Så bra å høre, den er nå satt på ønskelista mi. Har med glede lest flere av bøker hans og er nå snart ferdig med "Monark" som også er god.

Du søker opp boka og trykker på boksen under boka hvor det står "+ Boksamling". Du får da opp mulighet til å sette lesestatus på den og kan plassere den i en bokhylle.

Kjøpte første bind av Kairo-trilogien på loppemarked i dag, og leter nå forgjeves etter kommentarer om den her inne. Har du fått lest den, og i tilfelle ja - hva synes du om den? Jeg har også Midaqq-smuget av samme forfatter liggende ulest. Den har jeg sett litt blandede kritikker av, så den har foreløpig havnet et stykke ned på prioriteringslista.

Har endelig blitt ferdig med de fire romanene til Johan Falkberget, Nattens Brød.
Litt trist og skilles fra den fantastiske hovedpersonen An-Magritt, men nå er jeg klar for å lese noe helt annet :)
I bursdagsgave i januar fikk jeg ILDEN av Katherine Neville. Denne boken ønsket jeg meg veldig og den har ligge klar til lesing siden jeg fikk den.
Første boken av Neville, De åtte var utrolig spennende og ble en av mine favoritter. Denne boken er en fortsettelse av historien, så dette blir en lesehelg med spenning og mystikk :)

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.

Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja.

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist.

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene. Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk.

Til lærerens forsvar: ofte har en 30-60 oppgaver som skal rettes på kort tid, så glipper kan forekomme. Nå vet ikke jeg hvilket trinn sønnen din går på, men dersom det er på grunnskolenivå og det dreier seg om en lang tekst, så er det ikke alltid læreren retter alle feil, - fordi en ikke skal være unødvendig pirkete. Er det oversettelse på setningsnivå så vil jeg tro det er en glipp fra læreren sin side.

Om du er pirkete? Nei, du er vel ikke det, men les mål- og læreplan for trinn og undervisning, evt ta det opp på foreldresamtalen neste gang. Det er lov for foreldre å spørre :-)

Ja, jeg drukner i bøker, og nei, jeg kan ikke tenke meg at det kan føles som en slags frihet å ikke eie dem.

Men hvordan jeg skal løse "utfordringen" er jeg litt i tvil om. Jeg har et tomt, lite kjellerrom som kanskje blir "bokrom". Ikke bibliotek dessverre, det er for lite til det.Orker ikke tanken på å kvitte meg med bøkene mine heller, og "samlingen" vokser med flere bøker i måneden. Sånn er det når vi er to i familien som elsker å både lese og kjøpe bøker...

E-bøker har jeg prøvd, og er nok ikke helt fortrolig med det. Blir fortere trett i øyene, det er vel hovedinnvendingen min, i tillegg til det at jeg liker å eie bøkene mine i papirformat. La øynene gli over bokryggene, ta fram ei bok å vise til venner, samtale litt om dem, kanskje låne dem ut. Kan bli flotte samtaler på den måten. Når jeg drar på hytta tar jeg med meg papirbøker, men nå skal jeg snart ut å fly, og da blir det nok et par papirbøker og lesebrett i tillegg. Ene og alene fordi jeg er redd overvekt :-)

Når det gjelder det estetiske, så synes jeg det gir "liv og personlighet" til stuer som har bokhyller (med bøker i). Men jeg har merket en viss "overraskelse" fra folk som ikke leser, når de kommer inn i stua mi. Jeg hører visstnok ikke til den "gruppe mennesker" som ser "slik" ut, har jeg fått hørt...

Og jeg må innrømme at jeg noen ganger kunne tenkt meg å kjøpe "andre ting" å ha i hyllene mine, men det er jo ikke plass...

Når du klikker på linken kommer dette bilde opp, Beklager, Internet Explorer finner ikke [http

Mente du: en.­wikipedia.­org/­wiki/­There's_Plen­ty_of_Room_at_th­e_Bottom

men klikk da på linjen "Mente du: en wikipwdia.....osv da kommer du inn på den rette siden. Håper du får det til

"Vend blikket innad, og du vil finne
enorme vidder dypt der inne -
stadig uutforsket. Lær deg litt om dem,
og se! din egen rikdom dukker opp.

