Bokelskere.no

For fire-fem år siden fikk jeg Knut Hamsuns samlede verker av min mormor, som hun igjen hadde fått av sin svigermor. Så langt har jeg bare lest Sult, men har lenge hatt lyst til å lese Victoria også. Å, så glad jeg er for at jeg endelig gjorde det! På overflaten er Victoria kanskje en kjent, og muligens litt oppbrukt, historie om den umulige kjærligheten mellom den "rike" Victoria og den fattig(ere) Johannes. Men hvis man ser litt dypere er det så mye mer enn det! Både karakterene, den sosiale realismen, historiens oppbygning og ikke minst språket, bidrar til å gjøre denne historien til noe helt spesielt, iallefall i mine øyne. For først og fremst må jeg trekke frem at språket er helt nydelig - med så vakre og levende beskrivelser at om jeg skulle valgt ett sitat, hadde jeg sannsynligvis endt opp med å sitere hele boka. Min utgave er på gammelnorsk/dansk, men jeg synes dette bare gjorde språket enda mer poetisk.

Victoria og Johannes, som er de to karakterene man blir best kjent med, virker også realistiske utifra den tiden de befinner seg i. Victoria virker litt fjasete; hun oppfører seg ofte ufint mot Johannes, og det virker ikke helt som om hun får bestemt seg for hva hun egentlig vil. Men når man tenker på situasjonen hun befinner seg i (skammen forbundet med å gifte seg inn i en lavere sosial klasse, ansvaret for familiens økonomiske situasjon som blir lagt på hennes unge skuldre av faren, hvor ekkel forloveden hennes, Otto, virker og ikke minst; hvem kan forvente at man oppfører seg rasjonelt når man er 16 år og forelsket?), er det vanskelig å kritisere henne altfor hardt. Johannes er også en representant for sin tid. Han starter som enkel møllersønn hvis største ambisjon i livet er å bli fyrstikkmaker så "han kunde få Svovl på Fingrene saa ingen torde å hilse på ham". Underveis i boka klatrer han derimot oppover den sosiale rangstigen i håp om å imponere Victoria, og ender opp som bestselgende forfatter. Personligheten utvikler seg i imidlertid i samme retning, men på bekostning av barneårenes uskyld, ender han opp med noe av den samme stoltheten som Victoria har fra naturens side. Dette bidrar til å skape videre komplikasjoner mellom de to, etter at hans sosiale status og hennes forlovelse,som jo egentlig var de største hindrene, er overkommet. Og kanskje uunngåelig ender det slik den gamle huslæreren spår.

Oppsummert er Victoria en vakker, trist og rørende historie, som man både har hørt før og som samtidig er noe helt eget.

Nå gleder jeg meg veldig til å lese boka!
Tusen takk:) Enig med deg, at bøker blir med deg resten av livet.

Jeg leste nettopp ferdig(på fredag, tror jeg) Og Fjellene Ga Gjenlyd av Khaled Hosseini; kjempegod bok. Og nå er jeg snart ferdig med I'll Give You the Sun av Jandy Nelson.

Jeg har tidligere lest Drageløperen, av samme forfatter. Men det er utrolig lenge siden, og jeg er utrolig glad for at jeg valgte å endelig lese Og Fjellene Ga Gjenlyd, som har vært stående på hylla mi siden Mammutsalget. Så da er det bra at jeg endelig tok meg tiden til å lese den, og jeg er kjempeglad for det.

Som alle andre av Hosseinis bøker, tar denne boka sted i Afghanistan. Og Fjellene Ga Gjenlyd handler om hvordan livene til personer kan knyttes sammen uansett hvor du ender opp, og jeg synes rett og slett at denne boka er utrolig vakker og emosjonell. Hosseini tar opp mange viktige og virkelige temaer som kan være aktuelle for mange, og jeg synes det er en fryd og lese bøkene hans. Samtidig er det ganske interessant å lese om hvordan andre folk lever, for eksempel i Kabul, Afghanistan.

Dessuten skriver Hosseini fantastisk. Jeg elsker skrivemåten hans, og alle metaforene og de gode sitatene. Det er så mange jeg har lyst til å dele med dere, men jeg kan ikke dele alle, så derfor forholder jeg meg til en. Som sagt, en fryd å lese.

"Gjør noe meningsfylt og nyt livet, sier folk. Men noen ganger er det
først etter at du har levd at du skjønner at livet var meningsfylt, og
sannsynligvis på en måte som du aldri hadde tenkt deg."

