Charlotte Riise siterer Il corpo odiato av Nicola Lecca
10:55, 22. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Ogni mattina è come una stanza vuota.
Charlotte Riise siterer Il corpo odiato av Nicola Lecca
10:52, 22. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
E quando i continui sforzi, la privazione del cibo e l'attività fisica portata all'estremo non riescono nemmeno ad avvicinarci a ciò che realmente vorremmo, ci sentiamo impotenti, e ci rendiamo conto che stiamo desiderando l'impossibile: essere più alti quando non si può, avere una diversa ossatura - più esile - e, magari, gli occhi di un altro colore. E nonostante l'assurdità del progetto continuiamo a odiarci, e a cambiare il nostro corpo il più possibile: per avvicinarci almeno un poco a quell'ideale che ossessiona la mente. Insomma, ci condanniamo da soli a non essere mai soddisfatti: come se il corpo che abbiamo avuto in sorte fosse colpa nostra, e non, invece, del destino.
Charlotte Riise siterer Il corpo odiato av Nicola Lecca
10:42, 22. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
Voglio che il mio corpo occupi sempre meno spazio.
Charlotte Riise siterer Dikt i samling av Olav H. Hauge
10:31, 22. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
I lovers hand vår røynd er lagd.
Me visste det.
Men vita ho i mannemakt
gjev ikkje fred.
Vårt liv er ringt og lite verdt.
Man kvar og ein
har noko her på jordi kjært,
ja, gras og stein
og dyr og tre og anna liv
me gjerne vil
skal vara, leva når me ikkje
meir er til.
Charlotte Riise siterer Il corpo odiato av Nicola Lecca
08:53, 3. september 2013 Ingen har det som favoritt.
Per questo mi sto dedicando al corpo con ossessione: perché è la prima cosa di me che si vede.
På leselista sommeren 2013.
Charlotte Riise siterer Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg
23:53, 27. mars 2013 2 har det som favoritt.
I denne tomheten er antall mulige gester
nærmest uendelig. Du kan veive fritt med
armene. Du er udødelig fordi du selv er døden.
De lange beina dine.
Jeg vet ikke hvor jeg er lenger.
Jeg ser ikke meg selv.
Disse hendene. Alt som er
igjen. Du må forstå at diktet
handler om deg.
Charlotte Riise siterer Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg
23:51, 27. mars 2013 2 har det som favoritt.
Fingrene mine lukter deg. I det siste har
drømmene mine vært overeksponerte. Umulig å
utskille noe som helst fra lyset.
Charlotte Riise siterer Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg
23:49, 27. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Hvordan du rykket til da jeg lå hånden min på skulderen din.
Første gangen du så meg med kropp.
Charlotte Riise siterer Noe som ikke er godt fortalt av James Sacré
19:01, 2. desember 2012 Ingen har det som favoritt.
En dag er det kaldere, ikke så veldig men
uansett regner det og de som begynner å bli gamle
legger seg helst til å sove i sånt vær alt går langsomt
her i huset med Massachusetts småbystillhet om kvelden
det spraker mildt i peisen
samtidig hører man vegguret og restene av regn utenfor
snart er det natt
før man umerkelig sovner inn
kan man begynne å tenke på ting som er langt borte det
vekker følelser det gjør
at man blir fylt av en tåpelig lyst til å gråte
alt forsvinner landsbydga regnet i denne avkroken av en
amerikansk stat
samtidig blir alt værende
Charlotte Riise siterer Generasjon sex av Hannah Helseth
18:08, 20. september 2012 2 har det som favoritt.
Feminisme forveksles ofte med narsissisme, å dyrke alt kvinner gjør og sier, uten å stille spørsmål ved hvilke samfunnsmessige rammer kvinner handler innenfor. [. . .] Jeg savner en feminisme som er mer opptatt av maktanalyse enn av individets tilsynelatende valgmuligheter.
Charlotte Riise som svar til [ Slettet bruker ] :
22:40, 3. juli 2012 Diskusjon: Charlotte Riise om Eating animals av Jonathan Safran Foer av Jonathan Safran Foer
Tror heller ikke man trenger store mengder kjøtt, og det går jo også an å være bevisst på hvilket kjøtt man spiser.
Vel, jeg inkluderte kjøtt i kosten min igjen fordi det var det kroppen min trengte. Det vil ikke si at jeg ikke kommer til å gå tilbake til vegetarkost på et senere tidspunkt: det er i grunn det jeg ønsker. :-)
Charlotte Riise som svar til katrine judit urke :
09:30, 28. juni 2012 Diskusjon: katrine judit urke om Ned til hundene av Helle Helle av Helle Helle
Helt enig meg deg.
