Ser at du har fått mange gode tips til ferielektyre allerede. Jeg nøyer meg derfor med å anbefale en stor liten bok, for å si det sånn, nemlig en av mine favorittromaner Ifølge Pereira av den italienske forfatteren Antonio Tabucchi, som bosatte seg i Lisboa og døde i 2012, 68 år gammel.
Er nesten sikker på at vi har diskutert både forfatteren og boka her inne tidligere, men finner det ikke igjen. Tabucchi var glødende opptatt av Pessoa, så det kan forresten hende det var hans Fernando Pessoas tre siste dager vi diskuterte, jeg husker ikke sikkert.
Tone Myklebost i Dagbladet skrev om forfatteren at han er «De tynne romanenes mester», noe jeg synes er en særdeles passende beskrivelse. Ifølge Pereira er f eks på 158 sider, Fernando Pessoas tre siste dager på bare 54.
Ifølge Pereira utkom på norsk i 1995, Fernando Pessoas tre siste dager siste dager i 1998, og det ser ut som du må ty til biblioteket eller antikvariat.net dersom en av dem skulle friste.
Må nok lese den etterhvert, jeg også :-)
I’ve never been anywhere in the world. I wouldn’t know how to get there in the first place.
I’m fifty-seven. Too old for starting over, too young for giving up.
But life never misses an opportunity to upscuttle us. Life likes to tell us it told us so.
Samme her, en fin og annerledes roman.
Og så ble jeg nysgjerrig på Schreiners novellesamling Min fars fem bad. Har du lest den også?
Ut og stjæle hester har jeg lyst til å lese - har faktisk ikke lest noe av Per Petterson, så det er snart på tide. Skal på et arrangement på Litteraturhuset i oktober der han og Tone Selboe skal snakke om Jean Rhys, så det gleder jeg meg til. Som leser har man jo også med seg bagasje i form av erfaringer og andre ting, så det påvirker jo hvordan man opplever en bok. Og hvilke bøker man ønsker å lese på nytt? Skulle gjerne lest flere bøker flere ganger, men det er jo så mange bøker man har lyst til å lese, så ... Jeg synes det er fascinerende å høre om andres leseopplevelser - hvorfor de likte / ikke likte en bok jeg også har lest. Jeg er på Goodreads også, så bruker å lese andres omtaler der av bøker jeg har lest. Veldig interessant å se hvor ulike leseopplevelser folk har - og høre hvorfor. Jeg skriver tydeligvis etter innfallsmetoden, så her hopper det fra det ene til det andre ...
Du nevner form, og i den litterære modernismen var jo formen veldig viktig. I The Common Reader skrev Woolf:
"Examine for a moment an ordinary mind on an ordinary day. The mind receives a myriad impressions--trivial, fantastic, evanescent, or engraved with the sharpness of steel. From all sides they come, an incessant shower of innumerable atoms; and as they fall, as they shape themselves into the life of Monday or Tuesday, the accent falls differently from of old; the moment of importance came not here but there [...] Life is not a series of gig lamps symmetrically arranged; life is a luminous halo, a semi-transparent envelope surrounding us from the beginning of consciousness to the end." (Beklager at det er på engelsk, kopierte et sitat jeg la inn fra boken. Vet det finnes oversatt til norsk i en essaysamling av Woolf).
Så modernistene mente at man ikke kunne beskrive virkeligheten på en entydig, ordnet og lineær måte, man trengte en ny form. Jeg er ingen ekspert på dette, så skal ikke uttale meg så mye om modernismen på sparket. Det jeg tenker, er vel at det også er interessant å lese om den litterære modernismen når man leser Woolf, for hun er jo en av de forfatterne som oftest nevnes når det er snakk om denne retningen innenfor litteraturen.
Så fint at du har et prosjekt der du leser Woolf :-) Både Mrs Dalloway og To the lighthouse er romaner som med fordel kan leses mange ganger. Tror man vil oppdage nye ting hver gang man leser dem. Jeg er spesielt glad i Mrs Dalloway. Har lest den flere ganger, men har tenkt å lese den mange ganger til :-)
Minner like behagelig å dvele ved som det ville være å få trukket en piggtråd gjennom tynntarmen.
Er man dum som et brød, er man i så måte heldig, ettersom man dermed heller ikke er intelligent nok til å skjønne hvor dum man er.
Bestefar: Det viktigste for meg, vet du, skatten min, er å se deg glad og fornøyd.