Men dessverre, så er det noen ting som jeg ikke likte så godt. Jeg elsker denne boka, men jeg synes at jeg ikke knyttet meg til karakterene. Eller, jeg gjorde jo det, men ikke emosjonelt, siden etter nesten hvert kapittel byttet man POV. Det førte til at jeg ikke ble fullt så godt kjent med karakterene, og derfor var ikke slutten av boka like bra som jeg hadde forventet.
Og slik kommer jeg til det andre jeg også synes kunne vært bitte litt bedre: slutten. Men nå kommer vi tilbake til at jeg ikke knyttet meg til karakterene, og derfor hadde ikke avslutningen et sterkt inntrykk på meg, slik Drageløperen hadde. Ikke misforstå, dette er en utrolig god bok, men det var bare disse to tingene som irriterte meg litt.

Og Fjellene Ga Gjenlyd har blitt en av mine favorittbøker av en grunn. Jeg likte boka kjempegodt, og noe som overrasket meg var egentlig hvor fort det gikk å lese den. Khaled Hosseini har skrevet tre bøker, og nå har jeg lest to av dem. Jeg håper jeg kan få tak i Tusen Strålende Soler, og få lest den, fordi jeg vet at jeg kommer til å like den. Både Og Fjellene Ga Gjenlyd og Drageløperen anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Bone Season, og jeg leste faktisk boka sammen med Anna fra Bokhylla Mi. Og det var veldig gøy, så jeg håper vi kan gjøre det igjen en gang i fremtiden.
Som jeg skrev, så har jeg lenge hatt lyst til å lese denne boka, så da jeg fant den på Book Depository for bare 113kr, innbundet, da måtte jeg bare ha den! Jeg burde egentlig slutte med slike impulskjøp. . .

Egentlig har jeg veldig lyst til å fortelle dere hva boka handler om, men jeg synes det er litt vanskelig å forklare, så jeg skal holde det enkelt. Boka foregår i en verden der Clairvoyants(synske, orakler etc) og vanlige mennesker lever om hverandre. Men ikke fredelig. Det er nemlig ulovlig å ha noe som helst med clairvoyance å gjøre.Og hovedpersonen av The Bone Season viser seg å være en av de mest sjeldne Clairvoyant-typene: Dreamwalker.
Hvis ikke dette høres interessant, da vet ikke jeg. The Bone Season er nemlig en blanding av dystopi og paranormal, og selve ideen bak boka er veldig original og kompleks. Og veldig bra utført!

The Bone Season er første bok i en serie som foreløpig skal få sju bøker (det er mange bøker!) Jeg likte boka kjempegodt, men jeg synes det var litt vanskelig å komme inn i boka. Det var på grunn av all informasjonen om denne nye dystopiverdenen, og det tok litt tid å få hodet mitt rundt alt sammen. Men etter hvert begynte jeg å forstå litt og litt mer hvordan alt fungerte og slike ting, og da synes jeg boka var kjempegod. Samtidig synes jeg at denne vanskelige begynnelsen av boka, måtte til for at verdenen Samantha Shannon har skapt skulle virke troverdig og gjennomtenkt. Så jeg har en litt tvetydig mening angående denne saken.
Derfor måtte jeg bare nevne dette; ikke gi opp selv om du ikke forstår alt sammen på begynnelsen, fordi du kommer til å skjønne ting etter hvert. Slik var det ihvertfall med meg.

Dessuten liker jeg veldig godt karakterene. Spesielt hovedpersonen, Paige. I YA, som jeg leser mye nå for tiden, så pleier det å være ganske mange irriterende karakterer (America Singer, Jacinda etc.) Og dette irriterer meg veldig. Derfor ble jeg veldig glad for å finne sterke og likebare karakterer i The Bone Season.

Dessverre mener jeg at noen deler av boka var litt forutsigbar, men jeg skal ikke nevne dem på grunn av spoilers. Det var ikke ille akkurat, men jeg synes at det tok vekk spenningen en liten smule. Det er jo ikke bra, så derfor ble jeg litt skuffet på denne fronten.

Noe av det siste jeg må nevne, er at forfatteren av boka bare er tjuefire år. Tjuefire! Og hun har allerede publisert en bok! Det er imponerende, spesielt siden boka er såpass god. Jeg håper virkelig at Samantha Shannon får mer suksess i karrièren sin, og at bøkene hennes bare blir bedre og bedre. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien, men jeg må bare få tak i den først.

