Originalt om filmkunsten på 1930-tallet

Christian Kracht (f. 1966) er født i Sveits, men har også vokst opp i USA, Canada og Frankrike. I perioden 1995 og frem til i dag har han utgitt fem romaner. Tre av disse er utgitt på norsk; "Imperium" (opprinnelig utgitt i 2012, på norsk i 2013), "Jeg blir her i solskinn og skygge" (opprinnelig utgitt i 2008, på norsk i 2014) og "De døde" (opprinnelig utgitt i 2016, på norsk i 2017). Det er forlaget Pelikanen som står bak de norske utgivelsene.

Rammen for "De døde" er begynnelsen på 1930-årene og filmbransjen, som var i utvikling fra stumfilm til lydfilm. Forskjellen på disse uttrykkene er enorm, ikke bare fordi stumfilm er uten lydspor og med lyd lagt på etterpå. Stumfilmen manglet dialog, og dette krevde noe helt annet av skuespillerne - i form av overdreven mimikk, mye kroppsspråk og tekstplakater der kroppsspråket kom til kort. I lydfilmen er lydsporene lagret på selve filmremsen, eller i det minste synkronisert med filmen, slik at talen og dialogene erstatter behovet for et overtydelig kroppsspråk og ditto mimikk. Tekstplakater er så og si helt fraværende, rett og slett fordi de ikke lenger er nødvendige. Da lydfilmen ble innført, fortrengte den stumfilmen fullstendig. Dette skjedde i 1920-årene. Innføringen av lydfilm førte til at filmkulturen fikk sin første store blomstringstid. I herværende roman befinner vi oss i tiden rett etter at lydfilm var blitt teknisk mulig, men hvor tilhengerne av den gamle skolen ikke helt trodde på alt det nye og moderne.

Handlingen i boka er dels lagt til Berlin og dels til Tokyo. Alle som kjenner historien vet hvor turbulent det var i Tyskland i mellomkrigstiden, og særlig i 1930-årene. Uten at inflasjonen, antisemittismen eller Hitlers maktkamp har en plass i denne romanen, bare for å ha presisert det ...

I bokas åpningsscene begår en ung japansk offiser harakiri (rituelt selvmord) - mens kameraet går gjennom en linse i et filmkamera gjennom et hull i veggen. Beskrivelsen av det som skjer, er intet mindre enn groteskt. Med denne filmsnutten skal Japan fange Tysklands interesse for et celluloid samarbeid.

" ... til slutt spydde han blod som var jevnet med lys slimlignende masse, og øynene brast i det uendelige. Det ble bestemt at kameraet skulle fortsette å gå." (side 12)

Det hele er som et varsel om det som skulle komme, der realismen - uomskrevet - i kunsten skulle trumfe fiksjonen, hva enten det er tale om film, litteratur eller malekunst.

Parallelt følger vi filmregissøren Emil Nägeli, som er på vei fra Zürich til det nye Berlin, "Spleenen i denne usikre, krampaktige, labile nasjonen". (side 14) (Spleen betyr melankoli - min kommentar.) Vi får utdelt noen detaljer fra hans liv, uten at vi blir så veldig mye mer kjent med mannen, eller noen av romanens karakterer, skal det vise seg. Til det har betrakteren eller fortelleren litt for mye ironisk distanse til det meste av det som skjer. Men ett vet vi, og det er at familien hans har hatt i seg en ubarmhjertighet og grusomhet som har satt et visst preg på ham senere i livet.

Etter hvert blir Nägeli invitert til Japan for å lage en skrekkfilm. Det er japaneren Magashiko Amakasu som inviterer, og planen er at Japan og Tyskland sammen skal konkurrere mot den hollywoodske filmindustrien. At det er nettopp en tysk regissør som er valgt, skyldes Amakasu´s fascinasjon for filmen Die Windmühle, en film Nägeli har regissert. "- Nägeli hadde helt åpenbart lykkes med å fremstille det uutsigelige innenfor det helliges begivenhetsløshet ved hjelp av filmkunstens midler." (side 23) Dette tenker Amakasu mens han ser på den groteske selvmordsfilmen ... Og irriterer seg over at alle skurkene i de amerikanske filmene er skuespillere av japansk avstamning ... Likevel er det ikke regissøren Nägeli han ønsker å få til et samarbeid med, men fagfolk fra Tyskland "som var klare til å arbeide i Japan med de eksellente objektivene fra Carl Zeiss og den overlegne Agfa-filmmetoden, ta opp film her, produsere, og på denne måten - om man kunne si det slik - motarbeide den nærmest allmektige amerikanske kulturimperialismen ..." (side 26) Men det var likevel Nägeli som skulle bli japanernes samarbeidspartner.

"Selv om dette, skrev Amakasu, hadde vært et riktig elegant sjakktrekk, som Japan i amerikanernes posisjon helt sikkert selv også ville ha benyttet seg av, var de hjemlig filmproduksjonene man ville betjene det asiatiske markedet med, dessverre ikke på langt nær så virkningsfulle som filmene fra Hollywood. De manglet narrativ tidløshet, eksportmuligheter, et håndverk som var allmenngyldig forståelig; japanske filmer var, om man kunne si det så enkelt, ikke gode nok til å holde tritt med amerikanerne. Og derfor den tvingende tanke å alliere seg med Tyskland, med det eneste landet med en kulturell jordbunn man kunne respektere like mye som sin egen, derfor det her offisielt formulerte ønsket (det bød ham imot faktisk å sette slikt tøv ned på papiret), å etablere en celluloid akse mellom Tokyo og Berlin." (side 27)

Etter at Nägeli har bestemt seg for å lage en skrekkfilm i samarbeid med japanerne, sender han Ida, forloveden og skuespillerinnen, til Japan, i forveien, og først da det i grunnen er for sent skjønner han at hun og Magashiko har innledet et forhold. Noe han senere sørger for å feste til film og utnytte til siste trevl, skal det vise seg ... Samtidig virvles han og flere andre sammen med ingen ringere enn Charlie Chaplin inn i et storpolitisk spill som skal få uante konsekvenser for de involverte. Romanen kuliminerer med Idas dramatiske dødsfall, som får denne leseren til å tenke på at hovmod står for fall. Det finnes ingen snarveier i kunsten, og alt som ikke er ekte er dømt til undergang, før eller siden.

Hva ga egentlig denne romanen meg? Først og fremst vil jeg fremheve at boka er meget godt skrevet, med en handling som er egnet til å fascinere. Scenene som utspiller seg underveis fikk meg til å tenke at dette kan det bli en interessant film av! Det skyldes at alt er veldig billedlig beskrevet, slik at det er enkelt å se det hele for seg. Jeg fikk assosiasjoner til filmregissøren David Lynch, og årsaken til dette er surrealismen i historien. Selvmordsfilmen av den unge japanske offiseren går igjen som en rød tråd, der den dels avskrekker og dels åpner opp for noe nytt innenfor filmkunsten. Hvor drastisk til verks må den tyske og japanske filmindustrien egentlig gå for å ta opp konkurransen med Hollywood? De impliserte diskuterer seg imellom om lydfilmen er kommet for å bli, eller om man skal satse på stumfilmen og dens eleganse. Det er en brytningstid der det er viktig å lande på den riktige siden i utviklingen, og hvor et hvert feilskjær kan får fatale (økonomiske) konsekvenser.

"De døde" er en annerledes roman med en høyst original fortellerstemme. Boka er tidvis krevende å lese, og fordi det er mange digresjoner underveis, var det noen ganger vanskelig å holde tråden i hovedhistorien. Mitt råd er: les den og gi ikke opp! Den er virkelig vel verdt å få med seg! Med Sverre Dahl som oversetter fra tysk til norsk, kan vi alltid regne med høy kvalitet i oversettelsesarbeidet. Så også her!

Dersom du ønsker å lese en virkelig intelligent analyse av boka, anbefaler jeg et innlegg på Bakkevigsblogg. En detalj som ikke har gått ham hus forbi, er et møte mellom Nägeli og Knut Hamsun. Dvs. det blir aldri noe møte, fordi Hamsun er opptatt med yoga-øvelsene sine og ikke kan komme fra. Og Nägeli, som hadde tenkt å diskutere en mulig filmatisering av Mysterier med ham, må reise hjem med uforrettet sak. Navnelikheten mellom Nägeli og Mysterier-hovedpersonen Nagell er neppe tilfeldig, uten at dette har noen påviselig betydning for resten av romanen. Ikke annet enn ytterligere å understreke komikken og satirens skjær over det hele, kanskje ...

En historiefortelling som tar pusten fra deg!

Jeg skal ikke påstå at det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka, selv om jeg aldri hadde hørt om forfatteren fra før av. Saken er vel heller den at jeg alltid følger godt med når Forlaget Press gir ut nye bøker. Det skjer ikke for ofte, og erfaringsvis blir jeg sjelden skuffet. En kjapp titt på baksideteksten på herværende bok var tilstrekkelig til at jeg skjønte at denne bare måtte jeg ha. Og boka? Den var utlest i løpet av få timer. Jeg klarte ikke å legge den bort.

Om forfatteren

Sacha Batthyany (f. 1973) er født og oppvokst i Sveits. Han studerte sosiologi i Zürich og Madrid, og har siden vært redaktør i Neue Zürcher Zeitung og forelest i journalistikk ved journalisthøyskolen i Sveits. Han bor i dag i Washington DC og arbeider som politisk korrespondent for Süddeutsche Zeitung. (Kilde: bokas smussomslag)

Forfatterens foreldre kom i sin tid som flyktninger fra Ungarn, og hele oppveksten hans bar preg av en opplevelse av å bo feil land. Foreldrene slo aldri røtter i Sveits, og flyttet tilbake til Ungarn etter at Muren falt.

