste som skjer et lett komisk skjær, samtidig som vi selvsagt skjønner alvoret som ligger bak. Større krefter - som storpolitikken i Europa på den tiden - virker også ubehagelig inn på familiens liv.

Kontrastene mellom en jødisk familie som strever og den rike Mardell-familien, med en pater familias som forstår seg på kunst lenge før andre har skjønt det, er både spennende og interessant.

Oppfatningene om kondisjonerthet var nokså sprikende i samfunnet vårt. Hver klikk hadde en annen den kunne rakke ned på. Jødene som kom fra Tyskland, hadde den fornøyelsen overfor polakkene, mens disse betraktet seg selv som høyt hevet over "hollenderne", som i sin tur syntes alle andre var stakkarer, slik at alle kunne være tilfreds. De "ekte belgierne", som hadde holdt til i byen i en generasjon eller mer, verdiget ikke en eneste dødelig fra noen annen gruppe så mye som et blikk, bortsett fra en del Bra Mennesker som, uansett bakgrunn, ble allment hedret og satt pris på. Hvordan de hadde oppnådd en slik status, var, i de fleste tilfeller, ubegripelig, med lærdom og materiell velstand hadde det ikke noe å gjøre. Men hadde de først fått fatt på denne tittelen, da satte de heldige opp stolte miner, hvor de for de innvidde var lett å lese; "Jeg er et erklært Bra Menneske, og for meg gjelder ikke de alminnelige fordommene." (side 43)

Mardell-familien hører definitivt med blant de kondisjonerte, men ikke blant de Bra Menneskene. Gittels familie er verken kondisjonert eller Bra. Derfor er hun temmelig forundret da Lucie plukker seg ut nettopp henne. At hun siden skal bli brukt som en brikke i et spill, er utenfor hennes fatteevne og hun forutser det ikke før det er for sent ...

Underveis får Gittel innblikk i mange av livets viderverdigheter; som forskjellen mellom de kjedelige seriøse mennene og de underholdende upålitelige mennene. Førstnevnte blir med alderen sure som eddik, mens de andre vedblir å klype kvinnene i baken resten av livet. Hennes bestefar tilhørte rumpelypernes rekker ... Eller som anekdotene om store kunstnere ...

"Store kunstnere er som regel ikke elskverdige", sa herr Mardell, og det trengte de heller ikke å være. Når de skapte gode bøker eller malerier eller spilte så vakkert som Leona, da gjorde de allerede mer enn nok. Det var for mange mennesker i verden som ikke kunne annet enn å være hyggelige ... (side 167)

Da jeg begynte på denne boka, tenkte jeg at den var noe oppskrytt, fordi den virket så lett og diffus i formen. Det tok imidlertid ikke mange sidene før jeg ble bergtatt av Gittels historie, som viser seg å ha flere dybder enn jeg først fikk øye på. Humoren er både intelligent og full av vidd, og språkføringen er særdeles elegant. Etter å ha lest boka, vil jeg ikke nøle med å kalle den en klassiker, noe som skyldes de språklige kvalitetene og bokas tematikk. Her er det ikke først og fremst plottet, men selve skildringen av et helt spesielt miljø, som bergtok meg mest. Fordi vi som lesere jo vet hva som kom få år etter, og som førte til at det typisk jødiske som denne familien representerte, rett og slett ble borte, blir skildringen av deres hverdagsligheter til noe sjeldent, noe verdifullt. Og nettopp at dette står i dyp kontrast til all elendighetsbeskrivelsen som har kommet etterpå, fordi vi her møter det normale - det som burde ha fortsatt å være normalt, men som er blitt borte - gjør romanen viktig.

Det er vanskelig å fatte at "Timen før midnatt" er en debutant-roman, fordi den er så godt skrevet. Desto tristere er det at forfatteren aldri rakk å skrive flere bøker enn denne ... Jeg setter uansett umåtelig stor pris på at gamle skatter som denne boka blir gravd frem fra glemselen og utgitt på nytt! Dette ser ut til å være en trend i tiden. Isaak Babels "Fortellinger fra Odessa" (1924/1925) er ett eksempel. John Williams "Stoner" (1965) en annen. Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka" (1943-48) en tredje ... (Alle linkene fører til mine bloggomtaler av bøkene.) Det er noe med disse bøkene som fenger. Noe udødelig i tematikken, i tillegg til at de er glitrende skrevet.

