Bokelskere.no

Dette er en bok om en 13 åring som opplever stor og alvorlig neglisjering fra sine foreldre, helt fra første side. En sterk og gripende historie. Det som trekker ned for min del er mangel på lyspunkt i fortellingen. Fortellinger om omsorgssvikt er kjempeviktig for målgruppen, men særlig i denne romanen savner jeg inderlig noe som kan trekke på smilebåndene, om så i blant.

Michael Stilson er offisielt den første mannen som har fått meg engasjert i fotball. Gripende, ekte og ærlig om en tenårings hverdag med fotball, kompiser, jenter og foreldre.

En lettlest bok om en gutt som forelsker seg i en annen gutt, men litt for lettlest for min smak. Mangler dybde og karakter, og derfor forblir jeg uengasjert.

<3

Spennende, verdt å sjekke ut!

Interessant, for jeg synes omslaget er ålreit, men at tittelen er litt kjedelig... skjønner liksom med en gang at det ikke handler om en veldig bra pappa.

Viktig og vond bok om alt et barn ikke skal oppleve. Formidlingen trekker ned, da jeg ikke opplever fortellerstemmen som fullstendig troverdig. Men tema er på sin rette plass, og anbefales å lese om!

Dette var en vond ungdomsroman om altoppslukende relasjoner og selvmord, i tillegg til et kreativt univers under jorda, etter døden. Sistnevnte oppleves som en formidling som nesten hadde passet bedre til en yngre målgruppe, mens resten er til tider mystisk og ganske dystert, for den eldre ungdommen. Jeg tror jeg hadde slukt denne fortellinga om jeg hadde lest den selv om tenåring, men likevel opplever jeg som voksen leser at formidlingen ikke er helt på plass.

Dette var en intens og rå og på en måte gjennomsiktig leseropplevelse. Grotesk og behagelig på samme tid. Likevel er jeg glad ikke alle gode leseropplevelser er lik denne.

Usikker på hvilket perspektiv jeg skal bedømme denne fra. Som voksen leser synes jeg den var vittig og morsom, gjennomført på sin måte. Men jeg vet ikke hvordan den er mottatt av ungdommene selv? Når den opp, eller er det alt for mange referanser til oss voksne? Jeg vet ikke, men en kul leseropplevelse var det absolutt.

Det er noe med fortellerstemmen jeg ikke helt greier å akseptere. Det er som om forfatteren velger å skrive i tredjeperson for å skille historien mellom karakteren hun skriver om, og seg selv. Uten å lykkes noe særlig, dessverre.

«Jeg blir kvalm. Nesten svimmel, og nesten på gråten over den Anton som prøvde å forandre et annet menneske, bare for å få det bedre selv. Og over at det mennesket har vært nye snillere enn meg. Hele tiden.»

Fantastisk oppfølger av «Anton og andre uhell» som ikke skuffet på noen måte. Dette er blodalvorlig og hysterisk morsomt på en gang.

For en fortelling! Unik i sin sjanger. Utrolig magnetisk barneperspektiv og hovedkarakter. Hvor får man kreativiteten til å skrive noe slikt?

Så morsomt Kari :-)

Ja så absolutt! Lista mi var skammelig fri for kvinnelige forfattere, i dag ville jeg helt klart tatt med både Rshøi, Stien og Munro, pluss Lydia Davis, Dorothy Parker, Marie Aubert, Merethe Lindstrøm og Flannery O'Connor for å nevne noen.