Litt om bakgrunnen for boka

Sacha Batthyany hadde i grunnen nok med sitt eget liv, nyforelsket som han var, da en kollega viste ham en avisartikkel med tittelen "Vertinnen fra helvete". Kvinnen på bildet var ingen ringere enn hans tante Margit - den styrtrike Grevinne Margit von Batthyany. I følge artikkelen skulle hun ha vært delaktig i en massakre på 180 jøder i den østerrikske grensebyen Rechnitz. Her skal hun ha holdt en fest for nazistene etter at det var klart at krigen var tapt. Det ble danset og drukket. Rundt midnatt gikk noen av festdeltakerne ut og drepte de 180 jødene. Først hadde de gravd sine egne graver. Etter hvert som de ble skutt, ble de veltet opp i gravene. Et knippe jøder fikk i oppdrag å grave igjen graven, før de selv ble drept. Deretter fortsatte festen som om ingenting hadde hendt.

Selv husket han sin tante pga. hennes spisse tunge, som stakk ut når hun snakket, og hennes aversjon mot barn. Tanten som resten av sitt liv bodde i Sveits og levde det glade liv, uten å være preget av noen form for anger eller noe som kunne ligne ...

"Det var en massakre på 180 jøder som vekket min interesse for familiens historie", skriver forfatteren på side 19 i boka.

Om forfatterens tanker rundt bokprosjektet

Sacha Batthyany begynte å gjøre undersøkelser, og etter hvert avdekket han flere familiehemmeligheter som hadde vært godt bevart i alle årene som fulgte etter den fryktelige hendelsen. Blant annet fant han ut at et par hevnmord i forbindelse med etterforskningen førte til at innbyggerne i Rechnitz levde i evig angst for gjengjeldelse. Ingen sa noe, og tausheten har holdt seg helt frem til i dag.

Jeg leste om foreninger for krigsbarnebarn, om mennesker på min egen alder som på grunn av begivenheter som ligger sytti år tilbake i tid, føler seg rotløse, retningsløse, som om de er født i et vakuum. "De har arvet sine foreldres ubearbeidede emosjoner," leste jeg. "Nå prøver de å frigjøre seg fra fortidens lenker." Mange følte seg skyldige fordi de ikke hadde klart å lindre sine foreldres nød og forvirring. Jeg leste om overdreven hardhet mot seg selv, om å skape en illusjon om en intakt verden, om å kompensere for en følelse av at noe manglet. Én skrev: "Jeg vil endelig falle til ro i livet mitt." Og en annen spurte: "Hva slags mennesker har det gjort oss at foreldrene våre tiet, alltid bare tiet?" Jeg kjente meg igjen i disse linjene selv om jeg ikke ønsket å tilhøre noe fellesskap av lidende. Jeg er ingen selvhjelpsgruppe-type.

"Hver generasjon har sine oppgaver," sto det på en nettside som befattet seg med temaet. "Foreldregenerasjonen brettet opp ermene for å fjerne de ytre ruinene. Å fjerne de psykiske ruinene - det er barnebarnas oppgave." Er det slik? Var ikke alt dette for enkelt? At traumer går i arv, særlig fra besteforeldre til barnebarn, hadde jeg allerede lest om, men jeg ville ikke riktig tro det. Som om bomberegnet min far opplevde som barn, var en unnskyldning for min tidvise melankoli. Som om de ti årene som min bestefar tilbrakte i GULag i Sibir, var årsaken til min særhet. Og likevel var det en forbindelse her, eller var alt dette bare noe jeg innbildte meg? (side 30-31)

Mens Batthyany graver i fortiden, tenker han at motivasjonen hans er "å finne ut hva som egentlig skjedde". Etter hvert skjønner han at sannheten er mer kompleks, og at han gjør det for sin egen del. Kanskje for å bli hel?

Litt om kildene og Ungarns historie

Sacha Batthyanys farmor etterlot seg en del papirer som hun fikk sin sønn og forfatterens far til å love at han skulle brenne etter hennes død. Slik gikk det heldigvis ikke, og etter hvert fikk Sacha tilgang til disse papirene. Her dukker enda flere hemmeligheter opp. Som skjebnen til ekteparet Mandl ... Også de var jødiske. Disse hendelsenes betydning oversteg det faktum at hun selv mistet begge sine barn under krigen, og at mannen hun var gift med tilbrakte 10 år i GULag ... I alle fall ut fra sideantallet i notatene å dømme.

I boka beskrives et føydalsamfunn i Ungarn, som var svært tilbakestående sammenlignet med resten av Europa på den tiden. En intellektuell, kulturell og vitenskapelig elite holdt til i Budapest, og dette var for en stor del jøder. Resten av det ungarske samfunnet besto av et godseieraristokrati, som Sacha Betthyanys foreldre hørte til, og hundretusener av landarbeidere.

Selv før nazistene kom hadde jødene i Ungarn det vanskelig. Dette skriver også Monica Csango om i sin bok "Fortielser - Min jødiske familiehistorie". Blant annet var det vanskelig for jøder å få lov til å studere, og dette førte til at mange måtte reise utenlands, et tema som også Julie Orringer skriver om i sin fiksjonsroman "Den usynlige broen".

Gjennom dagboknotatene til Maritta, forfatterens bestemor, og Agnes, datteren til Mandl-ekteparet, får vi innblikk i en tid der store omveltninger skjedde i Ungarn. Tidligere venner ble fiender, alle var seg selv nærmest og det handlet om å overleve. Oldeforeldrene til Sacha kunne ha reddet Mandl´ene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Og hva ville han selv ha gjort i dag, om han ble stilt over for et tilsvarende dilemma? Kanskje ikke han heller? Men mens bestemoren led under sin unnlatelse resten av sitt liv, valgte tante Margit et liv i sus og dus, uten å preges av noen som helst form for samvittighet.

Mens forfatteren jobbet med boka, reiste han og faren til GULag-leirene i Sibir, der farfaren hans hadde vært i 10 år av sitt liv. Han opplevde at faren tidvis var betenkt. Hva ville det føre til å grave opp alt dette grumset fra fortiden? Hvorfor vekke gamle spøkelser?

Jeg svarer: "Oppgjør med fortiden er bare mulig om man hele tiden snakker om hva som foregikk. Denne setningen stammer selvsagt ikke fra meg, men fra Hanna Arendt." (side 77)

Hvorfor sa ingen noe?

Etter at Sachas besteforeldre flyktet fra Ungarn til Sveits, var det tante Margit og onkel Ivan som tok dem imot. De var bemidlede og hjalp til med skolegangen til Sachas far, og sørget for at faren fikk seg jobb. Det var kanskje ikke så rart at det ikke var rom for de store konfrontasjonene i familien den gangen? Så mye som de hadde opplevd ... blant annet en krig som fikk mennesker til å oppføre seg som dyr. Skulle de skjære bort den greinen de nå klamret seg til? Var det for mye forlangt?

Undersøkelsene fører forfatteren i kontakt med Agnes og hennes døtre. Agnes overlevde Auschwitz og bosatte seg i Buenos Aires. Det blir et møte som til fulle viser på hvilken måte fortiden og ting som skjedde før vi ble født, fortsetter å definere oss, uten at vi nødvendigvis vet hva dette er.

Hvor mye av familiens historie fester seg i senere generasjoner?

I ettertid reflekterer Sacha Batthyany over det han har opplevd. Han kjenner seg ikke igjen i tante Margits maktsyke, og deler absolutt ikke hennes sympati med nazistene. Han reflekterer imidlertid over egne holdninger til ulike ting.

Blir vi ikke lydige og pliktoppfyllende straks det er snakk om å redde eget skinn? Er vi ikke en Sikmanovskij eller Böhme, har vi ikke alle litt Margit i oss?

Vi er riktignok ikke voktere og foretar ingen forhør, men hvordan handler vi i konfrontasjoner som er langt mindre truende enn i kriger? På kontoret for eksempel, når vi vil gjøre et godt inntrykk? Er vi oppriktige nok til å si sannheten, også en ubekvem sannhet? Har vi tatt mennesker i forsvar når de ble mobbet av sjefen vår - eller har vi bare stått og sett på, som de forbipasserende i Budapest da man druknet jødene i Donau? Hadde vi slått et slag for dem fordi de led urett, eller hadde vi tiet, som bestemor? Ville vi tatt sjansen? Er vi villige til å ta noen som helst risiko? For hvem da, i så fall? For hva? (side 256)

Min vurdering av boka

Jeg har en forkjærlighet for bøker som handler om andre verdenskrig og om hva som hendte med menneskene i den forbindelse. Det gis ut mye litteratur om tematikken, men alt er ikke like bra. Innimellom kommer jeg imidlertid over noen perler, som fortjener toppkarakter! Sacha Batthyany´s bok "En forbrytelse i familien" er definitivt en slik bok! Forfatteren har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi.

Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere.

Å finne ut at ens egen slekt har hatt delaktighet i en grusom forbrytelse - for ikke å si flere - og så velge å skrive bok om det, kan ikke ha vært en helt enkel beslutning. Men Sacha Betthyany har faktisk gjort det, og underveis byr han rikelig på sitt eget følelsesregister, familiens tanker og beveggrunner - før han til slutt på et vis setter inn nådestøtet. For hvor mye handler dette bare om hans familie, og hva ville vi selv ha gjort i en lignende situasjon? Alle som protesterte risikerte ikke bare sitt eget liv, men hele familiens liv.

