Bokelskere.no

Å være et fullstendig Jeg er en kunst. Man kan og man er hva man vil. Man er i større eller mindre grad et Jeg, avhengig av hva man vil.

Livet skal ikke være en roman som er gitt oss, men en roman vi selv har skapt.

Mennesket består i sannheten. Oppgir det sannheten, oppgir det også seg selv. Den som forråder sannheten, forråder seg selv. Det er her ikke tale om løgn, men om å handle mot egen overbevisning.

Dypest sett er det å filosofere et kjærtegn, et vitnesbyrd om den inderligste kjærlighet til ettertanke, om den absolutte lystfølelse ved visdom.

Å fortrenge er å spille ditt livs Oscar-rolle hver eneste dag. Det er fryktelig slitsomt, og den eneste glede du har ved dagens slutt, er å oppsummere hvordan du klarte deg i dag.

Når du ikke har lyst på flere hverdager og du har brukt opp alle feriedagene dine, hva gjør du da? Hvor kan du flykte? Det er nettopp da vi blir deprimerte, vi med selvmordstanker og snublende i nervetråder, begynner å tenke på hvordan vi kan få til å gjøre en slutt på hverdagene. For når dagene suser ubønnhørlig mot deg som tomflasker på et samlebånd du ikke klare å stoppe, da blir du overveldet. Du er ikke kjapp nok, det hoper seg opp, du får det ikke unna, det blir bare flere og flere av dem, og ingen hører deg når du roper stopp! Det er for mye, jeg får det ikke til.

Men om jeg er redd for å være sammen med andre, er det ingen ting mot redselen jeg føler for å være alene. Alene, det er da tankene kommer. Alene er det vanskelig å gjemme seg. For om det finnes noen der ute i verden som har gjennomskuet meg som den taperen jeg er, har mitt eget hode forlengst sett det. Og hjernen min bombarderer meg med stygge tanker.

Når skjer det? I hvert fall ikke over natten. Det er ikke lik en influensa som blir kastet på deg i løpet av noen timer. Det er ikke noe så begripelig og håndfast som at du faller og brekker en arm eller et ben. Det er bare noe som er der. Og plutselig blir det for mye av dette noe, ja, det blir større enn deg selv. Det er da det går ille.

I etterpåklokskapens lys har jeg pratet høyt med meg selv om hvor fælt alt var. Det har vært gode samtaler. Man er tross alt gal, så det å prate med seg selv er i skjønneste orden.

Det er ikke egoisme. Du tenker ikke så langt. For du er så overbevist om at selvmord er det beste for alle parter - og dermed er det ikke egoisme i den forstand - men en desperat, ugjenkallelig handling som uttrykker kjærlighet i sin mest primitive form. Du vil dem alle vel - og de har det bedre uten deg.

Jeg vil snu. Løpe bort. Komme meg på nærmeste pub. Drikke meg dum og full, drukne meg selv og det fæle livet mitt i en tåkedis av støy, latter, dunkende musikk og dansing til morgengry. Våkne opp og innbill meg at livet er bare kjempeherlig, altså. Glemme. Fortrenge. Late som. Flotte mentale øvelser som jeg etter hvert innehar adskillige medaljer i.

[...]og blikket hans stanser ved det store familiebildet i glass og ramme, for det er slik man gjør når man er en familie, rammer inn seg selv og henger seg selv på veggen, et triumferende klenodium, et endelig bevis på hva også vi, til alt hell, omsider klarte å få til.

Og da de gikk i gang og pynta skinnpennalene sine med KILL'EM ALL med svart sprittusj, var Kevin allerede foran. METAL UP YOUR ASS!

Det var en vinrød granada, og uten en eneste pyntelist eller spoiler virka den så ordinær at det var til å grine av. Helt til man starta motoren og satte på den nye anlegget. Fetteren hadde knerta kontoen med sparepenga far både konfirmasjonen og attenårsdagen, og sammen med brummet fra sekssylinderen var det dette som gjorde at granadaen likevel skilte seg ut. Indre verdier.

Og hva har hun egentlig brukt dem til eller trengt dem for, disse mennene?Har hun trodd at ved å stå ved deres side, så vil hun klare å bli tydeliggjort selv? Har hun, i kraft av hvilken mann som enhver tid har stått ved hennes side, trodd at det kan definere henne og gi henne fri vilje og et eget liv, mens det, i virkeligheten, har tjent til det helt motsatte?

Ditt fravær er en nærhet

Ditt fravær er en nærhet
jeg alltid frykter og aldri kan unnfly
Aldri glemme. Din død var
en hemmelig dør, men døden beholder ingen
hemmelighet: Jeg åpner munnen
og jeg er redd for jeg hører din stemme
Hvor tynt er dødens sprø glass
og virkeligheten som skiller oss her

Månen vender seg bort fra alt sovende
Men jeg våkner, til døden såret
av dens lys - redd for å åpne øynene
i denne kiste av måneskinn
Som om du på den andre siden av døden
ennu ser meg med brustne øyne