Mye bra å finne i dette foredraget av Neil Gaiman: Why our future depends on libraries, reading and daydreaming.

Selve team-coaching-bibelen!

"To all those engaged in leading and coaching the teams who face the great challenges of our time."

Innenfor det relativt nye feltet teamcoaching er dette den boka - den helt sentrale - den man MÅ lese for å forstå hva som skiller teamcoaching fra individuell ledercoaching (executive coaching). Boka inneholder totalt tretten kapitler fordelt på fire deler:

• del en presenterer hva høyt presterende team (high-performing teams)
  er og hvilke utfordringer disse kan møte
• del to presenterer hva teamcoaching er
• del tre presenterer ulike former for team
• og del fire oppsummerer en del generelle temaer som hvordan man finner, velger og arbeider med en god teamcoach, hvordan man utvikler
  seg som teamcoach, om supervising team coaching og ulike metoder og
  teknikker for team coaching.

Teamcoaching er altså en relativt ny disiplin innenfor coaching. Dette preger både litteraturen som finnes og den gjengse oppfatning av hva dette er. Det er nemlig lite konsensus på området. Peter Hawkins forsøker i sin bok "Leadership Team Coaching" å sammenfatte en hel del praktisk visdom rundt dette temaet, og han presenterer dessuten en del enkle, men robuste modeller som gjør en i stand til å stille to kritiske spørsmål:
- Hva bør en effektiv teamcoach gjøre?
- Hvordan formidler man hva som er de rette behovene for akkurat dette teamet?

I boka får man også et verdifullt perspektiv på dette med supervision (en form for tilsyn, slik at også coachen kan få verdifull tilbakemelding og utvikle seg selv).

Kort oppsummert kan man si at boka har som formål å hjelpe teamet med å oppdage sin identitet

• hjelpe teamet med å klargjøre hva det ønsker å oppnå og hvorfor
• hjelpe teamet til å forstå sine kritiske prosesser - og derigjennom hjelpe teamet til å oppdage mer funksjonelle prosesser slik at den
  kollektive prestasjonen opprettholdes
• hjelpe teamet til å få tilgang på sin undertrykte kreativitet (access its suppressed creativity)
• hjelpe teamet til å utvikle kollektiv styrke/fleksibilitet (resilience)
• hjelpe teamet til å overvåke sin egen progresjon

"The thinking in this book builds crucially on the work pioneered and written with my coleagues at Bath Consultancy Group (www.bathconsultancygroup.com) over the last 25 years" sier forfatteren selv i forordet til boka, som han har valgt å gi overskriften "erkjennelser" (acknowledgements).

Jeg har skrevet mer om innholdet på bloggen min.

Når skal man bruke de ulike verktøyene og metodene?

"We started this chapter with the quote: "If the only tool you have is a hammer, you tend to treat everything as if it is a nail." This can lead to some very bent bolts and screws and damage or wounded pride!" (side 203)

Likevel: husk at i teamcoaching må verktøy ikke bare brukes med forsiktighet, men også fange behovene for akkurat dette spesielle teamet, deres kontekst og nåværende behov.

Fra side 204 - 206 inneholder Hawkins bok en oversikt over ulike behov et team kan ha, med henvisning til mulig metode og hvor i boka dette finnes. F.eks. teamet trenger å få skjulte kulturelle normer opp til overflaten - her kan Team Culture Review passe, jf. kapittel 12. Teammedlemmene trenger å få avklart sine roller/øke rolleforståelse - her kan Belbin Team rolle-analyse være en hensiktsmessig metode, jf. kapittel 12. Teamet trenger å forbedre sitt engasjement for sine interessegrupper - her kan pitch-side coaching være en aktuell metode, jf. kapittel 6. Teamet trenger å utforske hvordan det lærer - her kan learning styles inventory, Domains of learning mapping og Five Disciplines review være aktuelle metoder, jr. kapittel 6. Denne oversikten gjør at man etter å ha lest Hawkins bok faktisk har et godt oppslagsverk!

Å bli en cod teamcoach handler ikke bare om å lære en hel haug med verktøy, modeller og metoder, og heller ikke om skaffe seg ny kompetanse og evner, men om et fundamentalt skift i måten vi ser verden på.

"A team only has a meaningful life if they are serving a need beyond themselves, and have stakeholders who require them to deliver something beyond what can be done by the separate individuals." (side 208) (Jf., historien om The Parsifal trap)

Hvis jeg skal lykkes som teamcoach må jeg være klar på hvem mitt arbeid "is in service of". Som et minimum bør jeg angi at jeg først og fremst er der for teamets medlemmer, for teamet som helhet, for deres organisasjon og det større systemet.

"Moving from individual coaching to team coaching will not be enough if all we do is move our individualistic self-centred thinking from the individual to the team or tribal level and compete to be the highest performing team on the block." (side 210) Dette er bakgrunnen for fokuset på eksterne interessegrupper gjennom hele boka, samt fokuset på hvordan teamet fungerer som del i et større bilde mer enn på individenes følelser om dem selv.