For å oppsummere, så tror jeg The Bone Season er en solid start på noe som jeg tror kommer til å bli en episk serie. Jeg håper og tror serien blir en av mine favoritter, og jeg kan ikke vente med å lese neste bok!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Hvor lenge jeg har hatt Pawn of Prophecy stående på hylla, det vet jeg ikke, men utrolig lenge ihvertfall! Så nå er jeg veldig glad for at jeg endelig har lest boka. Grunnen var at, i et av mine tidligere innlegg, spurte jeg dere hvilken bok dere synes jeg burde lese. Da kom Anna fra Bokhylla Mi og kommenterte at jeg burde lese Pawn of Prophecy, som er den første boka i en serie på fem bøker, da bestemte jeg meg for å lese den. Endelig kan jeg si at jeg har lest den!

Boka handler om Garion, som bor på en gård ut på landet i Sendaria. Han bor sammen med Tante Pol, og sammen har de et typisk, vanlig liv. Men etter hvert når Garion er rundt fjorten år, må han og Tante Pol reise fra gården og alt han har kjært. Men hvorfor?
Jeg vet jo selvfølgelig hvorfor, men det hadde vært altfor forvirrende hvis jeg hadde beskrevet det.

Jeg var ganske redd for at Pawn of Prophecy skulle være en avansert bok som kom til å ta lang tid å komme gjennom. Men det var den ikke; tvert imot! Det gikk fort å lese boka, så det var jo et pluss. Samtidig likte jeg veldig godt skrivemåten til David Eddings, fordi jeg fikk lyst til å lese videre. Og det er jo bra.
Men dessverre var det en av de eneste grunnene til at jeg fortsatte å lese. Det, og at jeg ville som om det kom til å skje noe etter hvert. Men det gjorde det ikke. Ikke stort ihvertfall. Det synes jeg var utrolig trist. Det skjer ikke så mye spennende i denne boka, utenom noen deler på slutten, og da kunne jeg ikke slutte å lese. Men ellers følte jeg at Pawn of Prophecy bare er en innledende bok til en mer actionfylt serie. Og det er jo bra, fordi noen ganger må man ha en bok som introduserer deg til verden og slike ting. Men jeg savnet en del spenning, og det er derfor boka fikk en terningkast fire istedenfor en eventuell femmer.

Som jeg nevnte, synes jeg at det er en bra bok til å være begynnelsen av en serie. David Eddings har skapt en fascinerende fantasyverden, og jeg vet at det er vanskelig å introdusere denne nye verden, og samtidig få fram alt informasjonen man vil få fram, til leseren. Så derfor synes jeg at David Eddings har gjort en god jobb. Dessuten virker plottet til serien veldig interessant, og jeg gleder meg til å se hvordan det utvikler seg i de kommende bøkene.

Ellers er boka veldig god, og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien. Men jeg håper virkelig den blir bedre, og bøkene videre i serien inneholder med spenning. Fordi det var noe jeg synes manglet her.Jeg kommer kanskje til å lese bok to i sommerferien en gang, og jeg gleder meg allerede!
Hvis du har lest The Belgariad, så hadde det vært hyggelig hvis du hadde kommentert hva du synes om serien, og om du synes bøkene bli bedre:)
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Den boka skal jeg definitivt sjekke ut! Og jeg liker også at det er en en frittstående bok, fordi der er også noe man ikke ser så ofte i dystopi-sjangeren. En annen dystopi standalone, som jeg synes er fantastisk, er More Than This av Patrick Ness.
Men jeg skal få se å få lest ROOK:)

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Red Queen, fordi den har fått så mange gode omtaler. Den har fått så mye "hype" i det siste, så jeg fikk en følelse av at jeg måtte lese den. Jeg endte opp med å kjøpe boken, og nå som jeg har lest den synes jeg ikke den har fortjent alt rosen den har fått til nå.

