Bokelskere.no

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette selv, det er derfor jeg ikke konkluderte så veldig i innlegget mitt. Syns ikke det gjør noe å legge inn en slik "trigger warning", men det er heller ikke en kampsak for meg at det gjøres. Jeg vet ikke om jeg er enig i at det er paternalistisk, man "beskytter" ikke folk fra vonde ting, man lar dem velge selv om de ønsker å lese det. Når det er sagt tror jeg også mange som sliter med PTSD og lignende ikke forventer at samfunnet skal tilrettelegges dem, så jeg tror det er få som reagerer på at for eksempel ikke krimbøker er merka med slike advarsler. Det er mulig det heller er visse deler av den politisk korrekte middelklassen som er opptatt av dette - det er jo gjerne de som reagerer på VEGNE av andre de oppfatter blir krenket i sånne tilfeller.

Når det gjelder hvem man skal prioritere, mener jeg nesten alltid at man skal prioritere den svakeste part. Det store flertall trenger ikke noen beskyttelse, hvertfall ikke i denne sammenhengen.

Her er det viktig å se skillet mellom debattene: På den ene siden, hvorvidt bøker skal merkes med "trigger warning"; på den andre siden, hvorvidt bøker skal redigeres/endres for å passe i vår samfunnsmessige kontekst.

Når det gjelder det første, syns jeg det er helt uproblematisk. Har bekjente som har opplevd overgrep og som kan få nesten panikkanfall om det helt uventet kommer en voldtektsscene eller lignende i en film eller TV-serie, og som kan få "flashbacks" om de leser beskrivelser av overgrep osv. Slike ting tror jeg kan være vanskelig for oss som heldigvis aldri har opplevd noe lignende å forstå. Det er såklart også forskjellig hvordan folk reagerer, noen reagerer ikke i det hele tatt mens andre kan gå helt i kjelleren. Jeg ser ikke noe problem med å legge inn en side helt først om at denne boka inneholder vold, overgrep eller lignende (omtrent som man gjør med filmer, "this movie has explicit content" og så videre) dersom det ikke kommer fram på andre måter, for eksempel på vaskeseddelen eller i tittelen (bakpå Halvbroren, for eksempel, står det at Fred blir unnfanget etter en voldtekt på vaskeloftet, og dermed er leseren forberedt på at det omtales i boka). For noen kan en bok, med deres grafiske beskrivelser og gjengivelser av tanker og følelser, være vel så triggende som en film eller serie.

Det er, slik jeg ser det, milevis fra dette til å faktisk REDIGERE en bok og endre innholdet. Jeg tror det er dumt å blande de to tingene, for å ta til orde for det ene er ikke det samme som å støtte sensur av innholdet i bøker. Altså, at bøker redigeres på den måten at språket oppdateres og så videre er helt greit, ellers ville en del bøker vært vanskelige å lese for et moderne publikum, men å konkret endre på innholdet er jeg mer skeptisk til. Når det er sagt, her er det også ting som tolkes helt annerledes nå enn da. Ordet "negerkonge", for eksempel, i Pippi. Da Lindgren skrev boka var det noe eksotisk og spennende, ordet hadde riktignok negative konnotasjoner spesielt i USA og andre rasesegregerte land, men jeg tror hverken Lindgren eller datidens lesere tolket det ordet som nedverdigende eller diskriminerende. Senere har konnotasjonen til det ordet endret seg, og det oppfattes som nedverdigende og støtende i dag. Lindgren har selv sagt i intervjuer at dersom hun skulle skrevet boka i dag, ville hun brukt et annet ord, fordi det ordet i dag er så ladet. Hun hadde altså ikke noe problem med at i nyere utgaver er det endret til "sydhavskonge", for slik hun mente det er betydningen bevart. At dette da blåses opp til en massiv sak syns jeg er litt merkelig. Å fjerne kontroversielle passasjer osv. derimot, det er svært negativt.

Når det gjelder USA - det er såklart interessant å følge med på debatten der, men det amerikanske samfunnet er (heldigvis) annerledes enn det norske. For eksempel har konservative religiøse krefter så mye innflytelse at de faktisk har fått gjennom flere steder i landet at skoler ikke skal undervise i evolusjonsteorien, for eksempel, eller at kun pensumbøker som støtter opp om de bibelske fortellingene skal tillates, og så videre. Her i Norge virker disse tingene utenkelig, selv private religiøse skoler må forholde seg til "offisielt pensum" og læreplanen deres må godkjennes. De kan altså endre litt på pensum sammenlignet med offentlig skole, men de kan ikke for eksempel unnlate å undervise i naturfag fordi det strider mot hvilken som helst gud sitt ord. Dermed blir heller ikke sensurdebatten like aktuell her, men det er likevel en viktig debatt å ta.

