Ved Nyingen

Jeg gaar og pusler i Skogen
og tænder et Baal ved Kvæld.
Der slukner en Dag i Vesten
og Maanen staar halvt paa hæld.

Alverden er gaat til Hvile,
det tier fra Busk og Sti,
kun Flagermusvinger puster
i Nyingens Skin forbi.

Mit Hjærte dovner og drømmer
og stilner som i en Rus.
Omkring mig vælder fra Skogen
et sagte evindeligt Sus.

Knut Hamsun

Om å ta ansvar for eget liv

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er professor ved Institutt for indremedisin ved Universitetet i Bergen. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri, og han er dessuten veileder i Norsk Forening for Kognitiv Terapi - bare for å nevne noen av hans bragder. Han har skrevet en rekke bøker om temaet kognitiv terapi - bl.a. "Kongen anbefaler - holdninger til folket" og "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi". Forfatteren har siden 1996 drevet en Hypokonderklinikk, hvor han tilbyr pasienter noen timer med kognitiv terapi.

"Betydningen av å ta ansvar for sitt eget liv kan etter min mening ikke understrekes sterkt nok. Det er mange ting i livet vi ikke kan eller skal ta ansvar for. Det gjelder alt som er utenfor vår kontroll, for eksempel andre menneskers valg, hvilken oppdragelse vi får, naturkatastrofer, været, ulykker som skjer; kort sagt det meste her i verden. Men hvordan vi forholder oss til alt som skjer, hvilke valg vi selv gjør og hvordan vi velger å leve vårt liv, det må vi ta ansvar for. Det vil si, vi må ikke. Vi gjør som vi vil. Jeg har møtt mange mennesker som vegrer seg for å ta dette ansvaret. Det kan jeg godt forstå. Det kan føles tungt og ensomt å være ansvarlig for livet sitt, med alle konflikter vi kan vikle oss inn i eller blandes opp i ... Vi kommer likevel ikke unna. Ikke hvis vi vil være oppegående, voksne mennesker. ...

Denne boken er spesielt beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle, som ofte innebærer en forklaring på egne vanskeligheter og ansvarsfraskrivelse. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden, en uløselig situasjon eller andre andre mennesker. Man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det." (side 7)

I boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" tar forfatteren utgangspunkt i en konkret pasienthistorie som handler om Berit. I min omtale av denne boka kommer jeg ikke til å gå inn på hennes historie, men i stedet forholde meg til det som har overføringsverdi til mer generelle vanskeligheter man kan støte på i løpet av livet.

Forfatterens store baktanke med boka er å få folk til å innse at de selv har ansvar for hvordan de reagerer på ting som hender dem. Når vi møter andre mennesker som har vært gjennom mange vanskeligheter, mener han at vi bør tenke oss litt om mht. hvordan vi møter slike mennesker. Det vanligste er å gi folk en overdose med empati, slik at "de marinerer seg i elendigheten sin". Dette hjelper ingen!

Fra side 27 og utover i boka skriver Wilhelmsen om offerrollen. En offerrolle innebærer på mange måter en hel del fordeler - bl.a. at offeret kan oppføre seg akkurat slik han eller hun ønsker. Det er så mye aggresjon i en offerrolle og dette kan i blant leves ut i det helt ekstreme. Dersom man i stedet skal ta ansvar for livet sitt, må man faktisk ta hensyn - både til seg selv og andre - og man kan ikke lenger skylde på fortiden, foreldrene eller noen andre. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man skal føle seg etter at man har opplevd at noen har krenket ens grenser. Når andre møter en med en grenseløs, ikke-konfronterende empati, kan dette bidra til å forsterke en offerrrolle. Når man f.eks. kan få seg til å kreve økonomisk kompensasjon for mindre traumer på jobben eller i andre sammenhenger, da har man antakelig kommet så langt at det å være krenket nærmest er blitt en karrierevei. (side 30)

Wilhelmsen mener at poenget med terapi er å hjelpe pasienten til å forstå hva han/hun holder på med. Han opererer med begrepet "metakognitiv terapi", som handler om "tanker om tanker", eller refleksjon omkring egne holdninger og tanker. Kognitiv atferdsterapi er opprinnelig utviklet av Aaron Beck i USA på 1970-tallet.

"Begrepene "kognitiv terapi" og "kognitiv atferdspreget terapi" dekker i norsk språkbruk som regel det samme. En kognitiv terapeut forkuserer på pasientens kognisjoner; det vil si automatiske tanker, oppfatninger, refleksjoner og grunnholdninger, og terapeuten fortolker og forstår pasientens problemer i lys av dette. Terapien er fokusert og tidsbegrenset. ...

Man kan i kognitiv terapi ta utgangspunkt i en konkret hendelse eller situasjon, og så analysere hvilke automatiske tanker og følelser pasienten fikk i denne situasjonen. Poenget er å finne de underliggende holdninger, ofte kalt skjemaer, som kan være mer eller mindre funksjonelle eller uhensiktsmessige." (side 33)

Dersom noen få timer med terapi skal ha noen hensikt, må pasienten i følge Wilhelmsen være motivert, problemstillingen må være klar og konkret og pasienten må ikke ha et for sterkt lidelsespress. Kognitiv terapi er kontraindisert ved dype melankolier og alvorlige depressive lidelser.

Forholdet mellom empati og konfrontering er helt sentralt. Med konfrontering menes at terapeuten påpeker noe pasienten ikke umiddelbart ser. Det er imidlertid av avgjørende betydning at den som konfronterer er i besittelse av empatiske evner - ellers blir det feil. Det finnes mange teknikker man kan bruke når man konfronterer pasienten. En måte å gjøre det på er å få pasienten selv til å si holdningene eller meningene sine høyt, og så begrunne dem. Ofte vil de selv skjønne - bare gjennom å si noe høyt - at de er på villspor eller at holdningen eller oppfatningen er temmelig "syk".

Noe alle som lider av angst må ta stilling til, er hvorvidt man er villig til å leve med usikkerhet eller ikke, dvs. om man er villig til å leve med og ta risiko. Dersom man er overdrevent bekymret, kan man faktisk utvikle en angstlidelse. Dette krever mye kreativitet, masse fantasi og at man er "god på" å katastrofetenke.

Det viktigste ved kognitiv terapi er å hjelpe pasientene til å forstå at de alltid har flere valgmuligheter - ikke bare det ene som de har låst seg fullstendig fast i. "Hjelper det å forberede seg på det verste, gruble, bekymre seg, søke forsikring ved å spørre andre? Vil noe av det jeg holder på med faktisk redusere risikoen for alvorlige ulykker, sykdom eller død?" (side 59) Det kan jo faktisk hende at man "øver" på feil katastrofe ... Og hvor mange sorger skal man egentlig ta på forskudd? Problemet er jo at livet er så uforutsigbart og mangfoldig at prosjektet fort kan bli veldig omfattende, for ikke å si umulig ...

Et annet forhold som er særdeles interessant er at vi mennesker har en tendens til å undervurdere hva vi tåler. Når vi tenker på fæle ting, er det ikke uvanlig å tenke at "det kommer jeg aldri til å tåle, klare, overleve ... " etc. Mens saken er den at vi tåler det meste når vi faktisk står overfor ekte - ikke tenkte - problemer!

"Tanker er bare tanker, og som sådan ikke så veldig interessante eller virksomme." (side 63)

"De siste 15-20 år har en gammel meditativ tilnærming, "mindfulness", på norsk oftest kalt "oppmerksomt nærvær", fått økende fokus også i Norge (Binder og Vøllestad, 2010). Oppmerksomt nærvær betegnes gjerne som en sinnstilstand, og metodene man benytter seg av for å kunne oppnå denne tilstanden kalles oppmerksomhetstrening. Oppmerksomhetstrening er øvelser som hjelper oss å være til stede i øyebliket, og hovedelementene er innsiktsmeditasjon, kroppsskanning og yoga (Kroese, 2005)." (side 77)

Poenget er å være heller enn å gjøre. Metoden er svært anvendbar i kognitiv terapi, og øker bevisstheten rundt egne følelser idet de oppstår, mens man øver seg på en ikke-dømmende oppmerksomhet overfor tanker og følelser. For å motvirke grubling over negative tanker, øver man på å slippe dem - "let go". (side 78)

Dialektisk atferdsterapi er utviklet av Marsha M. Linehan for pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og handler om å sette teser opp mot antiteser, noe som igjen vil føre til en syntese, dvs. noe som leder til et nytt nivå av forståelse. "I stedet for å bli overveldet av intense negative følelser øver pasientene på å observere, beskrive, akseptere og etter hvert regulere dem. Det er forskjell på å observere en trist følelse og å være trist, eller bli oppmerksom på en selvkritisk tanke og å være selvkritisk." (side 79)

Fra side 99 og utover i boka skriver Wilhelmsen om forskjellene på selvbilde, selvfølelse og selvtillit, mens han i kapittelet forut beskriver forskjellene mellom skam og skyld. Jeg nøyer meg med å vise til dette. Derimot vil jeg redegjøre mer nøye fra kapittelet om personlighet og personlighetsforstyrrelser (side 114 flg.).

Vår personlighet er summen av våre tanker, og innbefatter kognisjoner (strøtanker, automatiske tanker, meninger, holdninger, vurderinger, leveregler, grunnantakelser og visjoner), våre følelser/emosjoner og vår atferd.

Personlighetstrekkene som man opererer med i dag kalles ofte "femfaktormodellen" eller "the big five" (McCrae og Costa, 1987 og 1997), med følgende fem store trekk eller domener:

1. Ekstroversjon - er man utadvendt eller innadvendt, tilbøyelig til å søke ytre spenning og sosial deltakelse, eller mer opptatt av sitt indre liv?

2. Medmenneskelighet - er man varm, tillitsfull, vennlig, opptatt av relasjoner - eller kald og saksorientert? - er man føyelig og medgjørlig, skårer man høyt her.

3. Planmessighet - er man ryddig, tenksom, har god impulskontroll - eller er man uansvarlig og impulsstyrt? - er man systematisk og opptatt av orden, selvdisiplin og er pålitelig, skårer man høyt her.

