Bokelskere.no

Selv om boka sikkert kunne vært bedre rent språklig, er det umulig å ikke gi denne boka toppkarakter. Historien er usminket og ærlig, den er sår og sterk. Amal Aden viser her enkeltindividets styrke og hvilket mot det kreves for å stå opp mot familie og tradisjon, for å gå sin egen vei. I boka møter vi en traumatisert jente fra et krigsherjet land som hele boka bevarer sine moralske prinsipper, og som bærer på en indre kraft: hennes frie natur og viljestyrke. En hardstlående bok. Mange får gjennomgå her. Både tradisjoner og ukultur i det somaliske miljøet, UDIs firkantethet og ikke minst barnevernet, som i Amals historie virker tafatte og til tider nesten ondskapsfulle, uten vilje til å lytte. Igjen får vi se hvor viktig det kan være for skakkjørte barn å møte "den ene", den ene som ser dem, som lytter, som tror på dem og åpner sin dør for dem. Dette er en sterk og modig bok. En viktig bok. En vond bok. Men også en til tider vakker og inspirerende bok, en bok som får tanker til å blomstre og lenker til å briste. I tillegg er boka skrevet i et personlig, ektefølt språk som er lett å lese.

Amal Aden beviser igjen at hun er en av Norges modigste stemmer, som aldri lar seg knekke. Hun har en viktig historie, og tross trusler og hat slutter hun ikke å fortelle den. Jeg bøyer med i støvet, og gleder meg til å bli kjent med flere av hennes bøker.

At en bok er tung å holde i, syns jeg bare er fint. Elsker store, tjukke bøker.

Jeg avbryter ofte bøker, og så plukker jeg dem opp igjen senere. Med de fleste bøker går det greit, mens noen må man starte på nytt fordi det er umulig å lese fra et punkt midt i boka om du bare husker vagt hva som skjedde tidligere. En av hovedgrunnene til at jeg avbryter bøker er at jeg leser mange samtidig, og så må jeg etterhvert velge én jeg prioriterer å fullføre. Ofte har det også med tid å gjøre, for eksempel kan jeg begynne på en bok selv om jeg egentlig har masse å gjøre for eksempel i skolesammenheng som jeg deretter ikke rekker å fullføre pga. andre ting som hoper seg opp.

Men av mer innholdsmessige årsaker, handler det både om hvor fengende historien er, men også om språket. På journalistutdanninga er det én læresetning som går igjen: kill your darlings. Det betyr i praksis at du skal skrive ting så enkelt og konsist som mulig, droppe formuleringer du syns er artige men som ikke tilfører noe. Det kan gjøre tekstene kjedeligere å lese, muligens, men det gjør også at innholdet kommer tydeligere fram. Jeg syns det er mange forfattere som kunne lært noe av dette, som i for stor grad pynter seg med ord. Flere forfattere bør gjøre som Per Pettersson: Fortelle en historie, uten dikkedarer. For eksempel har jeg avbrutt og deretter fortsatt på "Halvbroren" mange ganger, denne gangen planlegger jeg å fullføre men jeg er knapt halvveis, fordi jeg syns Saabye Christensen overdriver språklig. Jeg liker mange av formuleringene hans og syns de er vakre, de gjør bøkene hans mer episke på en måte, men de gjør også historien tyngre å lese. Noen ganger skulle jeg ønske han strippet litt mer ned, men jeg vet at det er skrivestilen hans som er sånn. "Beatles" er min favorittbok av ham, noterer meg at det også er en av hans kortere bøker - her er språket bedre, ryddigere, få helt unødvendige passasjer. Dessuten er historien fengende. Dessverre var filmen så dårlig.

Det er også noen forfattere som gjør språket tungt på andre måter: I stedet for å skrive malerisk og symbolsk, som Saabye Christensen, prøver de å skrive så filmatisk som mulig. De beskriver scener direkte og detaljert, som om du så dem i en film. Det kan bli for mye av det gode. Her er jeg enig med Mohammed Yusuf om at Unni Lindell er erkesynderen. Så mye beskrivelser er ikke nødvendig, og tar bort noe av lesergleden ved at det ikke blir igjen noe jeg kan forestille meg selv.

Dessuten må jeg innrømme at jeg ikke er så glad i bøker med gammeldags, krøkkete språk, type Jane Austen og andre klassikere. Har lastet ned masse klassikere som gratis e-bøker på Amazon men veldig mange av dem har så tungvint språk, eller påtatt om du vil.

Jeg regner med at denne kommentaren var ganske sarkastisk, både med tanke på at Talibanistan ikke er et sted, og med tanke på at mange av dem som har utført islamistisk terror i Vesten er vokst opp der. Før man anerkjenner det og diskuterer hvorfor det blir sånn, at folk føler seg så utstøtt i samfunnet at de begynner å forakte det og lar seg hjernevaske av demagoger til de grader, kan vi aldri bekjempe trenden. Det er ikke bare å sende folk "hjem".

