I den jødiske tradisjonen sier man at et menneske dør to ganger. Den første gangen når hjerte slutter å banke og synapsene i hjernen slukker, som i en by der strømmen går. Den andre gangen er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes for siste gang, femti eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte, strøket ut av livet på jorden.
Dette er en vakker bok om grusomme ting. Stranger får meg til å leve meg inn i situasjonen og de menneskene han beskriver.
Livet er ikke så komplisert, det er bare noe man må igjennom.
Ikke vær redd for lykken; den finnes ikke.
Poeten er en hellig parasitt; som skarabeene i det gamle Egypt kan poeten vokse på rike og råtnende samfunnskropper. Men poeten har også sin plass i hjertet av nøysomme og sterke samfunn.
Boken inneholder tidlige tekster av Houellebecq. Tekstene er skrevet på 90-tallet og tok meg tilbake til en annen tid. Ellers er det interessant å se hvordan Houellebecq oppfatter rollen som forfatter. Forordet og etterordet er godt skrevet og bidrar til å forstå hva forfatterskapet til Houellebecq betyr.
I tillegg til bøker på norsk kjøper jeg bøker på svensk, dansk og engelsk hvis de ser eller er interessante. Hva med dere?
Ser du har Dag Hessen sin bok om det. Ellers er det gitt ut flere bøker om det i det siste. Du kan for eksempel besøke Norli ved tidligere Nasjonalgalleriet. Bøkene om klima er blant populærvitenskap.
Det var hyggelig sagt, Kirsten.
I denne artikkelen står det at det var redaktøren til Hemingway som sensurerte bøkene hans, og at han var svært misfornøyd med det. Selv skrev han inn den opprinnelige teksten for hånd i minst to utgaver av A Farewell to Arms og sendte til blant annet James Joyce. A Farewell to Arms kom ut i 1929
Det står også at grunnen til at U.S. Post Office så på For Whom the Bell Tolls som unmailable, var at de mente den var Pro-kommunistisk.
Kanskje du finner noe her.
Møte ved milepelen ble første gang utgitt i 1947.
Det forbauser meg at folk her inne ikke har noe å si til det. Hvorfor?
Sendte e-post til Lunde og de svarte at det vesentlige av de kristne bøkene blir oversatt til norsk.
Boken ble første gang oversatt i 1946. Jeg søkte på ordet "hore" i Nasjonalbibliotekets utgave fra 1946, og fant det samme der også. Det som slår meg nå er at kanskje Hemingway brukte "hore" i den første utgaven sin, men har i senere utgaver blitt presset til å endre språket?
Er din utgave fra 1940?
Akkurat nå leste jeg på Wikipedia at U.S. Post Office nektet å sende boken da den kom ut i 1940. Det sier vel litt. Kanskje jeg var inne på noe.
Jeg fant det ganske greit.
– Nei, selvsagt ikke. Kom ikke med slike usederligheter, sa han og brukte et sterkere og styggere ord.
Grunnen til at oversetteren oversetter "manure" med "usederligheter", virker litt underlig på meg, men jeg kjenner ikke foranledningen.
Det jeg fikk med meg av banneord var at "hore" ble brukt en del og forskjellige variasjoner av det; "horesønn", "horesvin".
Hvordan hadde skjønnlitteraturen og faglitteraturen sett ut hvis ikke Bibelen var blitt skrevet?
På forhånd takk!
Leser boken selv nå, og jeg reagerte også i begynnelsen av boken. Men nå tenker jeg at det kanskje var viktigere å få frem forfatterens såre og ekte stemme enn at alle ord og uttrykk skulle være "god norsk." Forfatteren arbeider som tolk for Politiets Utlendingsenhet.
Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, kommer vi aldri frem til fornuftsmessige forklaringer.
Poirot på japansk. Underholdende men kanskje litt omstendelig.