La meg starte med at jeg synes Red Queen er en bra bok. Jeg liker ideen av at de med sølv blod har overnaturlige X-men krefter. Og de med rødt blod, de er akkurat som oss, helt vanlige, uten noen krefter.
Men det er mange deler av boka som jeg rett og slett synes er litt uoriginal; jeg føler at jeg har lest om alt dette her før. Men det gjelder egentlig alle dystopibøker her om dagen. Det er ingen som kommer opp med noe originalt, det er bare den samme oppskriften som blir brukt om og om igjen. Og det legger jeg spesielt merke til i denne boka. Noen deler kunne vært rett hentet ut av The Selection (jeg mener det, jeg fikk virkelig en deja-vu følelse.) Men ellers synes jeg at Red Queen er en bok bestående av ideer fra mange andre bøker. Den kommer på en måte ikke med noe nytt og interessant.
Dessuten, synes jeg at deler av plottet var litt lett å gjette seg til. Og det som skjedde på slutten av boka, som skulle være skikkelig sjokkerende, det kom ikke som en overraskelse på meg. Jeg visste at noe slikt kom til å skje.

På begynnelsen var det ikke akkurat vanskelig å komme inn i boka. Men det var ikke så mye interessant som skjedde i løpet av de første 200 sidene, så derfor følte jeg ingen trang til å fortsette å lese. Men da jeg kom til s. 200, da bel boka plutselig mye bedre, og jeg hadde bare lyst til å sitte ned på sofaen å lese ferdig boka.

Jeg likte skrivemåten til Victoria Aveyard, men den er ikke noe spesielt; ikke noe jeg kommer til huske. Men jeg synes hun skrev på en måte som passet boka, fordi boka skal være ganske actionfylt, og scenene der hun beskriver kamper og slike ting var veldig spennende. I tillegg var det ikke så avansert engelsk å pløye seg gjennom, og det synes jeg var bra, fordi noen ganger er det fint å lese en lettlest bok.

Til slutt må jeg nevne at omslaget på Red Queen er skikkelig vakkert. Det er såpass enkelt, og passer veldig til boka. Slike omslag liker jeg, og jeg gleder meg til å se omslaget til neste bok.
Red Queen er starten på en trilogi, og jeg gleder meg til å se hvilken retning serien tar. Det virker lovende til nå, så jeg kan ikke vente med å lese neste bok!
Opprinnelig publisert på bloggen min.

Nå har jeg hatt Ender's Game stående på hylla utrolig lenge. Jeg mener det! Vent litt, jeg går å sjekker hvor lenge jeg har hatt boka. . .
Trettifire uker. Den har stått på hylla mi i trettifire uker. Det er altfor lenge! Hvorfor det egentlig? Jo, jeg har lenge hatt lyst til å lese Ender's Game, men hele tiden utsatt jeg å lese den. Nå angrer jeg på at jeg ikke leste boka tidligere, men jeg fikk nå endelig lest den da. Og Ender's Game er fantastisk!

Ender's Game er en Science-Fiction bok, og nå har jeg funnet ut av at jeg faktisk elsker denne sjangeren. Jeg har tidligere lest bøker som regnes som Sci-Fi, men Ender's Game er noe for seg selv, og er desidert den beste. Det er så mange ting jeg elsker med boka, og jeg tror ikke jeg får plass til alt på denne anmeldelsen.

Først og fremst, elsker jeg hvordan hele boka er gjennomført, og ideen bak alt sammen. Jeg synes plottet er utrolig interessant, og jeg fikk lyst til å lese videre. Boka handler om en gutt som heter Andrew "Ender" Wiggin, og han blir sendt til Battle-school, der han blir trent opp som en kommandør i en slags militærstyrke. Men alt han gjør blir sterkt overvåket, og hele livet hans på skolen blir styrkt av noen "overordnede." Den delen minnet meg litt om The Maze Runner av James Dashner (anmeldelse her.)
Jeg likte også veldig godt hvordan forfatteren byttet mellom forskjellige POV. Det var ikke mye, men på begynnelsen av et kapittel leste man alltid de "overordnede" sine samtaler og sånt. Slik fikk jeg et større innblikk over hva som hendte i boka.

I tillegg elsker jeg skrivemåten til Orson Scott Card. Jeg hadde forventet at han skrev veldig avansert og vanskelig engelsk, så det var en av grunnene hvorfor det tok så lang tid før jeg bestemte meg får å lese boka. Men tok helt feil, og jeg elsker skrivemåten hans. Han skildrer og beskriver følelser så bar, og det er kjempeenkelt og forstå hva karakterene føler og tenker.
Samtidig blir karakterene så ekte, og jeg elsker hvordan de utvikler seg basert på alt de har opplevd. Jeg aner ikke hvor gammel Ender er på slutten av boka, fordi det var mye romferder som forstyrret slike detaljer. At de som var på romskipet bare var der to år, men for de på jorda var det femti år. Så derfor er det litt forvirrende. Men noe som er helt sikkert er at karakterene virker ekte, og de har sine egne personligheter.
I tillegg virker alle karakterene mye eldre enn det de egentlig er. Men det har kanskje noe å gjøre med alt ansvaret de har, ovenfor seg selv og andre. De må oppføre seg som eldre mennesker, fordi det er mange som regner med dem, spesielt Ender. Han skal, liksom, redde verden. (No big deal.)