Dog, når det gjelder romantiske bøker bør det nevnes at en av mine favorittbøker fra de siste par årene, "Et helt halvt år", visstnok faller innenfor den sjangeren. Det er en utrolig spennende og viktig bok.

Min boksmak har forandret seg, og er fremdeles i utvikling - da jeg var yngre/liten leste jeg omtrent bare fantasy og spenningsbøker (Maria Gripe var en av mine absolutte favoritter, sammen med J. K. Rowling osv. på fantasysiden), jeg begynte etterhvert å lese krim. Disse sjangrene er fremdeles framtredende hos meg, men smaken min har utvikla seg - jeg leser i større grad enn før det jeg ikke vet hva annet jeg skal kalle enn "samtidslitteratur", bøker der det ikke nødvendigvis skjer så mye, som handler om vanlige mennesker og deres tanker og valg i livet - type Per Petterson, Knausgård (selv om jeg har lest svært lite av ham), Carl Frode Tiller osv. Bøker jeg ville syns var kjedelig da jeg var yngre, men nå som jeg er voksen liker jeg dem godt. Jeg leser også stadig mer historiske og politiske bøker, også sakprosa/debattbøker og lignende. Biografier har jeg også i økende grad begynt å lese, den første jeg leste som virkelig gjorde inntrykk på meg var "Himmelstormeren" av Cecilie Enger, som handler om Ellisif Wessel. En fascinerende kvinne, langt forut for sin tid, revet med av revolusjonsånden, men også preget av sorg og lengsel i familielivet (hun mistet kontakten med familien idet hun flyttet til Nord-Norge i stedet for å realisere seg som "fin frue" i hovedstaden, og hun mistet flere barn i svangerskap).

Jeg er heller ikke så glad i de tidligere nevnte "romantiske bøkene". Såpass platte, men likevel underholdende historier foretrekker jeg å spare til en film en regnfull søndag.

Jeg håper min smak vil utvide seg ytterlige, hver bok åpner en ny verden, og om man liker alle sjangre og alle typer litteratur (lyrikk, for eksempel, leser jeg lite av, selv om enkeltdikt kan røre sjela mi) har man et helt bokunivers å boltre seg i! :)

http://www.vest-sahara.no/a48x232 Her er link til flere rapporter og bøker om Vest-Sahara. Alt er sakprosa. For skjønnlitteratur vet jeg ikke. Har du forsøkt å kontakte områdeeksperter på universiteter osv., eller rett og slett spurt på biblioteket?

Før Dawkins, var jeg riktignok ateist og hadde ingen problemer med å stå ved mitt syn - men så ikke noen grunn til å argumentere mot andres livssyn. Etter Dawkins har jeg blitt en "misjonerende ateist". Denne boka bør alle lese, det er så viktig at man ikke bare resignerer for religionen og dens påvirkning på samfunnet - den holder menneskeheten tilbake i alle aspekter. En bok for deg som allerede er overbevist (som jeg var), for deg som tviler på din egen tro (som Dawkins en gang i sin spede ungdom gjorde) eller for deg som har lagt religionen på hylla, men ikke helt vet hvordan du skal forklare ditt valg for andre.

Spesielt viktig er delen om hvordan samfunnet aksepterer at religion prakkes på barn, i stedet for å være et gjennomtenkt valg folk tar når de er voksne. Det er en del som alle bør lese og tenke gjennom.

Les denne - og lån den ut til alle du kjenner!

Dette er den sprøeste, merkeligste boka jeg noensinne har lest -Douglas Adams virker krystallklar til sammenligning. Det er helt umulig å forklare hva temaet for denne boka er eller beskrive historien på en forståelig måte. Til tider trist, til tider vakker, ofte morsom og konstant forvirrende. En leseropplevelse utenom det vanlige. Boka tar deg med på en reise og kan trygt leses flere ganger, fordi den kan være vanskelig å få tak på.

Jeg ble hekta på Odinsbarn og hadde derfor store forventninger til denne boka. Selv om mesteparten av dem ble innfridd, var det likevel ting jeg ikke likte så godt også.

