Jeg leste nylig en bok der en av personene ved et par anledninger ble nevnt med feil navn og et par replikker hadde feil avsender. Slikt må jeg innrømme at irriterer meg.

Bli kjent med Eva:"Eg er ein bergensbasert bibliotekar sånn midt i 40-åra"

Den hvite dronningen er en spennende og interessant roman for dem som er glade i historiske romaner med rojalistisk innhold og en god dose renkespill og kjærlighet. Jeg koste meg.

Takk! Den skal jeg prøve.

Har startet på 2 tykke bøker, men ettersom jeg leser svært uregelmessig for tiden kommer jeg aldrig til slutten. Er vant å lese tykke bøker på kort tid og nå går det helt enkelt for tregt for meg. Fant frem til en bok under 200 sider og fikk tilbake den gamle gode følelsen.

Når det gjelder min smak så leser jeg mye forskellig. Liker å bli tipset om bøker som jeg ikke hadde funnet frem til selv.

Dette var en nedtur! Liker i vanlige fall å kopple av da og da med en roman fra denne førfattaren. Når jeg var ferdig med denne boka var jeg irritert over at jeg brukt så mye tid på den. Den har en begynnelse men ingen slutt, lurte på om jeg hadde mistet noen spor (mp3) men det hadde jeg ikke. Skuffelse!

Denne boka likte jeg godt! Bra skrevet, medrivande og gode formuleringer. Trekker litt ned at det er noen setninger som er på tysk, føler at jeg mistet litt da jeg ikke førsto disse. Liker du bøker som handler om 2:e verdenskrig: Løp og kjøp/låne!

Elsker å lese tykke bøker (tar ikke slutt så fort..) men har dessverre ikke så mye tid til å lese for tiden. Behøver tips på korte bøker som gir en god leseropplevelse. Det meste er intressant utom krim som jeg er litt lei av for tiden.

Takk! :D

Jeg vil ikke kalle Høsten Norges svar på The Hunger Games(Dødslekene) av Suzanne Collins, til det er historiene for forskjellige men at det er en god dystopisk fortelling, ja det er det ingen tvil om! Høsten er en fabelaktig og mørk ungdomsbok, samtidig er historien fylt av små lysglimt.

Mitt sammendrag: Fride kan ikke huske annet enn livet i isolasjon nede i en mørk og fuktig bunker, Nanna er så stor at hun husker verden utenfor. De to søstrene har bodd under jorden i fem år nå sammen med sin far, de søkte tilflukt da verden utenfor sakte men sikkert begynte å visne og dyr, planter og mennesker ble syke. Det er kjedelig i bunkeren og jentene lengter ut, men er det egentlig trygt for dem ute i verden?

Matlageret i bunkeren er så og si slutt og jentenes far har blitt syk. Det finnes ingen annen utvei enn å krype ut av bunkeren og reise fra øya inn til den gamle leiligheten i byen for å se om det finnes mat og medisiner der. Det er en farefull reise de to søstrene skal ut på, det er ikke lett alene ute i verden når man ikke aner hva som venter rundt neste sving. Kan hende var det tryggere i en kjedelig tilværelse i en bunker?

Mine tanker om boken: Dystopi er en sjanger som virkelig er i vinden om dagen og det er for tiden en favoritt sjanger hos meg. Jeg var derfor utrolig spent på Høsten som er en norsk dystopisk ungdomsroman av debutant Jan Henrik Nielsen. Levde boken opp til forventningene? Svaret mitt er JA!

Høsten er en mørk historie om en fremtid som føles skremmende nær vår egen, for alt vi vet kunne scenarioet som beskrives i denne vært hentet ut fra vår verden i morgen. For forfatteren formidler faktisk historien på en så troverdig måte. Vi får oppleve tiden etter den store krisen gjennom øynene til barna Nanna(12 år) og Fride(snart seks). Det er en grå og trist verden vi får møte mellom permene men de to jentene fyller leserens hjerte med håp. Det er ingen romantikk, ingen forelskelse eller trekantdrama i boken men det er kjærlighet mellom mennesker, kjærlighet til familien som står sentralt. Skildringen av forholdet mellom de to søstrene er herlig beskrevet, ja, det føles nesten ekte.

Lillesøster Fride har hørt mange fortellinger om verden utenfor men når alt kommer til alt er det meste nytt for henne. Frides observasjoner er godt beskrevet, jeg kan absolutt forestille meg at det må være slik for en som har blitt fortalt om ting men faktisk aldri opplevd noe.Hvordan det går med jentene må du finne ut av selv! Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen men jeg kan fortelle deg at boken er BRA!