Innsirkling-bøkene var et så amibiøst prosjekt at jeg knapt så for meg at Carl Frode Tiller kunne klare å fullføre med stil. Det har han gjort. I den tredje boka sirkles David inn gjennom to nye mennesker, den ene hans biologiske bror som aldri har møtt ham og den andre hans kjæreste og samboer i tiden David var student i Trondheim. Til slutt møter vi også David selv. Hvem som satte inn annonsen i avisen, og ikke minst hvorfor, avsløres.

Den tredje boka var litt langdryg i begynnelsen, men det gikk seg til. Davids bror, Marius, virker som en litt stakkarslig og delvis manipulerende fyr, som lyver til kjæresten sin om en alvorlig sykdom bare for å teste hvorvidt hun virkelig elsker ham. Denne delen av boka syns jeg aldri jeg kom helt inn i, Marius framsto ikke like ekte for meg som flere andre karakterer i serien har gjort. Hans kjæreste og venner framsto nesten som klisjeer, som stereotyper. Dette virker Tiller dog å være bevisst på, og scenen der Marius til slutt får nok på telttur med to kompiser, og det han oppfatter som et forsøk på å leke autentisk turgåer og Lars Monsen, er både gjenkjennbar og humoristisk. Vi har alle vært på tur med en eller flere selvutnevnte sønner og døtre av villmarka.

Den midterste delen av boka, historien til Susanne, var etter min mening den mest spennende og også kanskje den som bød på størst overraskelser. Både rent plottmessig (her avslører jeg ingenting) men også fortellermessig. Jeg har selv tråkket mine ungdomssko i et radikalt miljø, og kjente igjen både "typer", organisasjoner (LAG og IS, blant annet), holdninger og ikke minst engasjementet som Susanne beskriver (for eksempel hennes feministiske reflekser). Jeg var imponert over at Tiller klarte å skrive om det radikale venstresidemiljøet både kritisk, humoristisk/ironiserende og varmt, det fikk meg til å lure på om han har vært en del av det selv og nå ser tilbake på det gjennom en voksens øyne. Jeg nevnte de feministiske refleksene tidligere, det var noe av det som overrasket meg mest - at Tiller så levende og innsiktsfullt skildret Susannes feministiske oppvåkning og opplevde urettferdighet, hennes sinne over å aldri bli tatt på alvor, at hennes holdninger og meninger ble redusert til noe som handlet om utfordringer i privatlivet. Jeg har selv følt meg som Susanne om jeg har reagert på trakassering på byen/fest eller for den saks skyld om jeg forsøker å snakke politikk med venner og familie. Han beskriver kvinnefellesskap, på godt og vondt, på en utrolig treffende måte. Han klarer å sette ord på hva Susanne føler når hun syns hun eller andre blir redusert til kun sitt kjønn, på en måte som jeg faktisk ikke trodde en mann kunne få til. Jeg trodde på at det var Susanne som skrev og tenkte. Det sier noe om Tillers forfatterevner.

I bokas siste del møter vi David, en karakter det er vanskelig å bli helt klok på. Han virker som et helt og fullt menneske, med sympatiske og usympatiske trekk, men enkelte ting ved ham stemmer ikke helt overens med det inntrykket vi har fått av ham gjennom brevene andre har skrevet. Det er noe av det som gjør boka god - man ender opp med å sette spørsmålstegn ved hvor godt det er mulig å kjenne et menneske, og ikke minst hvorfor vi tenker om vi gjør om andre mennesker, hva som påvirker våre minner og syn på dem. Et psykologisk og velskrevet verk, som til tider gjør vondt i all sin menneskelighet.

Det første jeg skrev om denne boka, var en sint forumpost om enkelte språkfeil i boka. Til min store forbløffelse syns jeg nå det ikke betyr noe: Jeg glemte det. Om det var flere av dem, sluttet jeg å se dem. Jeg ble fullstendig oppslukt, jeg måtte vite hva som skjedde videre. Jeg satt i forelesning i faget jeg snart har eksamen i og klarte kun å tenke på Hirka (det var ved et veldig spennende punkt i boka).