Og med følgende ord avslutter Hawkins sin bok på side 212:

"My hope is that this book has made a contribution to building the foundations of this important new craft and discipline, that many others will be able to build on."

Peter Hawkins bok om teamcoaching er en bibel og et oppslagsverk innenfor dette temaet. Dette er en bok det er vel verdt å bruke litt tid på fordi den er så sentral innenfor teamcoaching, og dessuten favner så vidt. Tidvis opplevde jeg noen av metodene som vanskelig tilgjengelig, men egentlig tror jeg at dette handlet mer om språkforståelse enn noe annet (med noe svulstige engelske uttrykk det ikke alltid er like enkelt å oversette til et forståelig og presist norsk). Uansett trenger man ikke å pugge metodene systematisk, men det er viktig å vite at de er der og at de kan hentes frem ved behov. Pedagogikken i boka er utmerket, og tidligere har jeg bare vært borti en tilsvarende bok med like god pedagogikk og praktisk vinkling innenfor coaching-faget, og det er Susan Gjerdes bok om individuell coaching - "Coaching - hva - hvorfor - hvordan". "Leadership Team Coaching" av Peter Hawkins er noe av det mest matnyttige jeg har lest på lenge!

Hei! John Steinbecks bøker foregår stort sett i California, og der er det mange gode å velge mellom, for eksempel "Om mus og menn", "Cannery Row", "Alle tidersr torsdag", "Dagdrivergjengen", "Øst for Eden" og "Vredens druer". Det foregår også et samlesningsprosjekt her inne på hans bøker, og de er nå kommet til boka "Perlen". Alle er velkomne til å delta i samlesningen som bokelskeren Lillevi har tatt ansvar for :-)

Denne helgen skal jeg lese Gledens hemmelighet av Alice Walker.

Både boken og forfatteren er total ukjent for meg. Boken bare dukket opp i bokhylla mi uten at jeg kan gi noen forklaring på hvordan den har havnet der. Når det i tillegg er lite informajon å finner her inne om boken så gleder jeg meg ekstra mye til å lese den. Hvem vet, kanskje dette er en fantastisk bok :)
Ellers er det en utrolig spennende siste runde i tippeligaen denne helgen så her skal det leses og heies.
God helg :)

Kjærlighetsgata er en sterk og intens bok som gjorde inntrykk på meg.
Forfatteren Anne Ch. Østby baserer boken sin på fakta og skriver om menneskehandel, vold og prostitusjon som Nat-kvinner i India blir utsatt for.

Historien er om Nat-ene, et omreisende, kasteløst folk som er blant Indias aller fattigste. I flere hundre år har Nat-menn satt sine døtre, søstre og koner til å prostituere seg for å skaffe inntekt til familien. Nekter man blir man banket opp og truet. Nat-folket holder sammen og er utstøtt av resten av det indiske samfunnet så det er ingen plass disse kvinnene kan rømme til.

Vi følger Tammana som har våget det umulige, hun trosser Nat lovene og rømme fra de grusomme forholdene hun levde under tiltross for vissheten om at det ville koste henne dyrt.

Det er rystende å lese om disse kvinnene som er dømt til et liv underkastet en hallik, hverdager med juling og trusler. Om de føder en datter så vet de at datteren blir født til samme skjebne som dem selv.

Forfatteren har vært i India og blitt kjent med disse Nat-kvinnene og skriver godt og innsiktsfullt om dem. Det er grufulle historier som beskrives, men hun skriver også om håp og forandring for fremtiden. Man er igang med skoletilbud for barna og yrkesopplæring for kvinnene.

Jeg tenker at dette er en bok om en viktig og alvorlig historie og selv om det ikke er hygglig lesning så er godt å bli opplyst med en sånn bok av og til.
Vi følger veldig mange jenter i boken og det var litt vanskelig å holde historiene adskilt fra hverandre.
Terningkast fire.

Tittelen på diktet er, A note :)

Hvis ditt lokale bibliotek mangler ei bok du etterspør, samarbeider bibliotekene slik at de låner av hverandre. Slike fjernlån har jeg ofte benyttet meg av. Bare spør på biblioteket, så ordner det seg sikkert. Lykke til!

I kveld skal jeg på poesikveld på biblioteket hvor nobelprisvinneren Wislawa Szymborska blir presentert av hennes oversetter Christian Kjelstrup. Gleder meg veldig til å blir bedre kjente med denne fantastiske dikteren.
Her er et av Szymborskas dikt oversatt av Kjelstrup.

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
betrakte noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil.

En enestående mulighet
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
å snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;
og å følge med øynene en gnist i vinden;
og uten stans fortsette med ikke å vite
noe viktig.