4. Nevrotisme - er man emosjonelt ustabil, irritabel og urolig - eller har man stor grad av indre ro? - hvis man skårer høyt her, har man en tendens til depresjon

5. Åpenhet for erfaringer - er man åpen for nye inntrykk og erfaringer, er fantasifull og åpen for alterantive muligheter?

Wilhelmsen er også innom den velkjente modellen Joharis vindu, som bl.a. opererer med at vi alle har noen blinde flekker - noe andre merker, men som vi selv ikke er klar over.

Hva er så forskjellen på en normal person og en person med personlighetsforstyrrelse? I psykiatrien snakker man om personlighetsforstyrrelse "dersom personlighetstrekkene får svært uheldige konsekvenser for arbeidsliv, familieliv eller generell psykisk helse og fungering i samfunnet". (side 120)

Personlighetsforstyrrelser anses ikke som sykdom, men handler om uhensiktsmessige personlighetstrekk, "ofte definert som et varig mønster av indre opplevelser eller atferd som avviker markert fra det som forventes i den kulturen man lever i". (side 121) Det handler mao. om normale trekk som er gått for langt, og som derved er blitt et stort problem. Wilhelmsen mener i motsetning til hva mange tror at personlighetsforstyrrelser kan behandles, men at det kan ta lang tid og by på mange utfordringer.

I bokas nest siste kapittel tar Wilhelmsen for seg bipolar lidelse. Dette hører blant de såkalte affektive lidelsene, dvs. stemningslidelsene. Det er vanlig å skille mellom bipolar type 1 og bipolar type 2. I tillegg snakker han om cyclotymi. Type 2 er en mildere utgave av bipolar lidelse. Man sier gjerne at type 1 er biologisk betinget eller har en genetisk komponent, mens type 2 handler mer om hypomani, en tilstand som ikke går så langt som mani. Blant annet har pasienten ingen psykotiske symptomer eller sykelige storhetsidéer, slik som er vanlig for type 1.

På side 134 kommer Wilhelmsen inn på noe jeg fant interessant:

"Det har lenge vært en oppfatning at pasienter med psykiske lidelser har hatt en vanskeligere barndom eller oppvekst med flere traumer enn andre. Dette hadde sin bakgrunn i at man hadde intervjuet de med store problemer oftere og mer nøyaktig enn de som klarte seg uten å måtte oppsøke hjelpeapparatet. Det har etter hvert kommet mange studier som viser at de fleste pasienter som utsettes for barndomstraumer eller vokser opp i dysfunksjonelle familier klarer seg utmerket, og likeledes at de færreste av dem som opplever krig eller krigslignende tilstander utvikler såkalt post-traumatisk stresslidelse (McNally, 1999). Det finnes mange "løvetannbarn". Normalt liv er fullt av problemer. Menneskene er utstyrt med en rekke muligheter for å takle vanskeligheter, og det forskes for tiden mye på det som på engelsk kalles "resilience", som betyr motstandskraft eller overlevelsesevne."

Nok en gang har jeg lest en utrolig spennende bok om kognitiv atferdsterapi ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen! Ved hjelp av levende eksempler gjør han stoffet mer tilgjengelig for sine lesere. Dette er en bok jeg kommer til å finne frem til hver gang jeg lurer på noe i fremtiden. Min tilnærming er kognitiv atferdscoaching, og det meste av det Wilhelmsen skriver om, har stor overføringsverdi til coaching, selv om man innenfor coaching ikke jobber med pasienter, men klienter eller coachi´er. Hvis det er noe som trekker litt ned i forhold til helhetsinntrykket mitt av boka, så er det at jeg synes det ble altfor mye om Berits historie. Jeg tror jeg ville funnet det mer interessant dersom eksemplene hadde vært hentet fra flere ulike pasienthistorier, nettopp slik han så glitrende gjør i sine øvrige bøker. Likevel er jeg ikke i tvil: det blir terningkast fem også denne gangen!

Enda en bok om slaveri i sørstatene ...

Jonathan Odell er født og oppvokst i Mississippi, kan jeg lese på bokas smussomslag. Byen bar preg av segresjon og rasisme under hans oppvekst, og han var selv aktiv i borgerrettsbevegelsen. Odell debuterte med romanen "Rge View from Delphi" i 2005. Hans andre roman - "The Healing" - er den første som er oversatt til norsk.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i 1933, mange år etter at slaveriet ble opphevet i USA. Like fullt lever rasismen i beste velgående, og med den en inngrodd tro på at de fargede var mindre verdt, mindre begavet, ja mindre berettiget til de samme godene som landets hvite befolkning. Gran Gran er en aldrende kvinne, og det er hun som forteller historien om sin egen fortid til foreldreløse Violet. Med ett er vi tilbake i 1847 ...

Fruen på plantasjen mister sitt barn og etter dette skal ingenting bli det samme ...

"Det var da fruen omsider gikk fra vettet. Først ville hun at lille Rubine skulle piskes, og at de skulle helle salt i sårene, for hun var sikker på at jenta hadde smittet datteren. Men hun ombestemte seg fort. Det var tydelig at hun ikke kunne få seg til å skade Beckys venninne. Fru Amandas desperate leting etter noen å skylde på førte henne omsider til ektemannen. Hun forbnnet ham både natt og dag og kylte porselensserviset i veggene. Da herr Ben fikk tilsendt beroligende medisiner, svelget hun alt hun fikk fatt på. Det påsto i hvert fall de som jobbet oppe i huset." (side 21)

I sorgen etter datterens død tar fru Amanda fra en av negerslavene hennes nyfødte barn. Dette for å kompensere for sitt eget tap. At en annen mor er fra seg av sorg for å miste sitt barn, enser hun ikke. Fru Amanda kaller barnet Granada, og Granada vokser opp i noe mellom de hvite og de fargede. Hun slipper unna det harde arbeidet på gården, men fratas samtidig sine røtter. For ikke er hun et menneske med de hvites rettigheter, og ikke hører hun skikkelig hjemme blant dem som skulle ha vært hennes egne. Fruen dresser henne opp i kjoler, og slik blir hun en slags dukke som fruen leker seg med for å døyve smerten etter tapet av sin egen datter.

Ute blant slavene herjer det en sykdom som de hvite er overbevist om bare kan ramme de fargede. En periode er det fare for at hele besetningen med slaver kan komme til å stryke med, inntil herr Ben beslutter å kjøpe slavekvinnen Polly Shine, helbrederen. Polly er svært annerledes de fleste slaver Granada og de andre har møtt. Her ser de en sterk kvinne som stiller krav, og ikke bare det: herr Ben synes til og med å ha respekt for henne. Herr Ben har for øvrig lenge sett med fortvilelse på sin kones dyrking av Granada, og han beslutter at Granada skal bli Pollys nye lærling. Dermed tar Granadas liv en helt ny vending. Hun får ikke lenger oppholde seg i herskapshuset, og hun er full av indignasjon over sin nye skjebne.

Det er ikke bare Granada som er mistenksom og fientlig innstilt overfor Polly. De fleste slavene på plantasjen er overbevist om at Polly driver med voodoo, og følger henne med haukeblikk for å avsløre at hun egentlig driver med trolldomskunster. Men Polly er en klok og snarrådig kvinne som vet å utnytte sine kunnskaper, og etter hvert skal dette få stort betydning spesielt for Granada ...

"Helbrederen" er enda en roman om slaveri i Sørstatene på 1800-tallet, og selv om historien denne gangen er helt annerledes enn den vi for eksempel får høre i Hillary Jordans "Mississippi", opplever jeg at dette er den av disse bøkene som er minst spennende. Kanskje har jeg rett og slett bare nådd et metningspunkt mht. romaner av denne typen? Der i det minste bøker om de svartes situasjon, som "Barnepiken" og "Bienes hemmelige liv" har et slags politisk budskap som apellerte til meg, opplevde jeg "Helbredelsen" som temmelig tam og klisjéfylt og uten egentlig noen nerve. Og så kjenner jeg at jeg blir nokså lei av å forholde meg til at slavene snakker bredt østkantdialekt i den norske oversettelsen, mens herrefolket snakker riksmål. Jeg synes boka fortjener terningkast fire - i det nedre skiktet av skalaen - som uttrykk for en leseopplevelse helt på det gjennomsnitlige. Da har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter. Dette er imidlertid en bok som mange har ulike oppfatninger av, og nedenfor har jeg derfor linket til andre omtaler av boka i bloggomtalen min av den.

Morgen

Dører som slamrer
høye stemmer
travle kropper.

En ny dag er begynt.

Reidunn Eikanger Kvalø

Høst

Klamme støvler
klamme klær.
Lukt av våt ull
Høsten er her.

Reidunn Eikanger Kvalø

hehe noe å huske når flausene dukker opp i bevisstheten!

Fornøyelig! Selv er jeg FB bruker. Har brukt tid på å finne de gruppene (lukkede grupper for medlemmer) jeg liker. Vennene mine representerer disse gruppene. Jeg oppgir ALDRI hverken telefon eller adresse på FB. En annen grunn er at man kan alltid nå Mobil-selskapene på FB uten å måtte bruke penger på å få svar på de problemene man måtte ha. I starten på bredbånd installasjonen min hos Telenor så virket det kun de første 8 timene. Ved hjelp via FB fikk jeg fikset det. hehe skriver man sine problemer på hjemmesiden til et mobilselskap får man raskt svar - for de ønsker ikke dårlig reklame. Menneskerettigheter, barnevern, medisin, strikking, etterlysning etter mønster, knipling + mange "liker" sider. :)

Morgen

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

Forfatter: Kolbein Falkeid
Utgitt: Hentet fra samlingen «Redningsforsøk», Cappelen, 1983

Less is more

I forrige uke var jeg innom Pax forlag sin pressekonferanse, der høstens bøker ble presentert. Et lite utvalg leseeksemplarer var tilgjengelig for presse og et lite knippe av bokbloggere, og "Shoppingfri" var definitivt ikke en av bøkene jeg hadde tenkt å ta meg. Inntil forfatteren av boka, Irina Lee, kom frem på scenen og presenterte sitt bokprosjekt ...