Vi kommer tett inn på menneskene underveis i beretningen, og den eneste som det ikke finnes noen formildende omstendigheter rundt, er i grunnen tante Margit, hun med tungen. Historien grep tak i meg, og jeg fant også flere lag enn de som var forfatterens hovedanliggende, men som han også beskriver og funderer rundt. Som hvordan det er å forlate et høyt elsket hjemland, og hvordan lengselen hele tiden lå der og førte til at forfatterens foreldre vendte hjem så snart anledningen bød seg. Det var ikke i Sveits de skulle bli gamle. Det var i Ungarn.

Dette er slik bok som fortjener all den oppmerksomheten den kan få! Jeg håper at mitt innlegg om boka fører til at mange blir oppmerksom på den! Jeg pleier ikke å dele ut terningkast på bloggen min lenger, men dersom jeg hadde gjort det, ville det blitt en sekser denne gangen.

Ny Afrika-stemme for norske lesere!

Litt om Angola og litteraturens forhold i landet

Har jeg noen gang lest en bok fra Angola? spurte jeg meg selv da tilfeldigheter førte meg til José Eduardo Agualusa´s bok "Allmenn teori om glemsel" her om dagen. Jeg er temmelig sikker på at svaret er nei. Dette vekket i alle fall min nysgjerrighet, og et lite googlesøk brakte meg til Store norske leksikons (snl) artikkel om litteratur fra Angola. Her kan vi lese at det i første rekke er poesien som har hatt noenlunde forhold å utvikle seg under i dette landet. Angola var et diktatur frem til 1975, og streng sensur gjorde det vanskelig - for ikke å si umulig - for forfattere å skrive bøker. Etter dette var landet herjet av en borgerkrig i nesten 30 år.

I tiden fra selvstendigheten i 1975 og før borgerkrigen for alvor brøt ut, opplevde Angola en litterær blomstringsperiode, kan vi lese på snl. Borgerkrigen innebar et alvorlig tilbakeslag for hele kulturlivet. I artikkelen nevnes for øvrige at en av de fremste forfatterne i Angola i dag er Pepetela.

Et militærkupp i Portugal i 1974 (den såkalte nellikrevolusjonen) fikk konsekvenser for Angola, som frem til da hadde vært en portugisisk koloni. Angola fikk sin selvstendighet i 1975, og dette brakte den angolanske selvstendighetskrigen til en ende. Imidlertid startet straks en borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Anslagsvis en halv million mennesker døde under borgerkrigen.

Etter mange år med kaos har landet i dag en av de raskest voksende økonomiene i hele verden. Dette får også konsekvenser for litteraturen. Men så mye lidelse som dette folket har opplevd, skal det lite til før litteraturen får et eksistensielt preg over seg. Og det er den eksistensielle litteraturen som virkelig berører oss lesere! I alle fall for herværende leser!

Om forfatteren

José Eduardo Agualusa (Alves da Cunha) (f. 1960) er en angolansk journalist og forfatter. Han tilbringer tiden sin i Portugal, Angola og Brazil. Agualusa debuterte som forfatter i 1989 og har i dag til sammen 24 bokutgivelser bak seg (forutsatt at Wikipedia er oppdatert). Bøkene hans er oversatt til 25 språk, men altså først nå til norsk. "Allmenn teori om glemsel" (som har den portugisiske originaltittelen "Teoria Geral do Esquecimento") kom opprinnelig ut i 2012, mens den norske oversettelsen kom ut for knapt et par uker siden. Forfatteren ble nominert (kortlistet) til International Man Booker Prize i 2016 (den engelske tittelen på boka er "A General Theory of Oblivion"). Det fine med slike nominasjoner er at vi lesere får anledning til å bli kjent med solide forfatterskap verden over. Plutselig blir bøkene deres oversatt til (enda) flere språk, og det er alltid et gode. Og så god er denne boka at det må komme flere norske oversettelser etter hvert! Det pussige er likevel det totale fraværet av norske kritikere. Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av boka. Konsekvensen av dette er at en bok som dette - tross sine kvaliteter - risikerer å nå ut til mindretall av lesere. Boka fortjener virkelig en bedre skjebne!

José Eduardo Agualusa er en av de ledende litterære stemmer i den portugisisktalende verden, kan vi lese på bokas smussomslag. Agualusa er en meget prisbelønt forfatter. Det forteller oss at han skriver god litteratur!

Om bokprosjektet

I bokas forord kan vi lese at Ludovica Fernandes Mano døde i Luanda på Sagrada Esperanca-sykehuset 5. oktober 2010. Hun ble 85 år gammel. Forfatteren fikk kopier av dagbøkene hun hadde skrevet de første årene av de i alt 28 årene hun murte seg inne i leiligheten sin. Kulltegninger fra veggene i leiligheten og en hel del annet skriftlig materiale supplerte bildet av det livet Ludo levde under sin lange isolasjon fra omverdenen, mens borgerkrigen raste rundt henne. Ut fra dette har han skrevet en roman, som han hevder er en ren fiksjon. En roman som opprinnelig var tenkt som en film ...

Forfatteren kommer til Litteraturhuset i Oslo 10. mai i år

Den 10. mai i år besøker forfatteren Litteraturhuset i Oslo. I og med at det ikke foreligger noen bokanmeldelser fra de profesjonelle kritikerne i Norge enda, siterer jeg like godt hele teksten på Litteraturhusets side:

«Dette er en bok om vår frykt for de andre – og hvor latterlig den frykten er», har José Eduardo Agualusa sagt om sin roman Allmenn teori om glemsel, som i vår er ute i norsk oversettelse ved Christian Rugstad. Boka gir et unikt innblikk i etterdønningene av en sentral og omveltende epoke i Angolas nyere historie og skildrer tida etter kampen for uavhengighet fra kolonimakten Portugal og den påfølgende borgerkrigen. Både i språk og skrivemåte ser man tydelig inspirasjon fra forfattere som Borges, García Márquez og Vargas Llosa.

Chimamanda Ngozi Adichie har trukket fram Agualusa som en av sine favorittforfattere, og det er hun ikke alene om: Romanen ble kortlistet til Man Booker Prize 2016, og Agualusa er tidligere blitt belønnet med The Independent Foreign Fiction Prize som første afrikaner noensinne.

I denne tettbefolkede teksten krysser ulike menneskers liv og skjebner hverandre på finurlig vis – ofte gjennom tilfeldigheter. Soldater, leiemordere, bønder, småkriminelle og elskende får alle sin stemme her, og med humor og lekenhet blandes historiske fakta med fiksjon. Helt sentral er den nervøse, portugisiske kvinnen Ludo, som murer seg inne i leiligheten sin i Luanda idet Angolas uavhengighetskamp når sitt intense høydepunkt. Der blir hun boende, isolert fra omverden, i nærmere tretti år – mens hun skriver dagbok.

Nærmere om "Allmenn teori om glemsel"

"Ludovica likte ikke å møte himmelen med blikket. Allerede som liten jente var hun redd for åpne rom. Hver gang hun gikk ut av huset, følte hun seg naken og sårbar, som en skilpadde med et avrevet skall. Da hun var seks eller syv år, gikk hun til skolen under en diger svart paraply, samme hvordan været var. Hverken foreldrenes irritasjon eller de andre ungenes ondskapsfulle erting fikk henne fra det. Senere ble det bedre, til det hun kalte Ulykken inntraff, og hun begynte å se tilbake på denne opprinnelige frykten som et forvarsel." (side 9)

Ludo flytter til søsteren Odete, og etter at Odete gifter seg med Orlando, flytter hun med dem til Angola. Så bryter uavhengighetskrigen løs, og Odete og Orlando blir borte. Tilbake er Ludo og hunden Skrømt. To menn kommer på døra hennes og vil true til seg verdisakene hennes, blant annet noen diamanter, men Ludo dreper den ene og begraver ham på terrassen sin. Deretter murer hun igjen ytterdøra, og dette blir starten på en isolasjon som skal vare i flere tiår.

"Ludo ble vitne til at plassen bak bygningen ble til en lagune igjen. Hun ble også vitne til at flodhestene vendte tilbake (for ordens skyld: én flodhest). Dette skjedde mange år senere. Vi kommer dit. I månedene som fulgte etter at Angola erklærte seg selvstendig, delte kvinnen og hunden tunfisk og sardiner, pølser og skinkepålegg. Da hermetikken tok slutt, gikk de over til å spise bønnesuppe og ris. Da kunne det gå flere dager uten at de hadde strøm. Ludo begynte å lage små bål på kjøkkenet. Først brente hun pappeskene, papir hun ikke hadde bruk for, de visne bougainvillaene. Deretter møbler hun ikke trengte. Da hun fjernet spilene under dobbelsengen, fant hun en lærpung under madrassen. Hun åpnet den, og ble ikke overrasket da en mengde små steiner rullet bortover gulvet. Etter å ha brent senger og lenestoler begynte hun å rive opp gulvplankene." (side 37)

Fra tid til annen trenger verden utenfor seg på. Vi får dette fra Ludos synsvinkel og fra synsvinkelen til de på utsiden. Hun ser en dag en flyktende mann, og opplever dette fra terrassen sin. Mens vi lesere også får oppleve det hele fra mannens side. I årenes løp skjer det mye dramatikk nede på gaten, som Ludo kan beskue fra leiligheten sin, i trygg avstand fra det hele. Slik kunne det hele ha fortsatt om det ikke plutselig en dag kom en ung innbruddstyv klatrende inn over terrassen hennes ... Det er nemlig satt opp et stillas på blokkas yttervegger. Dessuten har en kvinne ved navn Maria da Piedade Lourenco Dias begynt å lete etter henne ... Naboen Lille Høvding som bor vegg-i-vegg med henne, og som er en tidligere politisk fange, får også en viss betydning i hendelsesforløpet ...

