Bokelskere.no

Jeg liker denne, men får mer Alice i eventyrland-vibber enn Harry Potter. Harry Potter er en mye mer moden serie, denne føler man hele veien er skrevet for barn. Og enig i at Townsend foreløpig ikke er i nærheten av Rowlings skrivetalent.

Det er likevel en morsom bok, og en bok jeg kan skjønne godt at har blitt en suksess.

Har kun lest en håndfull av dem, og begynt på noen andre - men gitt meg underveis (blant annet Hemingway og Jack Kerouac). Planlegger å ta dem opp igjen, i tillegg er det flere her jeg ønsker å lese.

Jeg har faktisk aldri lest (eller sett filmen) "Den lille prinsen", så der er det et stort hull i min allmenndannelse som jeg håper å få fylt.

Gjengir min bokomtale her:

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

Er så lei av den "konservativ vampyr"-greia. Og den veldig stereotype kjærligheten.

Ser flere sier dette. Jeg har lest 100 sider, og er fremdeles ikke bergtatt... Satsa egentlig på at boka skulle bli bedre etterhvert.

Dårlig oversettelse?
Jeg har lest ca. 100 sider av boka, og er foreløpig hverken spesielt engasjert i historien eller karakterene. Boka virker litt "stykkete" og dårlig skrevet, men er usikker på om det bare er oversettelsen? Er det noen andre som opplevde at oversettelsen gjorde boka litt mer "skriftlig" og stivere, på en måte?

(Og, ikke minst: blir den bedre? På ingen måte hekta ennå, men boka er så lang at jeg føler jeg ikke kan gi meg etter 100 sider.)

Jeg leser veldig mange bøker på én gang, så nevner ikke alle. I går fullførte jeg 'The fifth season' av N. K. Jemisin, som var bra, men noe overvurdert (spesielt siste del av boka). Det er den første i en trilogi. Ellers leser jeg 'Øst for Eden' av John Steinbeck med stor glede - det er en del av leseutfordringa for 2018, der jeg skal lese en bok som kom ut det året en av foreldrene mine ble født (mamma er født i 1952, som er året boka ble gitt ut i USA).

Jeg har også begynt så smått på 'Pachinko' av Min Jin Lee, en bok som vel ikke er gitt ut på norsk ennå, men som har blitt en favoritt hos mange bokhandlere som har lest forhåndsutgaver. Jeg leser den på engelsk.

Jeg har en Kindle paperwhite, og den er som å lese en bok. Veldig behagelig. Deilig å kunne ha med biblioteket sitt overalt! Jeg leser engelsk og norsk om hverandre, da. Den er satt opp til å fungere best med Amazon (derfra kan du kjøpe direkte i Kindle), men ebok.no har norske bøker og fungerer veldig bra med Kindle når man først har fått satt det opp (er en forklaring på ebok.no). Helt ærlig kan det godt hende andre brett er bedre om du kun leser norsk, men tviler på noen slår Kindle i funksjonalitet og brukervennlighet.

Plukket opp Stallo av Stefan Spjut forleden. Veldig spennene og skummel! Glad jeg ikke er på hytta i skogen og leser denne.

Hater også å kaste bøker. Å gi dem bort, går langt bedre, for da veit man at noen får glede av dem. Jeg flytta selv i høst, og under er noe av det jeg da gjorde.

Tips:
- Sjekk om det er noen lokale loppemarkeder eller bruktbutikker som er interessert i bøker.
- Lions-organisasjonen tar ofte imot bøker.
- Gi til Fretex.
- Kontakt skolene i området og hør om de ønsker bøker til skolebiblioteket.
- Hør med det ordinære / kommunale biblioteket.
- Har du engelske bøker, barnebøker eller lettleste bøker, kan du også høre med asylmottak eller voksenopplæring.
- Legg ut annonse på Facebook markedsplass.
- Legg ut på Finn (dette var det som fungerte dårligst for min del).
- Legg ut status om at du gir bort bøker, med noen eksempler, jeg ble kvitt en del bøker fordi venner og bekjente ville ha dem.
- Se om det er noen bokbyttestasjoner i nærheten av deg, og sett ut bøker der.
- Sett ut et bord på gata, legg bøkene oppå og sett opp skilt med "Gratis bøker" og "Bare forsyn deg".

Du bør bli kvitt mesteparten av de overflødige bøkene slik.