Om det var forfatterens sjarm eller det faktum at hun traff et lite ømt punkt hos undertegnede som gjorde at man ombestemte seg, er ikke godt å si. Saken var i alle fall den at jeg rasket med meg boka på veien ut av lokalene. Ikke noen hvilke som helst lokaler heller, bare for å ha nevnt det. Midt i pågående byggearbeider i gamle Eldorado kino, lokaler som i disse dager ombygges for å bli hovedstadens storstue for litteratur (med åpning 12. september i år) - Nordens største! - fant pressekonferansen sted. Fordi bokbloggeren Bokvrimmel har laget et utmerket blogginnlegg om Eldorados nye bruksområde, nøyer jeg meg med å vise til dette.

Ja, hva var det som fikk meg til å ønske å lese om Irina Lee´s shoppingfrie år? Jeg som virkelig ikke er noen storshopper i det hele tatt ... trur eg ... Jeg er faktisk sabla flink til å tenke meg om en ekstra gang når jeg får lyst på noe nytt. Ja, bortsett fra når det gjelder bøker og film da, men det gjelds liksom ikke. Eller .... ? Jeg som nesten ikke en gang overfor meg selv ærlig tør innrømme hvor mange uleste bøker jeg faktisk har liggende - for ikke å snakke om DVD´er som fremdeles befinner seg i uåpnet plast ... Blir det aldri nok? Virkelig ikke? Mens jeg unnskylder meg med at jeg er en eksentrisk samler ... For det kunne jo hende at aktuelle bok eller film aldri mer ville bli å oppdrive, og da er det jo like greit å sikre seg eksemplaret - sånn først som sist! Dersom det ikke hadde vært for at mannen min for lengst har sagt stopp - det kommer ikke en eneste ny bokhylle inn i huset! Ikke én ... - ja, så hadde jeg nok bare fortsatt helt uhemmet. Mens velmenende venninner har forsøkt å introdusere begrepet bookcrossing for meg ... Jaja, det temaet lar jeg ligge akkurat nå.

Saken var i alle fall den at så snart jeg begynte å lese i "Shoppingfri", klarte jeg ikke å slutte. Og underveis lo jeg - for her var det så mye gjenkjennelse at det nesten var litt flaut.

"Så er det oss, forbrukerne, som hamstrer ting vi strengt tatt ikke trenger. Hva er konsekvensen av det? Vi bruker tid og penger på å shoppe mer og mer og mer. Vi jobber overtid for å finansiere den endeløse kjøpefesten. Vi har bedre råd enn vi har plass og tar stadig nye turer på Ikea for å kjøpe flere skap og smarte oppbevaringsløsninger for å få ryddet unna alt stæsjet. Det er ikke nok. Vi bytter ut treromsen med en fireroms. Til slutt flytter hele familien og alle greiene til et rekkehus. Og fortsatt har vi ikke nok plass!

Nei, da er det bare én løsning som gjenstår. Det er å kvitte seg med dritten. Vi rydder, fjerner, gir bort, resirkulerer, selger og kaster. Åh, så flinke vi er, åh, så effektive. Vi får plass og luft, og blir så fornøyd når vi kvitter oss med bomkjøpene våre. Hva med søppelbergene vi etterlater oss? En ubehagelig tanke. Man trenger ikke å ha vært på en gjenbruksstasjon mer enn én lørdag formiddag, for å se galskapen i det vi holder på med. Hvor skal dette ende? Når får vi nok?" (side 16)

Ja, det er mye herlig humor mellom linjene her, men når man skal se seg selv inn i hvitøyet er det fort gjort å få latteren litt i halsen, for det vi driver med er temmelig alvorlig. Vi forsøpler kloden vår - gradvis forsøpler vi den så ille at det ikke er bærekraftig i lengden. Og som et paradoks advarer politikerne oss mot å stoppe handelen - av hensyn til de mange som da kommer til å miste jobben ... Kjøp, kjøp, kjøp - hold hjulene i gang! Selv om det er finanskrise: kjøp, kjøp, kjøp!

Noe jeg liker at forfatteren gjør når hun beskriver sitt prosjekt med et shoppingfritt år, er at hun viser til Anne-Mette Røstings bok "Mulighetsloven", en bok jeg selv leste for ca. 1 1/2 år siden og ble veldig begeistret for. Det handler om å finne ut hva man ønsker seg av tilværelsen. Dessuten å skille mellom det man har lyst på og det man trenger. Når man finner ut av dette, gir mange av valgene seg selv, og vi er ikke lenger så utsatt for å lure oss selv.

"Less is more. Det innebærer at menneskets søken etter lykke bringer dem forbi nivået hvor drømmene er materielle ting. Gjennom selvvalgt enkelthet oppnås større balanse og dypere lykke i livet. Som Leonardo da Vinci uttrykte det: "Enkelhet er det ultimate raffinement." " (side 70)

Forfatteren beskriver hvordan de fleste av oss har det i seg at vi vil hamstre når noe er skikkelig billig. Vi kjøper ting fordi vi ikke kan la være å gjøre det vi tror er et varp, mens det vi egentlig driver med er det som på amerikansk kalles "spaving" - en sammenslåing av ordene "spending" og "saving" - altså forbruk og sparing. Og det er en klar logisk brist i at det ikke går an å forbruke seg til sparing. Enten sparer man, eller så forbruker man!

Et annen problem i dag er at barna våre ikke aner hva de skal ønske seg til jul og bursdager. De blir dermed fratatt gleden av å spare til noe, vente på noe man har ønsket seg lenge. Årsaken er at vi voksne hele tiden er i forkant med å tilfredsstille mulige behov - lenge før de faktisk oppstår. I dag vet barna knapt forskjellen på en ønskeliste og en handleliste. Et annet problem er at mye av det som pushes på oss forbrukere - enten det dreier seg om klær eller duppeditter - er av så dårlig kvalitet at man er nødt til å kjøpe nytt hele tiden. Hvorfor ikke kjøpe dyrt - slik at det svir - og heller ta vare på noen få ting i stedet for et søppelberg av billig drit?

Boka "Shoppingfri" kommer ikke til å få meg til å slutte å kjøpe ting jeg har lyst på. Men selv om jeg langt fra er blant de verste synderne innenfor shopping (eller?), så har jeg i alle fall fått med meg et tips eller to på veien. Jeg skal trene meg på å stoppe opp og spørre: trenger jeg dette eller har jeg bare lyst på det? Og så er det faktisk slik at det går an å bli avhengig av shopping. Mange shopper seg litt glad når livet går en vel mye i mot. Bare av den grunn kan det være vel verdt å gå en ekstra runde med seg selv når det kribler i kredittkortet - altså at man sørger for å bryte noe som kan bli et uheldig og vanedannende mønster.

"Shoppingfri" er både en morsom og tankevekkende bok som tar opp langt flere spørsmål enn jeg har vært inne på her. Jeg tipper at denne boka kommer til å slå veldig an og bli en bestselger - fordi den tar opp et tema som berører de aller fleste av oss i større eller mindre grad. Boka er lettlest, godt skrevet, poengtert og reflektert - selv om mange av aspektene er litt ala typen selvfølgeligheter satt i system, slik jeg opplever at det meste av den populistiske selvhjelpslitteraturen er. Selv leste jeg ut boka i løpet av en ettermiddag. Jeg koste meg, lo gjenkjennende, leste høyt for mannen min og laget en masse eselører i boka slik at jeg skal finne tilbake til fine sitater. Alt i alt en bok jeg mener fortjener terningkast fire! Og helt klart en bok jeg kommer til å gi videre til andre trengende - et aldri så lite første forsøk på litt bookcrossing og gjenbruk ...

Dette er en roman som absolutt fortjener mer oppmerksomhet! Og som jeg virkelig håper at flere får øynene opp for! Hans Falladas posisjon innenfor litteraturen fortjener å bli revitalisert!

Visste du forresten at Falladas roman "Alle dør alene" skal filmatiseres med Emma Thompson og Ralph Fiennes i hovedrollene? Jeg fikk akkurat vite det. ;-)

Mht. til bokanmeldelser og linker til blogger - jeg tror jeg blir akkurat like irritert som alle andre over å finne linker til blogger her inne, og ikke selve bokomtalen. Jeg har selv en blogg hvor jeg selvsagt ønsker flere lesere, men en ting er diskusjonene der, en annen er diskusjonene her ... ;-)

Gammel klassiker som fortjener oppmerksomhet!

Etter å ha lest Hans Falladas roman "Alle dør alene" i en nyoversettelse fra Dinamo Forlag i 2011, ble jeg oppmerksom på Falladas roman "Hva nå - lille mann?". Ikke veldig lenge etterpå kom jeg over en Bokklubb-utgave fra 1970 på et loppemarked. Likevel skulle det ta tid før jeg fikk lest boka - ikke før Dinamo faktisk på nytt hadde en nyoversettelse av denne boka klar - "Lille mann - hva nå?". Også denne gangen er det Nina Zandjani som har oversatt boka.

Siden jeg allerede hadde boka, som i sin tid ble oversatt av Arnulf Øverland, har jeg valgt å lese denne utgaven. Det er noen forskjeller mellom bøkene. Bl.a. er Emma Mörschel (Johannes Pinnebergs venninne og etter hvert unge kone) kalt Tuppa i Øverlands oversettelse, mens Zandjani har kalt henne Lille Lam (en direkte oversettelse av det tyske Lämmchen). Og barnet de venter som i Øverlands oversettelse konsekvent kalles Pluggen, har i Zandjanis oversettelse fått navnet Nurket.

Hans Fallada (f. 1893 d. 1947) har i følge Wikipedia en rekke romaner bak seg. Likevel er det sørgelig få av dem som er særlig kjente. Med romanen "Kleiner Mann - was nun?" slo han for alvor gjennom som forfatter, selv om hans berømmelse åpenbart må ha vært ha nokså forbigående karakter. Kanskje skyldtes dette at han var litt for ivrig etter å tilpasse seg nazi-Tysklands krav til litteratur, av frykt for å miste retten til å utgi romaner? Og at han derfor "mistet seg selv" og ikke skrev så ekte som han følte for? Gjennom et møte beskrevet mellom Hans Fallada og den amerikanske diplomaten William E. Dodd i Erik Larsons bok "I dyrets buk", er det ting som tyder på det. I så fall må det ha vært stikk i strid med Falladas natur, slik jeg oppfatter at denne kommer til uttrykk i den modige boka "Alle dør alene", hvor et forsiktig opprør mot nazi-styrelsen i Tyskland er hovedtema.

