Jeg er snart ferdig med bok fem og det er mye å imponeres over.
Blant annet legger jeg merke til Eliot sine virkemidler for å forsterke beskrivelsen av menneskene sine indre stemmninger. Gjennom de 500 sidene jeg har lest til nå så finner man ofte beskrivelser av de ytre rammene som står i stil med sinnsstemningen.

For eksempel i kap. 47.
Will er på vei til kirken i Lowick for å være tilstede under gudstjenesten. Motivet er ene og alene å få sett Dorothea. Han er oppglødd og forventningsfull på sin vei til Lowick.
Forfatteren skriver, Han gikk over Halsell Common i utkanten av skogen der sollyset falt i brede strimer under grener med bristeferdige knopper og brakte frem ny skjønnhet over mose og lav og de friske, grønne skuddene som trengte opp gjennom alt det brune.

Når Will er på vei hjem fra kirken etter et nedslående forsøk på å få kontakt med Dorothea og i dyp anger for at han hadde fått ideen om å overvære gudstjenesten.
Forfattern skriver, Lyset hadde skiftet i løpet av disse timene, både utenfor og inni i ham.

Det er mange slike eksempler i boken og det er noe elegant og poetisk over det og veldig virkningsfullt.

Tror du har rett i at vi kunne hatt mange flere gode diskusjoner hvis kommentarene under bokomtalene kom fram slik de gjorde tidligere. Jeg synes bokelskere har blitt mye mindre spennende etter den endringen.

Det går i snømåking her oppe i dalen også. Jeg ser på det som trim så det går greit, men nå vet jeg ikke lengere hvor jeg skal gjøre av snøen jeg måker :)
I helgen må nok det meste av lesing være Eliot sin Middlemarch for å klare å følge med lesegruppa. Har ikke noen bok to, men et par noveller og noen dikt skal jeg nok få tid til.
God helg :)

Så det blir ikke noe "hæla i taket og tenna i tapeten." på deg i helga, nei vel!! . Det ser dårlig ut for meg også, derfor kommer jeg til å fortsette med Middlemarch og Flauberts papegøye, den siste der ser ut til å være en go'bit.
Har også Gaute Heivolls "Over det kinesiske hav" ved siden av meg. Ellers blir det vel snømåking, det har vært den største fritidsgeskjeften en har bedrevet her på Sørlandet den siste tiden :)

De usynlige av Roy Jacobsen og Vi ses i morgen av Tore Renberg ligg begge i "ventehylla". Gler meg veldig til å lese desse bøkene. Elles er eg heilt bestemt på å ikkje lese Songfuglen av Jan Roar Leikvoll! Kanskje litt urettferdig overfor forfattaren, men etter Fiolinane så orker eg ikkje å utsetje meg for denne forfattaren på ein stund... Kan godt tenkast at eg vil lese Hanne Ørstavik si siste bok, har lest fleire av ho tidligare. De håpefulle av Nicolai Houm er eg litt i tvil om. Kritikken til Houm si bok har vore ganske varierande, så den er ikkje øvst på ønskelista mi!

Jeg setter veldig pris på at du deler dine tanker og filosofering når det gjelder Middlemarch :) Nå har jeg sitte en god stund og googlet, the march of civilazation. Har ikke kommet nærmere noe svar, men du verden hvor mye man kommer over og hva man lærer hehe

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk.

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet.

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann.

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket.

Guds vilje, sa moren.

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der."(side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - så stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse.

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene.

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ...

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit?

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

OKKUPASJON

Vi kom som venner
- er det ikke dét de gjerne kaller seg? -
for å skifte sol og vind mellom innfødte:
rovdyr og planteetere,
plankton og bardehvaler,
gress og sand -
ja alt dette som kledte kloden
i grønne trær - stemmebånd for vind,
røde strender - havets sky elskerinner
og vide sletter - beitemark for horisonter.

