Nå vet jeg hvordan det føles. Etter å ha vært i Praha noen dager var kona og jeg på vei hjem med fly. I jakkelommen lå boken jeg leser nå, og den ble brukt under flyturen både til å lese i og til å putte en oppskrift fra sistesiden av Dagbladet. Vel på Gardermoen, etter pålagt taxfreebesøk, like før utgangen på grønt, følte jeg det var noe som ikke stemte og slo meg på begge lommene. Tomt. Så til de grader tomt. Spinn rundt og flakke med blikket langs gulvflatene rundt i kring. Selvfølgelig ingen bok der. Da gjensto bare å kapitulere og si, helt fra det innerste av hjertet, FAEN.
Så hvis du var på 13:50 flyet fra Praha og fant en bok på flyet så er den min. Kos deg med den, jeg skal prøve å få tag i en ny.

Det ble to gode mursteiner av Agnar Mykle i september:Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin. Å følge Ask Burlefot har til tider vært hysterisk morsomt og andre ganger utrolig sårt. En frihetselskende, selvopptatt, følsom ungdom full av både livsappetitt og usikkerhet. Bøkene er fulle av gode beskrivelser (ofte overdrevet) og karakteristikker. Han ble neppe særlig populær blant de som kjente seg igjen i bøkene...

Jeg har to forskjellige utgaver av boka, begge er oversatt av Arthur Omre, den ene er fra 1950 og jeg har sammenlignet den litt med utgave fra Bokklubben 1965. Og jeg ser at der er litt forskjell, f.eks.står det ikke "inte" i 1950 utgaven (Den har ikke ISBN nr.).
Det ser ut som om bokklubb-boka fra 1965 er trykt opp på nytt fra 1940 utgaven (som den var da den kom ut på norsk første gang).

260 bøker!! Wow, da hadde jeg hatt lesestoff i maaaaange år framover :)

Da har du noe å glede deg til! Jeg hørte denne på engelsk/amerikansk lydbok, og den var utrolig flott! En bok med mange fasetter og gode skildringer :)

Som et lite apropos til felleslesningen av Steinbeck: Hvis du er så heldig å finne "Amerika forteller", bind 2, vil du der finne novellen Pioneren av John Steinbeck og to sider med Gordon Hølmebakks omtale av forfatteren.

I min utgave (Den norske Bokklubben, 1979) står det i etterordet at også Hartvig Kiran har oversatt diktet. Dette verset er gjengitt:
Men det var fleir' enn du som fann
at fliden ikkje alltid vann.
I fåfengd strevar mus og mann
og slit seg ut
for mang ei von som vendast kan
til sorg og sut.

Jeg har ikke funnet hele diktet noe sted.

Mario Vargas Llosa. Nå får vi ta del i det eventyrlige ved at Conversación en La Catedral fra 1969, et hovedverk i latinamerikansk litteratur, endelig er oversatt til norsk.
På norsk heter boka "Samtale i Katedralen".
Spennende!!

Diktet Barnet av Andre Bjerke har jeg lest mange ganger og jeg blir rørt av det hver gang. Det er et langt dikt, nesten en liten fortelling :)

BARNET

av André Bjerke

Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår,
det er som å dra på en reise
tilbake titusener år
og ikke bare finne
sin egen barndom på ny,
men artenes famlende barndom
i tidenes morgengry!

Det er som den lille kroppen
som leker i sommerens vind
ennå har minnet i seg
om slektenes første trinn.
Den reiser seg opp fra stranden
og går i den solede sand
som apen en gang har reist seg
og blitt til den første mann!

Det er som om tusener slekter,
glemt av historiens sang
lever i ungens lemmer,
lever – for annen gang;
livet i årmyriader
på veien mot det som ble oss,
speiles av barnekroppen
som dråpen speiler en foss!

Du ser når den lille løper,
bevegelsens eventyr –
at dette er selve løpet
på veien mot mann fra dyr,
og øynene, barnets øyne,
stirrer du inn i dem,
stiger av ansiktets linjer
urtidsmennesket frem!

Det første seirende vesen
som løftet sin kropp og gikk,
ham er det du treffer på reisen
dypt gjennom barnets blikk,
Han står under solen, kledt i
en sabeltigers skinn
og hugger i klippens vegger
sin ville uskyld inn –

Alt hva hans sanser møtte
av urtidens eventyrjord;
mammutflokkenes torden
og skogenes mørke kor,
hele tilværelsens fabel
i døgnenes forte jakt
ble til en rune i klippen,
tegnet på menneskets makt!

Hva var det som bragte seiren
til ham, til den nyfødte art?
Hadde han øglenes krefter
og hjorteføttenes fart?
Nei. Men forvandlingens evne
brant gjennom øynenes glans
og vidnet udødelig sikkert
at fremtidens rike var hans!

Jeg sitter og ser på den lille
som leker på morgenens strand
og bygger med flinke hender
riker av rinnende sand.
Jeg føler at her er den samme
famlende, skapende hånd
som engang hugget i stenen
med urtidens lyn i sin ånd –

Barn! Som viljeløst gjentar
selve naturens motiv:
Veksten – og bærer i deg
summen av jordens liv,
gro imot nye former
i tidenes evige vår,
du lille urtidsvesen
på fire velsignede år!

