Fra teori til praksis

Leni Wildflower - coach, konsulent og lærer - og Diane Brennan - executive coach og forfatter - står bak "The handbook of knowledge-based Coaching" med undertittelen "From theory to practice". Her har Wildflower og Brennan samlet bidrag fra en rekke eksperter på området - alle presentert bakerst i boka fra side 381 flg.

Boka, som er pensum på BI-kurset "Executive coaching og team-coaching", er delt i syv deler med tilsammen trettitre kapitler; "Human Behavior and Coaching" (del 1), "Human Interaction and Coaching" (del 2), "Organizations, Leadership and Coaching" (del 3), "Tradition from Self-Help, Personal Groxth and Spirituality" (del 4), "Coaching Specific Populations" (del 5), "Creative Applications" (del 6) og "Components of Effective Coaching" (del 7).

Som forfattererne sier innledningsvis i boka: Noen av oss har det i oss at vi med letthet drar mennesker opp mot en høyere grad av innsikt, mens andre må jobbe mer for å få det til. Men alle trenger vi å forstå hva vi gjør når vi coacher, og å innse at coaching ikke har sprunget ut av et ferdig utformet konsept fra coachingskoler eller fra hodene til noen som er mer dynamiske og innovative enn oss andre, men har vokst frem "from a rich tilth of wisdom and study" (se side xi). Hvert av kapitlene i boka drar oss fra teori til praksis. Jeg vil i det følgende nokså kortfattet gjengi det jeg oppfatter som gullkorn fra hver av delene i boka.

Se mer om dette på mitt blogginnlegg.

I bokas etterord gjøres det et forsøk på å oppsummere. Det slås bl.a. fast at coaching har vokst umåtelig, samtidig som det stilles spørsmål ved hvilke utfordringer som ligger foran oss.

Det er ikke sant at hvem som helst kan bli coachet. Klienten trenger å være en villig frivillig (willing volunteer), åpen for endringer og modig. Hvis ingen av disse forutsetningene er til stede, bør vi takke nei til oppdraget!

Det er et par utfordringer med coaching. Først og fremst må coachen våge å utfordre sin klient. For det andre må coachen frigjøre seg fra en egenpålagt forventning om at han skal bidra til å finne en løsning for sin klient, og at coachingen er mislykket dersom så ikke finner sted. Coaching er ingen enkel ferdighet, men en høy-ferdighets-evne. Det ser så enkelt ut når man kan det, men det ligger som regel enormt mye trening bak. Noen ganger er forskjellene mellom enkelte former for coaching og terapi nesten usynlige, men dette bør heller ønskes velkommen enn noe annet. Som coacher bør vi heller ikke være altfor redd for følelser eller at coachingen skal gå for dypt. Igjen: dette avhenger av coachens modenhet, og er slett ikke et område en fersk coach bør gi seg i kast med.

Og med dette er en meget interessant bok, som inneholder de aller fleste tilnærminger til coaching, over! Det har virkelig vært en fornøyelse å lese denne boka, og ikke minst å være i en læringsprosess med alle teoriene og modellene som nevnes i den! De fleste kapitlene er riktignok ikke veldig dyptpløyende, men de gir et kjapt innblikk i mange emner som man kan lese mer om i annen litteratur. Boka blir ekstra verdifull fordi samtlige kapitler avsluttes med rikelige henvisninger til fordypningslitteratur. Dessuten vil jeg anta at den også kan fungere godt som et oppslagsverk når man ønsker å gå tilbake og repetere. Boka er nokså lettfattelig skrevet, og med mange refleksjonsoppgaver underveis, som knytter teorien bak coaching opp mot praktisk coaching.

Jeg håper at mitt forsøksvise resymé på bloggen min kan være til hjelp for andre - før man tar fatt på boka og leser på egen hånd. Den inneholder dessuten mye av interesse for andre enn dem som primært ønsker å studere coaching. Modenhet, refleksjon og ansvarlig kommunikasjon er viktig stikkord som går som en rød tråd gjennom hele boka. For at coaching skal være effektfullt og viktig for de involverte, er det viktig å etablere en plattform av tillit og respekt, og da er det viktig at coachen har ryddet i "sitt eget bo" og ikke drar med seg egne "issues" inn i coachingen!