Dette er en utrolig god bok, som bobler over av fortellerglede og originalitet. Jeg leser den som religionskritisk, andre vil tolke den annerledes og mene det er fundamentalisme den kritiserer. Tross alt konkluderer hovedpersonen med at religion for mange mennesker er noe de trenger i livene sine, og at den alltid vil være der i en eller annen form. Uansett er den også aktuell i kontekst av vårt eget samfunn, den går utover fantasiverdenen den handler om.

Jeg ønsker ikke røpe noe særlig av handlingen, men denne boka har det meste: Kjærlighet, død, selvoppofrelse, krig, hat, humor, sorg og glede. Jeg feide gjennom den på kun et par-tre dager fordi jeg ble så revet med i historien. For alle oss som har en fantasy-forfatterdrøm langt der inne i magen et sted, har denne boka satt lista høyt. Jeg må rett og slett bøye meg i støvet for Siri Pettersen og den originale verdenen hun har skapt. Takk!

Hehe... Dine rettelser var på sin plass. Hovmod står for fall og så videre.

Har nå lest rundt halve boka, og syns historien er svært spennende. Er midt i en eksamensperiode, så må begrense lesing som kun er for moro skyld, men har mest lyst til å lese videre. Sånn sett skal jeg ikke klage - til tross for noen språkfeil mener jeg at boka er god.

Fullførte den andre Innsirkling-boka på torsdag eller deromkring, så den faller utenfor helgelesninga. Akkurat nå leser jeg Odinsbarn av Siri Pettersen, foreløpig litt på vurderingsstadiet på om jeg liker den eller ikke - det er mye språkfeil i den (til og med en "i forhold til"-feil - da jeg så det var det like før jeg ga opp hele greia) men den er svært original, det er fint å lese litt fantasy på norsk også. Så jeg vet ikke hvorvidt jeg kommer til å fullføre den eller ikke. Jeg prøver også å lese John Greens "Looking for Alaska" innimellom, men prøver egentlig å lese én bok av gangen nå (er håpløs på å starte på masse - har også "Halvbroren" halvlest, liggende på nattbordet). Innsirkling-bøkene var mine første erfaringer med e-bøker, "Odinsbarn" som jeg leser nå og John Green er også e-bøker, fra biblioteksappen - fantastisk, selv om leseren deres ikke er den beste jeg har sett.

Manglende språkvask?

Leser denne boka nå, har såvidt begynt, men en ting som irriterer meg grenseløst foreløpig er hvor dårlig språk jeg syns det er flere steder i boka. For det første feil bruk av uttrykk (for eksempel skriver Pettersen et sted at noen skal "slikke såra", ikke slikke sine sår. Uten pronomen er dette uttrykket litt sært, spør du meg. Lignende feil bruk av uttrykk gjentar seg andre steder tidlig i boka), dessuten feil bruk av verb: "Han sto med rak rygg og kjente svette perle fra panna og ned i øyekroken[...]" - svette kan godt perle fram på panna, men den drypper derfra og ned i øyekroken. Om hun ikke mente at svetten perlet fram i hele dette området av ansiktet, men i såfall burde hun ha skrevet setninga på en annen måte. Fant også en "i forhold til"-feil, en av de mest irriterende språkfeilene som gjøres. Jeg blir irritert når ikke engang en forfatter som lever av skriving virker å vite at "i forhold til" betyr sammenlignet med, ikke "når det gjelder"/"med tanke på".

Jeg er fullt klar over at jeg er over gjennomsnittet opptatt av språk og grammatikk, men det vitner om halvveisarbeid og latskap når forfattere ikke gidder å sørge for at språket i bøkene deres er riktig. Noen vil kanskje påstå at dette er en bagatell, andre at forfatteren bevisst leker/eksperimenterer med språket. Det er såklart mulig. Jeg syns likevel det er viktig, spesielt når bøkene retter seg mot ungdom, at språket i dem er riktig. Er jeg den eneste som har lagt merke til/irritert meg over dette?

Anbefaler alle å se denne videoen: https://www.youtube.com/watch?v=4RCFLobfqcw Den tar for seg hvorfor lesing er bra for hjernene våre og vår utvikling!