Walden av Henry D. Thoreau

For noen kan også en indre reise være av det gode. :)

Tips: hvis du ønsker at de ansvarlige skal lese innlegget, så poster du det under "om bokelskere.no".

Er enig i at det bør gjørest enklest mulig. Men du kunne jo lagt inn ein link på din egen side også da..... ;-) (Vil du vite mer...... osv).

Den siste kveld

Det er så tungt den siste kveld,
så tungt, så tungt det ord farvel.

Jeg ser dig langt i øiet inn -
og legger tungt min hånd i din.

En tåre skjelver blank og stor.
Det er så tungt det siste ord.

Gabriel Scott 1894, fra verseboka "Årringer".

Så morsomt da at du skulle finne den nå. Ei artig bok om noen spesielle mennesketyper, jeg blir litt fascinert av å lese om personer med noe avvikende adferd.
Jeg håper du vil like den, og fint at du legger boka inn sammen med oss. Når de ikke har ISBN bruker jeg å googlet bøkene for å se om andre har lagt de inn på bokelskere, det er bedre å la de stå sammen med andre bøker enn helt alene.

Det tror jeg må være Helga Flatland si bok Alle vil hjem, ingen vil tilbake. Boka handler om "de fra bygda" og deres forhold til sin egen bygd, om mangel på kommunikasjon, og om sorg. Om sterke fedre og "sarte" sønner. Dette er slett ingen kjedelig bok, - ser nesten slik ut fra min korte "anmeldelse" her... Nei, det er ei nydelig bok, skrevet av en ung kvinne som viser en utrolig innsikt i menneskers tanker og følelser. Språklig er boka en kunstoppvisning og det at hun lar noen av hovedpersonene uttrykke seg på bokmål, andre på nynorsk, er med på å understreke det forholdet personene har til hjembygda si. Anbefales!

Nok en god bok av Daudet. Her møter vi en famiie på fire i oppløsning etter en konkurs. De blir tvunget til å flytte til et nytt sted og der blir det store utfordringer å takle. Problemene tårner seg så opp at de må skille lag, og hver enkel må klare seg på egenhånd.
"Småen" er hovedpersonen i boka, og navnet har han fått pga. at han er så liten. Det er han som forteller oss sin historie, hvordan han som ung gutt må klare seg på egenhånd og møte med den ytre verden som byr på store vansker og utfordringer.
En bok om en gutt som "vil være som et barn hele livet", og det ser en også tydelig etterhvert utover i fortellingen.

Stakkars fyrst Mysjkin, tenker jeg etter å ha lest ferdig del II. Er det i det hele tatt ingen han kan stole på der han er omgitt av grådighet, sjalusi, svik og intriger, og samtidig blir åpenlyst hånet? En stund tenkte jeg at Kolja var den eneste som han kunne føle seg trygg på, men så ser jeg at det jo var han som først nevnte "den fattige ridder" og dermed startet den pinlige episoden med diktopplesningen.

Men hvorfor blir jeg ikke mer berørt selv om jeg synes litt synd på ham? Betegnelsen din av fyrsten som en katalysator synes jeg er veldig beskrivende, Lillevi. Og kanskje det er derfor jeg ikke blir mer fortørnet på hans vegne, siden jeg foreløpig ser på ham like mye som et virkemiddel som en troverdig person.

FD serverer mange fargerike personligheter som gir oss drama så det holder. Det legges ut mange antydninger og løse tråder som det skal bli spennende å se hvordan han fullfører. Og det ser ut som det er flere en fyrsten som plages av disse "dobbelttankene" som han selv sier han bebreider seg mest av alt.

Jeg kom tidlig med i Bokelskere. Det ga meg en boost til 1) å finne ut hva jeg egentlig hadde lest gjennom et langt liv og 2) å være bevisst på hva jeg har gått glipp av. Bokelsekere fikk meg til å lytte til andre, til å velge med omhu og til å lese mere. Men å lese annerledes? Jeg tror ikke det. Jeg lar meg fortsatt rive med av handlingen og tar meg sjelden tid til å gjøre notater eller skrive sitater.