Søren Røsnes er en ungkar i 70-årene og han er vår mann i denne fortellingen. Det begynner med at han ligger til sengs, tiltaksløs og sulten. Han har brukt og levd av pengene lillebroren Anders etterlot seg. Anders den flinke og arbeidsomme, han som fikk til det meste, men som nå var død. Så der lå Søren og visste ikke hva han skulle finne på for å få mat i huset.
Sulten tvinger han ut av senga og han går til skogs med ei revesaks. Men så skjer det ulykksalige, det er ikke reven han får i saksa, men Kleopatra, geita til naboen.
Søren og flere av hans venner er fattige og ser seg lei på at storbøndene betaler dårlig og synes det er urettferdig at det er slik her på jorden.
Det var så ubillig at det skulle være slik, lodden blev saa ulike fordelt, en kunde iblandt faa en ide om Gud egentlig var saa retfærdig som de vilde ha det til. Ikke for at kritisere, men om de store hadde hat litt mindre, og de små hadde hat lit mere....
Søren får jobb som barkefletter og er en stolt eier av en høy hatt, en flosshatt. En dag drar han og noen andre tilårskomne karer ut på vandring for å protestere mot urettferdigheten, alle med høy hatt. Målet er å få med seg flere på sin ferd, ja tusenvis, der de vandrer oppover mot Birkenes. Søren vil helst ikke være med, han ser i grunnen at dette kan ikke gå bra, men han har liksom så vanskelig for å si nei, han liker helst å være enig med alle. Så legger karene ut på sin ferd, et forunderlig følge.
Å, som jeg har kost meg sammen med Søren og de andre, og jeg har hatt så lyst til å hjelpe han, hjelpe han til å stå for sine fornuftige egentlige meninger.
En herlig bok om mennesker og deres liv fra en svunnen tid i Høvåg. Gabriel Scott hadde sine figurer i nabolaget, men han kamuflerte de slik at en ikke kunne kjenne personene igjen, sies det.

Min bok er fra 1913, det året den kom ut. Det er en slitt gammel heftet bok som nok har vært til glede for de som har eid den, og som vil bli tatt godt vare på av meg.

Mange gode historier her, ja. Har nettopp avsluttet boka, og de to siste fortellingene "80 skritt i minuttet" og "Hjem for å bære senger" tror jeg vil sitte i en stund. Han skriver sårt og med innlevelse og forståelse for sine hovedpersoner.

Du har rett i at dette er et nydelig dikt! Takk for at du delte det :))

Du setter så fint ord på mye av det jeg også satt igjen med etter å ha lest begge bøkene! Men etter bind 1 var jeg fremdeles litt tvilende...
Personene Cal, Lee, Ambra og Samuel Hamilton er karakterer som vokser og gjør at denne historien blir noe mer enn en døgnflue, synes jeg. Og temaene fri vilje, arv og miljø får han sagt mye vettugt om.

Du kom, jeg ble, du gikk...

Her har jeg nettopp avsluttet Adler-Olsens "Journal 64", ei spennende og samtidig avslappende krimbok. (Krim er for meg avslappende, uansett).

Nå starter jeg en mer omfattende lesning av Grammatikken i bruk (annengangslesning). Og helt seriøst: dette er ei "spennende" bok i den forstand at her snakker man om språkets funksjon og hvordan bruke språket i praksis, i motsetning til andre lærebøker der det "terpes" på regler og system. I tillegg gir boka gode tips til hvordan drive språkundervisning, i mitt tilfelle, undervisning i norsk som andrespråk. Man får også en god forståelse for hvorfor norsk kan være vanskelig å lære, hvorfor noen nasjonaliteter har større problem med det norske språket enn andre m.m. Anbefales til de fleste som er litt over gjennomsnittet interessert i språket vårt og et "must" for norsklærere.

Den guddommelige tragedie, sjakk matt

Jeg har ikke lest Papa Hemingway, men det kunne jeg virkelig tenke meg! Takk for at du drar den frem for meg! ;-)

Har nylig lest Papa Hemingway, og derfor ligger nå bl.a. "Farvel til våpnene" klar til lesning.
Utfra det du skriver Rose-Marie har jeg noe å glede meg til. Jeg ble veldig inspirert til å lese mer av ham etter boka Papa Hemingway, har du ikke lest den, kan jeg anbefale den.
I boka får en et godt inntrykk av vennen, menneske og forfatteren Ernst Hemingway, og min respekt for han steg minst to hakk :)

Om krig og kjærlighet og sånn ...