Jeg ville vokst opp på Saltkråkan, helt klart! Lekt med Tjorven, Pelle og de andre barna. Vinteren skulle bare være noen uker rundt jul, ellers skulle det være sommer og idyll heeeele året :)

Jeg registrerte ikke at det var feil i tittelen for jeg la inn min bok her sammen med din. Har nå byttet over til den "nye" med rett tittel.
Du burde kopier de fine sitatene du har lagt inn hvis det går an.
Jeg har enda ikke begynt på boka men gleder meg til å starte på denne litt ukjente boka.

Nei, her er jeg nok veldig uenig med deg. Barnefortellinger? Ja! Eventyr? Nei.

Eventyr er en egen sjanger som har flere sjangertrekk vi ikke finner i annen type litteratur. Ett trekk er at historiene som regel ikke er tidfestet. Mange av eventyra har ingen forfatter, men er nedskrevet av en eller flere, etter mange år som tradisjonelle muntlige fortellinger (folkeeventyr). Eventyr er bygget opp med en egen, ganske stram struktur, som f.eks. begynnelsen "Det var en gang", handlingen er verdipreget med ulike verdier satt mot hverandre (den gode og den onde der motsetningene ofte er overdrevet), og det går som oftest godt til slutt.

Men "Ajax" sine fortellinger er rene skattene, og det er like kjekt hvert år når det lille "juleheftet" kommer i postkassen, en gang i desember :-)

Jeg synes absolutt en skal ta noen sjanser, - om ikke, tenk på alt det flotte en kan gå glipp av...

For noen år siden svarte jeg på samme spørsmål, og da var svaret mitt at jeg sjelden avbrøt en bok. En av grunnene var den samme som du gir: at jeg ikke kunne dømme uten å ha lest boka. Den andre grunnen var at ofte er det ikke boka det er noe "galt" med, heller at jeg ikke er i rette stemning der og da.

Men det siste året har jeg avbrutt flere bøker. Om det er jeg som er blitt mer selektiv, eller om det er bøkene som er blitt dårligere, - ja det vet jeg ikke. Så om boka ikke fenger meg i det hele tatt, ja da avbryter jeg. Noen bøker legger jeg fremdeles "på vent" for å hente dem fram igjen senere. At en bok ikke fenger har sjelden noe med handling å gjøre, mer med måten boka er skrevet på.

F.eks. har jeg nettopp avsluttet Wassmo si nye bok: "Disse øyeblikk". Wassmo sine bøker "sluker" jeg, uansett handling. Hun skriver så vakkert, jeg er sikker på hun kunne skrevet en fengende roman om en vanlig handleliste :-)

På den andre siden har jeg prøvd meg på en av Leif G.P.Perssons krimbøker, der jeg etter snaut 100 sider ikke orket mer. Den var så full av detaljerer om ting jeg ikke klarte å se hadde noen betydning for verken bokas "budskap" eller handling og jeg orket ikke å bruke tid på å lese den ferdig. I tillegg var det så liten skrift at jeg knapt klarte å tyde bokstavene...

Det er ikke alltid godt å forklare hvorfor en bok fenger og en annen ikke. Men noen forfattere får et eget "grep" på meg uansett hva de skriver om, mens andre må slite mer. Bøker med mye skrivefeil og dårlig språk har jeg problemer med å fullføre, da blir jeg "irritert" og mister fort interessen. Men også i dag leser jeg de fleste bøkene jeg velger ut, men jeg er blitt mindre streng på hvilke bøker jeg følger fra begynnelse til slutt.

Når du skriv Ajax, kva tenkjer du på då? "Min" Ajax er Andreas Jacobsen, vår alles "Ajax" som skreiv herlege stykker på kav stavangersk. Stykkene om Johanna og broremann er like kjekke å lese i dag, og om det er desse bøkene du meiner så har du mange fine stunder framføre deg.

Desse historiane kjem ikkje under kategorien eventyr, men flotte er dei okke som :-)

Renberg på sitt aller, aller beste!

Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...

"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.

I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..

I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.

I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...

Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...

Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.

De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.

Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.

Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!

Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Eg må innrømme at eg ikkje les eventyr så mykje lenger, unntatt når eg "må" i jobbsamanheng. Men eg hugser ennå mitt favoritteventyr som barn, og då eg las for ungane: Rapunsel av Brødrene Grimm.

Eg har ein del eventyrbøker i hyllene og det "fine" med eventyr er at det går alltid godt til slutt, - med dei gode, - og dei onde får "som fortent". Så eventyret i seg sjølv må jo vere pedagogisk "rett" med sin moralske peikefinger, samstundes som dei fortel om livserfaring og livsvisdom. Det kan me jo ha godt av både store og små.

Min bok i oktober er Papa Hemingway av Hotchner. Har slite med halvgode bøker den siste tiden, men så las jeg denne og fikk meg en god opplevelse. Så denne kan jeg anbefale dere.