Hvorfor har Ludo valgt å gjemme seg unna folk? Hva er det som gjør at hun tar de valgene hun gjør?

"Når solen besøkte meg på kjøkkenet om ettermiddagen,
var jeg lykkelig i denne leiligheten. Jeg satte meg ved
bordet. Skrømt kom og la hodet i fanget mitt.

Hadde jeg hatt plass, kull og vegger nok. kunne jeg ha
skrevet en allmenn teori om glemsel.

Jeg vet at jeg har forvandlet leiligheten til en stor bok.
Etter at biblioteket er brent, etter at jeg er død,
vil bare stemmen min bli tilbake.

I denne leiligheten er veggene min munn."
(side 80)

Min vurdering av boka

Handlingsforløpet i boka er nokså enkelt, selv om bakteppet er komplisert nok. Det handler om å overleve innenfor huset fire vegger. Ludo er ikke tapt bak en vogn. Hun planter banantrær på terrassen sin, lokker til seg duer med diamantene hun har funnet, brenner bibliotekets bøker for å få varme, samler opp vann og gjør i det hele tatt alt som skal til for å overleve. I og med at handlingen ikke utelukkende er lagt inne i leiligheten til Ludo, blir fortellingen som sådan også mer kompleks. Frykten som borgerkrigen skaper, ligger der hele tiden som en klam hånd over alle som bor i den lille byen. Enkelte gjør hva som helst for å slippe å bli kalt inn som soldat i den verserende borgerkrigen. For eksempel å spille gal ... Vi møter et bredt persongalleri, der alle er ofre for den pågående borgerkrigen. Alle preges i større eller mindre grad av desperasjon, vel vitende om at det er de smarteste som overlever. Her stjeler alle fra alle, og det meste kan omsettes i penger som igjen kan skaffe mat og medisiner på bordet. Men så glemmer man likevel ikke å være mennesker ...

Boka er handlingsmettet og innimellom får vi høre overraskende og også lettere komiske historier, der ikke alt går helt som planlagt. Som mannen som dør da han installerer en parabolantenne til kona, for at hun skal bli mindre tungsindig fordi hun morer seg med TV-titting. Han falt ned fra taket. "Strengt tatt døde han av kjærlighet." (side 158)

"Allmenn teori om glemsel" er en liten perle av en bok, som fortjener å bli oppdaget av mange lesere! Boka er godt skrevet, og den er ikke vanskelig tilgjengelig. Fordi den er skrevet av en forfatter som faktisk bor i Angola, er den dessuten fri for de vanlige klisjéene som vi ofte ser i bøker som topper bestselgerlistene, og som er skrevet av eksil-forfattere. Her får vi lesere virkelig ekte vare!

Helt til slutt siterer jeg fra en engelsk anmeldelse fra Financial Times (datert 17. juli 2015), som i grunnen sier det meste:

English-language readers are relatively well served by fictional accounts of Africa penned by anglophone writers, from Chinua Achebe or Nadine Gordimer to contemporary novelists such as Chimamanda Ngozi Adichie. But a growing number of translations from other African languages offer refreshingly new perspectives on a continent that is as vast as it is multifaceted. Alongside Mozambique’s Mia Couto (shortlisted for this year’s Man Booker International), Agualusa has already become one of lusophone Africa’s most distinctive voices.

In a line that was surely included to bait book reviewers, one of the novel’s characters declares: “A man with a good story is practically a king.” If this is true, then Agualusa can count himself among the continent’s new royals.

Jeg anbefaler "Allmenn teori om glemsel" varmt"

Og så er det bare å håpe på at flere av Agualusa´s bøker kommer på norsk etter hvert!

Et kvinnelig blikk på kunst, kjønn og sinn

Tre år siden forrige bok

Det er tre år siden sist det utkom en Siri Hustvedt-bok på norsk. Den gangen var det "Denne flammende verden", en helt spesiell bok som nærmest mot alle odds ble en bok som "alle" ønsket å lese. I en tid hvor begreper som "sluke-bok" og "pageturner" skattes høyt når man snakker om litteraturens "kvaliteter", er det godt gjort. Tematikken lå nemlig ikke akkurat i A4-sporet for hva som går rett hjem hos lesere flest, og boka krevde sin leser. Ikke bare var det mange fortellerstemmer i boka, noe som kan være forvirrende nok i seg selv, men man måtte faktisk lese - ikke sluke - boka for å få noe utbytte av den. Selv opplevde jeg at jeg måtte gå tilbake og lese enkelte sekvenser om igjen for til fulle å forstå boka. Enda større utbytte av boka fikk jeg etter å ha hørt forfatteren selv snakke om sin bok på Litteraturhuset 3. september 2014. (Linkene peker til tidligere innlegg her på bloggen.)

Essaysamling om kunst, kjønn og sinn

Nå er Siri Hustvedt ute med en ny bok - denne gangen en essaysamling. I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" skriver hun om kunst, kjønn og sinn i elleve essays. Mye av tematikken er til forveksling lik den hun presenterte i romanen "Denne flammende verden". For mens hun i romanen fiksjonaliserte hvordan vi ser forskjellig på kunst alt etter om det er en kvinne eller en mann som står bak, går hun grundigere til verks på et mer teoretisk og faktabasert plan i flere av essayene sine - særlig i tittel-essayet "Kvinne ser på menn som ser på kvinner". Og når forfatteren opplyser at essayene i boka opprinnelig ble skrevet mellom 2011 og 2015, så skjønner vi også hvorfor behovet for å skrive en roman om temaet må ha presset seg frem. Tittelessayet ble skrevet i 2012 - bare for å ha nevnt det!

Kvinner skapt av menn i kunsten

Tittelessayet handler grovt sett om Picassos Gråtende kvinne, Beckmanns maskerte Columbine og Koonings Kvinne II. Hva ser hun egentlig?

"Jeg betrakter Picassos Gråtende kvinne, og før jeg rekker å analysere det jeg ser, å snakke om farge og form eller penselføring eller stil, har jeg registrert ansiktet, hånden og en del av torsoen på lerretet og opplever en umiddelbar emosjonell reaksjon på bildet. Maleriet ryster meg. Jeg merker en trekning i munnvikene. Jeg vil fortsette med å betrakte, men jeg blir også frastøtt av denne figuren. Selv om jeg betrakter en person som gråter, synes jeg avbildningen er grusom. Hva er det som skjer?" (side 15)

Underveis kommer Hustvedt inn på Julia Kristevas fundering rundt hva som ville ha skjedd dersom disse Koonings verker hadde vært malt av en kvinne. Kjønnslig identifikasjon med mor kunne stilt seg hindrende i veien for utfoldelsen på lerretet - et hensyn menn ikke trenger å ta siden deres identitet handler om uavhengighet fra mor.

Keiserens nye klær?

Essayet med tittelen "Ballongmagi" starter med å fortelle om en anonym kjøper av Jeff Koons´ Balloon Dog (den oransje utgaven), som betalte 58,4 millioner dollar for å få den.

Når Hustvedt uttrykker at "Min dialog med Koons´ verker er ikke livlig nok til å opprettholde et langvarig forhold", er det ikke fritt for at jeg dro på smilebåndet. Hva er det som gjør at noen er villig til å betale så mye for et kunstverk som dette? Ville kunstverket ha fått kjøperen til å betale så mye dersom kunstneren var kvinne? Og ville en kvinnelig kunstsamler ha betalt så mye penger for å sikre seg en oransje ballong-hund?

"Dersom verdien av ballonghunden sprakk og skrumpet inn til ingenting i et Koons-krakk, kan vi håpe på at den anonyme kjøperen har et varig forhold til den oransje hunden sin, som kan tåle de uunngåelige oppturene og nedturene på alle spekulative markeder. En ballong tjener faktisk som en fin metafor for det historien lærer oss: Man blåser og man blåser og man blåser, og tingen blir større og større og enda større, og i opphisselsen glemmer man fysikkens lover, og man begynner å tro at ens egen ballong ikke ligner noen annen ballong i verden - det er ingen grense for størrelsen. Og så sprekker den." (side 38)

Hva er det som gjør at vi opplever kunst som kunst?

I essayet "Min Louise Bourgeois" sier Hustvedt det slik:

"Et kunstverk er alltid delvis-person. Derfor er kunstopplevelsen mellom-menneskelig eller intersubjektiv. I kunsten blir det etablert et forhold mellom en person og en delvis-person-delvis-ting. Det er aldri mellom person og bare en ting. Det er det livet vi gir kunsten, som gjør oss i stand til å knytte sterke emosjonelle bånd til den." (side 41)

Når man snakker om lidelse og kunst, er det umulig ikke å komme inn på Paul Celan og hans udødelige dikt "Totesfuge". (Linken peker til mitt blogginnlegg hvor diktet er gjengitt. For øvrig har jeg skrevet om den norske utgivelsen av noen av diktene til Paul Celan - "Snøpart", som kom ut på forlaget Hertevig Akademisk i 2013.) Heller ikke Hustvedt unngår dette temaet når hun skriver om andre verdenskrig og Holocaust i essayet "Anselm Kiefer: Sannheten er alltid grå".

