Bokelskere.no

Denne boka har jeg lenge hatt på leselista, så da den ble valgt til felleslesing fikk jeg et ekstra puff for å ta fatt.

Har hittil lest fram til «6. juli, om morgenen.»

Her føler jeg at vi blir dratt inn i hovedpersonens hode fra første side. Selv om det er et knapt språk, får han også rom for ganske malende beskrivelser av byen og omgivelsene som gjør at det er lett å se det for seg.

Allerede på første side treffer doktoren presten Gregorius som han sier har «et usympatisk utseende». Dette kan jo være kjente, automatiske tankemønstre – hvor ofte lar vi oss ikke styre av slike instinktive følelser? Vi har vel gjerne lettere for å tillegge en pen person positive egenskaper enn en som vi synes er stygg? Doktoren vil nok helt fra første stund at vi ikke skal ha noen høye tanker om presten. Gregorius beskrives med «et uutgrunnelig gement blikk bak brilleglassene». Like etter kommer opplysningen om at presten har «en ung og vakker hustru» som doktoren antar at han plager livet av. Og så forteller han at prestens kone hadde oppsøkt ham noen dager før, og hun har tydeligvis gjort inntrykk på ham. Er det derfor han har slik avsky for presten, eller var den følelsen der også tidligere? Rekkefølgen dette fortelles i er kanskje et forsøk på å kamuflere at avskyen skyldes sjalusi? I følge dagboken er det først den 19. juni kona på nytt oppsøker ham og forteller at hun har fått slik avsky for sin mann.

Den 14. juni reflekterer doktor Glas litt omkring sitt yrkesvalg. Han har innsett at yrket passer ham dårlig. Måten han beskriver kvinner som har kommet til ham for å få hjelp, gjør at han ikke framstår som noen menneskevenn, i alle fall. Tonen er nedlatende og kynisk når han forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe. Skyldes dette at noe har skjedd med ham etter at prestens kone tok kontakt? Den nedlatende tonen er også der når han den 5. juli skriver om at han er ute og går en sommersøndag: «Støv og lummerhet overalt, og bare fattigfolk ute og går. Og fattigfolk er dessverre meget usympatiske.»

Vi får vite litt om doktorens bakgrunn, og hans eneste romantiske opplevelse i livet en midtsommernatt for ti år siden. Han rakk aldri å treffe henne igjen fordi hun døde noen dager senere. Etter det har de han har forelsket seg i, vært i andre forhold og har ikke gjengjeldt hans følelser. De som har vist ham interesse, har ikke han brydd seg om. Han sier at han ikke vil «ta til takke med godtkjøpskjærlighet». Er det en unnskyldning for at han egentlig ikke tør å slippe noen innpå seg av redsel for å bli skuffet?

Det virker som doktoren har stivnet i et mønster og ikke tør å leve. Det er mange tanker og forestillinger om ren kjærlighet, begjær, synd og skyld, men han stiller seg på sidelinjen og er en betrakter. Han sier også et sted:

Ofte tenkte jeg i min ungdom: den som fikk være med; den som kunne
være med. Den som kunne få gi noen noe en gang, ikke bare bestandig ta
imot. Det er så ensomt å gå alene med en ufruktbar sjel; man vet ikke
hva man skal finne på for å føle at man er noe og betyr noe og få litt
aktelse for seg selv. Det er sannsynligvis en stor lykke at de fleste
er så kravløse på det området. Jeg var det ikke, og det har plaget meg
lenge, selv om det verste er over nå.

Etter hvert finner doktoren ut hvem Helga Gregorius’ elsker er. Glas sitter og iakttar ham på en fortausrestaurant, og ønsker at han hadde hatt hans utseende. Samtidig sier han at han selv er så stygg som djevelen selv, og har lidd bittert under det. Dagboka den 5. juli slutter med at han «tenker på Andersen, og det synes meg at jeg selv er skyggen som ville bli menneske.» Her er det nok H. C. Andersen og eventyret/spøkelseshistorien om Skyggen han tenker på.

Jeg er spent på fortsettelsen av boka, og beklager at dette innlegget ble altfor langt. Sånn er det når man blir begeistret ...

Det som gjør at jeg kjøper en bok er at den ser interessant ut eller at jeg får den anbefalt. Hva med dere? Hva gjør at dere kjøper bøker innen skjønnlitteratur? Selv kjøper jeg ikke noe særlig av skjønnlitteratur.

På forhånd takk!

Oi, dette var ei bok eg ikkje gløymer med det første. Om kvinna Blythe som tviler på sine evner som mor, og som endar opp med å tvile på barnet sitt. Kapitla om Blythe er skrivne i første person, og innimellom går ein tilbake til hovudpersonen si mor og mormor, desse kapitla er skrivne i tredje person. Tema er bl.a kjærleik, eller mangel på kjærleik, mellom foreldre og barn, mellom foreldre, og mellom sysken. Det står at romanen er ein krimroman, men eg tenkjer at boka er så mykje meir enn det, her har me ei bok med ein tematikk som eg ikkje har sett i krimromanar tidlegare, nemleg morfølelse og det å få eit barn som du mistenkjer er ondt. Les og døm sjølv.