Skal jeg komme med et minus må det være at det var litt mye dialog og det ble ofte litt enkel og kort, men det er fullt mulig at dette var et bevisst valg fra forfatterens side.

Omslaget: Helt fantastisk, rett og slett!

Jeg må bare hive meg på anbefalingen av Jussi Adler-Olsens bøker om Avdeling Q. Jeg slukte de tre første bøkene og gleder meg til bok fire kommer på norsk.

Ta turen innom for en smakebit eller del din egen.

Møt Anita grunnleggeren av Bokbloggene og bloggeren bak Anitas blogg.

Kom innom for å få en liten smakebit du også :)

Gjør det, et par ting som er greit å ha i bakhodet: Boken har ungdom mellom 12-16 år som målgruppe. Det er første bok av tre.

Jeg likte den men det er ikke non stop action her, den er litt mer saktegående. Det er jo ikke alle som er så glad i det, men for meg fungerte det.

Jeg syntes The Distant Hours(En svunnen tid) var fantastisk. Jeg lyttet til lydboken på originalspråket. Herlig historie, gleder meg til mer Morton.

Mørketid er en skikkelig norsk slukebok om vampyrer, eller bloddrikkere da. Forfatter Åshild Moldskred har laget en norsk vri på vampyrmyten.

Mine tanker om boken?

Moldskred sin historie fanget meg og det var vanskelig å rive seg løs. Spennende handling drev meg gjennom boken på null komma niks, jeg kjedet meg ikke et sekund. Til de av dere som er glad i ungdomsbøker om vampyrer så anbefaler jeg dere å prøve Mørketid av den norske debutanten Åshild Moldskred. Det er lenge mellom de norske forfatteerne som skriver gode historier om overnaturlige vesener, men Åshild Moldskred er heldigvis en av disse.

Hovedpersonen i Mørketid er 15 år gamle Runa, en jente med bein i nesa, noe hun ofte må bevise, for bestekompisen hennes, Åge, blir stadig plaget av bøller på skolen. Da er det godt å ha ei venninne som Runa. Både Runa og Åge fremstod for meg som troverdig karakterer. Hvem ville ikke slitt litt med merkelige tanker i hodet hvis man hadde fått vite at en de nærmeste måtte drikke menneskeblod for å overleve.

Jeg gleder meg veldig til å lese neste bok om Runa og Åge, boken sluttet på en slik måte at jeg nesten hylte ut i frustrasjon. Hva er det med Runa?

Skal jeg påpeke noe jeg ønsket mer av må det være mer om de forskjellige organisasjonene og politikken deres. Det stod litt om dette på et par sider men det kunne godt vært noe mer fordelt utover i fortellingen på en eller annen måte. Kanskje kommer det i neste bok?

Omslaget:

Et av de tøffeste omslagene jeg har sett på en norsk ungdomsbok på lenge. Litt ekstra morsomt er det at det faktisk er forfatterens lillesøster, Marianne Moldskred, som har designet omslaget.

Morsomt å lese andres meninger om denne boken, selv slukte jeg den :)

Hva handler boken om?

Regel 1 - Aldri la DEM få vite at du kan se dem.

27 år gamle Amelia Gray har sett spøkelser siden hun var 9 år gammel, siden den gang har hun levd etter farens strenge regler. Reglene skulle forsikre at de seende var trygge for spøkelsene, forstår de at de blir sett så følger de deg og livnærer seg på energien din.Amelia arbeider med å restaurere gamle kirkegårder og i den forbindelse blir hun ufrivilling innblandet i en drapsetterforskning. Fra det øyeblikket av blir Amelias trygge tilværelse snudd på hodet og regler blir brutt når Amelia må forholde seg til en mann som er hjemsøkt. Har du lyst til å lese en bok som er litt nifs, umulig og legge fra seg og får deg til å se spøkelser ved høylys dag(vel kanskje ikke for de som er så hardbarket at de leser mye grøssere kanskje)? Hvis svaret er ja syntes jeg du skal ta en titt på The Restorer. Jeg må få legge til at det selvsagt er et stort pluss at hovedpersonen i historien også er en blogger.

Mine tanker om boken?

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en tur til kirkegården med Amelia, hvem visste at slikt et vakkert og fredfylt sted kunne være åsted for slike grufulle hendelser. The Restorer har vært vanskelig å legge fra seg. Jeg har knapt at tid for å komme opp til overflaten for å trekke luft de gangene jeg har satt meg ned for å lese videre i boken. Forfatteren, Amanda Stevens, har klart å skape en passelig små ekkel stemning som varer boken igjennom. Jeg angret på at jeg leste den på sengen, hver eneste knirkelyd i huset kunne jo være et av disse skumle spøkelsene må du vite!