Med tanke på det Siri Hustvedt har uttalt om kunsten - om viktigheten av emosjoner i vårt møte med kunsten - fremstår det hun sier om Robert Mapplethorpes bilder i essayet "Mapplethorpe/Almodóvar: Punkter og kontrapunkter" som et paradoks. Hun betegner hans bilder som fullkomne, men fremmedgjorte, fordi objektene på bildene føles livløse. Med unntak av bildene av Patti Smith, der sårbarheten hennes velter mot oss ... Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde et kjærlighetsforhold før han fremsto som homofil, og dette skriver Patti Smith om i sin memoarbok "Just kids", som i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg. (Linken peker til min omtale av boka.)

Dansende kunst

I essayet "Wim Wenders´Pina: Å danse for dansen" kommer vi bak filmprosjektet om Pina Bausch, det vil si dokumentarfilmen "Pina" (linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så i 2012). Pina døde underveis i innspillingen, og dette påvirket selvsagt det endelige sluttproduktet en hel del.

"Vevd inn i den endelige filmen er det også innskutte scener hvor danserne forteller en anekdote eller historie om "Pina". Selv om vi ser dansernes hoder på kinolerretet og hører dem snakke, ser vi dem ikke snakke. Historiene og bemerkningene deres, som blir fortalt på flere forskjellige språk, blir fremført av en kommentatorstemme. Denne enkle forskyvningen av betrakterens forventninger - at når hoder på lerretet snakker, må munnene deres bevege seg - tjener som en visuell påminnelse om at det språket som betyr mest i denne filmen, består av geberder, ikke av ord." (side 73-74)

Avslutningsvis sier Hustvedt at Pina fremfor alt er en kunstners gave til en annen kunstner, der regissøren Wim Wender tar vare på kraften i koreografens spesielle sensibilitet og hennes kompromissløse kunst. Dette gjør den gjennom regissørens egne klare visjoner og filmatiske rytmer, "som blir enda en dans i en annen genre, enda en dans for kjærligheten" ... (side 77)

Om Knausgård I

Da jeg leste Hustvedts essay om hår - "Stor ståhei om hår" - var det ikke til å unngå at jeg tenkte på Knausgård og hans essay "Nakker". Hustvedts essay er riktignok ikke så ordrikt som Knausgårds, men de nærmer seg tematikken med like stort lekende alvor, om jeg kan bruke et slikt uttrykk uten å bli oppfattet som klisjéfylt.

Hva er stor litteratur?

I essayet "Sontag om porno: Femti år senere" skriver Hustvedt riktig interessant om litteratur.

"Ordet som brukes for å karakterisere hyggelesning i en hvilken som helst genre, er "lett tilgjengelig". Tilgjengelighet blir nå pussig nok oppfattet som et gode i seg selv. Man tenker knapt nok på at det som er lett tilgjengelig, det som leses uten anstrengelse, vanligvis er veldig likt det vi har lest før. Denne typen skjønnlitteratur dekker utvilsomt et behov. Det er et behov for å få sin egen verdensanskuelse bekreftet, å ta del i livene til romanpersoner som kjører de bilene du kjører, som spiste rucola i 1990-årene og noen få år senere begynte med grønnkål og quinoa. Det er ikke noe galt med den slags detaljer i seg selv, selvfølgelig. De forankrer fortellingene i tid, sted og klasse. Disse detaljene blir knusktørre og meningsløse først når de opptrer i skjønnlitteratur som ikke gir leseren noe annet enn et speil av kulturelle klisjeer som har stivnet til tvilsomme sannheter." (side 111-112)

Hun sier videre på side 113:

"Jo eldre jeg blir, desto mer føler jeg at alle store bøker er skrevet av tvingende nødvendighet, og, til forskjell fra Sontag, tror jeg de må ha emosjonell kraft. Emosjonell flathet vil ikke vare, fordi uansett hvor mye vi beundrer en boks tekstuelle gymnastik eller skarpsindighet i øyeblikket, er det sinnsbevegelsene som befester erindringene og får en roman til å leve inni oss."

(Susan Sontag var en jødisk-amerikansk forfatter, regissør, lærer og politisk aktivist - linken peker til Wikipedia.)

Men dersom spenningen er alt, så er den også alt ... Og det skal mer til for å udødeliggjøre en roman. Når Hustvedt skriver alt dette, får jeg flash back til mang en diskusjon om bøker jeg selv har deltatt i, og hvor det brukes mot forfatteren at man selv ikke kjenner seg igjen i forfatterens univers. Mens angjeldende bok, lest med et mer åpent sinn, faktisk kunne og nok burde ha åpnet noen dører som enten aldri har vært åpnet tidligere eller som har vært lukket for lenge ... Det hele koker vel ned til hvorfor man leser. For å finne gjenkjennelse fra eget liv, eller for å bli kjent med nye perspektiver, lære noe nytt? Eller bare for å bli underholdt? Her er vi lesere like forskjellige som de bøkene vi velger å lese. Men som Hustvedt sier: "Hva er, når alt kommer til alt, et stort litterært verk?" (side 115)

"Jeg har alltid hatt lite tro på tanken om at det er noe som er "best" av noe som helst. Jeg tror heller ikke det finnes litterære former som er "bedre" enn andre. Det finnes ingen regler, ingen oppskrifter, ingen enkelt måte å skrive på. Dette betyr ikke at man gir avkall på enhver bedømmelse. Det finnes god og dårlig litteratur, og det finnes gode og dårlige lesere, men å stille opp et fiks ferdig hierarki er nytteløst og kanskje til og med skadelig. Hvis min nå enorme erfaring som leser betyr noe, handler det om at den setter meg i stand til straks å dra kjensel på vedtatte sannheter, ideer som er rappet en masse fra andre kilder, og tomme fraser. Da Susan Sontag var på sit beste, skrev hun innenfra, ikke utenfra. Når hun talte og skrev om det seksuelle begjærets vanvidd og den sjokkerende transcendensen litteraturen gjør mulig, livner prosaen hennes til fordi hun talte ut fra sin egen indre erfaring. Hun ville formidle forvirringen, selsomheten, lidenskapen ved sin egen lesning." (side 116)

Om Knausgård II

Ekstraordinært interessant har det vært å lese essayet "Ingen konkurranse", som refererer til et intervju Siri Hustvedt gjorde med Karl Ove Knausgård etter at første bind av "Min kamp" var utgitt i USA. (Linken peker til mine blogg-omtaler av samtlige seks bind i denne serien.) Da hun stilte Knausgård spørsmål om hvorfor det bare var én kvinne blant de hundrevis av litteraturreferansene til andre forfattere i denne boka, skal Knausgård ha svart "Ingen konkurranse". Hustvedt fikk ikke tid til å stille ham et utdypende spørsmål rundt dette forunderlige svaret, og hun har derfor brukt mye av essayet til å fundere på hva han egentlig mente. Knausgård selv skal senere ha uttalt at de misforsto hverandre. Jeg er tilbøyelig til å tro ham, ut fra min kjennskap til hans holdninger som så tydelig kommer til uttrykk i hans litteratur.

For øvrig kommer Hustvedt inn på parallellene mellom Knausgårds frustrasjon rundt at han ikke får tid til å skrive - noe mastodont-verket Min kamp vitterlig viser at han faktisk fikk tid til - og Virginia Woolfs "Et eget rom". (Linken peker til min omtale av dette essayet.) "Hvis Min kamps flere tusen sider bærer vitnesbyrd om noe, er det at mannen faktisk fant tid til å skrive." (side 130) Ville Knausgårds "Min kamp" hatt like stor appell til leserne dersom verket hadde vært skrevet av en kvinne? Neppe! Til det ville tematikken ha vært for triviell, mener Hustvedt. Det forhold at han skriver mye om følelser har for øvrig gjort at bøkene ikke har slått særlig an verken i Tyskland eller Frankrike, der macho-kulturen er sterkt levende, mens de har slått svært godt an i USA og England, der bevisstheten rundt menns følelser er sterkere.

"Hverdagens familiære virkelighet, som lenge har vært romanens domene, er ikke akkurat hyggelig. Jeg har alltid tenkt at noe så enkelt som å invitere åtte voksne til middag og be hver person å dele sin historie om familielivet sitt, raskt ville avsløre at sykdom, drap, selvmord, narkomani, vold, fengselsstraff og sinnslidelse kan være opprivende, men det er noe vi alle har forbløffende nær inn på livet." (side 132)

Kunst og sinn

De to siste essayene i samlingen handler om hhv. skrivende psykiatriske pasienter ("Det skrivende selvet og den psykiatriske pasienten") og om psykoterapi ("Inne i rommet"). En periode var Hustvedt skrivelærer for psykiatriske sykehuspasienter på en klinikk i New York, og i essayet kommer hun inn på det skrevne ords kraft gjennom egenopplevde historier, som belyser temaet på en ytterst interessant måte. I det andre og siste essayet skriver hun om egen psykoanalyse - to ganger hver uke i en seksårsperiode. Det mest interessante her er minnenes upålitelighet.

Vi tror at vi husker eksakt hva som skjedde en gang, fordi "det står så klart for oss". Men hukommelsen er lumsk, og innbildningskraft og fantasi spiller oss ofte et puss. "Våre erindringsbilder forvandler seg under innflytelse av våre følelser og vår vilje til fantasibilder, og hva deres likhet med den opplevde virkelighet angår, narrer vi for det meste oss selv." (side 178) Hustvedt kommer også innom forhold mellom kunst og galskap. Hva er det som skaper kreativitet?

