Bokelskere.no

Men mens hun hadde vært ute, hadde Lewis benyttet anledningen til å dø. Eller, rettere sagt, han hadde tatt livet av seg.

Vi går jo rundt og bærer på et dødt barn, helt til vi dør. I den forstand er det allerede for sent å ta livet av seg, ettersom man, idet man kommer så langt som til å ønske sin egen død, allerede er død. Det er kanskje grusomt å måtte innrømme det, men livet kommer alltid selvmorderen i forkjøpet, ved allerede å ha drept det i ham eller henne som kunne opprettholdt ham eller henne. selvmordet er sånn sett den bortkastede handlig per definisjon, snytt for alt, selv for den bortkastelsen som motiverer den, forestillingen, romantisk, om en siste gjennværende mulighet til å gjøre noe med det, i betydningen kaste bort selve forutsetningen for å gjøre noe med noe som helst, dvs. en selv og sitt eget liv. Sannheten er at det er ingenting å ta livet av.

Gud, du som har skapt alt, til deg sier jeg uten klage: jeg eier ingenting, jeg har glemt det jeg forlot, jeg er et speilbilde som slumrer, en pust som ikke forvolder skade på vinden. Men jeg har tro på ordene jeg ble tildelt, ordene jeg stjal, for det jeg etterlater oppsto ikke av ingenting.

Hvisker en bønn, en takk. En båndspiller i barnemunnen avspiller askespråk: Du er her dunkel. Kjære far, hvorfor kan du ikke glemme meg?

Når man har vært ulykkelig lenge nok på et sted, hender det at man blir sterkere knyttet til til dette stedet enn til noen andre steder:

Straks fór mongolene over Asia med sverd og ild, det grodde ingenting efter dem. Hæren lå langt inne i Europa, da det kom bud at Djengis Khan var død. Soldatene tørket blodet av sine våpen og så sig våkende omkring. De hadde erobret hele verden til Djenggis Khan og så døde han. De skjønte ikke riktig vitsen, og tøflet hjem.

Hvert skjema fylles ut, hvert kort er med i leken. Her spilles vitensapelig og uten joker. Uten fusk skal allting tas ifra oss.

Her er enhver sin egen fangevokter, ugjenkjent og anonym.

Jeg pekte på brettet. Se der, sa jeg, du kan gjøre et hopp på tre. Hun skulle til å flytte der hvor jeg viste henne, men så oppdaget hun en annen mulighet, og hun fikk til et hopp, et kjempehopp; med en av de bakerste kulene tilbakela hun over halve spilleflaten. Forbløffet studerte jeg brettet og gjentok trekket i hukommelsen for å sjekke om det virkelig var tillatt, noe det var. Selv hadde jeg ingen gode trekk å komme med nå. Jeg tippet en av de bakerste kulene over i nabohullet.

Fingrene mine har skrukkehud etter å ha holdt kluten så lenge, de ligner barnefingre som har hatt plaster på eller vært i badekaret.