I slike øyeblikk, når han hadde sagt akkurat det, kunne bestemor se på ham med et underlig blankt blikk, og med et fint, nesten barnslig smil som gjorde at man i noen sekunder forsto, helt ordløst, hvorfor hun hadde valgt å følge ham hele den lange veien fra hotellfagskolen i Linz i det siviliserte Østerrike, og helt opp hit til den norske fjellheimen, i et land bebodd av langrennsløpere og vassdragsingeniører.
Selim’s advice had a take-it-or-leave-it quality, as if he understood what it required to believe something into being true.
Takk for nytt påfyll av litterær føde, krira!
Har foreløpig bare lest to av de elleve forfatterne på listen din denne uken, nemlig Laura Esquivel og Han Kang. Derimot har jeg rukket å bli ferdig med flere av bøkene jeg begynte på i forrige uke og har selvfølgelig kastet meg over andre.
Denne helgen er planen å lese ut Der jeg tenker er det alltid mørkt av Stig Sæterbakken (har ett essay igjen). Og så har jeg omsider fått begynt på Der fire veier møtes av Tommi Kinnunen. Dessuten har jeg lånt e-boka Broren til Hugo av Per Knutsen på biblioteket, så det kan vel hende jeg begynner på den også, før helgen er over. Har tidligere bare lest Utakk av Knutsen, og den likte jeg veldig godt. Hovedpersonen i den romanen, Ulrik Bratt Jensen, minnet meg om noe midt imellom Ambjørnsens Elling og Per-Erik Skramstads Herrmann Blodd.
På lydbok har jeg så vidt kommet i gang med den kritikerroste debutromanen til irske Sara Baume, Spill Spimmer Falter Wither, som skal være et ordspill på Spring, Summer, Fall, Winter :-) og skal handle om en enslig middelaldrende mann og en hund. Høres kanskje ikke så spennende ut, men ifølge anmelderne er den absolutt spesiell. Gleder meg til denne!
Ønsker dere en fortsatt god helg :-)
Alt det glitrende forventningsfulle vi innbiller oss å se i barneøyne og som i virkeligheten er de første stjerner på angstens nattehimmel.
Fra Der jeg tenker er det alltid mørkt av Stig Sæterbakken
En flott novellesamling fra Marisa Silver! Hadde aldri hørt om denne amerikanske forfatteren, som ifølge Wikipedia i tillegg til å skrive romaner og noveller også er manusforfatter og filmregissør, før jeg nylig dumpet borti navnet helt tilfeldig. Det viser seg å være et vellykket bekjentskap. Jeg er en hund etter gode noveller, og denne samlingen falt absolutt i smak. Den røde tråden som går igjen i de åtte novellene i samlingen er menneskelige relasjoner, svik og kjærlighet – altså livet selv.
Jeg synes alle novellene var gode, men særlig godt likte jeg «The Visitor» og «Three Girls» og «Pond». Kommer til å lese mer av Silver, kanskje blir det en av romanene hennes neste gang.
En sterk femmer på terningen fra meg.
Her years of working in public hospitals had rendered the world blunt to her. You had a tumor, you cut it out. Your husband beat you, you left him. You didn’t fool around with herbal remedies for the cancer and you didn’t go home and believe your husband when he said he’d never do it again. She had no patience with justifications and excuses; she was not entirely sure about forgiveness.
There was so much time between now and eventually. There was so much trouble yet to come.
When Sheila was young, her mother told her not to go looking for trouble, but that didn’t seem to be good advice. How else would you find it?
Jo da, krira, det er mørkt, til tider avgrunnsmørkt. Men også tidvis utrolig vakkert, reflektert, nysgjerrig, ofte med en god porsjon humor (riktignok beksvart). Som nevnt skrev Sæterbakken usedvanlig godt. Og ikke minst var han en modig forfatter.
Hvis du likevel skulle få lyst til å prøve deg, anbefaler jeg at du begynner med essaysamlingen Dirty Things. Min personlige favoritt er så langt S-trilogien (som består av romanene Siamesisk, Selvbeherskelse og Sauermugg). Tror også de fortsatt er å få kjøpt enkeltvis.
Man legger også merke til gutter og piker som fritt og uhemmet jager rundt i solskinnet. "La dem bare være frie, for alderen kommer gudbedre tidsnok til å skremme og tukte dem," tenker jeg.