Min vurdering av essaysamlingen

Gjennom sine 11 essays bringer Siri Hustvedt oss inn i sitt tankeunivers, og vi blir kjent med hennes måte å betrakte verden på, enten det handler om kunst, kjønn eller sinn, som er tematikken i boka. Hennes klokskap og evne til refleksjon gjør det enkelt å forstå hvordan ting henger sammen, selv om hun en og annen gang går seg litt vill i tankenes irrganger (som den om Knausgård og hva han kan ha ment med uttalelsen "ingen konkurranse".) Å gå på en kunstutstilling etter å ha lest denne essaysamlingen blir ikke det samme som tidligere. Forhåpentligvis er jeg blitt utrustet med et tydeligere blikk på hva jeg egentlig ser når jeg står og betrakter et kunstverk. Og at jeg i større grad skal jakte på mine egne følelser, uten at dette er noe som bør nedvurderes! Noe av det mest besnærende er at Hustvedt hele tiden har med seg nevrologien og hvordan hjernen fungerer når hun tilnærmer seg kunsten, og ikke minst feminismen når hun betrakter og vurderer forutinntatte holdninger både hos menn og kvinner i kunsten. Feminisme handler her ikke om tradisjonell rødstrømpe-tankegods, men om å bli ansett som et likeverdig åndsvesen med menn.

Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir hun seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Dette er ikke en bok man leser i et stort jafs. Dersom man ønsker å få mest mulig ut av den, anbefaler jeg å lese et essay eller to av gangen. Det er i alle fall slik jeg har valgt å lese denne boka. Fordelen er at man kan la temaene synke, slik at man får tid til å reflektere over det man har lest. Jeg anbefaler også å google underveis, dersom man ikke kjenner til alle preferansene forfatteren kommer med. Da får man mer igjen for å lese den. Boka er krevende å lese, men man trenger på den annen side ikke å ha gjennomført et masterstudium på universitetet for å få utbytte av den. Det viktigste er nok at man er glad i å lese litt variert, og er åpen for å tenke litt utenfor boksen fra tid til annen.

Denne boka får toppkarakter fra meg!

Hong Kong-trilogi av beste britiske merke!

Det var noe med dette smussomslaget og tittelen som umiddelbart tiltrakk seg min oppmerksomhet en gang jeg var innom Eldorado bokhandel i Oslo sentrum tidligere i vår. Bildet ga løfte om noe annet enn en typisk "dameroman" (i ordets verste betydning), og tittelen pekte i retning av noe britisk ... Forfatteren hadde jeg aldri hørt om tidligere. Jeg ble nysgjerrig og begynte å lese på baksiden av boka. Ord som Hong Kong, Det britiske imperiets glansdager som bakteppe, mesterlig og trilogi var tilstrekkelig til at jeg bestemte meg for at denne boka skulle jeg lese!

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter med en hel haug med bøker - både for barn og voksne, romaner og noveller - på sin merittliste. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: " ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Og det kommer flere, for "En ulastelig mann" er den første boka i en trilogi. Jeg har lest denne første boka, og kan allerede nå røpe at jeg er solgt! Hvilket forfatterskap å glede seg til å bli bedre kjent med,! Bok nr. 2 - "En trofast hustru" - skal utgis i høst, mens bok nr. 3 - "Venner - til sist" - kommer ut våren 2018.

Den ulastelige mannen i bok nr. 1 er ingen ringere enn gamle Filth. Så har også den engelske boka den mer talende tittelen "Old Filth". Filth var i sin tid et velkjent akronym i Orienten, og sto for Failed in London Try Hong Kong*. Filths egentlige navn er Edward Feathers.

Historien fortelles i nåtid og tilbakeblikk. Utgangspunktet for historien er at Filth er blitt en gammel mann som snart skal dø. Han ser tilbake på sitt liv som respektert advokat og dommer i Hong Kong. I sin tid giftet han seg med Betty og de bodde i The Peak i Hong Kong, inntil de på sine eldre dager valgte å flytte tilbake til England. Nå er Betty død. De fikk aldri barn.

"Når sant skal sies, var Filth ingen stor spøkefugl, og han var alt annet enn beskjeden når det gjaldt sin egen karriere, og bare svært sjelden, bortsett fra i helt ekstreme tilfeller, gav han etter for plutselige innfall. Men han var elsket, beundret, ble ledd godmodig av og svært ofte snakket om, selv mange år etter at han gikk av med pensjon.

Nå nærmet han seg åtti, og han bodde alene i Dorset. Hans kone, Betty, var død, men han småpratet ofte med henne rundt omkring i huset. Enda så gammel han var, var det krøllete håret hans bemerkelsesverdig nok ikke blitt grått. Han var kvikk i blikket og hodet, og det var en fornøyelse å være sammen med ham. Slik hadde det alltid vært. En mann som hadde levd et prominent liv, et lykkelig liv uten store omveltninger. Det var ikke spor av gammelmannslukt i huset hans. Han var velstående, og tok for gitt at huset (og han) ville bli rengjort og sørget for, og at alt tøy ville bli vasket og strøket av tjenere, slik det alltid hadde blitt. Han visste hvordan man behandlet tjenere, og de ble følgelig værende i årevis." (side 15-16)

Opprinnelig var Filth et såkalt kolonibarn, et resultat av sin engelske fars forhold med en innfødt kvinne i Malaysia. Da han var ti år, bestemte faren hans seg for å sende ham til en fosterfamilie i Wales. Noe familiært forhold mellom far og sønn ble det aldri, og faren ante ikke noe om hvor usselt han skulle komme til å få det i Wales. Han savnet å ha en far, familie, noen å knytte bånd til. Dessuten lengtet han hjem - til Østen. I 17-årsalderen forsøkte han å komme seg til Østen, nærmere bestemt Singapore, men på grunn av krig måtte han returnere til England. Her fikk han seg etter hvert en juristutdannelse. Og en venn - Pat Ingelby - som han ble med hjem til i alle ferier. Oppvekstforholdene som ble ham til del, forklarer svært langt på vei hvorfor han senere ikke var i stand til å elske noen lidenskapelig - varmt og nært. Han hadde heller ikke flust med venner. Vi mer enn aner hvordan det må ha vært for Betty, overklassekvinnen fra Skottland, å være gift med ham, ulastelig til det siste, men dog så fjern ... ikke bare i forhold til andre, men kanskje mest av alt i forhold til seg selv?

Det var rene tilfeldigheter - en kinesisk klient - som i sin tid førte Filth til Hong Kong, der han skulle komme til å tilbringe hele sitt yrkesaktive liv sammen med Betty. Rene tilfeldigheter skulle også føre til at han på sine eldre dager fikk seg en ny venn i Veneering, erkefienden fra Hong Kong. Kanskje var de ikke så ulike likevel, når det kom til stykket?

I og med at "En ulastelig mann" er første bok i en trilogi, er det et bredt lerret som spennes opp, og mange tråder som legges ut, og som vi må forvente blir hentet inn igjen i de to neste bøkene i serien. Regn derfor med at det krever litt av deg å lese denne boka, og at du ikke får alle svarene servert med en gang. Jane Gardam skriver meget godt. Tidskoloritten fremstår svært autentisk og ikke minst interessant, og persongalleriet og situasjonsbeskrivelsene er av ypperste klasse. Forfatteren har satt seg grundig inn i de miljøene hun skildrer og hun har skapt personer som vi har all grunn til å tro på!

Denne boka gir løfter om at vi lesere har mye å glede oss til! Dette er en av de bedre bokutgivelsene på det norske bokmarkedet akkurat nå, så det er på høy tid at flere får øynene opp for Jane Gardams (for norske lesere) nye serie fra Hong Kong! Her skjer det mye, og jeg har bare røpet en bitteliten flik av det hele.

Selv er jeg spent på å finne ut av hvem Betty egentlig var og hvordan vennskapet mellom Filth og Veneering utvikler seg. Dessuten er jeg spent på å lese hva som skjedde idet Hong Kong skulle leveres tilbake til Kina, et forhold som fikk mange engelskmenn til å velge å forlate Hong Kong.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Når arvesorgen ikke slipper taket ...

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme.

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn.

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette.

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt.

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ...

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen. Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn?

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen.

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg.

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv?

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Når helseangsten tar overhånd ...

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialitet - i tillegg til at han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi; "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi**" (2004), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006) og "Det er ikke mer synd på deg enn andre**" (2011). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene hans.)

Av alle bøker jeg har blogget om de siste syv årene, er det knapt noen av mine blogginnlegg som har blitt lest av flere enn "Sjef i eget liv - et bok om kognitiv terapi". Det nærmer seg 20 000 treff, så det er klart at det er noe med denne boka som treffer mange.

"Livet er et usikkert prosjekt" utkom i 2000, men boka er fremdeles i salg. Boka handler om helseangst - hypokondri. Jeg starter med å sitere sluttordet i boka, fordi dette sier så mye om forfatterens prosjekt, hans respekt for mennesker med denne lidelsen og hva det hele handler om.

