Bokelskere.no

Mange 15 åringer som greier å komme seg gjennom ringenes herre, er indiviuelt. men den er tung, jeg har ikke kommet meg gjennom den selv ennå(men har den i bokhylla da og har en plan om å få lest den en dag). hobbiten er mye lettere, og også bra. men skulle tro at ringenes herre går fint hvis han ikke lar seg skremme av tykke bøker. og ellers kan man ha den stående på hylla til man en dag kommer seg gjennom den som meg :)

Leste den ganske i ett sett. Det skal sies at jeg tåler godt å ikke fatte et dugg til tider - og akkurat det er kanskje trikset for å glede seg over boka? Jeg liker veldig godt de store forskjellene, alt det flotte og flytende språket, og samtidig det veldig menneskelige i karakterene og gjøremålene deres. Thomas Pynchon kan være litt på samme måten til tider - jeg fatter ikke alltid hva det han skriver har med sammenhengen å gjøre, men godt skrevet er det allikevel. Innen film er Lynch litt på samme måten: Bedre å føle ham enn å forstå ham.

Underholdende historie om en finsk røver som har tilranet seg en anselig mengde av den norske stats gull. For å slippe å gi kumpanene noe av byttet velger han å skjule seg i ødemarka, der han etterhvert skaffer seg et hjem og en litt spesiell vennekrets.

Paasilinna vil skildre hvordan ekte følelser og vennskap kan utvikle seg, også i en kynisk kjeltring. Men først og fremst er det upretensiøs moro.

Realistisk tegneserie fra den jugoslaviske borgerkrigen basert på intervjuer med borgerne av Gorazde, Bosnia. Krigens grusomheter illustreres hensynsløst, men vennskap på tvers av fiendelinjene vies også plass. Et verdig bidrag til "bestialitetens historie".

Jeg fikk en følelse underveis at det gikk litt på tomgang, at noen momenter ble gjentatt én gang for mye og jeg begynte å kjede meg en smule. Men jeg husker ikke hvilke lenger %) Men alt i alt var boka ikke kjedelig. Den var veldig godt skrevet, og med høy troverdighet, som jeg skrev over.

I lys av at faren til gutten hadde vært med til legen og fått klar beskjed om tilstanden syntes jeg det var pussig at han feks. kunne sende sønnen avgårde på holka til kirkegården, eller at han ikke våkner opp på slutten når han blir konfrontert. Men faren led naturligvis under de kryssende krisene i familien, der tidens strengere krav til normalitet også spilte inn og var ikke i stand til å håndtere det. Jeg antar det er noe av det Steen ønsker å beskrive.

Ja, enig med deg der. Men Sa terapeuten min er også bra. Det er litt synd at ikke alle Sa terapeuten min-diktene i samlingen ikke er oversatt til norsk. Det samme gjelder Sa far, som ikke er oversatt til norsk enda. Sa mor, Sa far og Sa terapauten min er på en måte en slags triologi. Kanskje man kunne se sammenhengen bedre?

Sa mor er en veldig morsom, litt mørk og veldig tankevekkende prosadiktsamling om forfatterens problematiske forhold til sin mor. Her forteller han om mange velkjente og typiske konflikter som kan oppstå i en mor-sønn (eller mor-barn) forhold.

Det store veiskillet er en "tre historie" roman om en ung manns historie og det skjebnevalget han tok natten til 9. april 1940. Hans historie, som uektebarn med vanskelig barndom, går igjen i alle historiene. Men skjebnevalget og konsekvensen av valget er forskjellig, siden han opptrer som nøytral feiging, skurk og helt i de forskjellige delene. Denne gode, velskrevende og litt krevende eksistensialistiske romanen får leseren til å reflektere over sitt eget liv, om valgene man har tatt eller kommer til å ta samt stiller spørsmålstegnet ved vår frihet til å velge.

En engelsk opiumeters bekjennelser er en selvbiografisk roman, der forfatteren Thomas De Quincey forteller i en åpen uslepen, ublu og uforskammet impulsiv stil om sitt livslange opiummisbruk. Han forteller bl.a. om det første møtet med stoffet, og om de positive og de negative sidene ved å bruke dette stoffet. I tillegg vil han vise hvor kul han egentlig er, samtidig som han viser hvor elendig han har vært. Mange av de store forfatterne, som Edgar Allan Poe, Fjodor Dostojevskij og Knut Hamsun, skal visst ha blitt inspirert av denne romanen.

Literate Good Citizen - You read to inform or entertain yourself, but you're not nerdy about it. You've read most major classics (in school) and you have a favorite genre or two.

Men jeg var ikke så langt unna å være book snob da.

Hvor lenge sover en hest? Jeg leser også flere bøker samtidig, og leser til tider i rykk og napp. Jeg stemmer et halvt år, selv om jeg har bøker jeg har hatt liggende påbegynt lengre enn det. Men det får jeg tåle.

Hollywoodtrailere betoner ofte action i traileren. Eller de gir inntrykk av action ved hjelp av kjapp klipping og musikk i høyt tempo. Alt imens filmen egentlig går rolig for seg. Jeg håper det er det vi er vitne til her også.

Husker jeg var overrasket over hvor bra den faktisk var. Var på ferie i Istanbul og hadde den med. Det ble er par lange kvelder av det.

Manuset er basert på to samiske folkeeventyrer (som opprinnelig er muntlig), som hevdes i boka. Det jeg mente, og som kanskje ikke kom så godt frem, og som også står i boka er at Veiviseren er regnes som den første uavhengige og originale filmmanuset i norsk sammenheng som ikke bruker roman, novelle etc. som grunnlag for sin tekst. Altså som en motsetning til nesten alle norske filmer før Veiviseren kom (1987).

Veiviseren-manuset er med andre ord det første filmmanuset som etablerer filmmanuset som et eget uavhengig sjanger, på lik linje som med romanen, novellen, skuespillet, diktet, essayet etc.

Izzat er et veldig godt filmmanus som skildrer Oslos mørke kriminelle sider og mange av de utfordringene innvandrere og deres barn møter i det norske samfunnet. Språket er på høyde med mange av de store innenfor litteraturen og er kanskje noen av det beste innenfor sitt sjanger. Ulrik Imtiaz Rolfsens forord anbefales sterkt!

Veiviseren er en god og sterkt historie som henter elementer fra to samiske folkeeventyrer. I norsk sammenheng er filmmanuset veldig unikt. Filmmanuset regnes som den første uavhengige og originale manuset som ikke er basert etter andre litterære verk (dvs. romaner, noveller etc.) før det ble film. Boken forteller også om hvordan arbeidet med filmen Veiviseren foregikk.

Vente på Godot er et absurd skuespill om Vladimir og Estragon som sitter og venter på en person ved navn Godot. De har ventet lenge, men det ser nesten aldri ut som han kommer. Mens de venter har de mange absurde dialoger seg i mellom i tillegg til en rekke absurde hendeleser oppstår. Skuespillet er modernismen på sitt beste, i tillegg til at dette er ikke så hard core modernisme som gjør deg alt forvirret. Jan Erik Volds versjon er antakelig det beste oversettelsen av dette skuespillet.

takk for film tipset, den så spennende ut :) den går på lista over alle filmer og bøker jeg skal se på når jeg er ferdig med eksamen.. den begynner å bli ganske lang liste nå :P