Hovedpersonen, Amelia. følte jeg virkelig med, hun ble som en god venn. Jeg tror ikke at jeg avslører for mye når jeg røper at det er en god kjemi mellom Amelia og politietterforskeren, John Devlin. John var akkurat passe mørk og små farlig, me like!

Det var deilig å lese en bok som ikke endte med en skikkelig cliffhanger selv om dette skal være en serie. Forfatteren lar det uansett henge igjen så mange små, løse tråder at man lengter etter neste bok straks denne er lukket. Heldigvis kommer bok 2,The Kingdom, ut på engelsk i oktober.

Bokomslaget:

Små ekkelt og pent - passer til stemningen i boken.

Hva handler boken om?

Carrie er smart en smart jente, uteksaminert fra Harvard allerede som nittenåring. Problemet hennes er at hun har store vanskeligheter med å tilpasse seg andre mennesker, Carrie trives best i eget selskap.

Carrie bor nå alene i en leilighet i New York, hun bruker dagene til å se på film, sove og regelmessige turer til psykologen. Carrie har ingen virkelige venner, hun mener selv at dette er et bevisst valg. Selv lever hun etter strenge moralske regler og mener at andre mennesker er umoralske og besatt av sex.

En liten smakebit fra boken:

"Wanna meet for coffee?" he asks. There it is again. Why does it always have to be coffee? Why is it that no one ever says, "Do you want to get carrot juice sometime?" Or, "I know this great peach nectar place." Those things are a heck of a lot healthier than coffee, and better tasting. If I ever meet someone who asks me to meet up for some fruit juice, I'll marry him.

Mine tanker om boken:

Har du lyst til å lese en ungdomsbok med en særegen hovedperson så trenger du ikke å lete lenger. Carrie er noe helt for seg selv, den eneste andre hovedpersonen jeg har lest om tidligere som kan minne om henne er Holden Caulfield, hovedpersonen i Catcher in the Rye skrevet av J.D. Salinger.

Til å begynne med så irriterte Carrie meg noe, hun var så dømmende mot alle og enhver. Ingen var så smarte eller så fornuftige som henne, men ganske snart kom det frem at hun hadde sine ting som helt klart måtte jobbes med. En dag utfordret psykologen Carrie til å skrive en liste og i løpet av historien må Carrie gjøre alle disse tingene hun har satt opp på listen sin. Vi får følge Carrie på en reise hvor hun møter nye personer, hun utfordrer seg selv og sine verdier. I løpet av historien forelsket jeg meg litt i Carrie, hun var seg selv og hun nektet å gjøre som alle andre bare for å passe inn. Jeg mener det er en viktig ting man kan ta med seg fra denne boken, at man skal være trofast mot seg selv. Det fint å lære nye ting men man behøver ikke å være en som forsvinner i mengden fordi man gir slipp på deler av sin egen identitet. Det som også er viktig er å akseptere at andre er som de er og at de kan være gode mennesker selv om de ikke deler ditt syn i ett og alt

Historien til Carrie er både glad og trist på engang og hvis du holder ut med henne kan jeg garantere deg at du vil falle for henne, le med henne og kanskje også være bitte litt trist og lei på hennes vegne av og til.

Hva handler boken om?

Psyene er et menneskeslag helt uten følelser, viser en Psy noen form for følelser blir de straffet. Da er de defekte og må rehabiliteres. Sascha Duncan er en Psy, hun har følelser og strever med å skjule sitt sanne jeg. Sascha vet hva rehabiliteringen i sannhet går ut på og er det noe hun er redd for så er det nettopp det.

I byen har mange changeling kvinner blitt brutal myrdet og Lucas Hunter er fast bestemt på at han skal finne morderen. Han er fast bestemt på at det må være en Psy som utfører disse drapene, en slik morder kan ikke inne ha noen form for følelser. Sascha skal være hans informant. Lucas oppfatter ganske raskt at hun ikke er en vanlig kald fisk av en Psy men at hun kan føle. Dyret i Lucas er både fascinert og tiltrykket av Sascha noe som kan være farlig for dem begge.

Mine tanker om boken:

Nå er det vel snart to år siden jeg vant bok #6 i denne serien fra Teddyree bloggeren bak bloggen The Eclectic Reader. Teddyree skrev om hvor godt hun likte denne serien og ga den første boken fem av fem mulige stjerner. Da var det en selvfølge for meg å investere i de fem første bøkene i serien, jeg er nemlig allergisk mot å begynne midt i noe.