"Hypokondri er en viktig lidelse. Ikke fordi den er så vanlig, men fordi den illustrerer godt mange av livets grunnspørsmål. Den handler om liv og død, sikkerhet og usikkerhet, tvil, tro og visshet. Den reiser mange av de mest eksistensielle spørsmål. Kanskje er det derfor lidelsen er blitt så mytebefengt? Kanskje er noe av latteren et forsvar mot å ta livets alvorligste spørsmål på ramme alvor? Hypokondri har lenge vært et skjellsord. Hvis en lege sier til pasienten at han har funnet ut hva problemet er, "du lider av hypokondri", så er det sjelden pasienten blir glad og lettet. Den første reaksjonen er ikke "Å, sier du det? Var det det det var? Da er det vel ikke dødelig i alle fall!" Nei, de blir først skuffet eller sint, og tenker at de ikke er blitt tatt på alvor. Jeg håper at denne boken kan være med på avmystifisere og alminneliggjøre lidelsen. Det er vel også blitt klart at en hypokonder ikke innbiller seg symptomene, som alltid er reelle. Subjektive opplevelser kan ikke overprøves. Problemet er mistolkningen av reelle symptomer, katastrofetenkningen og den derav følgende angsten. Vi har alle våre områder i livet hvor vi trenger korreksjon og hjelp. Det er ingen grunn for noen av oss til å føle oss bedre enn andre. Det handler om å ta seg selv og andre på alvor, gjerne med et vennlig smil. Livet er usikkert, urettferdig og tidvis ensomt, men samtidig det beste vi har!" (side 156)

Kognitive strategier handler om å unngå unødige bekymringer, fordi disse alltid fører til redusert livskvalitet. Det handler om å skjelne mellom ekte problemer, som de fleste av oss takler i store mengder, og tenkte problemer, som ofte er et resultat av katastrofetenkning. Det er så og si umulig å gjette seg til hvilke katastrofer som kan komme. Derfor gjelder det å ha det så godt som mulig i forkant, slik at vi takler de ekte katastrofene når de kommer. Hvis de kommer ...

Innledningsvis i boka tar forfatteren for seg de vanligste tankefeilene vi mennesker gjør. Den vanligste er alt-eller-intet tenkning, også kalt svart-hvitt-tenkning, hvor alle grånyansene forsvinner. Dette er en tenkning som ofte saboterer en hver form for fremskritt når vi prøver å kvitte oss med dårlige vaner. Du er i ferd med å slutte å røyke, og får en sprekk. Dermed skrinlegges hele prosjektet fordi du jo har mislykkes ... Katastrofetenkning er en annen tankefeil - dvs. at vi tror det verste først. Dette kan være angstutløsende i seg selv. Kikkertsyn er en tredje tankefeil, der vi forstørrer og forminsker ting. Personalisering handler om at nøytrale begivenheter blir tolket å skyldes oss selv.

Hvorfor får noen store psykiske og sosiale problemer? spør Wilhelmsen. Noen av svarene finnes i genene våre, og andre finnes i oppveksten vår, dvs. det miljøet som har preget oss. Noen er sårbare, mens andre er mer robuste og tåler mer. Mens den tradisjonelle psykoterapien har vært opptatt av å finne frem til underliggende årsaker langt tilbake i tid, handler kognitiv terapi om noe annet. Visst kan det være viktig å kjenne til pasientens bakgrunn for å forstå hans problemer, men dette er mer å betrakte som et bakgrunnsteppe enn noe annet. Som han sier: "Det er viktigere å utforske hvem pasienten er, enn hvorfor han er blitt slik." (side 23) Vi er uansett ikke dømt til å fortsette i det sporet vi er kommet inn i.

"En ikke uvanlig misforståelse er at kognitiv terapi er en overfladisk, kald terapiform, hvor følelsene ikke tas på alvor. Noen tror også at det kun er en intellektuell lek med ord. Årsaken er kanskje at selve teorien på mange måter virker enkel, forståelig og lite mystisk, nærmest som sunt bondevett satt i system. men det er viktig å forenkle ting. Det betyr imidlertid ikke at endring av tanker, følelser og atferd nødvendigvis er så enkelt i virkeligheten." (side 24)

Det krever langvarig trening å endre gamle og inngrodde vaner. Det er ikke gjort i en håndvending.

Wilhelmsen påpeker at mange pasienter med angstsymptomer har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet. Det blir overmåte viktig å vite 100 % at man er frisk, hvilket i det virkelige liv er en umulighet. Vi må ganske enkelt akseptere at det er mye vi ikke vet og aldri kan få 100 % visshet om. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi alle skal dø en gang. Vi vet bare ikke når. Men dersom vi skal tenke på dette hele tiden, blir livet nesten ikke til å holde ut.

"Kommer jeg til å dø av en ulykke eller sykdom? Slike spørsmål har et svar som ligger i fremtiden, og er prinsipielt umulig å besvare. Vi må ha vår tro, livsholdning og håp, men fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikker. De fleste avgjørelser her i livet må vi ta under tvil. Når vi velger yrke, bosted eller ektefelle, kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et lykkelig valg. For noen er livets usikkerhet vanskeligere å forhold seg til enn for andre. Dersom problemene omfatter de fleste områdene i livet, kan det føre til generalisert angstlidelse. Hos andre slår det kun ut i spesielle situasjoner, for eksempel når man skal ut å fly, i form av flyskrekk, eller delta i et selskap, som sosial angst. Det er ikke rart at hypokondri fins. Grunnen til at man har helseangst er at helsen er utnevnt til et spesielt viktig livsområde. Det dreier seg tross alt og liv og død. Da kan det synes unaturlig å slå seg til ro med noe mindre enn full sikkerhet. Det er imidlertid ingen medisinske tester eller undersøkelser som er 100 % sikre ..." (side 34)

Hvordan kan man øve seg til å akseptere livets usikkerhet? Vel, det er dette denne boka handler om, og som Wilhelmsen skildrer ved å trekke frem en rekke pasienthistorier. En av pasientene hans fulgte nærmest manisk med på pulsen sin av frykt for at hjertet skulle slutte å slå. En generell innføring i hva som rent faktisk skjer når hjertet slutter å slå, noe som ikke skjer ved at hjertet langsomt slutter å slå, var med på å få pasienten til å skjønne at det å følge med på pulsslagene i grunnen hadde lite for seg i lengden. En annen pasient ble gjennom terapien overbevist om at det finnes så mange sykdommer man potensielt kan bli alvorlig syk av, så det å være opphengt i om man har begynnende symptomer på den spesifikke sykdommen MS (fordi dette tilfeldigvis var den sykdommen pasienten kjente mest til) var et skudd i blinde. For andre førte erkjennelsen av en angstsykdom til bedring, og til at det var mulig å iverksette øvelser som førte til mer mestring og bedring av livskvaliteten.

"Jeg gir sjelden råd til folk. Ansvaret for meg selv skal jeg ta. I andres liv skal de selv ha all ære hvis det går bra, men de må også selv ta ansvaret hvis de gjør ukloke valg. Min oppgave er å være en fornuftig samtalepartner, en som sjekker at de tar sine avgjørelser på et best mulig grunnlag, og sikrer at de har tenkt gjennom både alternativer og konsekvenser. Ett råd gir jeg imidlertid: Vær så nøktern og pragmatisk som mulig!" (side 50)

Hjelper det å bekymre seg? Hvis datteren din skal med et langdistansefly til Australia, og du selv har flyskrekk men ikke hun ... Hjelper det din datter at du konsentrerer deg hardt om å bekymre deg hele tiden mens hun er oppe i luften? Kan du ved hjelp av tankens kraft forhindre at flyet detter ned? Detter flyet ned dersom du ikke bekymrer deg veldig? Bare ved å tenke høyt rundt slike spørsmål, skjønner de fleste hvor bortkastet det faktisk er å bekymre seg på denne måten.

Det er livreddende å være i stand til å føle angst i truende situasjoner. Mennesker med panikkangst-anfall har imidlertid "too much" av de vanlige fight & flight-greiene. Kognitive terapi er svært effektiv ved panikkanfall, og målsetningen er klar: anfallene skal bort. (side 69) Når pasienten erkjenner sin egen amatørstatus mtp. tolkningen av trusselbildet, er mye gjort. Noen pasienter tror at smerter i mellomgulvet skyldes vondt i leveren eller gallestensanfall. Men hvordan kan de vite det? Andre ganger må man innse at man ikke kan fly til legen hver gang kroppen gir noen nye symptomer av uspesifikk karakter. Wilhelmsen legger opp til at pasienten skal finne frem til et balansepunkt som han kaller "norsk standard". Noen ting må man gå til legen med, mens andre ting må tas som de vanlige variablene i livet, dvs. vondter som ikke er ensbetydende med alvorlig sykdom og som er av en slik karakter alle har i større eller mindre grad i løpet av sitt liv.

I et av kapitlene i boka tar Wilhelmsen opp hjelper-syndromet. Dette handler om mennesker som er livredde for ikke å bli likt av absolutt alle. Problemet er bare at ingen blir likt av alle. Det er faktisk helt normalt at ca. 80 % av alle dem du møter liker deg, mens resten misliker deg. Grunnene kan være mange - de kan være gode eller mindre gode - men de er likevel ikke noe man får gjort så mye med. Dersom man likevel strever for å likt av alle, ender man gjerne med å slite seg fullstendig ut.

Et grunnprinsipp i all angstbehandling er eksponeringsterapi. Eksponeringen må gradvis trappes opp, og deretter repeteres. Spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" er dessuten viktig for å få pasienten til å reflektere over eget tanke- og atferdsmønster.

"Livet er et usikkert prosjekt" er en slik bok som jeg vil anbefale alle som ønsker å vite mer om mekanismene bak spesielt helseangst. Dersom du skulle ønske å lese mer dyptpløyende om kognitiv terapi, tror jeg likevel at jeg vil anbefale deg å lese "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" først. Herværende bok krever etter mitt syn at man vet litt mer om kognitiv terapi eller kognitive strategier på forhånd. Ellers tror jeg kanskje at noe av stoffet kan bli litt vanskelig tilgjengelig. Fremstillingen bærer for øvrig preg av en dyp respekt for pasientene. Alle eksemplene bidrar til å gjøre stoffet levende og interessant. For alle som enten sliter med angst selv eller kjenner noen som gjør det, bidrar bøker som dette til å øke optimismen rundt at det faktisk er hjelp å få. Jo tidligere man oppsøker hjelp, og jo åpnere man er for at en behandler kan ha andre innfallsvinkler til det man står oppe i, desto enklere er det å få den hjelpen som er nødvendig for å endre tidligere fastgrodde tanke- og atferdsmønstre. Jeg håper at jeg en dag skal få oppleve å overvære et foredrag med Ingvar Wilhelmsen! Det var nære på i forrige uke, da han opptrådte på Litteraturhuset i Bergen. Some day ...

