Bokelskere.no

An observerer can't tell if a person is silent and still because inner life has stalled or because inner life is transfixingly busy.

Of course I was sad and puzzled. I was eighteen, it was spring, and I was behind bars.

[...] I failed biology. I was surprised to be failing it, because I loved it; [...] My favorite part was gene-recession charts. I liked working out the sequence of blue eyes and brown eyes in families that had no characteristics except blue eyes and brown eyes. My family had a lot of characteristics - achievementm ambitions, talents, expectations - that all seemed to be recessive in me.

I all konkurranse kjempes det en kamp. Alle slag tvinger frem lidelse. Kun seier kan dempe smerten. Men i det å innse nederlag finnes det styrke. Jeg var besatt av styrke den kvelden, og gjenkjennelse. Det var det mest smertefulle.

Jeg hatet denne delen av livet, som hadde dratt meg inn i en tilværelse full av muligheter til å flykte unna alt som er ekte og viktig. Et liv som dagilg utfordrer de verdiene jeg en gang sto for. Jeg fikk en bismak av alltid å få, uten å måtte gi tilbake. Over tid var det blitt det samme som å kreve. Det var en flukt, men nå så jeg fluktruten. Det som har dekket over og trøstet de indre følelsene mine. Jeg hadde fylt på med fysiske gjenstander og omgitt meg med plysj og peisvarme, så det vonde skulle bli borte. Jeg klarte ikke lenger å gjøre noe med de indre problemene ved å forandre det ytre. Jeg hadde bare dekket det til og skjult det for meg selv. Det var erkjennelsen av en livsløgn, på grunn av to flasker brus. - Hva var det, spurte min svigerinne senere. - Ingenting, sa jeg. - Jeg skal ikke ha noen ting for brusen.

Vi dro ut til IKEA og kjøpte et stellebord, det fylte vi med stabler av kluter og håndklær, og på veggen over klistret jeg en serie postkort med bilder av seler, hvaler, fisker, skilpadder, løver, aper og The Beatles i den fargesprakende perioden, så barnet skulle se hvilken fantastisk verden det hadde kommet til.

Ver ikkje redd for meg, fall ikkje ned || i hemntankene dine på ny. || Rist av deg ordet mitt som kom til å såra deg || og la det flyga ut av det opne vindaugea. || Det vil komme attende for å såra meg || uten at du styrer det || sjølv om det vart lada med ein hard augneblink, || og den augneblinken skal bli avvæpna i mitt bryst.

hopefully, when you are young you will discover something called love, which is really just another name for going home.

Pain didn´t ever really stop, he thought; it just changed forms.

Tenk nå, jeg har ikke sett sola på åtte år. Jeg har jo selvsagt sett sollys fra vinduet, men den skinner aldri rett inn hit, og jeg har bare vært ute om natten. Eller nei, da jeg var i terapi, da gikk jeg til terapeuten, og da kunne det hende at sola skinte. Noen ganger ble jeg sittende i parken etterpå. Og leste i en bok. Der i nærheten er det et antikvariat, jeg gikk dit og kjøpte en pocketbok og gikk til parken for å lese. Jeg lengter etter lukten i antikvariatene. Men mest av alt lengter jeg etter sånne øyeblikk som når det er femten eller tjue minusgrader og sola skinner akkurat på den måten og snøen knirker under skoene slik den knirker i kulde. Og når man da går på biblioteket, der det er stille, kanskje høres det noen små lyder, rasling, dempede stemmer, hvisking, og der kan man vandre hele formiddagen mellom hyller og i tomme ganger. I biblioteklukten.

Pass på hvor du setter føttene når det er midnatt, for da står jordkloden opp ned.