Ernest Hemingway (f. 1899 - d. 1961) er ikke blant de forfattere som har størst produksjon av romaner o.l. bak seg, men han gjorde seg likevel så sterkt gjeldende som forfatter at han i 1954 mottok Nobels litteraturpris. Blant hans mest kjente verker er "Og solen går sin gang", "Den gamle mannen og havet", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg". Mindre kjent er "Edens have", etter min mening den vakreste av dem alle, selv om Hemingway aldri rakk å skrive den helt ferdig (den ble utgitt i 1986, mange år etter hans død).

Romanens tittel "Klokkene ringer for deg" har Hemingway hentet fra John Donnes berømte dikt "No Man is an Island". Begge "vers" i diktet avsluttes med følgende strofe:

"And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee."

Samtlige av Hemingways romantitler har for øvrig noe poetisk over seg, synes jeg. Dessuten har bøkene det til felles at de handler om krig - enten første verdenskrig, andre verdenskrig eller det som er midt i mellom. Og vi må dessuten anta at mye av det han skrev om er basert på selvopplevde erfaringer. Handlingen i "Farvel til våpnene" foregår i Italia, der Hemingway arbeidet for Røde Kors, og han kom dessuten i befatning med den spanske borgerkrigen i rollen som journalist, noe som åpenbart inspirerte ham til å skrive "Klokkene ringer for deg". I "Edens have" møter vi dessuten en forfatter på bryllupsreise, og det er nærliggende å tenke seg at også denne romanen handler om forfatteren selv.

Nettopp preget av øyevitnebeskrivelser i hans krigsromaner gjorde at bøkene hans hadde høy aktualitet da de utkom. Selv om det nettopp er en kjærlighetshistorie som står i fokus i "Klokkene ringer for deg", ville det være løgn å hevde at Hemingway romantiserer krig. Tvert i mot forteller han like frem om krigens mange uhyrligheter. Wikipedia inneholder en fyldig artikkel om forfatterens liv og meritter, som spesielt interesserte oppfordres til å lese.

Handlingen i "Klokkene ringer for deg" finner sted under den spanske borgerkrigen, og foregår over fire dager i 1937, høyt oppe i de iberiske fjellene. Hovedpersonen i boka er amrikaneren Robert Jordan, som kjemper i de internasjonale brigadene mot Franco og hans fascister. Han har fått i oppdrag å sprenge en strategisk viktig bru sammen med noen spanske opprørere. Her treffer han bl.a. Maria, Pilar og Pablo. Mens kvinnene tiltrekkes av Robert, møtes han med skepsis av mennene. De går rundt og skuler mot hverandre, og mistror hverandres hensikter.

Omtrent fra første stund oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Robert og Maria. Maria som er traumatisert etter en grufull opplevelse, hvor vi aner at hun har blitt utsatt for gjengvoldtekt og deretter er blitt skamfert på håret, søker mot Robert, og gir seg hen til ham fra første stund. Siden hun føler seg både tilskitnet og full av skam over det som har skjedd, forventer hun ingenting av ham, mens han på sin side ikke bare lover henne kjærlighet, men også ekteskap. Det som videre utspiller seg mellom dem er blant de vakreste kjærlighetsskildringer i den klassiske litteraturen, hvor denne romanen utvilsomt hører hjemme. At han elsker henne av hele sitt hjerte skal det siden ikke herske noen tvil om, der han sørger for å få henne i sikkerhet, mens han på slutten av romanen ligger døende og i ensomhet etter å ha blitt utsatt for et svik fra Pablos side. Ingen happy ending her, nei.

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg når jeg leser Hemingways romaner, er hans evne til å skildre stemninger og sinnstilstander uten de helt store faktene. Dette kan nok gjøre at enkelte vil oppleve vel mye stillstand og lite action i bøkene hans, men så har det vel heller aldri vært Hemingways prosjekt å skrive spenningsbøker. På grunn av hans første hånds kjennskap til krig og elendighet, var han i stand til å skrive om krigen slik den i realiteten var - og ikke slik som den livsløgnen soldater gjennom alle tider har blitt servert når de er i ferd med å gå ut i krigen - nemlig at det er noe heroisk over å ofre seg for fedrelandet. Krig er smerte, blod og lidelse - uansett hvilken side man står på. Å skildre krigens realiteter på den måten Hemingway gjorde, var nokså uvanlig på den tiden romanen utkom.