I bokas etterord skriver Mieke Tillema følgende:

"Timen før midnatt", Ida Simons´i mange henseender perfekte lille bok", skriver Adriaan van der Veen i NRC. Kees Fens sier seg enig i dette da han siterer utsagnet i nekrologen De Tijd. En født forfatterinne, kaller han henne, som hadde vakt store forventninger ved det mesterskap hun trakterer språket med. Særlig hennes ironiske karakteriseringskunst er han imponert over, og alle som bare har lest de første avsnittene av denne boken, vil si seg enig med ham. (side 205)

Få øynene opp for denne spesielle romanen! Den er vel verdt å bruke tid på!

Ønsker alle en fin først mai.

Kom mai du skjønne milde

Kom, mai, du skjønne milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Jæger

Jeg er helt enig i det du skriver om boka.
En kom så nær personene, i arbeidslivet og privat. Her får Solstad med seg mye interessant over få sider, meget bra.

Det høres veldig greit ut. Jeg har lånt boken og har allerede lest noen sider.
Jeg som alltid har måtte kjøpt og eid bøkene jeg leser har nå blitt stor fan av biblioteket. Boken får jeg tak i på dagen, låneperioden forlenger jeg med noen tastetrykk på nett og jeg sparer penger.

FREDEN

Freden -
freden er
en småfugl, ei linerle
som flyr duppende
til og fra
med strå i nebbet.
Bygger reiret sitt
under motorpanseret på en bulldozer
som står stille i veiskjæringen
to-tre dager under pinsehelga.

Hans Børli

Dagen er et brev

Gangstaupa tvers over gransnaret
fram til postkassa ved riksvegen
står alltid åpen.
Alle snøfall tråkket ned
av riflete gummistøvelsteg, alle skygger
slitt som ei golvrye, hvert
segl av nattgammel kingeltråd
brutt -
Ennå venter du.
På hva -?
Dagen er et brev
som aldri kommer.

Hans Børli

Denne boka glemte jeg å avbestille og omtalen var positiv så jeg begynte å lese ganske så optimistisk.

For meg ble dette en gedigen nedtur. Bokas hovedperson Diana, er svikta av ektemannen sin og midt i elendigheten dør en tante som etterlater seg en familiehemmelighet. Denne hemmeligheten fører Diana til Sri Lanka der hun prøver å nøste sammen de ulike trådene hun sitter med, noen finner hun i England, andre dukker opp underveis.

Jeg synes boka er full av klisjeer og forutsigbarhet fra første til siste side. I tillegg er boka lite troverdig. F.eks. finner Diana en konvolutt fra ca 120 år tilbake og bestemmer seg for å ikke åpne denne før alle andre tråder er løst. Enhver på jakt etter løsninger ville vel lest alt en kom over umiddelbart? Og i England finnes det en butler som sender henne små "spor" med jevne mellomrom slik at hun til enhver tid kan tilpasse de nye opplysningene med det hun finner på Sri Lanka. Selvfølgelig kommer det også en ny mann inn i livet hennes.

Har jeg ingenting positivt å si om boka? Tja, kanskje lærer en noe om Sri Lanka underveis, ikke vet jeg. Men noen god leseopplevelse ga den meg ikke. Minner meg litt om bøkene til Theresa Charles som jeg leste for mange år siden: vakre, rike piker som forelsker seg i like vakre og rike menn...

Hvis du virkelig ønsker å gi dem en sjanse, men syns det er vanskelig å prioritere, kan det hjelpe å lese som lydbok.
Jeg hadde Stoner på lydbok (engelsk), og syns det fungerte supert. Lyttet til og fra jobb + ved husarbeid og skogsturer. Samtidig hadde jeg en helt annen bok som jeg leste i godstolen/på senga.
Jeg skjønner dilemmaet med "burde ha lest"-lista. Jeg har en sånn selv. Som regel ender det med at jeg leser f.eks klassikere som lydbok, mens jeg har lettere litteratur som e-bøker.
Lykke til!