De som vet hvor de finner gode anmeldelser finner dem alltid. Problemet med at VG fjerner dem er at anmeldelsene i mindre grad når ut til "folk flest", eller andre delvis nedlatende klisjéuttrykk man måtte finne på å bruke. Det er mange som ikke leser noe særlig i det hele tatt som kanskje snubler over en bokanmeldelse en søndags formiddag mens de leser til kaffen, og så blir inspirert til å lese. Det er denne effekten jeg frykter forsvinner, ikke at anmeldelsene ikke når ut til "menigheten" (no pun intended, med tanke på at du brukte Vårt Land som eksempel).

Dette er en bok som gjorde såpass inntrykk på meg som liten at jeg søkte den opp her da jeg ble medlem på siden i voksen alder. En utrolig trist, ja, hjerteskjærende bok om døden, vennskap, skyldfølelse, sorg og en rød vott som er alt som er igjen av et kort liv. Jeg husker også den røde votten, et eksempel på at dette virkemiddelet virkelig fungerte. En barnebok som gjør litt vondt å lese, men som tar barn på alvor.

Noe av det jeg liker med denne boka, er at alle karakterene egentlig er ganske usympatiske. Både Jon, Silje, Arvid og David selv framstilles som karakterer som tidvis oppfører seg arrogant og irrasjonelt - akkurat som i virkeligheten. Alle karakterene er realistiske og gjenkjennbare. David, den egentlige hovedpersonen, møter vi kun i brev og derfor må vi gjøre oss opp en mening selv om hvem han er. Det er en interessant oppgave, som sier noe om hvor forskjellig mennesker kan oppfatte ting.

En av de mest åpenbare tegnene på det er forskjellen i hvordan Jon, Arvid og Silje skildrer forandringen i Berit, Davids mor, da hun begynte å interessere seg for litteratur, kunst og andre ting hun tidligere ikke hadde forstått seg på. Jon tolker dette som en måte å forsøke å tilnærme seg David på, en måte å knytte bånd med en sønn hun føler er i ferd med å gli fra henne. Arvid tolker dette som et utslag av det han mener er forelskelse i kateketen i kirken, en kulturbevisst og kjekk ung mann som Arvid er overbevist om at Berit var forelsket i. Silje, på sin side, tolker dette rett og slett som en slags midtlivskrise. Tre mennesker med fullstendig forskjellig forståelse.

Dette var en god bok, selv om de indre tankeprosessene av typen "nei, nå må jeg skjerpe meg, nå må jeg slutte" kanskje gjentok seg litt for ofte i samtlige kapitler - likefullt er de realistiske innsyn i menneskenes hjerner.

Jeg gleder meg til å lese bok nummer to!

For å oppsummere:
Jeg mener det nesten er umulig å tolke boka annerledes enn at de ER helbrødre, men det er interessant at så mange gjør det. Ting som gjør at jeg tror de er helbrødre:
1) Voldtektsmannen hadde kun 4 fingre på den ene hånda. Vi vet at Arnold kun hadde fire fingre (før han mistet resten også, enten ved eget verk eller kanskje pga. bandittene han skylder penger grunnet gjeld)
2) Når Barnum skal døpes, sier Arnold: "Dette er andre gangen du viser uvilje mot mine barn". Denne kan diskuteres siden han muligens bare prøver å vise presten at han er et godt menneske som har omfavnet Fred som sin egen, men jeg mener det likevel er en indikasjon.
3) Når Vera og Arnold er på Røst for å døpe Barnum, og sover i hans foreldres hus, blir Arnold plutselig veldig utilpass og sier det er noe han må fortelle Vera. (Dette kommer etter at hun sier at hun tok ham fordi han fikk henne til å le, noe som muligens minner Arnold på hvorfor hun sluttet å le i utgangspunktet og det er derfor han får behov for å fortelle det i akkurat denne stund). Han angrer straks og forteller henne det ikke. På samme besøk ber han presten gi ham syndsforlatelse, men blir sint når presten vil vite hvilke synder det er, men vil bare få forsikring om at Gud tilgir ALT.
4) Christensen skriver i et veldig metaforisk språk. Det snakkes stadig om dette mørket, "han senket mørket over Vera" som Den Gamle tenker, blant annet, og Arnold tenker om seg selv at han har "forlatt mørket og trådt fram i lyset" og lignende ting. Det skjer flere ganger i boka. I tillegg ses noe av det samme "mørket" også i Fred i enkeltepisoder i boka.
5) Den Gamle fant en blank knapp på tørkeloftet. Fred sender en blank knapp til Barnum med teksten "fars knapp", men Barnum virker ikke å forstå sammenhengen. Fred prøver her, slik jeg ser det, å vise Barnum at farens knapp fra hans jakke er helt lik knappen Den Gamle fant på loftet, og dermed at Arnold også er faren til Fred og Veras voldtektsmann.
5) Jeg mener slutten også er ganske tydelig her, i grunn, men det er jo denne som er åpen for tolkning.