Min utgave av boka inneholder et forord skrevet av Arnulf Øverland, og her skriver han følgende:

"Hvis man ville skremme folk fra å lese den, kunne man bare fortelle, hva den handler om: En ganske alminnelig mann av den underordnede handelsstand og en ganske alminnelig ung pike av folket gifter seg og får et barn, eller omvendt. Og de er fattige, og han blir arbeidsløs, og de blir enda fattigere, punktum.

Og hva er nå dette? - Jo, det er ett av to, enten er det ingenting, eller også er det den alminnelige manns historie, som så mange forfattere har prøvd å skrive. Her er den. Og den er merkeligere enn hundre eksotiske romaner.

Et menneskes liv er aldri kjedelig. Det byr på en uendelighet av høyst interessante og for oss alle livsviktige og uløste problemer: Hvis vi kjente oss selv i all vår bunnløse og gåtefulle alminnelighet, ville verden med ett slag vært revolusjonert.

En annen sak er at en fortelling både om en helt og om en alminnelig mann kan bli mektig kjedelig, hvis forfatteren bare er dum nok. Og det skal ha forekommet." (side 6)

Og så kan man selvsagt legge til at jovisst handler romanen om en alminnelig mann, men i tillegg viser forfatteren hvordan det var å leve i Tyskland på begynnelsen av 1930-årene, i en tid hvor flertallet av menneskene som levde på vår jord var fattige, svært fattige, og hvor helt grunnleggende behov for trygghet hos arbeidstaker ble svært lite ivaretatt. Her var det kapitalen som rådde, og de små menneskene - også vår "kleiner Mann" - hadde å tilpasse seg. Ellers var det i arbeidsgivers makt å ta fra vedkommende tryggheten fra den ene dagen til den neste. For det finnes verre ting enn å være en underbetalt, hundset arbeider, og det er å ikke å ha en jobb ...

Innledningsvis får vi vite at der har oppstått en romanse mellom Johannes Pinneberg og Emma Mörschel - her kalt Pinne og Tuppa. Tuppa er gravid og paret gifter seg i full fart. Noe bryllup blir det ikke, for det har de selvsagt ikke råd til. Pinne har riktignok jobb, men så snart det kommer ut at han er blitt en gift mann, mister han jobben innenfor såvarebransjen. En jobb han i grunnen har fått utelukkende fordi sjefen hans håpet at Pinne skulle gifte seg med hans noe tilårskomne, ugifte datter ...

Paret reiser til Berlin, hvor Pinne har fått lovnad om en ny jobb via morens kontakter. Moren er åpenbart kun ute etter å flå det unge paret økonomisk og på andre måter, og de skjønner raskt at de ikke kan bli hos henne. Lønnen Pinne mottar i sin nye jobb er dessuten latterlig lav og egentlig ikke til å klare seg på. Jobben han har fått avhenger av at morens venn Jachmann og hans nye arbeidsgiver fortsetter å være venner. Men han har intet valg, og plutselig våkner det en liten økonom i Tuppa, som setter opp budsjett over hva de har å rutte med. Lite vet de da om at det absolutt skal bli verre tider med arbeidsledighet og uverdige forhold.

"Herregud, han er en av millioner. Ministre holder taler til ham, formaner ham, oppfordrer ham til nøysomhet, til offervilje for fedrelandets skyld, til å sette sine sparepenger i banken og stemme med de samfunnsbevarende partier.

Han gjør det, eller han gjør det ikke, alt ettersom det faller seg; men han tror ikke på dem, han tror ikke et ord av hva de sier. I dypet av sin sjel vet han at alle vil ha noe av ham, ingen vil gjøre noe for ham. Om jeg går til bunns eller ikke, det er dem likegyldig, om jeg kan gå på en kino eller ikke, det er dem meget likegyldig, om Tuppa kan få klær og mat og pm Pluggen kan få det godt, det er dem alldeles likegyldig.

Og alle andre som står her i lille Tiergarten - det er virkelig en liten dyrehave! - disse ufarlige, utsultede, elendige dyrene, dem går det iallefall ikke bedre. Tre måneders arbeidsløshet, så er det farvel til den rødbrune ulsterfrakk, farvel til ethvert håp om å komme fram i verden. Onsdag kveld blir kanskje Jachmann og Lehmann uvenner, og dermed er jeg ubrukbar, ferdig, farvel." (side 111)

Selv om "Hva nå - lille mann?" er en roman om en liten families vandring fra fattigdom til enda verre fattigdom, er boka full av humor - svart humor. Dette som uttrykk for en slags overlevelsesstrategi når alt annet synes håpløst.

Har boka aktualitet den dag i dag? Både ja og nei. Nei, fordi mennesker som havner utenfor det såkalt vellykkede i dag, blir stående sørgelig alene - i motsetning til i mellomkrigstiden hvor de aller fleste var like fattige. Dermed blir det dobbelt byrdefullt å være fattig i dag. Samtidig blir man ikke stående uten tak over hodet eller uten mat på samme måte i dag som den gangen. Ja, fordi det heller ikke i dag er noen som bryr seg - sånn egentlig - dersom man skulle havne utenfor det etablerte ...

Jeg kjedet meg aldri under lesningen av denne boka, selv om den handler om alminnelige mennesker med alminnelige problemer, sett med 1930-tallsøyne. Og det på tross av at det mangler et "spennende" plott eller en voldsom dramatikk. Det jeg fant interessant var beskrivelsen av hverdagslivet i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, og dessuten også hvor prisgitt man var arbeidsgiver og hvor vilkårlig man ble behandlet dersom man som arbeidstaker ikke hele tiden gjorde som forventet. Desperasjonen som beskrives når Pinne ikke klarer å selge så mange dresser som det er forventet av ham, og som gjør at han går så altfor langt over streken og til slutt mister jobben - den er fantastisk beskrevet av Fallada! I sluttscenen står og faller alt på en opplevelse av verdighet, og akkurat dette aspektet har i aller høyeste grad en aktualitet den dag i dag. Romanen er meget godt skrevet, og jeg anser dette for stor litteratur! Her blir det terningkast fem! Og så må jeg medgi at jeg undres over at boka ikke har fått større oppmerksomhet i media i forbindelse med Dinamos nyutgivelse ... Jeg har kun funnet en anmeldelse av boka i Dagbladet v/Arne Dvergsdal 29. april 2013. Og ingen blogginnlegg overhode ...

Kjedelige dommedagsprofetier

Da jeg kom over Cathrine Krøgers omtale av denne boka i Dagbladet tidligere i år - en omtale med overskriften "Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman" - ja, da måtte jeg umiddelbart gå til anskaffelse av den!

Forfatteren Grace McCleen (f. 1981) vokste selv opp i det hun kaller en fundamentalistisk familie som tilhørte sekten Jehovas vitner. Hun opplevde å bli utstøtt av sekten fordi hun hadde for mange utenforstående venner. For boka "I en annen verden" har hun mottatt en rekke priser og debutantutmerkelser. Temaet religiøs fundamentalisme, hva enten det handler om kristendom eller islam, slår som regel alltid an - både innenfor litteraturen og innenfor filmindustrien. Og selv har jeg alltid hatt et lyttende øre til disse temaene pga. egen oppvekst med nærhet til spesielt sekten Jehovas vitner.

I "I en annen verden" er det tiåringen Judith McPherson som er fortellerstemmen - ja endog jeg-personen i boka. Og bare for å ha sagt det med en gang: selv om bokas jeg-person virker mer reflektert enn det jeg vanligvis forbinder med tiåringer, hadde jeg ingen problemer med å akseptere det faktum at det nettopp er en tiårings stemme vi forholder oss til i boka.

Judiths mor døde mens hun fødte datteren fordi hun nektet å ta imot blodoverføring i den forbindelse. Judith har derfor aldri kjent sin mor, og vokser opp ssammen med faren. Det er bare de to, og troen på Gud slik han er fremstilt i sekten gir morens dødsfall en slags mening.

Judith går mye for seg selv. Ja, hun er på mange måter et forsømt barn, og selv ikke tilknytningen til sekten kan forhindre at hun lider under å være mye alene. Fantasien løper løpsk, og alt hun lærer på møtene i sekten tolker hun helt bokstavelig. Så bokstavelig at det er sørgelig å lese om hvordan hun utformer livet sitt ut fra dette. Det er dessuten få gleder forbundet med denne religionen, for ikke kan de feire jul og ikke kan de feire fødselsdager. Til middag spiser de bitre urter, liksom for ytterligere å understreke at alt unødvendig her i livet er nettopp dét: unødvendig!

Judith omgjør bildene av det lovede paradis som forventes etter at Harmageddon har gjort ende på alt, til noe helt konkret som hun kaller Prydelsens land. Her lager hun mennesker og dyr ved hjelp av piperensere og annet som hun måtte ha for hånden.

"Far sier at det bare er et tidsspørsmål før noen sprenger verden i fillebiter uansett eller penger blir ubrukelige, eller et virus utrydder oss, eller hullet i ozonlaget på størrelse med Grønnland blir på størrelse med Australia. Så det er enda godt at Harmageddon kommer pg at det ikke blir noe igjen av denne gamle verdenen.

Og jeg synes at det er bra fordi isbjørner sulter og trær dør, og hvis man legger fra seg en plastpose på bakken, blir den aldri borte, og jorda har fått nok plastposer. Og fordi at i den nye verdenen kommer jeg til å treffe moren min." (side 25)

Om det er sektlivet som sådan eller det forhold at Judith blir gående vel mye alene som et forsømt barn, som gjør at det tidvis tipper over og man lurer på om hun er i ferd med å miste forstanden, gir ikke historien noe entydig svar på. Derimot blir det sittende fast et inntrykk av hvor uheldig det er å fylle hodet på et lite, umodent og uferdig barn med sterke skremmebilder på jordens undergang. For Judith evner i liten grad å skille mellom fantasi og virkelighet.