"Vinterbarn" av Dea Trier Mørch syntes jeg var veldig bra da jeg leste den (for lenge siden). Boka kom ut i 1976, og har fått gode kritikker. Får ikke til å lage lenke på ipaden, men det står litt om boka her inne.

Med denne boken tok Bjørneboe et nådeløst oppgjør med landsviksoppgjøret, der han setter et alvorlig problem under debatt, og det klarte han med denne romanen da den kom ut i 1957.

Vi møter en major og hans to barn samt vennen Jan. Da krigen er slutt får dette tøffe konsekvenser for majoren og familien hans, de får hard medfart for sine valg under krigen. Men etter krigen ble de til dels mishandla av rettsvesenet og i fengslet.
Få ville høre, eller var interessert i å høre kritikk om landsvikoppgjøret, og pressen var ganske så ensrettet i sine artikler.
I etterordet skriver Bjørneboe bl.a.
Et siste synspunkt som må nevnes er
at min undersøkelse av
landsvikoppgjørets dokumenter var det
første som vakte min mistanke overfor
norsk rettsvesen.
Lover med tilbakevirkende kraft, dødstraffens gjeninnførelse, ”de generalpreventive hensyn”, er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.»

Bjørneboe’s analyse er like gyldig i dag. Den går ikke ut på dato, fra Riks-avisen.no

Jens Bjørneboe fikk nok av drapstrusler etter utgivelsen, og reiste til Italia.

Jeg tror det er mange måter å bruke bokelskere.no på.
Noen oppdaterer seg via faste tråder, mer eller mindre systematisk, andre gjør som meg; dropper innom en gang i blant, skroller nedover, og klikker meg inn via a`la carten.
Jeg hadde nok ikke fått med meg denne begivenheten hvis det ikke hadde vært for Marit Håverstad.

Leste ut denne i dag. Ikke så ofte at jeg synes at ei bok både har en bra historie og samtidig har litterære kvaliteter, men denne hadde det - i tillegg til at den har et brennaktuelt tema. Siste del av boka fikk jeg assosiasjoner til Steinbecks "Vredens druer". Det var noe med det poetiske språket, troen på fellesskapet og at han ikke tyr til lettvinte løsninger for å få historien til "å gå opp".
Det var et par steder jeg stusset litt på språket, som når svalene "skrek" og de "knasket" dadler, men det kan jo skyldes oversettelsen. Alt i alt ei lesverdig bok!

Jeg har "Bilal" på leselista mi også. Har du lest den?

Med denne boken tok Bjørneboe et nådeløst oppgjør med landsviksoppgjøret, der han setter et alvorlig problem under debatt, og det klarte han med denne romanen da den kom ut i 1957.

Vi møter en major og hans to barn samt vennen Jan. Da krigen er slutt får dette tøffe konsekvenser for majoren og familien hans, de får hard medfart for sine valg under krigen. Men etter krigen ble de til dels mishandla av rettsvesenet og i fengslet.
Få ville høre, eller var interessert i å høre kritikk om landsvikoppgjøret, og pressen var ganske så ensrettet i sine artikler.
I etterordet skriver Bjørneboe bl.a.
Et siste synspunkt som må nevnes er
at min undersøkelse av
landsvikoppgjørets dokumenter var det
første som vakte min mistanke overfor
norsk rettsvesen.
Jens Bjørneboe fikk nok av drapstrusler etter utgivelsen, og reiste til Italia.

Blar litt i diktbøkene mine og dette er en av favorittene:

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Astrid Hjertenæs Andersen

Jeg sjekket stemmene før jeg reiste til byen igår og antok at denne boken kom til å vinne så den ble med meg hjem fra biblioteket.
Gleder meg veldig til å lese boken etter å ha lest litt om den nå.

Når det gjelder leseperiode så er jeg enig med Jostein i at 3 uker holder. Av erfaring så er vi alltid ferdig tidligere enn planlagt. Jeg syntes også at det holder med en tråd.

Jeg har også lest boka, og synes ikke den er verd å lese enda en gang. Var ikke så veldig begeistret, synest det var for mange ord, og for mye utbroderinger etter min smak. Det skal bli spennende å følge dere som skal samlese hva dere synes om den.