Fant det ut selv.

Gjorde dette i et kvasir-søk. Denne siden kom da opp: https://bokelskere.no/bok/mitt-folk-joedenes-liv-og-historie/399149/
Hva gjør jeg for å legge til denne boka?

Hva er nettadressen til goggle?

Hvordan finner man frem til der man skal søke i goggle? Kommer boka opp i boksamlingen på bokelskere dersom man gjør dette?

Da har også jeg lest ferdig trilogien, og er nesten litt lei meg for at den er ferdig. Enig med deg i at dette er bøker å kose seg med. Gode personskildringer og en fin sammenheng mellom hendelser på det det personlige plan og Egypts historie.

Nå vil jeg kjøpe "Islam" av Nora Eggen.

Amerika-brevet som ble funnet på bunnen av ei gammel rosemalt kiste på Ytterbø, en husmannsplass i Telemark. Det er starten på en reise for finne svar på de mange spørsmål som dukker opp underveis.
En spennende og velskrevet fortelling om familiemedlemmer som reiste og ville prøve lykken i Amerika, noen med hell, andre ikke.
"Han sa bare at han elsket familien sin i Norge, men at han aldri ville hjem. Aldri.
Hva og hvorfor gjorde at han sa det?
Les denne interessante boka i tekst og bilder av Jon Magnus. Boka om noen få blandt de tusenvis av norske borgere som hvert år emigrerte til det landet der det" fløt gull i gatene"

Jeg har hatt stor glede av denne på turer - passe størrelse å ha med i sekken. Kjøpte derfor den nye utgaven som gave, men ble litt skuffet over at det er dårligere trykk-kvalitet i den nye. Fargene er slett ikke gode, noe som blir tydelig når jeg sammenligner direkte med den forrige utgaven. Men den er fremdeles fin å ha med på tur, vil jeg tro.

Jeg leste «Mitt liv som rotte» av henne i fjor sommer, og likte den godt. Har hatt «Blond» på lese-lista mi ganske lenge, men den blir stadig forskjøvet av andre bøker. Den er en roman om livet til Marilyn Monroe, men jeg har egentlig litt blandede følelser overfor romaner om historiske personer fordi det er lett å oppfatte den som en biografi. At boka er på nærmere 800 siden har nok også bidratt til at den har havnet bakover i køen. Haralds anbefaling under her av «Kartago» høres i grunnen mer fristende ut, så jeg tror jeg setter opp den på lista i stedet :-)

Hvor mye kan man forvente at et menneske skal greie av omsorgsansvar uten å bryte sammen? Denne familien får virkelig prøvd ut sine grenser. Olaug Nilssen skriver både klokt og vittig om hvordan de har prøvd, på hvert sitt vis, å ta seg av Benjamin.

Innimellom blir jeg irritert og får lyst til å røske litt opp i dem, men så vrir hun litt på perspektivet og det blir lettere å forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt. Vi møter Lea, som er mor til autisten Benjamin, Leas storesøster Rakel som har tatt over omsorgen når Lea ikke greier mer, den fjerne morfaren Sverre som er preget av sin pietistiske oppvekst, mormora Gudrun som plages av dårlig samvittighet overfor attpåklatten Linda som stadig anklager henne for alltid å favorisere de to andre søstrene. Pliktfølelse og en pietistisk livsholdning er viktig i denne romanen, enten man prøver å etterleve plikten eller fri seg fra den. Det er nok ikke tilfeldig at barna i denne familien har de bibelske navnene Rakel, Lea og Benjamin. Men selv den strenge oldemora har formildende trekk når vi får kjenne hennes historie. Gudrun sier om henne på side 171:

Dersom ein ikkje har tid til å dvele ved sorgene sine, så får ein finne ein overbygnad som legitimerer det å bite tennene saman og jobbe vidare, og kven veit, kanskje var det vanskeleg for henne å sjå kor store mogelegheiter som opna seg for kvinner etter henne, for meg og døtrene mine, mogelegheiter som omstenda hadde nekta henne.

Det er godt gjort å skrive så nyansert og innsiktsfullt, og samtidig veldig morsomt, om et så alvorlig emne! Hun har et skarpt blikk, og det er mange gjenkjennelige utsagn og væremåter som er tatt på kornet, ikke minst hvordan gode råd og mer og mindre velmente kommentarer kan virke. Dette er ei bok som fortjener mange lesere!

Over hele verden er det tro på en Gud eller noe overnaturlig. Indianerne tror på store ånd, muslimene tror på Allah, og de kristne og jødene tror på samme Gud. At mange i verden ikke tror og har trodd på Bibelenes skyldes vel at de ikke har hørt det kristne budskapet og om jødedommen.