født 22. desember 1807
død 21. oktober 1873
Wikipedia
Biografi:
«Til Henrik Wergeland!», Morgenbladet (lyrikk), august 1830
Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (litteraturkritikk), 1832
Norges Dæmring. Et polemisk Digt (lyrikk), 1834
Digte, 1839 [1838]
Nyere Digte, 1845 [1844]
Halvhundrede Digte, 1848
Reisebilleder og Digte, 1851
En Sjel i Vildmarken (fortelling), 1856
En Digtsamling, 1860 [1859]
Ewald og de norske Digtere (litteraturhistorie), 1863
Samlede Skrifter, 1867–68
Samlede Digterværker, Jubilæumsutgave I-VI 1907, gjenutgitt i 1921
Samlede Digterverker I-III, 1945
Metaphysik i 100 Paragrafer (forelesningsmanuskript utgitt med kommentarer ved A. Aarnes og E. A. Wyller), 1965
Samlede verker 1–5 (vitenskapelig utgave med innledning og kommentarer av Ingard Hauge), 1990–92.
Konflikten mellom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var en kulturpolitisk konflikt og en personlig konflikt som tok til i 1830 med utgangspunkt i studentmiljøet i hovedstaden.
Ref. Wikipedia.
"... tenk om man kunne kjøpe noe slikt! Jeg tror jeg ville grått av glede."
"De som har råd til å kjøpe det," svarte Pinneberg etter en stund, "de gråter ikke av glede. Men det hadde vært fint."
Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.
Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets tusen drepende tonn
i å styrte utfor.
HANS BØRLI
Takk! Så sant. Jeg er svak for Kolbein Falkeids dikt. :)
Ja du går inn på "innstillinger", trykker på "bilde" velger file til bilde du vil hente opp, trykker på last opp bilde - tror du trykker på F5 etterpå. :)
Jeg anbefaler deg å begynne med "Mrs Dalloway". Vær forberedt på at den ytre handlingen er beskjeden!
Bøkene hennes er ikke tykke, hun skriver så vakkert og innsiktsfullt - og jeg finner henne veldig fascinerende. Bare av den grunn synes jeg personlig at det er høyst overkommelig å komme gjennom bøkene hennes. Bruk litt tid - ikke rush!
Morsomt og interessant innlegg!
Personlig mener jeg at man bør være tilbakeholden med å kalle seg selv forfatter. Det kan sikkert diskuteres hvor mye som skal til for å tittulere seg selv som forfatter - om man må leve av sitt forfatterskap på heltid, eller om det holder å skrive en og annen bok i løpet av et langt liv. I farten kommer jeg på at det f.eks. på Wikipedia ofte kan stå om en person at vedkommende er forfatter, journalist og rikssynser, og dette trekker vel i retning av at man kan være flere ting på en gang, også forfatter! (Og så er det selvsagt et helt annet spørsmål hvem som egentlig sitter med definisjonsmakten på et medium som bl.a. Wikipedia ...)
Min erfaring er at de som med rette kan kalle seg forfattere, er tilbakeholden med dette selv, med mindre de altså lever av sitt forfatterskap på heltid. Og så kan vi andre selvsagt kose oss med ergrelsen når vi ser at "hvermansen" misbruker denne hederstittelen i debattinnlegg i avisene ... ;-)
Takk for tips, har lagt den til ønskelisten. :)
Denne forfatteren har jeg fått et sterkt forhold til. Nå i sommer var jeg bl.a. i Sussex i England, og da besøkte jeg Virginia Woolfs landsted Monk´s House. I dag har jeg skrevet om huset og hagen hennes på bloggen min, og her er linken.
Huff, ja. Man kan si fordommer fordummer. Det vil alltid være noen som ikke har verken moral eller etikk uansett religion. Å ta alt bokstavelig Bibelen/Koranen har ført til nedsettelse av andre menneskers verdi og til mange kriger, På den annen side så er det vårt følelsesliv som gir oss erfaringer og oppfattelse av omverdenen. Vold avler vold som et råttent eple påvirker det våre følelser. Å tilgi er ikke å godta en krenket hendelse, men å slippe våre følelser fri.
hehe vi kvinner har en tendens til å ta flere utenom stikkveier for å beskrive noe underveis. Menn klarer ikke å følge med og trekke fra / trekke til historien ved veis ende.
Kjøpte nettopp Hitler, overmot og nederlag av Ian Kershaw på nettet. Den var opprinnelig i 2 bøker, men er nå på nærmere 1000 sider. Den skal være utrolig god av dem jeg har spurt. Nå har jeg lest flere bøker fra WWII. Det er først nå i de senere årene at de er kommet på markedet. Noen kom vel ut rett etter krigen uten at de fikk noe særlig oppmerksomhet pga, nærheten til krigens dager.
Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.
Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden.
I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ...
I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!
"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren.
Her blir det terningkast fire!
Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!
Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia.
Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt.
"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.
Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen.
"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).
I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...
Jeg mener at denne boka fortjenere terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!
"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene."
Bertha von Suttner
Her kommer alt an på hvilken bok du leser. Det er bøker du leser bare litt her og litt der. Det er gjerne filosofi, historie, sakprosa, lyrikk mao bøker du plukker ned fra hyllen fra tid til annen. Jeg må innrømme at jeg liker bøker som jeg kan hoppe rundt i for å inspirasjon. Dvs. biografier leser jeg først gjennom hele og deretter som oppslagsbok hvis det er henvisninger til bøker av forfatteren. Har i grunnen vært veldig interessert i biografier det kan være at man vil komme under huden til personen, forstå ham/hun bedre. Det kan også være en person du ikke liker og da må jeg vite hvorfor, hehe.
Man leser vel for å få en opplevelse/flukt fra hverdagen. Noen kioskroman leser jeg ikke (kommer an på man mener hva kioskroman er). Har hatt flere gode leveopplevelser, men romaner ligger ikke helt for meg. Er nok mer en sakprosa person + krim + lyrikk. Jeg har vel egentlig aldri diskutert bøker med andre. For jeg opplever det som egen leseopplevelse der og da, men husker ikke flere detaljer etterpå til diskusjon.
Enig. Sitter her og funderer. Egentlig så blir tekst-plassen misbrukt når man bare henviser til egen blogg. Dette samfunnet er for at man skal kunne formulerer seg innen rimelighetens grenser. Heldigvis ser vi forskjellig på saker og ting og derfor har vi diskusjoner forhåpentligvis. Da nytter ikke korte utsagn som boken var fin el. Egentlig burde slike henvisninger og korte utsagn bli slettet.
hehe å tørrprate er litt av en kunst.
Har nå startet på Flaskepost fra P av Jussi Adler-Olsen.