Noe av filosofien bak alle slike sekter er tanken på å være forfulgt av verden utenfor, og det er nettopp dette - fiendebildet av "alle" andre - som binder medlemsmassen sammen når det røyner på. Andres forakt og ondskap blir i stedet et bilde på de siste tiders lidelser, prisen man må betale for å være blant de heldige utvalgte som til slutt skal arve jorden, mens resten av verden går under. Avslutningen i denne boka er sår, der det ikke bare er Judith som holder på å bli gal, men også hennes far. Han går åpenbart inn i en klinisk depresjon, og plutselig stiller han spørsmål ved alt som har holdt ham oppe siden konas død. Mens Judith - barnet hans - følger ham på hans opp- og nedturer, lojal til det siste - men hele tiden med et håp om at hun gjennom troen på egen evne til å utføre mirakler, egenhendig skal redde ham fra den evige fortapelse ...

"I en annen verden" har stort sett fått fantastiske omtaler, og jeg har til gode å komme over noen omtale som sier noe negativt om boka. Selv fant jeg boka nokså kjedelig og uten noen egentlig nerve. Det ble litt for mange bibelsitater og litt for lite kontekst utenfor tiåringens hode. Jeg ble følgelig svært skuffet over den. Kanskje det har å gjøre med at jeg hadde så store forventninger til boka? Eller kanskje ville temaet ha interessert meg mer dersom det hadde vært et voksent menneskes refleksjoner den handlet om? Samtidig vil jeg understreke at boka er godt skrevet og at det ikke egentlig er dens litterære sider jeg har reagert på. Når jeg derfor ender med å gi denne boka terningkast fire - i det nedre skiktet - er det bokas litterære kvaliteter som redder den. Men for all del: les andre bokbloggeres omtale av boka, og ikke minst Cathrine Krøgers sin omtale i Dagbladet (se linker til disse omtalene i mitt blogginnlegg om boka), fordi dette er en bok det er mange oppfatninger om!

Slapp av

Bena på bordet
et kurs med te
en blokk å skrive på
Ingen kan vel tenke seg
at jeg skal vaske nå?

Reidunn Eikanger Kvalø

Sakprosa på sitt beste!

Erik Larson (f. 1954) er en amerikansk forfatter og journalist, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har en rekke sakprosabøker på sin merittliste. Forfatteren har også en egen nettside hvor han presenterer sine bøker - www.eriklarsonbooks.com.

"I dyrets buk" handler om William E. Dodd og hans familie i en fireårsperiode i mellomkrigstidens Berlin. Dodd var på den tiden historieprofessor, og det vakte oppsikt i USA da han ble utnevnt til ambassadør i Berlin. Hitler hadde tidligere samme år (30. januar 1933) blitt utnevnt til Rikskansler i Tyskland, men ingen tok ham helt alvorlig. Dodds mandat var å sikre at Tysklands gjeldsforpliktelser overfor USA ble ivaretatt. Dodd og hans familie hadde imidlertid ingen forutsetninger for å forutse hva de neste fire årene i deres liv skulle komme til å inneholde ...

"Én ting var å lese avisartikler om Hitlers ustadige oppførsel og brutale behandling av jøder, kommunister og andre opposisjonelle, for i USA var det en utbredt oppfatning at disse fremstillingene måtte være overdrevne, at en moderne stat umulig kunne oppføre seg slik. Men i Utenriksdepartementet leste Dodd den ene rapporten etter den andre der Messersmith beskrev Tysklands raske fall fra demokratisk republikk til brutalt diktatur. Messersmith sparte ikke på detaljene - hans tendens til å skrive langt hadde tidlig gitt ham kallenavnet "40-siders George". (side 41)

Like fullt konkluderte Messersmith i en av sine siste rapporter med at ledelsen i Tyskland med Hitler, Göring og Goebbels i spissen var i ferd med å bli stadig mer moderat. Dodd var derfor optimistisk da han takket ja til utnevnelsen og reiste til Berlin sammen med sin familie. Fordi han - i motsetning til sine forgjengere - ikke var født med en sølvsje i munnen, la han opp til moderasjon i ambassadens pengeforbruk. Til stor ergrelse for de øvrige ansatte ved ambassaden, som var vant til å bruke arbeidstiden til alt annet enn seriøst arbeid ... Dodd skulle derfor komme til å bli motarbeidet av sine egne. I årene som fulgte skulle dette også medføre at alle hans advarsler om de stadig mer brutaliserte forholdene i Tyskland ikke helt ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Man likte jo ikke helt disse jødene og var dessuten engstelig for at USA skulle bli oversvømt av jødiske flyktninger. Derfor opprettholdt USA sine strenge kvoter for antall flyktninger de var villige til å ta i mot.

Dodd var frittalende og fra side 123 til 125 finner vi en dialog han hadde med Tysklands utenriksminister Neurath om "jødeproblemet" i september 1933.

"Neurath var enig i at Tysklands behandling av jødene var forstokket, og sa at hans departement var pådriver for en mer human tilnærming. Han hevdet å se tegn til endring. Så sent som den uken, fortalte han, hadde han vært på veddeløpsbanen i Baden-Baden, og tre fremstående jøder hadde sittet sammen med ham på podiet ved siden av flere regjeringstjenestemenn, og "det var ingen fiendtlige ansiktsuttrykk å se".

Dodd sa: "De kan ikke forvente at verden skal få et mildere syn på oppførselen deres så lenge fremstående ledere som Hitler og Goebbels står på talerstoler som i Nürnberg og kunngjør at alle jøder må fjernes fra jordens overflate."

Dodd reiste seg for å gå. Han snudde seg mot Neurath. "Kommer vi til å få en ny krig?"

Neutath ble nok en gang rød i ansiktet. "Aldri!"

Ved døren stanset Dodd og sa: "De forstår vel at Tyskland ville bli lagt i grus av enda en krig?"

Dodd forlot bygningen, "litt bekymret for at jeg hadde vært så frittalende og kritisk". (side 124 - 125)

Det var av største viktighet at Dodd ikke skulle bli kastet ut av Tyskland, fordi en isolasjonspolitikk ville få uheldige konsekvenser - samtidig som man ikke kunne sitte å se på alt det uhyrlige som skjedde rett foran øynene deres uten å reagere på et vis. I boka beskrives hvor vanskelig Dodd fant denne balansegangen, og hvor lite han egentlig oppnådde gjennom å opptre som et hederlig og skikkelig menneske. Vi får dessuten høre om datteren Marthas temmelig utsvevende liv, der hun tok for seg av den ene kjekke mannen etter den andre. I begynnelsen blendet av den glamorøse fasaden de høflige nazistene presenterte - inntil hun forelsket seg i russeren Boris og fikk et temmelig annet syn på det hele ...

Litt morsomt og interessant fant jeg beskrivelsen av et møte med den tyske forfatteren Hans Fallada.

"Besøket skulle ha funnet sted tidligere på året, men Fallada hadde utsatt det til mai fordi han var nervøs for mottakelsen av sin siste bok, Den som en gang har spist av blikkfatet. På dette tidspunktet var Fallada blitt verdensberømt for sin roman Hvad nu, unge mann?, som handlet om et strevende par under Weimar-republikkens økonomiske og politiske uro. Grunnen til at Fallada var så nervøs for Den som engang har spist av blikkfat, var at det var hans første større utgivelse etter at Hitler var blitt kansler. Han var usikker på hvordan han ble bedømt i Goebbels´Rikskammer for litteratur, som påberopte seg retten til å avgjøre hva som var akseptabel litteratur. I et forsøk på å gjøre boken mer spiselig, inkluderte Fallada et forord hvor han lovpriste nazistene for at de hadde sørget for at den forferdelige situasjonen boken kretset rundt, ikke ville gjenta seg. Selv forleggeren hans, Rowohlt, mente at Fallada hadde gått altfor langt, og fortalte ham at forordet "rett og slett virker FOR innsmigrende". Fallada beholdt det." (side 244)

Etter hvert som Hitler strammet grepet om Tyskland, delte forfatterne seg i to leire; de som syntes det var umoralsk å bli værende i Tyskland, og de som ble og ventet på bedre tider. Fallada valgte det siste - "et indre eksil".

"I dyrets buk" er en ytterst interessant beretning om en epoke jeg personlig synes det er skrevet altfor lite om. Mens markedet flommer over av bøker spesielt om andre verdenskrig, er det ikke ofte man kommer over en bok som beskriver hva som skjedde i forkant av krigen. Ekstraordinært interessant blir det når man kommer så tett på sentrum av verdensbegivenhetene som i denne boka. Det er mange paralleller i boka som stemmer meget godt overens med den fremstillingen Stefan Zweig i sin tid gjorde i sitt mesterverk "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv, og som i disse dager er tilgjengelig i pocket fra Aschehoug forlag.

Erik Larson skriver svært godt, og måten han presenterer historiene på gjør at boka fremstår som den reneste pageturner. I bokas etterord forteller han om utfordringene han møtte på da han skrev boka. Berlin ble bombet så sønder og sammen i krigens siste dager at områdene hvor handlingen finner sted, ikke lenger eksisterer. For å danne seg et inntrykk av Tiergarten-distriktet i førkrigstidens Berlin måtte han derfor få tak i gamle kart og en rekke memoarbøker for å saumfare dem etter detaljer om dagliglivet i Berlin, skriver han på side 332. At det ligger enormt mye arbeid bak denne boka skjønner man når man studerer det rikholdige noteverket bakerst i boka - et noteverk på ca. 40 sider ... Like fullt hevder forfatteren at notene ikke er uttømmende.

Jeg vil påstå at denne boka er et must for alle med stor interesse for vår nære krigshistorie, og i særdeleshet med tanke på hva som førte til at Hitler, en underlig skrue av en mann, faktisk klarte å karre til seg makten i et land som Tyskland, og sette hele Europa i brann ... Og om hvordan det kunne ha seg at den skrekkelige behandlingen av jødene kunne finne sted og gradvis forverres til det helt ulidelige, uten at noen grep inn ...