Jeg anbefaler Ingvard Wilhelmsens bøker på det varmeste! Også denne!

Det er lov å håpe :) Ut fra baksideteksten virker det som om tematikken er lik som i den første boka, men da venter jeg og ser om du skriver en rapport om denne nye boka.

En etisk pamflett

Einar Øverenget (f. 1964) er en norsk filosof, forfatter og foredragsholder. I følge Wikipedia arbeider han med spørsmål knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og anti-korrupsjon i en rekke norske og internasjonale selskaper. Han har doktorgrad i filosofi fra Boston College, og har flere bøker bak seg - blant annet "Hannah Arendt" (2001), "Eksistens" (2003), "Å bli sin egen venn" (2004), "Lykkens filosofi" (2006), "Livets øyeblikk" (2007) og "Hemmeligheter" (2009). "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer" utkom i 2014. Han var for øvrig en av de sakkyndige vitnene i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Alle som befatter seg med ledelse, mennesker og forvaltning av samfunnsverdier bør interessere seg for etiske dilemmaer, tenker jeg. Som forfatteren selv sier det: " ... systematisk etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap som evner å legge til rette for utvikling ..." Men dette skjer ikke av seg selv.

Det er en viktig forutsetning at mennesker ser seg selv og andre som ansvarlige for sine handlinger, at mennesker utfordrer egne og andres beveggrunner, at mennesker styrer unna begrunnelser som fritar den enkelte for ansvar og at mennesker er villige til å begrunne sine handlinger med utgangspunkt i noen grunnleggende etiske prinsipper. Boka er bygget rundt disse fire faktorene.

Etikk handler ikke om å være snill, og noen ganger vil en etisk forsvarlig handling også kunne ha negative konsekvenser for andre. Dette kan komme på spissen der flere hensyn stilles opp mot hverandre.

Bokas tittel er "Helstøpt" og underveis stiller Øverenget spørsmål om hva det vil si å være et helstøpt menneske. Det handler ikke om å være perfekt.

"Jeg tenker at et helstøpt menneske er helstøpt i sin menneskelighet: Det må ha et bevisst forhold til å ta valg, og det må betrakte seg selv som ansvarlig for de valg som tas. Å være et helstøpt menneske handler i stor grad om å ha integritet." (side 14-15)

Å være et helstøpt menneske handler ikke om å være uten tvil. Man må imidlertid være villig til å utforske tvilen og reflektere seg frem til et valg. Det hører med å utfordre egne motiver. Hvorfor gjør man det man gjør? En og samme handling kan derfor være etisk riktig dersom motivene er "riktige", mens den kan være feil dersom motivene er f.eks. egennyttige eller hevnaktige. Som forfatteren sier: "Man blir aldri ferdig med å oppdra seg selv." (side 19)

"Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk - og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler." (side 27)

Det som setter mennesket i stand til å styre seg selv, er frihet.

Underveis kommer Øverenget med mange eksempler. Som legesekretæren som oppdager at bestevenninnen er blitt sammen med en av legekontorets pasienter som hun vet er HIV-smittet. Hva gjør hun? Advarer hun venninnen? Hvilke hensyn teller mest? Taushetsplikten eller hensynet til venninnen? I et annet eksempel forteller en medarbeider at han har fått tilbud om jobb hos konkurrenten, men vil takke nei. Du vet at det er nedbemanning på gang i firmaet og at vedkommende mest sannsynlig vil miste jobben. Hva gjør du? Forholder du deg til munnkurven du har fått fra styret, eller forteller du vedkommende at han/hun bør takke ja til jobben likevel, fordi han/hun ellers risikerer å bli arbeidsledig i løpet av kort tid? Og hva med de andre som evt. ikke får denne tilfeldige fordelen? Er det riktig at kun denne ene skal få denne fordelen?

"Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner - friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv." (side 35)

Det at en handling er lovlig gir i seg selv ingen garanti for at den er akseptabel. "Det er mye som er lov, men ikke alt er like klokt eller like tillitsvekkende", skriver forfatteren på side 42. Et eksempel er en lærer som går ut i media og inntar standpunktet at hasj burde legaliseres. Det er ikke ulovlig å mene dette, men er det lurt å gå ut med dette offentlig? Samsvarer slike uttalelser med det man bør kunne forvente fra lærerstanden?

"Moral handler om de oppfatningene mennesker har om rett og galt, om karaktertrekk, idealer, holdninger og handlingsmønstre - om hvordan vi faktisk er mot hverandre, og hva vi faktisk gjør. Etikk dreier seg om å reflektere over disse oppfatningene for å finne frem til hva man bør gjøre. Etikk handler om å forsøke å begrunne sine oppfatninger på en saklig måte." (side 49)

Man kan ha lyst til å gjøre noe spesielt, og etikken handler om å reflektere over om man bør gjøre det. "Det gode liv handler ikke kun om å gjøre alt man har lyst til, det handler like mye om å utfordre seg selv og de lystene og ønskene man måtte ha. Det er i denne sammenheng etikken har sin plass." (side 54)

Underveis kommer Øverenget inn på rettssaken mot Adolf Eichmann i 1960, og ondskapens problem. Han viser til Hannah Arendts opptatthet av å forstå den ondskapen som utfoldet seg i Hitlers regime.

"Vi mangler begreper for denne ondskapen, mente hun - ikke fordi den var så grusom, men fordi den var utført av mennesker uten annet motiv enn å være lovlydige og pliktoppfyllende. Ondskapen var uten sidestykke, men menneskene som sto bak den, var ganske alminnelige. kan det være at Eichmanns ondskap utfordret vår tradisjonelle oppfatning av ondskapens opprinnelse?" (side 63)

Ansvarlighet er et viktig stikkord innenfor etikkens verden. Når vi benytter strategier for å frita oss selv for skyld, bør vi være på vakt overfor våre egne beveggrunner. "Det var jo lov; jeg følte at det var rett; vi har alltid gjort det slik hos oss; alle andre gjør det. Det er forskjellige måter å si: Jeg gjorde det nok, men jeg valgte det strengt tatt ikke. Det er sterkere krefter som styrer - så ikke hold meg ansvarlig." (side 80)

Et prinsipp som står meget sterkt innenfor etikken, er likhetsprinsippet. Like tilfeller bør behandles likt. Og når vi ikke gjør det, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem. Likhetsprinsippet kan også innebære forskjellsbehandling. Hva er rettferdig? Finnes rettferdighet? Hva er det relevant å ta hensyn til?

Et annet viktig prinsipp er offentlighetsprinsippet (eller "VG-testen" som jeg pleier å kalle det). Er jeg villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Hvordan vil saken ta seg ut på forsiden av VG i morgen? Står saken seg da? Hvis svaret er nei, er dette et viktig signal om at man bør tenke seg godt om en gang til. Det kan rett og slett hende at man er i ferd med å ta en uklok beslutning. (side 103*)

Hvis man er fristet til å lyve eller gjøre noe ulovlig (f.eks. jukse), bør man stille seg spørsmålene: Kan jeg ville at alle andre også lyver? Kan jeg ville at alle andre jukser? Hva slags samfunn vil vi få dersom alle jukser og lyver hele tiden? Vil jeg være en del av et slikt system?

Noen ganger står vi overfor to handlingsalternativer, der det å ikke gjøre noe er ett av dem. Man kan altså ikke komme seg ut av situasjonen ved ikke å gjøre noe, siden dette er ett av alternativene.

"Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil. Feilfrie mennesker finnes ikke. Men et helstøpt menneske forsøker å være helstøpt i sin menneskelighet. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke la seg fullstendig styre av indre krefter eller ytre press. Det handler om å ha integritet." (side 125)

Men dette skjer ikke av seg selv, men krever kontinuerlig refleksjon. På denne måten kan vi frigjøre oss og skape rom for valg, og dette er en positiv form for selvopptatthet. "Det handler om å ta seg selv på alvor, og sette krav til seg selv som man også mener er rimelig for andre. Disse kravene hjelper oss å bygge en felles verden. Menneskelig integritet er derfor en viktig forutsetning for å skape et velfungerende fellesskap." (side 125-126)

Et helstøpt menneske tar ansvar for sine handlinger og skylder ikke på andre, man gransker sine beveggrunner for de valgene man gjør og lar ikke seg selv slippe unna med bortforklaringer, man unngår de røde flaggene (eks. "alle andre gjør det", "det er ikke ulovlig" etc.) og man stiller samme krav til seg selv som til alle andre.

"Helstøpt" er en innsiktsfull bok om etikk, skrevet av en forfatter som både er pedagogisk og praktisk i sin tilnærming til stoffet. Boka inviterer til refleksjon uten at forfatteren trer fasitsvar over hodet på leseren. Boka er lettlest og jeg ble raskt så fanget at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men leste den fra perm til perm i løpet av en ettermiddag. Etikken har for øvrig kommet for fullt inn i alle profesjoner, og i mitt eget yrke er den en selvfølgelig del av etterutdanningen. Jeg har et sterkt ønske om å få høre Einar Øverenget "live" en gang, fordi dette vil gi enda en dimensjon til stoffet. Det er dessuten viktig å ha etikken med seg når man skal bygge en ny organisasjonskultur.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!