Nå har jeg lest tre av hennes bøker på rappen. Jeg liker enkelheten hennes, den viser at å si kun det nødvendigeste, og mest konkrete, kan åpne opp og vise mye. Det at hun er så økonomisk med informasjon og, skaper en slags spenningskurve, synes jeg.
Kommer til å tenke på et sitat av Hemingway: Never mistake motion for action.
Charlotte Riise som svar til lama :
21:14, 10. juni 2012 Diskusjon: lama om The lovely bones av Alice Sebold av Alice Sebold
Har nettopp lest den boken, og synes den er svært velskrevet (men jeg synes en så god bok trenger en mye bedre slutt. Den var slapp).
Sitter og ser filmen nå, og er svært glad for at jeg har lest boka. Filmen er i beste fall overtydelig - det er faktisk slik at jeg vurderer ikke å se den ferdig.
Hvilke motiver hun hadde for det, nektet jeg å spørre meg sjøl om. Hva slags drifter som dreiv henne til å oppsøke meg, trekker jeg et slør over, for det er umulig, uten å splintres, å analysere hva det er ved ens egen utstråling som driver en annen til å oppsøke deg, gang på gang, på en lidenskapsfull måte. Jeg kan ikke analysere meg sjøl som seksualobjekt, uten å gå til grunne.
Poesi er, slik jeg oppfatter det, ikke å si noe <på
vers>: det er den poetiske sjanger, ikke selve poesien, eller
så er det en poesi som hengir seg til parafrasen, som ser
med misunnelse på tilværelsen. For meg dreier det seg
om den fåfengte oppgave å komme til en forståelse med
det uforståtte, det ironiske ved at noe utsagt ikke lenger
er hva det var.
Jeg utsatt ganske lenge å lese No one belongs here more than you – det var ikke et tiltak å begynne, jeg ville spare den. Da jeg endelig leste den fikk jeg bekreftet mistanken min: Boken er en slik man vil skal vare så lenge som mulig, men det er umulig ikke å lese videre, masse på en gang, fordi den er så bra. Novellene til July er litt som filmene hennes: Grensene mellom drøm og virkelighet, fantasi og virkelighet, er fullstendig opphevet. Karakterene i boka beveger seg ganske fritt mellom disse, og så kan jo man sitte der og lure litt på forestilt vs virkelig verden. Det jeg merker meg med July, er at normative avvik står ukommentert. Det vil si, de normative avvikene finnes ikke. Det som ville blitt fremstilt som galskap eller skeivhet hos noen andre, bare er slik, helt vanlig, trenger ikke påpeke det vel, i denne boka. Det er herlig lesning. Hun tar denne rarheten og snur den om til noe helt uventet (ikke i den forstand at hva som helst kan skje), noe annerledes.
En dag for et par uker siden fikk jeg veldig lyst til å lese denne boka igjen. Jeg gikk på Norli, kjøpte den i pocket, gikk hjem og leste. Jeg leser mye skjønnlitteratur om psykiske lidelser, og blir begeistret over å finne bøker litt utenom det vante.
Mette Karlsviks debutroman er en av disse. Den legger seg opp mot punktromanen, noe som åpner for et mer fragmentarisk innhold. Det kler tematikken, som i denne boka er en inneliggende pasient med anoreksi. Vindauga i matsalen vender mot fjorden er lettlest, men ikke fordi Karlsvik forenkler eller gir et overflatisk bilde av en spiseforstyrret pasient: Hun er ordknapp, og ofte opplever jeg henne som filmatisk. Korte, konkrete scener, som likevel viser at skillet mellom indre og ytre mange ganger er utydelig. Mange bøker på temaet spiseforstyrrelser synes jeg er stereotypiske og generelle. Jeg vet at utgangspunktet til Karlsvik er selvbiografisk. Det er ikke dermed sagt at det selvbiografiske gir bedre skjønnlitteratur, men det gir forfatteren en annen tilgang til stoffet. Det spesifikke. Det er det som er med på å gjøre denne boka så fin, det spesifikke konkretiserer og tydeliggjør en situasjon og et følelesliv som ellers er noe vanskelig å forestille seg.
En liten pause, en liten time, i et svært poetisk univers.
Charlotte Riise siterer My Penguin The "Waves" av Virginia Woolf
00:20, 29. april 2012 Ingen har det som favoritt.
Also, I am torn with jealousy. I hate Jinny because she shows me that my hands are red, my nails are bitten. I love with such ferocity that it kills me when the object of my love shows by a phrase that he can escape. He escapes, and I am left clutching at a string that slips in and out among the tree-tops. I do not understand phrases.
Sist sett