Flokkevis inntok vi verden,
voksende arméer av okkupanter
utstyrt med fullmakter undertegnet av oss selv.
For hver hæravdeling livet slo ned
skjøt to nye frem. Alt betvang vi.
Alt fortærte vi.
Hamret i vei -

Til vi plutselig hørte vinden tie i trær
som ikke fantes mer,
havet fortrekke
fra forbrukte strender
og horisonter forsvinne
som tårer ned i sanden.

Vi, betvingerne
som aldri beseiret oss selv.

(Kolbein Falkeid)

En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder

Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år. Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia.

I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet , inntil de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er likevel høyst ulike. De fleste kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere.

Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene.

Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg.

"Barn

Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde."

Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene innkvarteres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted. De er ikke ønsket, og krigen merker dem for livet.

Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Det er heller ikke enkelt å skaffe seg et anstendig arbeid, og noen av kvinnene går til grunne i prostitusjon. Takket være et felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder er både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!

Jeg anbefaler boka varmt!

Da var bok 3 og 4 ferdiglest.
Fremdeles lar jeg meg fengsle av Eliot sine beskrivelser av tanker og indre sjeleliv som rører seg i mennesker. Forfatteren lar oss se hvordan valg som blir tatt virker inn på en selv, samt mennesker som står rundt oss på både godt og vondt. Det blir boret dypt inn i sjela på de personene vi har blit kjent med.
Ta f.eks. Mr. Casaubon som sliter med så mange tunge og mørke tanker. Hans store motvilje mot Will som egentlig ikke bunner i noe konkret, men en blanding av missforståelser og sjalusi som nærmest har utviklet seg til tvangstanker.

Eliot må ha hatt stor forståelse for mellommenneskelige relasjoner.
Jeg tenker at man må ha opplevd en del følelsesmessige ting i livet for å kunne gi så presise og dype beskrivelser av alle mulige følelser som hun gjør.

Den nydelige verselinjen Det er ingen ting i verden som er så stille som sne har jeg alltid trodd at Sigbjørn Obstfelder sto bak. Så jeg tok grundig feil jeg også :)

Dette vet vi

Under et gammelt furutre stanser
et menneske, støvlene glipper
i den gråhvite reinmosen.

Også i deg vokser en trassig ved
som strammer en mager ring
rundt ditt begjær etter vekst.

Under et gammelt ras i fjellet
gnur en stein en annen stein,
frosten er en tålmodig skytebas.

Også i deg, om du slipper
regnet til, males det harde til slutt
til støv og fruktbart slam.

Forfatter: Terje Johanssen

"Du skal væra på Bufast all din dag". Det er kjenningsmelodien for romanen, en skal væra på garden i Telemark fra fødsel til død, der årstider kommer og går med slit og strev.
Kjærligheten til jorda, fine barneskildringer hos en typisk bondegutt, og hans utvikling på Bufast.
Dette blir skildret på en særdeles fin og ærlig måte av Tarjei Vesaas.

Så flott at du deler diktet med oss! Vitner om at du var en ganske moden og reflektert ungdom! Har du fortsatt med diktskriving? Tror det skal være en tråd for egne dikt, så har du flere så kom med dem :-).

Trø ikkje inn i stilla.
Støkk ikkje tagall bror.
Sumt er for reint å røre ved,
sumt er for reint for ord.

(Jan Magnus Bruheim)

Husker at når jeg leste om Eliot så var hun beskrevet som en uskjønn kvinne.
Dette har jeg tenkt på mange ganger når hun skriver om skjønnheten til kvinnene i Middlemarch og det tenkte jeg også på når jeg leste hennes mindre flatterende beskrivelse av Ladislaw og Rigg.

Til orientering får jeg ikke lagret lesedato på bøkene mine.

Stakkars Will Ladislaw og Johsua Rigg Featherstone, de har begge fått beskrevet sitt utseende som stygge, at de har ansikt som en frosk. Det ser ut som Eliot ikke ser noe pent i dette amfibiet, og da kan de vel ikke forvandles til prinser heller......