Ja, jeg syntes absolutt at den var verdt tiden. Boka var fin, men ikke fantastisk. Triller vel en firer på terningen, tenker jeg.
Tips til lydbok, ja. Du kan jo gå inn og se på den bokhylla mi som heter Lydbøker. Umiddelbart vil jeg anbefale deg Once Upon a River av Bonnie Jo Campbell eller The Deptford Trilogy av kanadieren Robertson Davies (Trilogien består av: Fifth Business, The Manticore og World of Wonders). (Han skrev tre og ble nesten ferdig med den fjerde (to bøker) før han døde. Jeg har lest alle før, og nå har jeg begynt å høre dem som lydbok også (de av dem som er spilt inn).
De veldig ulike, men veldig gode begge to.
Supert! Og takk for tips om Capital av John Lanchester. Trengte en ny lydbok, og visste ikke helt hva jeg skulle høre. Den er nå lastet ned :-)
Ja, det er trist og sårt, men er det ikke samtidig det som gjør bøkene om Olive så gode? Selv har jeg lest bare én av Elizabeth Strouts andre bøker, nemlig My name is Lucy Barton. Den var også god, men ikke like god, synes jeg. Hvis du leser og liker flere av bøkene hennes, så skriv gjerne noen ord om hva du synes – kunne tenke meg å prøve meg på flere etter hvert :-)
JEG TOG ORDET I MIN AFMAKT
KØNNETS LYST BLEV KROPPENS LAST
Bok 365 offentliggjør i dag årets tre nominerte til Årets bibliotek 2019.
Ja ikke sant? Både denne og Olive Kitridge. Har du forresten sett mini-serien (HBO) som bygger på den første boka, med Frances McDormand i hovedrollen og Richard Jenkins som Henry og Bill Murray som Jack? Utrolig bra, den også :-) og den har fått strålende anmeldelser, bla i Aftenposten.
the fact that I bet plants just hate being sung to, but there’s nothing they can do about it, the fact that they’re just sitting ducks, the fact that they can’t get away, the fact that it’s like going to a school concert, thirty beginner violinists, forty eager vuvuzelaists, the fact that maybe that’s why trees try to grow tall, just to put some distance between themselves and all that singing and tree-hugging going on nearer the ground,
the fact that everybody’s completely obsessed with crime, the fact that the half who aren’t actually committing crimes spend all their time watching crime movies and crime TV shows or reading crime novels about the people who are,
KRYDSPRES
JEG ER VED AT BLIE MAST MELLOM TO MAGTSTRUKTURER
EN DER FUNGEER OPPEFRA OG NED
OG EN DER FUNGERER NEDEFRA OG OP
JEG STRITTER IMOD MED ARME OG BEN
[…] MIN STEDSANS ER SOM ET SKÆVT KOMPAS
MIN SANS FOR ORDEN BEGRÆNSEDE SIG TIL MINE BUKSELOMMER
KONSEKVENSEN VAR DET MÆGTIGSTE
JEG KUNNE BEMÆGTIGE MIG
OG JEG LAPPEDE MIT SIND FOR LYSHULLER
Leine har denne gangen skrevet en horrorroman, der et av elementene er incest. Og romanen er skikkelig ekkel, slik Leine er en mester i å skrive skikkelig ekkelt, men den minner meg av en eller annen grunn også om Peter Høeg.
Har sans for forfattere som mestrer å skrive i ulike sjangere, men denne gangen synes jeg dessverre Leine kommer til kort. Trillet en svak firer på terningen.
Vinnerne av den viktige og prestisjetunge litteraturprisen i USA, National Book Award 2019 ble kåret i går, 20.11.
Prisen for Fiction gikk i år til Susan Choi for Trust Exercise. Min favoritt (blant de av de nominerte jeg har lest) var for øvrig The Other Americans av Laila Lalami.
Derimot vant den ene av de to favorittene mine prisen for Translated Literature: László Krasznahorkai med Baron Wenckheim’s Homecoming deler den med sin amerikanske oversetter, Ottilie Mulzet. Et annet sterkt navn på kortlisten her, syntes jeg, var japanske Yoko Ogawa for The Memory Police.
