Bokelskere.no

Eplet var friskt og grønt. Ikke så mye som en skrukke å se. Ingen mugg. Ingen råte. Etter hvor mange uker? Mange ...
Hirka presset en finger mot skallet, men det ga ikke etter. På kirkegården sprikte trærne med nakne greiner, men likevel hadde hun et eple som kunne vært plukket i går.
Hun la det fra seg i vinduskarmen. De andre kunne gjøre hva de ville, men hun kom ikke til å sette tennene i noe som nektet å dø. Hun var ikke dum heller. I eventyrene var sånt alltid forgiftet.

Hirka hadde lukket boka. Den lå i fanget hennes og løy om seg selv. Den virket så enkel. Så ufarlig. Svart omslag, uten annet enn to streker. Falsk beskjedenhet. Et forkledd våpen.

Skap ikke bekymringer, sa hun. Ikke minn folk om sorgen. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten."

Ellinor var som et husdyr.
Noen skaffet seg hund, han fikk seg Ellinor Bergkvist.

Inspisient Henri Touissant så på teateret som et renseanlegg. "Mennesket er kanskje dårlig", sa han med ettertrykk, "men det kan holde seg selv i tømme ved å oppleve forrådet, sjalusien eller mordlysten i en godt oppført Macbeth eller Elektra." Også humor så han på som en buffer mot ondskapen. Latter setter i perspektiv. Latter fører til avslapning.

Mann (53), kjend for å snakke rett frå
levra, har snakka så mykje rett frå levra at
levra er stygt skadd. Motvillig snakkar han
frå hjartet.

Toget er ein stad mellom Einsemd og
Glømsel då mann (31) finn lappen i
lomma. Det står: Babygrøt. Juice. Mjølk.
Såpe. Han tar til å grine.

Det krev styrke å vere mild og snill.
Mødrene gjør alt for andre. Mødrene hører
hjarta slå. Mødrene veit korleis alle hjarta i
huset slår.

Digital kvinne (28) møter digital mann
(29). Saman får dei ein analog son. Dei
forsøker å konvertere sonen, men den vesle
er og blir analog.

Gut (16) har forskansa seg i ein
hettegenser. Situasjonen har vore fastlåst i
to-tre år. Dei får inn mat og drikke, men
guten kjem ikkje ut.

Ikke noe i løpet av Jeanette Kihlbergs tjue år lange karriere i politiet har forberedt henne på dette, og når hun innser hvor omfattende den samlede dokumentasjonen av overgrep er, svimler det for henne. Er det slik at vi ønsker å være blinde? tenker hun. At vi ikke vil se?
Nei, da er det vel viktigere at styringsrenten senkes, boligprisene stiger, eller om flatskjermen skal være plasma eller LCD. Man griller flintsteika si og skyller den ned med en treliters bag-in-Box. Man leser heller en dårlig skrevet krim om dritten, enn man engasjerer seg på alvor.

Jeg sier det ikke høyt, for noen ganger tror man at man har gjort noe bare man har sagt det til noen.

Jeg er så overbevist om at min egen vilje, min egen kjærlighet, min egen kropp kan redde barnet. Som om kjærlighet er den eneste styrken med kraft nok til å stole på. Som om det har hjulpet noen gang. Kjærlighet kan ikke redde alle de soldatene som blir drept i kamp. Det reddet dem ikke ved Agincourt, det redder dem ikke i Afghanistan, i stedet strømmer det en evig elv av kjærlighet fra mødrene deres stadig videre uten at noen er der for å ta imot den, slik som lys strømmer ut i verdensrommet, det kommer aldri fram og aldri tilbake.

Hun snakker på en måte som minner om løvetannfnokk - ordene hennes flyter lett ut i den duftende luften i stuen hennes uten noen tilsynelatende hensikt.

Etterpåklokskap må være fornuftens verste fiende.

Noen gutter bruker hele livet på å finne ut hvordan jentehjernen er skrudd sammen, men jeg sverga for lenge siden at jeg ikke skulle bli en av de evig søkende. Antakelig er det som med store oppfinnelser, en dag våkner man opp og har løsningen.

Jeg forsøker alltid å planlegge livet mitt i detalj, men hjernen min har ikke sjakkspillerens evne til å forutse motspillerens trekk, og så blir det til at jeg banner, drar hele regla.