Slutten på boka var ganske overraskende, og jeg var litt sjokkert. Seriøst! Du tuller? Sånn tenkte jeg, da jeg hadde omtrent 20 sider igjen. Og nå som jeg er ferdig med hele boka, lurer jeg virkelig på hva de neste bøkene i serien kommer til å handle om. Jeg gleder meg veldig, det skal være sikkert!

Det er også lagd en film av boka, og jeg har virkelig lyst til å se den. Jeg håper virkelig de får med alle følelsene og hvordan karakterene utvikler seg, fordi det er en såpass stor del av boka, og gjorde boka kjempegod. Det er så mange karakterer i boka, og alle har sine distinkte personligheter, og jeg håper virkelig de får med det i filmen.

Jeg absolutt elsker Ender's Game! Jeg tror den regnes som en Sci-Fi klassiker? Jeg er ikke sikker, men jeg tror det. Men det fortjener den virkelig. Jeg synes at Ender's Game er veldig unik, og jeg kan ikke vente med å lese resten av serien!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Etter jeg leste ferdig Crown of Midnight av Sarah J. Maas, ville jeg opprinnelig fortsette på serien, men jeg hadde ikke de andre bøkene i serien tilgjengelige. Så da bestemte jeg meg for å lese Me and Earl and the Dying Girl, en bok jeg håpet skulle være lettlest og morsom. Og det er akkurat det den var!

Me and Earl and the Dying Girl er en utrolig morsom bok! Generelt hele boka er kjempemorsom, og det var ofte at jeg flirte for meg selv. Jeg er glad jeg satt alene mens jeg leste disse delene. . .
Det var mange andre deler av boka som også var veldige morsomme, men ikke morsomme nok til at jeg ler høyt. Det samme med komedie tv-serier. Man vet når noe morsomt skjer, og så ler du ikke, men du synes det er veldig morsomt. Den følelsen fikke jeg av denne boka; det var rett og slett kjempegøy å lese Me and Earl and the Dying Girl.

Boka er såpass gøy, fordi den er skrevet i førsteperson. Og hovedpersonen, Greg, han "skriver" på en måte denne boka, og alle kommentarene hans gjennom hele boka er utrolig morsomme. I tillegg er Greg en person som gjør narr av seg selv; han har selv ironi. Jeg liker slikt med bok karakterer, eller med personer generelt.

Samtidig er boka skrevet på en utrolig kul og oppfinnsom måte. Det er vanskelig å forklare det, men du skjønner det hvis du har lest boka. Det er mange lister, og noen kapitler er skrevet som filmmanuskripter. Dette gir boka særpreg, og gjør boka original. Dessuten passet alt sammen veldig bra sammen.
I tillegg virker alle dialogene, og samtalene ekte. Karakterene har sine feil, spesielt Greg. Noen ganger måtte jeg bare slutte å lese, fordi Greg sier utrolig dumme ting (han vet selv at han sier rare ting når han snakker til folk, han bare får munndiare noen ganger.) Men det er noe som gjør Greg ekte og troverdig som karakter.
Jeg må nevne noe som jeg synes var litt komisk. Earl beskrives som ganske lav, og i tillegg har han et ganske sterkt språk; kort sagt, han banner mye. Og jeg synes det var litt komisk å forestille meg en liten person, som banner og er sur nesten hele tiden. Jeg synes det var vittig da jeg så det for meg, og måtte ta det med i anmeldelsen.

For dere som håper at Me and Earl and the Dying Girl er lik The Fault In Our Stars, da må jeg nok skuffe dere. Me and Earl and the Dying Girl har ingen klisjé romanse, eller noe slikt. Det gjør boka veldig original, spesielt siden nesten alle bøkene nå om dagen har kjærlighetsdrama. Jeg likte Me and Earl and the Dying Girl minst like godt som The Fault In Our Stars.

