Too much joy, I swear, is lost in our desperation to keep it.
This is what I know. Sam [Shepard] is dead. My brother is dead. My mother is dead. My father I dead. My husband is dead. My cat is dead. And my dog who was dead in 1957 is still dead. Yet still I keep thinking that something wonderful is about to happen.
the trouble with dreaming is that we eventually wake up.
The prison is not outside, but inside each of us. Perhaps we simply don’t know how to live without it.
Everything will pass. The wise Man knows this from the start, and has no regrets.
Utrolig sterk debutroman om en dysfunksjonell familie som skal være delvis selvbiografisk, og som ble skrevet da forfatteren bare var 21 år gammel. Spent på den frittstående oppfølgeren, En dag vil vi grine af det, som nå er kjøpt og lastet ned.
Det var, som om døden sad i mig, selvom jeg ikke var ret gammel.
Helg igjen! Jeg forsetter med mursteinen Ducks, Newburyport av Lucy Ellmann, som jeg begynte på helgen for to uker siden. Hun er ifølge Wikipedia er en amerikanskfødt britisk forfatter med base i Edinburgh, Skottland. Boka er på over tusen sider der 95 % består av bare åtte setninger, uten avsnitt, hvorav enkelte går over mer enn hundre sider! En helt fantastisk roman som jeg koser meg glugg i hjel med.
Har nettopp begynt på novellesamlingen Antarctica av den irske forfatteren Claire Keegan, etter nylig å ha lest en novellesingel av henne i serien Faber Stories, The Forester's Daughter, som jeg ga en sekser på terningen. Har derfor store forventninger til denne!
Kanskje får jeg lest en novelle i en annen samling også, som jeg har lånt fra eBokBib, nemlig Hvor lenge varer vi av den norske debutanten Mari Andreassen.
På øret har jeg romanen Drive Your Plow Over the Bones of the Dead av den polske forfatteren Olga Tokarczuk, som virker veldig lovende. Og så blir det forhåpentligvis tid til å høre litt på The P.G. Wodehouse Collection – Wodehouse er aldri feil :-)
Ønsker alle en riktig god helg!
I am already at an age and additionally in a state where I must always wash my feet thoroughly before bed, in the event of having to be removed by an ambulance in the Night.
He wept for the dreams washed down the pit of life.
Har dessverre ikke tid i oktober – håper å komme sterkere tilbake ved neste korsvei :-)
You don’t believe the sky is falling until a chunk of it falls on you.
As they say, history does not repeat itself, but it rhymes.
Denne oppfølgeren var det vel verdt å vente på! Uten å røpe for mye, kan jeg vel si at den er spennende, men ganske annerledes enn forløperen, The Handmaid's Tale (som utkom i 1985), og utspiller seg femten år senere (De norske titlene er for øvrig Tjenerinnens beretning og Gileads døtre).
Jeg hørte den som lydbok med ulike opplesere for de forskjellige fortellerstemmene – der også Margaret Atwood selv har en liten rolle. Og Aunt Lydia leses av, ja Aunt Lydia fra tv-serien, Ann Dowd :-) Absolutt hørverdig og en klar femmer på terningen!
Sad? Oh, sadness is just happiness in reverse.
Only dead people are allowed to have statues, but I have been given one while still alive. Already I am petrified.
Fra The testaments av Margaret Atwood
Dette er den fjerde boken jeg leser av Krasznahorkai, og som den mannen kan skrive!
The Last Wolf utkom som en frittstående novelle i Ungarn i 2009, mens den todelte novellen Herman er hentet fra forfatterens bok nummer to, novellesamlingen Relations of Grace fra 1986. Sammen spenner de altså over en lang periode av forfatterskapet hans.
The Last Wolf, som er på sytti sider og består av én setning, er noe av det beste jeg har lest på lenge. I Herman fortelles en historie fra to svært ulike synsvinkler.
For meg er The Last Wolf en soleklar sekser, mens jeg ville gitt Herman en femmer så litt vanskelig å trille terning – egentlig en fem pluss.
Nå er jeg spent på og gleder jeg meg til den nye romanen hans, Baron Wenchkheim's Homecoming, som ventes utgitt 24. september :-)
Denne helgen leser jeg temmelig variert. Holder som vanlig på med flere bøker samtidig.
Ble akkurat ferdig med den siste (to-delte) novellen Herman i The Last Wolf & Herman av László Krasznahorkai. Boka består bare av disse to novellene, og er utrolig sterk. The Last Wolf er en sytti sider lang novelle som består av én setning.
Litt artig, for da jeg var ferdig med The Last Wolf forrige helg, begynte jeg på en murstein av en roman, nemlig Lucy Ellmanns Ducks, Newburyport. Den er på 1020 sider, og 95 % består av bare åtte setninger, uten avsnitt, hvorav enkelte går over mer enn hundre sider! Har ikke kommet så veldig langt, men den er fantastisk lovende – jeg koser meg foreløpig vilt med denne.
Ser at Marie Østvold skriver lenger nede i tråden at hun lurer på om skal lese:
Jon Fosse som ble utgitt i dag. 500 sider uten punktum
Så det er kanskje en trend dette? (Selv om Krasznahorkais The Last Wolf riktignok kom ut på originalspråket ungarsk i 2009.)
Ducks, Newburyport er såpass lang at jeg velger å lese andre ting ved siden av. Denne helgen blir det Three Types of Solitude av Brian Aldiss. Det er en novelle i serien Faber Stories, en slags novelle-singler.
På øret skal jeg høre på en for meg ny forfatter (som jeg riktignok har vært nysgjerrig på i flere år), nemlig Ursula K. Le Guin. Har valgt The Earthsea quartet, og det skal bli spennende!
Fortsatt riktig god helg til alle!
"The only thing we haven't lost, I thought, is the ability to suffer. We're fine at suffering. But it's such a noiseless suffering. We never disturb the neighbors with it. We collapse, but we collapse in the most disciplined way. That's us. That's certainly us. The disciplined collapsers."
[…] life is one big jest at the expense of humanity.