Det formelig damper av sidene enkelte steder, så god er kjemien mellom de to hovedpersonene Sascha og Luke. Forfatter Nalini Singh vet hvordan hun skaper god kjemi mellom to permer. Jeg har lenge nølt litt med å lese såkalte paranormal romance bøker for voksne, det er et eller annet med bare overkropper og lignende på forsiden av bøker som byr meg i mot(var det noen som snakket om fordommer? rødme). Det ser så billige ut... Det at jeg ikke liker forsiden betyr ikke nødvendigvis at innholdet mellom permene ikke kan underholdende meg, det har Nalini Singh nå fått overbevist meg om.

Boken? Den leste jeg faktisk i fjor men den fortjener å bli nevnt på bloggen, stort mer enn å nevne den har jeg visst heller ikke gjort.

Psy/Changeling-serien består nå av 10 bøker, i hver av disse bøkene får man slå følge med forskjellige personer fra denne verdenen Nalini Singh har skapt. Vi får, såvidt jeg har skjønt, møte noen av de samme personene igjen men hovedpersonene er ikke de samme som i forrige bok.

Omslaget:

Ikke av typen som får meg til å ville handle ihvertfall.

Maria Parr vant i 2009 Brageprisen for sin fortelling om Tonje Glimmerdal, velfortjent vil jeg si for maken til fantastisk fortelling skal du lete lenge etter.

Hva handler boken om?

I Glimmerdalen bor det ingen barn, vel ingen barn bortsett fra Tonje da, ei snart 10 år gammel jente som lever etter mottoet: Fart og sjølvtillitt. Hun kan nesten slå salto på ski og hun er en mester i kjelkeløp. Bestevennen til Tonje er Gunnvald, han er 74 år og litt lunefull.

En dag da Tonje og Gunnvald er oppe ved sommerfjøset så skjer det en ulykke. Gunnvald må på sykehus og Tonje får greie på en hemmelighet som truer med å ødelegge vennskapet deres for all fremtid.

Mine tanker om boken:

Jeg skammer meg litt over at jeg ikke har fått anmeldt denne boken tidligere, så utrolig populær som den er her i huset. Vi har nylig begynt på historien for fjerde gang i år, første gang vi leste den var i januar, og vi elsker den alle sammen, store som små. Boken er skrevet på nynorsk og jeg forsøkte meg tidligere i år med høytlesning på nynorsk(noen husker kanskje denne bloggposten?). Det kom kontant beskjed fra lytteren på 5,5 år om at mamma ikke kunne lese boken på engelsk! Nå er innholdet såpass kjent at han til å begynne med ikke la merke til at boken denne gangen faktisk blir lest på nynorsk. Jeg merker at han akkurat har begynt på skolen for det har vært et par ord han ikke har forstått og da ligger han i sengen og rekker opp hånden.

Tonje Glimmerdal er ei jente med glimt i øyet, hun minner om kjente og kjære figurer fra barnelitteraturen som for eksempel Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe og Karlson på taket men på samme tid er hun noe helt for seg selv. Forfatteren Maria Parr har latt seg inspirere av kjente og kjære historier jeg kan nevne Heidi av Johanna Spyri og De tre bukkene bruse, men det er på ingen måte noe plagiat, dette er en original historie som vil bli elsket av mange.

Maria Parr vant i 2009 Brageprisen for sin fortelling om Tonje Glimmerdal, velfortjent vil jeg si for maken til fantastisk fortelling skal du lete lenge etter. Jeg må ikke glemme å få med at boken inneholder fine illustrasjoner laget av Åshild Irgens.

Etter å ha lånt Tonje Glimmerdal for tredje gang i år på biblioteket bestemte jeg meg for at det kanskje var på tide at vi kjøpte boken selv. Den er så absolutt verdt hylleplassen sin! Jeg vil anbefale boken for både barn og voksne, om man ikke selv har barn(man har jo alltids vært ett) så kan man fint forsvinne inn i Glimmerdalen noen timer. Jeg har sett at boken anbefales fra barn på ca. 9 år og oppover men vi leste denne for første gang da gutten vår var 5,5 år og han elsket den. Man må kanskje se litt an evnen til å konsentrere seg blant annet for det er langt mindre illustrasjoner her enn i en billedbok.

Omslaget:

Gir meg lyst til å reise til Glimmerdalen og spørre Tonje og Gunnvald om å få være med på kjelkeløp!