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt et!

Om å miste en mor

Trude Lorentzen (f. 1974) er reporter i Dagbladets Magasinet, og hun mottok i 2012 Den store journalistprisen. Dette er en pris som regnes som en av de fremste utmerkelsene for god journalistikk, kan jeg lese på Wikipedia.

Nå er Trude Lorentzen klar med en rykende fersk bok om forholdet til sin mor. En mor som etter et drøyt år med dype depresjoner valgte å ta sitt eget liv. Trude var den gangen bare 15 år - med andre ord i en alder der hun skulle hatt mer enn nok med å vokse opp og håndtere vanlige tenåringsutfordringer ...

Innledningsvis i boka får vi vite at Trudes mamma kastet seg ut fra et vindu eller en slags avsats i sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt for akutt depresjon og angst. I alle år har Trude trøstet seg med at hun ikke traff asfalt - "bare" gress.

Foreldrene skilte lag da Trude var tre-fire år gammel, og siden hadde hun bodd hos mammaen sin - en mamma hun beundret av hele sitt hjerte. Det var ikke den ting hennes mamma ikke kunne fikse. I periferien levde faren, han som forlot dem på grunn av en annen kvinne og som i grunnen ikke var helt kompetent eller fullverdig som forelder i denne fasen av hennes oppvekst. Senere skulle han bli klippen i hennes liv - han som reddet henne med en rørende omsorg, og som aldri kritiserte at hun ikke maktet å gå gjennom tingene moren etterlot, men stablet dem i kasser på farens loft. Disse eskene som hun først nå har klart å gå gjennom, som en del av en prosess for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde den gangen for mer enn 20 år siden.

"Foreldre behøver ikke være døde for å fremstå som mysterier. Samme hvor tett vi lever, fins det mellomrom mellom mennesker. Kanskje er det våre nærmeste vi strever med å forstå. Hvem er disse kvinnene og mennene som formet oss? Hva gjorde de etter leggetid, alle kveldene mens vi sov, hva snakket de om, hva bekymret de seg for, hvilke hemmeligheter bar de på? Eksisterte de i det hele tatt etter Dagsrevyen?" (side 15)

Aller mest grubler Trude på om sykdommen virkelig kom ut helt av det blå, eller om det var tegn der på forhånd om at galskapen på en måte var i anmarsj. Moren hennes som virkelig fikk til alt, som alltid tenkte på alle eventualiteter, som alltid var beredt ... Og så skulle et ustemt piano på en skoleavslutning få det hele til å tippe fullstendig over? Var det virkelig "så enkelt?" Og er det mulig å finne en slags sannhet i forhold til det som skjedde nå - tyve år etter?

Trude blar i morens minnebok, hun oppsøker morens gamle venninner, hun snakker med leger, psykologer og psykiatere - alt for å finne noen svar. Noen av fagfolkene hun er i kontakt med tror at moren kan ha vært bipolar eller manisk-depressiv. Andre mener at hennes borgerlige oppvekst har gjort noe med hennes evne til å håndtere vanskelige følelser i lengden ... Hun oppdager også den rørende historien om moren som tok sjansen på å bli arveløs heller enn å miste kjæresten sin - hennes politisk radikale far ... Som likevel forlot henne etter få år ...

"Mysteriet mamma" handler også om å være tenåring og ha en psykisk syk mor eller en mor som ikke var helt med og som gjorde mange rare ting. Og det i en alder der det å ikke være som alle andre var fryktelig flaut. Så flaut at Trude gjorde alt hun kunne for å dekke over at moren var syk, fordi hun var overbevist om at ingen ville ha noe med henne å gjøre dersom de hadde visst hvordan hun egentlig hadde det. Mens hun som representant for "Å være ung er for jævlig"-generasjonen var livredd for at hun skulle havne på kjøret ...

"Det er kjempeskummelt å være menneske. Livet kan skli ut i alle retninger. Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg. Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke, glade, vellykkede mennesker. Brått og voldsomt.

Ingen kan være trygge.

Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv, kan forstå den. Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke. Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga. Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp, ikke få vite hvem hun skulle bli. Å miste seg selv." (side 257)

Boka er så full av sårhet, så full av et oppriktig ønske om å forstå det som hendte med moren - og en erkjennelse av at det kun er mulig inntil et visst punkt. Det er også en rørende historie om en datter og en far som blir nødt til å bli bedre kjent, og om en far som virkelig får vist at han kan når han må. Og aldri vipper det hele over i det sentimentale, aldri truer historien med å bli en tåreperse. I stedet er "Mysteriet mamma" en sterk historie, der en datter som selv er blitt mor, undrer seg frem til hvem mammaen hennes egentlig var - med en åpenhet og en ærlighet som virkelig berørte meg som leser! Man merker at Trude Lorentzen er en erfaren skribent, og jeg opplevde også boka hennes som mer enn "bare" en dokumentar. Hun er litterær i sin tilnærming til stoffet, og særlig er det den hensynsløse ærligheten hennes om hvordan hun selv oppførte seg overfor moren mens hun var syk - fjortis til fingerspissene - som gjorde inntrykk. Jeg skal heller ikke underslå at noen private erfaringer gjorde denne boka til en ekstra sterk leseopplevelse for meg. Jeg likte også henvisningene til Virginia Woolfs liv, som jeg for tiden er svært opptatt av.

Alt i alt mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem! Ikke siden jeg leste "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg har jeg lest en så sterk historie innenfor denne genren!

Satire fra Kina

Yu Hua (f. 1960) har utgitt totalt fire romaner og flere noveller, kan jeg lese på Wikipedia. "Brødre" utkom i 2005 i Kina, og ble utgitt på norsk i 2012. Forfatterens liv er på mange måter like spennende som bøkene hans, oppvokst som han er i en tid hvor det har skjedd store forandringer i hans hjemland. Og det er nettopp alle forandringene i Kina som utgjør bakteppet i hans romaner. For øvrig er det verdt å merke seg at Yu Hua er noe så sjelden som en forfatter som fremdeles bor i Kina, og det på tross av at han skriver nokså kritisk - satirisk - om forholdene der. Kanskje lar dette seg gjøre fordi den mest ramsalte kritikken først og fremst er rettet mot fortiden?

I "Brødre" møter vi Skalle-Li og Song Gang, begge med hver sin fortid - inntil de ender som stebrødre fordi deres mor og far finner hverandre etter å ha mistet sine ektefeller. Skalle-Lis far døde på nedrigste vis - mens han smugtittet på damerumper fra "herreavdelingen" på utedoen. For å få med seg mest mulig, bøyde han seg litt for langt frem - inntil han ramlet ned i dritten og druknet. Skammen har siden hvilt over enken - inntil altså Song Gangs far kastet et blikk på henne. Det var han som i sin tid bar hjem liket av Skalle-Lis far, vasket det og brakte noe anstendighet tilbake i enkens liv.

Skalle-Li og Song Gang finner tonen, og deres forhold er vel så blomstrende som det som foregår mellom deres mor og far, skjønt på et annet plan, selvsagt. Der Song Gang er mild og god, der er Skalle-Li rå og vulgær. Dette får avgjørende betydning - på godt og vondt - for dem begge senere i livet.

Skalle-Li skal vise seg å være sin fars sønn opp ad dage, for også han begynner å smugtitte på damerumper på utedoen. Men i motsetning til sin far, gjør han dette til en suksess. Riktignok blir han tatt på fersken, men alle mennene i byen hans er så misunnelige. Særlig fordi Skalle-Li har fått et glimt av rumpa til byens skjønnhet, Lin Hong. Skalle-Li er ikke tapt bak en vogn, og snart gjør han gode forretninger på alle dem som gjerne vil høre detaljer om hvordan skjønnhetens rumpe ser ut. For en nudelsuppe med kjøtt forteller han gladelig om alt han så. Og det blir etter hvert mange gratismåltider Skalle-Li, der han på en måte blir et slags fortellende pornoblad for byens menn.

Etter som tiden går forelsker Skalle-Li seg i Lin Hong, men erfarer til sin store forskrekkelse at Lin Hong bare har øyne for stebroren hans, Song Gang. Hvordan kan dette være mulig? Han som er direktør og gode greier, mens broren hans er en lutfattig mann ... På fornøyelig vis skildrer Yu Hua spillet som foregår mellom stebrødrene, og som for alvor setter deres forhold på prøve. Samtidig introduseres vi for et fantastisk persongalleri, hvor tanntrekker Yu, saksesliper Guan, smeden Tong, skredder Zhang og poeten Zhao går igjen gjennom hele boka. Og vi introduseres for konsekvensene av kulturrevolusjonen ... Når tidligere tapere plutselig får mer makt enn de kan håndtere, går det som regel fryktelig galt. Uansett hvor brutale forhold som skildres, ligger humoren alltid på lur.

"Da var Tong, Zhang, Guan og Yu allerede blitt den revolusjonære smeden, den revolusjonære skredderen, den revolusjonære saksesliperen og den revolusjonære tanntrekkeren. Når kundene kom til skredder Zhang med stoff de ville ha sydd, spurte han først av alt hva slags klassestatus de hadde. Hvis de var fattigbønder, ville han ønske dem velkommen med et smil; om de middelstore bønder, ville han motvillig ta imot stoffet; om de var jordherrer, ville han straks heve knyttneven og rope revolusjonære slagord, hvorpå den likbleke jordherrekunden ville ta stoffet sitt og stikke ned gatestubben. Da ville skredder Zhang stå utenfor døra og rope etter ham:

"Jeg skal lage verdens styggeste og mest fillete gravklær for dere, nei, feil, det skal være liksvøp." " (side 110)

Humoren - satirisk sådan - er brutal, og her legges det ikke en eneste finger mellom. Et regime som kun har forakt for mennesker med penger og makt, produserer imidlertid sine egne mennesker med penger og makt - partimedlemmer vel og merke - og de er om mulig enda verre enn forgjengerne. Et maktspill pågår mellom mennesker på alle nivåer i samfunnet, og når noen lykkes fremkalles misunnelsen, og når andre faller fremkalles skadefryden.