For en flott omtale du skriver her Lillevi. Er det rart jeg for en tid tilbake siden leste Steinbeck's bøker med glede og klarte ikke å stoppe, måtte bare ha mer,mer.
Hans mennesketyper er ubetalelige, og de vil bli husket lenge etter endt lesning. Så bra er hans karakterer, ja, jeg mener det er noe av det beste som er skrevet, og tenk så mange bøker da. Bare vent, dere i felleslesingen har flere gode bøker i vente, som den lille boka "Perlen", som virkelig er en liten perle.

Denne boka var det du som gjorde meg oppmerksom på, Lillevi. Nå på lørdag fant jeg hennes bok "Hjertet er en ensom jeger" for 2 kr. på en bruktbutikk! Et fint eksemplar utgitt av Den norske Bokklubben. Synes det var et røverkjøp :-)

Har ikke sett den så det har jeg tilgode :)
Var på biblioteket for å se om de hadde den der, men det lykkes ikke.
Skal være på jakt etter den for jeg vil veldig gjerne se denne historien filmatisert.

Denne kortromanen blir man så utrolig glad i. Historien er fantastisk og den lille begavede George og den store, sterke og mental tilbakestående Lennie føler man så godt for. Deres vennskap som er så stort har Steinbeck klart å fremstille så godt gjennom hele historien.

”Menn som oss, som arbeider på ranchar, er dei einsamaste i hele verda. Dei har ingen familie. Dei høyrer ikkje heime noko stad. Men sånn er det ikkje med oss. Me har ein framtid… fordi eg fikk deg til å sjå etter meg, og du fikk meg til å sjå etter deg”.
Disse ordene går igjen flere ganger i fortellingen.

I tillegg til vennskap er drømmer et gjenngangstema i boken. Hovedpersonene drømmer om en bedre fremtid. En fremtid med sin egen plass å eie og livnære seg på.

Forfatteren tar også opp diskriminering av svarte. Negeren som blir kalt Kroken får ikke bo sammen med de andre arbeiderene, men må bo alene i stallen.

Syntes denne romanen er et lite mesterverk :)

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

• Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
• Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
• Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
• Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!

Så bra, og takk skal du ha Jostein, flott at du fant dette diktet og delte det med oss. Det var nytt for meg at han brukte en del av en verselinje som tittel til boka si.
"The best laid schemes of mice and men
Go often awry"

Kan tittelen bli mer skremmende? Bare ordet Svartedauen med undertittelen "en litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse" gjør at en kan få frysninger nedover ryggen, og med god grunn. Det var et helvete på jord.
Det er ikke så mange øyevitneberetninger til forløpet, til alle lidelsene, angsten og døden, for de fleste bukket under for pesten. Men noen er det, og andre historier fra de skremmende årene fra 1348 og utover i Europeisk historie.
Det dukket stadig opp epidemier av ulike slag i kjølvannet av den store pesten, og her forteller Ustvedt om den spede begynnelse til å forstå årsaken til Svartedauen "Rotte - loppe - menneske"
og andre mindre, men alvorlige epidemier. Eksperimenter og forsøk som ble fortatt viste at Rattus norvegicus (brun-rotte)ikke overførte pest i samme utstrekning som Rattus rattus(svart-rotte)
Jeg syntes det er en velskrevet bok, her fikk jeg et godt innblikk i katastrofeårene i Europa og i Norge, men også årene etter epidemien.

Kan tittelen bli mer skremmende? Bare ordet Svartedauen med undertittelen "en litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse" gjør at en kan få frysninger nedover ryggen, og med god grunn. Det var et helvete på jord.
Det er ikke så mange øyevitneberetninger til forløpet, til alle lidelsene, angsten og døden, for de fleste bukket under for pesten. Men noen er det, og andre historier fra de skremmende årene fra 1348 og utover i Europeisk historie.
Det dukket stadig opp epidemier av ulike slag i kjølvannet av den store pesten, og her forteller Ustvedt om den spede begynnelse til å forstå årsaken til Svartedauen "Rotte - loppe - menneske"
og andre mindre, men alvorlige epidemier.
Jeg syntes det er en velskrevet bok, her fikk jeg et godt innblikk i katastrofeårene i Europa og i Norge, men også årene etter epidemien.

Dette er høstens store hype på ungdomsbokfronten. Jeg ble ikke helt overbevist selv om jeg synes det også er bra tilløp. Rotete, først og fremst. Veldig rotete. Men også umulig å legge fra seg. Jeg er spent på fortsettelsen. Jeg har skrevet om min opplevelse av boka her: http://knirk.no/2013/09/the-bone-season-samantha-shannon-drommegjengeren/

Er det ikke merkelig hvor forskjellige oppfattningar vi kan ha av en og samme bok? Jeg er ganske så uenig med deg.

Carmen, bokas hovedperson framstår for meg som ganske troverdig, med sine "forbudte" tanker og følelser, kombinert med en ansvarløshet og egoisme som hun nok ikke er alene om i dagens samfunn. Sejers bekymring om egen helse framstår også som troverdig.

Det jeg liker veldig godt i denne boka er at den framstår som noe "mer" enn bare en krimbok. Den tar for seg et ganske aktuelt tema: det "ufullkomne" barnet og retten til liv. Fossum balanserer fint mellom de ulike sidene ved temaet uten å være moralens vokter for verken den ene eller den andre siden.