Det første var Rime. Jeg leste i en omtale her at noen syns han virka enspora i den første boka, det er jeg ikke helt enig i. Jeg syns hans karakter utvikla seg gjennom den første boka, og øyeblikket der han mister troen sin, kanskje den stødigste søyla i hans identitets fundament, er både sårt og godt skildra. I denne boka, derimot, syns jeg "enspora" er et godt adjektiv å bruke. Han oppfører seg litt som veldig mange unge menn med heltekomplekser gjør i slike serier; han gjør ufattelig dumme og lite gjennomtenkte ting for å oppfylle sin selvpåtatte rolle som helt og Hirkas frelser. Mesteparten av dette virker såklart i ettertid ikke bare unødvendig, men også idiotisk og farlig. Her ser man kanskje for første gang hvor umoden Rime egentlig er, etter å ha virka voksen for alderen i den første boka. Jeg syns ikke hans karakterer hadde noen særlig funksjon i denne boka, han brukte mesteparten av tida på å tenke på eller prøve å nå Hirka. Det hans karakterer fungerte til var å beskrive hvordan ting var i Ymslanda, hvordan den politiske situasjonen og lignede utvikla seg etter de dramatiske hendelsene i den forrige boka. Etterhvert ble fortellingene hans mer og mer introverte, noe som ikke nødvendigvis er unaturlig når man er under så mye mentalt press som Rime er (både selvpålagt og fra eksternt hold), men som likevel tar vekk noe viktig fra boka; linken til Ymslanda som vi ble kjent med i den første boka, til Mannfalla og Rådet og - ikke minst - Ravnhov, et av de mest interessante stedene vi kom til i Odinsbarn og som jeg var nysgjerrig på hvordan utvikla seg.

Det andre var Graal/Naiell. Etter å ha bygd opp møtet mellom de to gjennom hundrevis av sider, vil jeg faktisk si at selve møtet var et slags antiklimaks. Helt trygg på hvem de to var og hva de ønska ble man heller ikke, men det er vel naturlig - siden Hirka, som hovedpersonen, ikke har noen forutsetning for å vite det hundre prosent.

Det tredje var at en del ting virka uforklart. For det første forsto jeg ikke helt hvorfor Hirka skulle sendes til de blinde, eller hvordan det hjalp Graal på noen måte (som fremdeles ikke kunne ha passert gjennom ringene). For det andre ble dette med Evna ikke forklart fullt ut - hvorfor den ble borte, hvordan den pleide å fungere før, hvorfor de blinde mista den/hvorfor de forsvant fra Ymslanda, dersom de var der først (som "alle" fastslår i løpet av boka), hvordan Naiell klarte å binde den opp og ta den. For det tredje - det samme gjelder råta, eller de som er avhengige av blodet til de første. Hvordan fungerer dette blodet, egentlig, og hvorfor kalles det råta det som skjer når de mister tilgangen? Det virker som en slags "cold turkey" avrusning, noe som nødvendigvis påvirker kroppen, men råta slik den ble beskrevet i den første boka, var helt annerledes enn noe vi var borti i denne boka. Betyr dette at Urd var en blodslave, eller var det gjennom nebbet Graal ga ham råta? Hvorfor fortsetter Vardar å ikke dø etter at de har mistet tilgangen til blodet og den dermed har forlatt systemet deres? En av effektene Hirkas blod ifølge boka har er jo å gjenopprette dødeligheten deres. Hvor kommer råta-mytene i Ymslanda fra? Sistnevnte kan man tilgi at ikke er forklart, siden myter oppstår gjennom hundrevis av år og i hundrevis av versjoner. Likevel ble jeg nysgjerrig; spesielt med tanke på at det her i vår verden i boka var om ikke kjent, så i alle fall mulig å finne ut, hva slags effekt blodet til de første hadde, var det litt merkelig at ingen visste om denne effekten i Ymslanda. Det er mulig denne kunnskapen finnes i bøkene bibliotekarene i Mannfalla hadde gjemt unna, og at det ikke er "godkjent" kunnskap for offentligheten å ha.

Det fjerde var at jeg gjerne skulle fått vite litt mer hva som foregikk politisk i Ymslanda. Jeg er politisk nerd, jeg vedgår det, men jeg ble nysgjerrig på diplomatiet og utviklinga etter at ravneringene ble avdekket og Seeren falt. Det virka gjennom Rimes fortellinger som at livet fortsatte ganske ufortrødent, noe som i svært mange tilfeller når noe drastisk skjer er sant, men han så først og fremst Mannfalla. Før Seeren falt sto Ravnhov alene mot Mannfalla. Har de fått flere allierte nå? Hvordan påvirker tapet av en religion Rådets makt ikke bare i Mannfalla eller Ymslanda, men i alle de elleve rikene?

Alle disse spørsmålene, og sikkert et par til, satt jeg igjen med etter at boka var ferdig. Noen av dem får vi kanskje svar på i neste bok - andre aldri. Uansett betyr det at dette, i likhet med den første, er en bok som fenger! Forfatteren skal dessuten ha kudos for å tørre å gå så utenfor det "kjente" innen fantasy ved å plassere Hirka i vår verden. Det var gjort godt, og viser at Pettersen klarer å se på samfunnet vårt med en viss distanse som gjengis i Hirkas betraktninger.