I "Klokkene ringer for deg" er dialogene sterkt tilstedeværende, og det er først og fremst mennene som er de mest taleføre slik Hemingway fremstiller det. At en mann som Robert Jordan ankommer en geriljatropp oppe i fjellene, mens krigen raser rundt dem, og samtidig får oppleve sin livs kjærlighet noen sinne - ja, det må være en hver manns våte macho-drøm å oppleve! Sånn sett kan man si at det hele har preg av noe litt urealistisk over seg, samtidig som man ikke skal underslå at det skjer noe med mennesker som lever på randen av tilværelsen og ikke aner om de kommer til å leve ut dagen. Tiden blir vesentlig, å leve intenst blir viktig, og da er det ikke plass til tradisjonelle moralkodekser som ellers holder samfunnet sammen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at kjærligheten blir mye sterkere når ens elskede når som helst kan bli revet fra en - fra det ene øyeblikket til det andre.

Det som skurret mest for mitt vedkommende var nok det faktum at en gjengvoldtatt kvinne skulle være klar for et kjærlighetsforhold så raskt etter den nedrige behandlingen hun hadde fått ... nettopp av menn. Men dette hadde man nok ikke den samme innsikten i den gangen som nå ... Dette forhindrer likevel ikke at kjærlighetsforholdet oppleves meget vakkert, slik Hemingway beskriver det, og hvor nettopp krigen og omstendighetene rundt Robert og Maria gjør det hele så uendelig mye sterkere. En nydelig roman det virkelig er vel verdt å få med seg! Og som Finn Schau leser med stor innlevelse og varme!

Lydbokutgaven er basert på Paul René Gauguins oversettelse fra 1946 - en oversettelse Jonny Halberg i en artikkel i Dagbladet datert 26.02.2007 beskriver som utdatert, gammelmodig og upresist. Boka forelå i en nyoversettelse i 2007, og her er det Dag Heyerdahl Larsen som har oversatt boka som er utgitt av Gyldendal forlag. Halberg mener at Larsens oversettelse er en mer bokstavtro tolkning av Hemingways roman, og at den "får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte". Selv må jeg legge til at jeg ikke tenkte på språket som gammelmodig, mens jeg hørte på Finn Schaus opplesning.

"Klokkene ringer for deg" er filmatisert med Gary Cooper og Ingrid Bergman i hovedrollene som hhv. Robert Jordan og Maria.

En morgen vaaknet Søren Røsnes ved femtiden eller litt før.
Det var noget som mankerte uten at han kunde si med det samme, hvad det egentlig var for slag, han kjende sig bare saa dypt mismodig, saa rent nedstemt paa alle maater. En ny dag en ny byrde, tænkte han og klippet med øinene, ja det var som det sto i skriften, at hver dag hadde nok i sin plage.

Barkefletteren av Gabriel Scott

Nå hadde jeg skrevet DET gode innlegget, og så forsvant det...

Men hovedpoenget mitt var det samme som hos deg Lillevi. Å være forfatter er ingen "kosejobb", mange forfattere har fortalt hvordan deres hverdag ser ut: hardt arbeid fra morgen til kveld. Noen har en vanlig arbeidsdag, dvs. de setter seg ned kl 08.00 og jobber fram til 16.00, andre er mer ustrukturerte og skriver når "det passer".

Jengeno tror jeg er av den siste typen, som trenger en liten "omskolering". Så mitt tips til deg Jengeno er: sett av noen tilmålte minutter hver morgen til sufring og evt andre "nødvendige" ting du må gjøre som å sjekke mail, betale regninger osv. Og så legger du ned alle disse sidene (lukker dem helt, - du skal ikke kunne se om FB-meldinger, mailer e.l. er dukket opp, - da vil nok du, som den ustrukturerte personen du er, både sjekke, tenke og svare... ;-)

Og så gir du ikke opp etter noen dager, eller uker. Prøv denne metoden ut for en lengre periode. Fungerer ikke det heller, og du mener du har prøvd det meste, - vel, så er det kanskje ikke heltidsforfatter du skal være...

Jeg håper du blir fortrolig med bøkene etter hvert. Det du burde prøve på er ikke å sammenligne bøkene med de du har lest før disse, for ellers kan det lett bli slik at du savner noe i den du holder på med.
Jeg tror det å lese flere bøker av samme forfatter rett etter hverandre stiller en del krav til leserne eller utfordringer av ulike slag. Det blir så veldig lett å sammenligne de, og hver enkel bok står på egne bein selv om du vil se likheter i måten han skriver på osv.
Lykke til videre Lillevi, du finner nok fram til gleden med disse bøkene også.