"Forfatter Liu hadde ikke sin plass i sola mer enn i to måneder, før han plutselig oppdaget at han var gått ut på dato. Da var det tilbake til slik det var før, at folk ikke brydde seg om ham, og anvisningene sluttet også å komme. Han følte seg sterkt forurettet, for det var han som hadde gjort Skalle-Li viden kjent, mens han sjøl raskt forsvant i glemmeboka ... " (side 535)

Skalle-Li kommer seg opp og frem her i verden, selv om katastrofene bokstavelig talt står i kø. Noen av dem definerer han rett og slett bort, hvilket det er i hans makt å gjøre. Sånn sett blir hans liv et levende eksempel på hvordan makt alltid korrumperer til slutt når den ikke møter noen korrektiver. Parallelt med Skalle-Lis suksess, blomstrer hans seksuelle liv, der han tar for seg av hva som måtte behage ham - uten den minste blygsel.

Mitt møte med Yu Hua kan beskrives som fornøyelig og lattervekkende, selv om jeg nok har en forkjærlighet for mer tydelige politiske romaner når jeg nærmer meg kinesisk litteratur. Samtidig er jeg full av beundring over hva denne forfatteren våger - og faktisk får utgitt i dagens Kina. For det er ingen tvil om at dette er en modig roman, hvor Yu Hua nødvendigvis må bevege seg svært nær grensen for hva som kan tillates i et land som Kina. Språket i "Brødre" flyter lett, og selv om boka med sine 719 sider kan virke monstrøs, går sidene unna i en fei. Dette er nemlig ingen tung roman, og jeg vil anta at mange vil elske den om de bare gir den en sjanse.

Her og der kunne det kanskje virke som om oversetteren har hatt litt for dårlig tid, eller at korrekturen har gått litt for fort. I ett avsnitt kunne det nemlig være a-endringer, mens det i det neste var en-endinger. Med mindre en bok er veldig dårlig og hvor det faktisk blir et poeng å gjøre rede for dette, bryr jeg meg ikke veldig om dette. Jeg opplevde boka som godt skrevet likevel. Boka inneholder et helt arsenal av historier, som er flettet sammen på finurlig vis. Og selv om persongalleriet, som seg hør og bør i en satirisk roman, noen ganger fremsto som vel stereotype, var det fornøyelig fra første til siste side. Selv om latteren rett som det var satte seg fast i halsen ... Jeg konkluderer her med terningkast fem!

Rystende dokumentar fra Mumbais slum

Katherine Boo (f. 1964) har som journalist dekket temaet fattigdom og nød i alle år (fortrinnsvis i USA), kan jeg lese på bokas smussomslag. "Bak den vakre fasaden" er hennes første bok - en bok som først og fremst er dokumentarisk, men som er skrevet som den reneste thriller. I forfatterens etterord fra side 289 og utover i boka forteller hun om sitt prosjekt, der hun fulgte livet i slumbyen Annawadi i Mumbai gjennom noen år. Metodene hun benyttet er så omstendlige og grundige at man som leser skjønner at nærmere sannheten om livet i slummen i India kommer man ikke - sett gjennom vestlige øyne.

India har en av verdens sterkest voksende økonomier. Bare Kina ligger foran. Tittelen på boka - "Bak den vakre fasaden" - henspeiler så treffende til hva som skjuler seg bak dette.

"Jeg fikk snart nok av sterke bilder av indisk elendighet: radmagre barn med fluer i øynene og andre symboler på uverdighet som man ikke kan unngå å se straks man beveger seg inn i et slumområde. For meg - og, vil jeg påstå, for foreldrene til de fleste fattige barn uansett hvor i verden - er den viktigste problemstillingen noe det tar lenger tid å få øye på. Hvor finnes mulighetene i dette samfunnet? Hvem sine evner blir skuslet bort? Hvordan skal det radmagre barnet kunne vokse opp og bli mindre fattig enn det er?" (side 289)

Vi introduseres i første rekke for 16 åringen Abdul og hans muslimske familie. Ved hjelp av dyktighet og kløkt har familien klart å komme seg til noe rikdom (sammenlignet med de andre slumbeboerne) ved hjelp av søppel. Dette gir dem muligheten til å utbedre skuret de bor i, slik at de står noe sterkere rustet før den neste monsuntiden med alt sitt regn, som tidligere har fravristet dem absolutt alt de eier og har. Og om man trodde at fattigdommen binder folk sammen i et slumområde - vel, da tar man feil. For her er det misunnelsen som rår, og den sterkestes rett som gjelder. I et land hvor majoriteten er hinduer, innebærer det å være muslim dessuten alltid en fare. Det er rett og slett ekstra provoserende at man klarer seg noe bedre enn gjennomsnittet dersom man i tillegg er muslim. Dette får Abduls familie merke på kroppen. Ja, det skal til slutt føre til deres fall ...

I tillegg til at vi får innblikk i de ulike mekanismene i søppelindustrien som barna i slummen jobber for, beskrives skitten, all uverdigheten, alle farene ved å håndtere søppel, alle rottene ...

"Riktignok var det bare seks av slummens 3000 beboere som hadde fast jobb. (Resten var en del av den uformelle, uorganiserte økonomien, i likhet med 85 prosent av den indiske arbeidsstyrken for øvrig.) Det er også riktig at et fåtall slumboere fanget rotter og frosker og grillet dem til middag. Noen spiste gress fra bredden av kloakksjøen. Og disse individene, de stakkars sjelene, sørget på den måten for et ikke ubetydelig tilskudd til sine naboer. De ga slumboerne som ikke grillet rotter og spiste ugress, som Abdul, en fornemmelse av at det var mulig å komme seg opp og frem." (side 30)

Ungene i slummen får byller, utslett, sår som ikke vil gro - alt som følge av den farlige søppelhåndteringen og de uverdige forholdene for øvrig. Og jo mer søppel Abdul klarer å ta i mot fra de andre søppelsankerne, jo mer rotter kommer. Og rottene biter. Abdul er en kløpper på sortering, og han selger det sorterte søppelet videre til andre oppkjøpere. Slik blir det noen småmynter her og noen småmynter der. Familien hans slipper å sulte, og de har en drøm om en gang å kjøpe seg land slik at de kan komme seg bort fra slummen. De holder seg unna bråk og uro, men har ikke tatt høyde for misunnelsen og indrejustisen i slummen. Den nærmeste naboen - "den enbente" Fatima - holder nemlig øye med dem, og den dagen hun tenner på seg selv og beskylder Abdul og faren for å ha tent på, er helvete løs.

Vi møter også Asha, kvinnen som drømmer om å bli slummens dronning. Hun engasjerer seg politisk og vet å ta seg betalt når noen trenger hjelp. Slik klarer hun å gi datteren utdannelse. Korrupsjon er et utbredt problem, og den som enten nekter å betale eller ikke har noe å betale med, er før man vet ordet av det i de dypeste eksistensielle problemer.

Historiene vi får høre om i "Bak den vakre fasaden", fra slumbyen Annawadi som ligger side om side med Mumbais flyplass og luksushoteller, er så rystende at det gjør vondt å lese. Det handler om små helter i et nådeløst samfunn, der man aldri gir opp å drømme om noe bedre, men hvor janteloven neppe kunne hatt bedre vekstvilkår. Ingen får lov til å tro at de har noe mer rett til et annet liv enn andre, og dersom noen likevel er freidige nok til det, innhentes man av de andre som sørger for at man rykker nedover i hierarkiet og må starte helt fra bunnen av.

Katherine Boo har oppnådd at hennes bok ble kåret til en av 2012s beste bøker av en rekke amerikanske aviser - bl.a. The New York Times. Hun er dessuten blitt belønnet med en The National Book Award i 2012.

Når jeg ender med å gi denne boka terningkast fem (et sterkt sådan), er jeg av den oppfatning at det ikke bare er min egen leseopplevelse jeg bedømmer, men bokas litterære kvaliteter. For i tillegg til å inneholde sterke historier jeg mener er fortalt på en nokså rett-frem-måte uten bruk av tåreperseteknikker, er boka godt skrevet. Meget godt skrevet! Katherine Boo skriver om forhold som for så vidt er berørt i både filmer og bøker i den senere tid, men hun gjør det på en oppsiktvekkende måte som får leseren til virkelig å våkne opp, kjenne seg berørt - uten at man noen sinne kan legge opplevelsen og sine nyervervede kunnskaper til side. Det mest opprørende ved hele boka er hennes beskrivelse av politikere som spiller på slummens mennesker for å vinne velgere, men som ender med å underslå alt som tilføres av midler for å gi slumboerne et bedre liv. Som retten til rent vann, retten til helt basal skolegang, retten til en bedre hygiene og et verdigere liv ... Jeg er helt rystet inn i margen etter å ha lest "Bak den vakre fasaden"!

Dypest sett om hva som driver oss

Gunn Marit Nisja debuterte med romanen "Naken i hijab" i 2011. I september i år kommer hun ut med sin andre roman "Porselenspiken". Selv har jeg hatt tilgang til et leseeksemplar av boka, og det er på den bakgrunn jeg uttaler meg om den. Jeg kjenner ikke forfatteren personlig, men har hatt mange diskusjoner om mangt og mye med henne på Facebook.

Hovedpersonen og også jeg-personen i boka er Kristin. Hun nærmer seg 40 år, har verken mann eller barn, men har omsider funnet en retning i livet sitt. For få år siden tok hun nemlig fagbrev innenfor kokkefaget, og etter å ha jobbet for andre i noen år, våkner så smått en drøm om å åpne sin egen restaurant. Det er bare en hake ved det hele. Kristin er enebarn og odelsjente til Brekstø gård ved Romsdalsfjorden - en gård hun aldri har vist noen interesse for, men som foreldrene hennes aldri har gitt opp håpet om at hun vil overta, "når hun bare kommer til fornuft".