Også mange sterke navn på langlisten i denne kategorien for oversatt litteratur, bla Olga Tokarczuk for Drive Your Plow Over the Bones of the Dead, danske Naja Marie Aidt for When Death Takes Something from You Give It Back (norsk tittel: Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake) og norske Vigdis Hjort for Will and Testament (norsk tittel: Arv og Miljø).
I øvrige kategorier vant Sarah M. Broom prisen for Nonfiction med The Yellow House, Arthur Sze prisen for Poetry med Sight Lines og Martin W. Sandler prisen for Young People's Literature med 1919 The Year That Changed America.
I og med at innkjøpsordningen bare omfatter et visst antall eksemplarer av hver bok, er de vel bare naturlig at det er lang ventetid på de mest populære nye bøkene, og jeg tror det gjelder de fleste biblioteker, ikke bare deichmanske i Oslo. Selv synes jeg den norske bibliotekordningen er fantastisk. Også med tanke på at det er mulig å låne e-bøker via appen eBokBib, og så vidt jeg vet, jobbes det også med å få på plass en ordning for utlån av nedlastbare lydbøker.
Hva med deg? Har du et spesielt bibliotek du vil trekke fram?
Det er hvert år siden 1988 blitt kåret et årets bibliotek, og oversikten er å finne på Norsk bibliotekforenings sider.
Selv er jeg godt kjent på Drammen Bibliotek/Buskerud fylkesbibliotek, som gikk av med seieren i 2018. Bygget er flott, og biblioteket var et av de første som tok i bruk selvbetjent inn- og utsjekking og dermed frigjorde tid til mange spennende arrangementer.
Liker meg også utrolig godt på Deichmanske bibliotek, filial Stovner (som ikke er med på lista) etter at de flyttet og bygde om. Lekkert lokale og mange hyggelig kroker der man kan sette seg ned og lese i fred og ro. De er også med på arrangere Groruddalen litteraturfestival, som gikk av stabelen første gang i 2018.
Denne helgen leser jeg videre i Kim Leines Dansk Standard, som kom på dansk for ikke lenge siden, og som jeg nå har kommet litt over halvveis i. Det er en horrorroman, der et av elementene er incest. Og romanen er ekkel, slik Leine er en mester i å skrive ekkelt, men minner meg av en eller annen grunn også om Peter Høeg.
På Kindlen har jeg også Baron Wenckheim's Homecoming av László Krasznahorkai. Har ikke kommet like langt i den, men det er en roman jeg virkelig storkoser meg med. Krasznahorkai skriver som alltid fantastisk!
Har også så vidt begynt på novelle-singelen Cosmopolitan av Akhil Sharma. Den inngår i Faber Stories-serien som forlaget utga i forbindelse med sitt 90-årsjubileum.
Har en danske på øret også, min tredje Svend Åge Madsens-roman, Tugt og utugt i mellemtiden. Forfatteren har både romaner, noveller og skuespill på samvittigheten og har vunnet flere priser.
God helg til alle!
“When you get old,” Olive told Andrea after the girl had walked away, “you become invisible. It’s just the truth. And yet it’s freeing in a way.”
Hurra og gratulerer! Lucy Ellmann ble i går, 13.10.19, tildelt den britiske The Goldsmiths Prize 2019 for Ducks, Newburyport. The Goldsmiths Prize er en britisk litteraturpris for skjønnlitteratur som skal, og jeg siterer fra nettsiden deres: «celebrate the qualities of creative daring associated with the College and to reward fiction that breaks the mould or extends the possibilities of the novel form». På nettsidene er det også et videoklipp der forfatteren takker for prisen.
Romanen var også på kortlista til årets Man Booker-pris.
Jeg leste Ducks, Newburyport i høst, og var over meg av begeistring. Sekser på terningen og rett inn i den forholdsvis eksklusive favorittbokhylla mi.
If reading really does increase empathy, as we are constantly being told that it does, it appears that writing takes some away.
You can't hurry love, as the song goes. You can't hurry grief either.