Det er mye mer, men dette var altså det jeg kom på i farten :) Kommentarer, innspill? Noen som tolker mine indikasjoner helt annerledes? Noen som er helt uenige eller har noe å tilføye? :)

Gellhorn er en av verdens mest erfarne krigsreportere, i over 50 år dekket hun kriger med et hat for krig og destruksjon som grunnfundament. Hun var en amerikansk journalist som ble stadig mer skeptisk til sitt hjemland og deres framferd i verden, noe som kommer tydelig fram i denne boka, som er en samling av et utvalg av hennes krigsreportasjer.

Gellhorn er først og fremst et menneske, deretter journalist. Hennes beskrivelser vekker både sivile og soldater til live, hun har en god penn og et øye for detaljer. Denne boka sjokkerer og beveger. Gellhorn er en svært subjektiv skribent, noe som både er positivt (hun er mer kritisk til stormakter og klarer å se geopolitikken i handling og handlingslammelse) og negativt (hun tar veldig aktivt side i en krig og framstiller dem hun tar side mot i et veldig unyansert negativt lys). Det er også situasjoner der du har lyst til å kyle et eller annet i ansiktet hennes når hun latterliggjør palestinske flyktningers lidelser (hun var til det siste en aktiv Israelvenn) eller framstiller indoneserne som onde monstre som forsøkte å kaste av seg de nederlandske kolonistene (nederlenderne hadde jo bare forsøkt å være snille og greie og styre landet best mulig).

Men alt i alt en svært god leseropplevelse og en altgjennomtrengende menneskelighet. Gellhorns forakt for krig og advarsler mot vold som løsning står seg også nå som den kalde krigen er over. Åsne Seierstad og andre moderne krigskorrespondenter skylder Gellhorn en stor takk, de er tydelig inspirert av henne og hennes stil.

Det at den er "omarbeidet" kan vel ha noe å gjøre med måten Naoki skriver på. Jeg har ikke lest boka, jeg vil gjerne gjøre det, men ut fra det jeg vet om autister vet jeg at mange av dem sliter med å uttrykke seg og å formulere seg på en forståelig måte. Det er nok i denne forstand den er omarbeidet, for å prøve å få fram det Naoki FAKTISK prøver å si, men kanskje ikke får helt til. Hvorvidt det er etisk rett å gjøre, og hvorvidt det gir omarbeideren for mye makt over historien, det er et godt spørsmål som jeg ikke har kompetanse nok til å svare på.

Hei! Det er mulig det er en tråd om dette, men bladde ganske langt tilbake og fant den ikke, så lager en ny.

En ting som irriterer meg litt er at den samme boka kommer opp mange ganger når du søker på den. For eksempel, om du søker på "For Whom The Bell Tolls" som jeg leser nå, får du opp en norsk versjon og en hel haug med engelske versjoner, flere av dem attpåtil med akkurat samme omslag (trolig samme modell).

Finnes det ingen måte der den samme boka kan "slås sammen" til en? Slik at omtaler, sitater osv. er felles og dukker opp under hverandre i en tråd, i stedet for at det er helt forskjellig på hver enkelt versjon. Er det viktig for noen akkurat hvilket opplag man har (utenom for samlere)? Går det ikke an å gjøre slik at en bok blir en slags hovedside, så kan heller lesere legge inn hvilke opplag, versjoner, oversettelser osv. de har inne på den siden (for eksempel at omslagene dukker opp som små omslag under "hovedomslaget"). Sånn det er nå er det både forvirrende og veldig irriterende. Det bør være mulig å gjøre noe her?

Jeg har ikke lest bøkene, men serien basert på dem, "Tørk aldri tårer uten hansker", var svært sterk og beveget meg dypt. En utrolig trist, men fin serie om kjærlighet, å finne ut hvem man er og ikke minst den grusomme AIDS-sykdommen. Et veldig nært innblikk inn i det homofile miljøet i Stockholm mens AIDS herjet som verst. Jeg tror du har noe å se fram til.