Sammenlignet med andre i bygda har Kristin valgt nokså utradisjonelle veier, og dette får hun svi for. Stadige stikk fra andre - enten det dreier seg om at hun har fagbrev eller at hun ikke har mann og barn - kommer fra alle hold, og selv ikke hennes egen mor skåner henne. Men Kristin er fast bestemt på hva hun vil, og alltid møter hun fornærmelser med overbærenhet. Inntil hun en dag føler behov for å ta igjen med sin nærmeste sjef, ei urimelig kjeftesmelle som litt for lenge har hersjet med henne ... Dette koster henne jobben.

Så dør faren hennes. En arv skal muliggjøre drømmen hun lenge har båret inni seg: å åpne et eget sted. Ideen om Små Gryter tar form. Kristin får tak i et egnet lokale, pusser opp, ansetter folk, planlegger meny - og før hun vet ordet av det er hun konkurrent med sin tidligere forhatte sjef. Og det er i denne fasen at Marta dukker opp. En villfaren 19-åring fra Nord-Norge med en svært broket bakgrunn, men som er et funn av et arbeidsjern, systematisk til tusen og en ressurs fra første stund. I tillegg til Bengt, en innflytter i bygda, også han med fagbrev innenfor kokkefaget, ønsker også Kristins mor jobb på kafeen. Egnet arbeidskraft vokser ikke akkurat på trær, så det gjelder å kapre de få egnede personene som er på markedet. Paradoksalt skal det bli samarbeidet om kafeen som binder mor og datter sammen etter mange relativt uforsonlige år. Gjennom tilbakeblikk får vi vite om en del sentrale hendelser i Kristins liv - hendelser som har formet henne til den hun etter hvert har blitt. Den fornyede nærheten mellom mor og datter skal også føre til en økt forståelse mellom de to.

Parallelt med at Kristin forsøker å stable Tre Gryter på beina, vokser hennes omsorg for Marta, og snart er det faktisk ikke mulig å vite hva som motiverer henne mest - spisestedet eller det å ta hånd om Marta og utvikle de talentene som bor i jenta. Et omsorgsbehov hos Kristin som kan tilbakeføres til en hendelse for mange år siden, som ble utført i sinne og som siden skulle forfølge henne ... Da Marta en dag forsvinner, går det for alvor opp for Kristin hva som er viktig for henne.

Selv om "Porselenspiken" tilsynelatende kan virke som en nokså enkel historie, har den mange lag. Her møter vi bygdedyret, bygdesladderen som alltid forfølger en som velger annerledes enn de andre, misunnelsen når man lykkes, den kritiske baksnakkingen som alltid er konsentrert rundt det man kan finne av "feil" og avvik fra normalen ... Lett gjenkjennelig for alle som selv har følt dette på kroppen. Jeg synes forfatteren har lykkes godt med å skape en helstøpt personlighet for bokas hovedperson. Kristin fremstilles så jordnær og fornuftig, alltid beredt til å gå en ekstra runde med seg selv når hun kjenner stikkene fra omgivelsene, fordi hun skjønner at hun ikke kan legge alt ansvaret for egne reaksjoner på andre.

Jeg ble veldig glad i Kristin, rett og slett. Måten hun har fått frem hvor sammensatte våre motiver er når vi jakter på meningen med tilværelsen, og spisser dette i møtet mellom Kristin og Marta, synes jeg er imponerende! Jeg storkoste meg med boka, og leste den ut på rekordtid. Hvis jeg skulle gi terningkast ut fra min opplevelse av boka måtte det bli en fem`er, mens hvis jeg skal gi dette ut fra bokas litterære kvaliteter må det bli et sterkt terningkast fire. Jeg synes at forfatteren har utviklet seg ytterligere siden hun skrev "Naken i hijab". Hun har gode dialoger, og ved å operere med en jeg-person får vi på en helt annen måte enn ellers innblikk i tanker, følelser og motiver til hovedpersonen. Dermed tilfører hun hovedpersonen mye dybde. En helt annen ting: alt snakket om mat i boka gjorde meg sulten - veldig sulten!

Nye historier med utspring i Afghanistan

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Mesterlig!

Selv om jeg elsker Mario Vargas Llosas romaner - i alle fall de langt fleste av dem - må jeg innrømme at jeg har en hel haug med uleste bøker av ham liggende på vent - og der ligger de i godt selskap med mang en litterær perle. Mange av Llosas bøker har jeg til og med jobbet hardt for å få tak i fra antikvariater. Så langt har jeg på bloggen min omtalt seks av Llosas bøker samt en film ("Bukkefesten"). Og det er på høy tid å lage en slagplan slik at jeg får lest de øvrige bøkene hans!

Som kjent mottok den peruanske forfatteren (f. 1936) Nobels litteraturpris i 2010 - med følgende begrunnelse: «for sin kartografi av maktstrukturer og sine bitende bilder av den enkeltes motstand, opprør og nederlag».

Mario Vargas Llosa skrev romanen "Det grønne huset" - eller "La Casa Verde" som den heter på spansk - i 1967. Han hadde så vidt fylt 30 år da han skrev boka, som utkom på norsk for første gang i 2012. Gyldendal forlag har i den forbindelse benyttet oversetterne Kari og Kjell Risvik - oversettere jeg fremdeles mener er i den tyngre klassen, tross kritikken som har rammet dem det siste året. Denne oversettelsen er for øvrig glitrende!

Det er sannelig ikke enkelt å skulle lage et kort handlingsresyme over innholdet i "Det grønne huset"! Ikke et langt et heller, bare så det er sagt. Etter å ha lest boka, sitter jeg nemlig igjen med en følelse av at en gangs gjennomlesning av boka er utilstrekkelig for å forstå alt. Så er det vel rett og slett slik at dette er en bok som fortjener å bli lest flere ganger. Romanen er nemlig meget kompleks og komplisert, og - det er jeg veldig sikker på - hører blant dem som vokser seg større og større for hver gang man begynner på nytt. For nye lesere ønsker jeg å gi følgende råd: les sakte, les konsentrert! Og ikke gi opp selv om de først hundre sidene - nær sagt som vanlig for Llosas bøker - nærmest er ugjennomtrengelige! Boka er nemlig helt rå i sin beskrivelse av et lite samfunn i Perus jungel. Og bare av den grunn er det vel verdt å jobbe litt for saken!

"Sersjanten kaster et blikk på søster Patrocinio, og spyflua sitter der fremdeles. Lekteren ligger og dupper i det grumsete vannet, mellom to vegger av trær som det står en het, klebrig dunst opp fra. Sammenkrøpet under presenningen, med bar overkropp, ligger soldatene og sover, skjermet mot den grønngule middagssolen: Småens hode hviler på magen til Tjukken, svetten siler av Lysluggen, Svarten grynter med åpen munn. En parasoll av moskito følger lekteren, mellom kroppene svirrer sommerfugler, veps, feite fluer. Motoren durer jevnt, får et bakslag, durer igjen, og losen Nieves holder i roret med venstre hånd, med høyre røyker han, og det brune og garvede ansiktet fortrekker ikke en mine under stråhatten. Det var noe galt med disse villmennene, hvorfor svettet de ikke som andre mennesker?" (side 9)

Med denne innledningen på bokas første kapittel skjønner man at språket er helt mesterlig! Ikke bare det, men måten Llosa beskriver det lille samfunnet ute i jungelen, langt fra folk, et degenerert og dysfunksjonelt samfunn - det er helt i klasse for seg! Så får det heller være at han godt kunne ha kostet på seg et avsnitt eller to i teksten. Selv måtte jeg bla meg frem i boka, og lykkelig kunne jeg konstatere at det kun var det første kapittelet som var avsnittløst eller riktigere: ett sammenhengende avsnitt fra ende til annen. At handlingen i boka heller ikke er skrevet kronologisk, gjør ikke lesingen noe enklere. Eller at mange av personene i boka opptrer under flere navn ...

Handlingen i boka er lagt til første halvdel av det 20. århundre. Det meste av det som skjer finner enten sted på en misjonsstasjon hos noen nonner i Santa Maria de Nieva langt inne i jungelen, eller i Piura, nærmere bestemt i tilknytning til bordellet Det grønne huset. Et bordell som drives av Don Anselmo, en fremmedkar som ankommer stedet en dag, og som ingen vet hvor kommer fra.

"Så sterkt ønsket de seg kvinnfolk og nattlig underholdning, disse utakknemlige lømlene, at til slutt måtte himmelen (djevelen, med horn og det hele, mener pater Garcia) gi dem det de ønsket seg. Det var slik det gikk til at det oppsto, støyende og løssluppent i nattetimene, Det grønne huset." (side 34)

Oppi all umoralen og alt det dysfunksjonelle - hvilke vilkår kunne kjærligheten ha i disse omgivelsene? Svært dårlige, er jeg redd. Det vitner ikke minst historien om Bonifacia om. Den unge og uskyldige indianerjenta som vokser opp hos nonnene og som forelsker seg i den demoraliserte sersjant Litume, uten å skjønne at hun går fra asken til ilden. For det følger ingen romantisk himmel med sersjanten - bare forfall. Så ender også Bonifacia opp som prostituert på bordellet Det grønne huset. Et ekteskap med sersjanten kan ikke beskytte henne mot en slik sjebne.

Forargelsen over stedets umoral finner ingen klangbunn hos majoriteten på stedet, og selv presten står maktesløs. Og jo bedre vilkår handelen har, desto verre å få bukt med all umoralen ... Og så rystes man over menneskesynet den hvite mann legger til grunn i sitt møte med indianerne, mennesker som knapt tillegges vanlige menneskelige egenskaper og som av den grunn er lite verdt i det store og hele.

Etter å slitt meg gjennom boka, hvor ingenting kom gratis, men måtte jobbes og svettes frem, er jeg uansett ikke i tvil om at boka er et mesterverk! Med så sterke miljøskildringer som dette, og med et persongalleri det står respekt av å skape i en alder av tredve år, med et språk det er få forunt å prestere ... En tekst så fortettet med mening, der intet ord er overflødig, men nøye uttenkt i sin sammenheng ... Ja, da må det bli terningkast seks! Og så vet jeg allerede nå at dette er en bok jeg koste på meg å lese på nytt med tid og stunder!

Og til alle bokelskere som elsker å utfordre seg selv: løp og kjøp!