Bokelskere.no

Hugs: Reglene er som gater, dei kan berre ta deg til kjente stader. Under rutenettet er det ei eng - ho var alltid der - kor det å gå seg bort aldri er det same som å vere på villspor, men heilt enkelt å vere meir.

For det er det fine med eventyr og hellige fortellinger: De er like nye hver gang!

Jeg tror det er få ting som kan knytte levende vesener mer sammen enn lek.

Folk som kan le sammen, tåler hverandre bedre.

Det er ikke så jævla nøye akkuret hva man tror på, men noe må man tro på, for ellers kan man like godt drite i alt (s 757e-bok)

For hun er høflig nok til å forstå at når noen gir deg en bok, er du nødt til å gi den personen et inntrykk av at du ikke har lest den. Fordi den egentlige gaven er å få gi bort en leseopplevelse, ikke å ta imot den. (s 543 e-bok)

De beste eventyrene er aldri helt og holdent virkelige og aldri helt og holdent på liksom. (s 435 i e-bok)

Det eneste virkelig interessante ved denne verden er at den finnes. For øvrig kan den være som den vil for meg. Det må gjerne gå spøkelser og enhjørninger og lyserøde elefanter i gatene uten at jeg bemerker det.
Når verden er, da er grensene for det usannsynlige allerede overskredet.

Når alt kommer til alt kan ingen høre mer ut av tingene, heller ikke av bøkene, enn han allerede vet. Det man i sine opplevelser ikke har tilgang til, har man heller intet øre for.

• Å sitte er - som jeg har sagt tidligere en gang - den egentlige synd mot den hellige ånd.

Man takker sin lærer dårlig ved alltid å forbli elev.

Våkn opp i deres celler,
Nå barn av gammel tid:
Kom ut av hver en kjeller,
Møt morgenen med flid.

Jeg spinner deres tråder
Til én og samme tråd;
Ei lenger striden råder,
Nå sammen vi skal gå.

Enhver i alle lever,
Og alle i enhver.
Vi på det samme vever,
Det samme hjertet er.

Kun sjel er dere ennå,
Kun drøm og trylleri.
Gå inn i hulen, gå på!
Og få de tre på gli.

Flos heftige ånd ble fulgt av den rolige fjære. De gamle orkaner la seg ved de hete, lidenskapelige jordskjelvs bryst. De ømme regnskurer så seg om etter den farverike bue som sto der blek og langt borte fra solen, som trekker den til seg. Den grove torden skrallet over lynenes dumheter bak de utallige skyene, som sto der med tusen fortryllelser og lokket de fyrige ynglinger til seg. De yndige søstre, Morgen og Aften, gledet seg stort over de to nykomlinger.

En sann forsker blir aldri gammel; enhver evig higen ligger utenfor livsløpets rekkevidde, og jo mer det ytre hylster forvitrer, desto klarere, mer lysende og mektigere blir kjernen.

Hvor underlig er det ikke at nettopp de helligste og mest fortryllende naturfenomener er falt i hendene på så døde mennesker som vitenskapsmenn oftest er!

Men etter mitt syn overdriver dikterne på langt nær tilstrekkelig; de synes bare dunkelt å ane språkets tryllekraft og leker med fantasien slik et barn leker med sin fars tryllestav.