Bokelskere.no

Jeg tenker at begjæret etter lykke i siste instans er begjæret etter å eksistere.

"Layer upon layer of solitude, like folds of soft mud. The little bit of light that manages to penetrate to the depths lights up the surroundings like the remnants of some faint, distant memory. At these depths there's no sign of life. I don't know how long she looks at me - not at me, maybe, but at the spot where I am. Time's rules don't apply here. Time expands, then contracts, all in tune with the stirrings of the heart."

"When I open them, most of the books have the smell of an earlier time leaking out from between their pages - a special odour of the knowledge and emotions that for ages have been calmly resting between their covers."

Å dansa og smila.
Det er gode greier
som ein kropp kan forstå.

Musikk er å snakke utan ord.

Vi ventet på at tiden skulle gå, eller snarere at den skulle komme.

Teater er det viktigste i verden, for der viser man folk hvordan de kunne være, og hvordan de lengter etter å være, bare at de ikke tør, og hvordan de er.

Så fint livet er innrettet, tross alt.

"Bare for ett menneske i verden hadde han kalt rapsodien "Lasso rundt fru Luna". Mere skulle ikke ha vært sagt. Men sin tittel og sitt innhold, var ment som en presang. Det skulle være en voksen manns tilkjennegivlese av at han ikke hadde glemt, dette var hans ordløse måte å gjøre opp et gammelt mellomværende på. "Lasso rundt fru Luna" skulle gjøre opp for alle tause tår. For tolv, tause år."

"Hver dag kommer det mennesker med innlandstogene. De ankommer. Det er de som søker mot hovedstaden, den gylne by, mot håpet og friheten. Og de kommer alle med den sterke beslutning at en dag, når de har seiret, og seiret stort; da skal de atter reise hjem. En dag skal de være sterke nok til å reise hjem igjen, og da skal de komme tilbake med gullstøv på skuldrene. En dag. Men de reiser aldri hjem. Det synes som om dét er vår tids innerste sykdom: intet tog fører hjem igjen."

"Trengte noensinne skinnet fra en glitrende stjerne eller fra en smilende måne ned til menneskene gjennom en av de utallige rutene i det skrå, skitne glasstaket? Satt der noensinne en fugl og slo triller på en av de nakne, sotete tverrbjelkene av stål høyt oppe under taket? Så høyt et tak, så mørkt palass, i regnvær og i tøvær gråter det fra glassrutene der oppe under himmelen, det drypper sot-svarte tårer fra det høye og samler seg til små, mørke, ensomme dammer på betong-gulvet."

"Østbanestasjonen i Oslo er landets korsvei. Før eller senere vil alle nordmenn gå gjennom den hallen, med reisekoffert i hånden. Der går to store spor mot utlandet, i dem ligger ennu håp. Men det går også to store spor mot innlandet: et spor som fører deg over fjellene mot nord, et annet som fører deg over fjellene mot vest. De to sporene fører hjem."

Jeg lever livet mitt i én retning, og lager historier av det i motsatt retning, jeg har en ustoppelig trang til å lage historier med en begynnelse, en midtdel og en slutt, og det forfalsker bestandig ting, jeg er dømt til å mislykkes i å forstå hva et liv er, hva et liv betyr, det finnes ingenting som er en sann historie, men jeg kan ikke stoppe å tro at det gjør det, da jeg forsøker å lage mening av livet! Det var bare det...