Bokelskere.no

"Er det en -d eller ikke i slutten av 'dø'?" spurte han for litt siden, da han kledde på seg rett før vi skulle gå.
Nina så på ham og svarte uten å lee på et øyelokk: "Uten -d når det er et verb i infinitiv, men med -d når det er et substantiv. 'Leve' er enklere, da risikerer du ikke å skrive feil."

Av og til får hun dårlig samvittighet. "Han var snill da vi møttes. Det er på grunn av meg han ble sånn." Når hun lirer av seg i den duren, svarer Lili med humoristisk brodd: "Jeg skulle gjerne gitt deg to ørefiker så du fikk orden på tankene dine."

Den som slutter å være en venn, har aldri vært det. Jo mer mitt hjerte tenker på det, jo dypere stikker såret.

Hun kommer på det hun og Adrien pleide å si til hverandre: "Når livet tar noe fra oss, gir det oss noe annet i retur." Men av og til tar livet feil. Deler ut kortene på en uærlig måte. Av og til lyver livet, lurer oss.

Han er informert: "Under behandlingen er det ingen som hindrer deg i å se en film eller gjøre noe du liker." Men han, det han liker, er å svømme motstrøms, surfe, spille gitar, følge sønnen på ungdomsskolen, se på ham i smug mens han ler med kompisene, svelge en espresso stående i bardisken på kafeen ved politistasjonen, adrenalinet når man tar noen på ferseken, arrestere en kriminell [...]

[...] og han tok seg i å spørre seg hva vitsen var med å leve hvis man ikke hjalp hverandre? Var det mulig å drive på i år etter år, tiår etter tiår, et helt liv, uten en eneste gang å ha mot til å utfordre tingenes tilstand, og likevel kalle seg en kristen og kunne se seg selv i speilet?

Alle mennesker kommer inn i denne verden som ubeskrevne blad, Yona, sa han rolig. Identiteten din er ikke ¨fastlagt ved fødselen. Det eneste som betyr noe, er hvem og hva vi velger å gjøre oss til, hva vi velger å gjøre med livet vårt.

Vi er alle forbundet med hverandre,Yona. Du vet det nå. Og når skjebner først vikles inn i hverandre, er de lenket sammen for alltid. Livet er sirkler som spinner rundt over hele verden, og når det er meningen at de skal krysse hverandre igjen, skjer det. Det er ingenting vi kan gjøre for å hindre det.

Du skal beskytte mennesker mot diskriminering, men du kan ikke og skal ikke beskytte idéene deres. I det øyeblikk du beskytter en idé og setter den over andre idéer, da blir tanke- og ytringsfriheten bare teoretisk. Hvis du ikke lenger kan latterliggjøre, kritisere eller vise forakt overfor visse typer idéer, da er du heller ikke lenger fri til å mene og si det du vil.

Eg verken kan eller vil klassifisere særinteressene mine som problem. Nerdete - ja. Overdrivne - kanskje. Tidstjuvar - definitivt. Men samstundes står dei for noko som nærast kan samanliknast med sjelefred.

Eg har funne strategiar, ingen som kjennest heilt trygge, men som i det minste skjuler korleis eg vaklar. Favoritten min er å gå inn i rolla som lyttar, å vri lyskastaren mot nokon andre, vekk frå meg sjølv. Det er som regel ei takknemleg rolle, ikkje berre fordi eg sjølv slepp å styre skuta, men ogå fordi det er utruleg mange som likar å prate, særleg når vi dei merkar at nokon verkeleg høyrer etter. Og det gjer eg godt, så lenge det ikkje blir kravd at eg skal kome med stadige kommentarar og eigne vurderingar.

På ein måte har eg blitt meir tilbaketrekt. Eg tillet meg å vere det. Men ettersom det gjer at eg samstundes har det så utruleg mykje betre, opplever mange at eg har blitt lettare tilgjengeleg og utåtvend.