Selv om jeg likte Me and Earl and the Dying Girl kjempegodt, har den sine feil. Ikke mange da, men ellers en som er litt stor. Jeg følte ikke helt at boka hadde et stort plott. Det var ikke noe galt med det, men da boka var ferdig, tenkte jeg litt over det, og det irriterte meg litt. Hvis jeg hadde lest boka får et år siden, hadde jeg ikke lagt stort merke til det, men siden jeg har lest så mange bøker siden da, har jeg så mange bøker å sammenligne den med. Jeg merker at jeg begynner å bli mer og mer skeptisk og kresen på bøker.

Til slutt, må jeg bare nevne hvor vakkert omslaget på boka er. Ofte dømmer jeg bøker etter omslaget, fordi det er umulig å unngå. Jeg prøver å ikke gjøre det, men det fungerer ikke alltid.
Men denne boka er god + at omslaget er pent. Me and Earl and the Dying Girl har hele pakken!

Alt i alt, er Me and Earl and the Dying Girl en utrolig morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler til alle som leter etter en bok som er lett og lese. Hvis du er i en "reading-slump", så er dette den perfekte boka for deg!
Men hvis du ikke har lyst til å lese boka, kommer filmatiseringen av boka ut på kino i sommer en gang, tror jeg. Jeg gleder meg veldig! Du kan se traileren her.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Egentlig brukte jeg unormalt lang tid på å lese ferdig Crown of Midnight; jeg hadde forventet å lest den ferdig i løpet av noen dager, men jeg endte opp med å bruke, jeg vet ikke, to uker? Men det var ikke fordi jeg ikke likte boka; jeg synes Crown of Midnight er en kjempegod bok! Men det har vært mye å gjøre på skolen i det siste, så jeg fikk rett og slett ikke tid til å lese så mye.

I tillegg synes jeg at Crown of Midnight var litt kjedeligere enn Throne of Glass, men det betyr ikke at boka var kjedelig! Ikke misforstå meg! Det var bare litt mindre spenning og action. Jeg hadde forventet mye mer spenning, så da kom det som en liten skuffelse. Men jeg likte boka utrolig godt, uansett!

F.eks. jeg elsket å se nye sider ved karakterene. Celaena vider stadig nye karaktertrekk, og det liker jeg. I bok en synes jeg at hun var litt for arrogant og sånn, men nå som jeg har lest bok to, vet jeg mer om henne, Nå føler jeg at jeg kjenner henne bedre også.
Det samme gjelder Chaol. Det er ikke mye man får vite om ham i bok en, og heller egentlig ikke i bok to. Men jeg føler at jeg kjenner ham bedre som karakter, og hvorfor han gjør som han gjør. Og jeg kan også tydelig se hvordan han forandrer seg i løpet av bøkene.
Og selvfølgelig, så elsket jeg alle øyeblikkene der Chaol og Celaena var sammen (nå skjønner du sikkert at jeg "shipper" Chaol og Celaena, og ikke Dorian og Celaena.) Jeg synes de passer godt sammen, men jeg skulle ønske at forholdet deres kunne utviklet seg litt mer. Forhåpentligvis skjer dette i neste bok!

Noe annet som jeg også liker veldig godt, er hvordan plottet utvikler seg. I løpet av første bok, var det ikke mye som fortalte hva neste bok, og egentlig hele serien, kom til å handle om. Men etter å ha lest Crown of Midnight vet jeg litt mer hvilken retning serien tar.
Samtidig kom det mer informasjon om hvordan verden er bygd opp, og hvordan den fungerer, rett og slett. Jeg håper virkelig det kommer fram mer informasjon om Erilea iløpet av de neste bøkene!

Lenger oppe, nevnte jeg at det er litt lite spenning. Men det er ikke helt sant; boka er full av spenning og action, men nesten alt er samlet på slutten av boka. Så jeg synes boka hadde vært bedre hvis spenningen også hadde vært fordelt over hele boka, ikke bare på slutten.

Jeg begynner virkelig å like denne serien, og kan ikke vente med å lese neste bok. Jeg har faktisk bestilt dem allerede, så det er ikke lenge til de kommer.
Selv om Crown of Midnight ikke var "fantastisk" var den en kjempegod oppfølger, og jeg gleder meg til å se hvordan serien utvikler seg.
Opprinnelig publisert her!

For en stund siden måtte søsteren min lese en engelsk bok, fordi hun måtte lese den til engelskklassen. Hun måtte lese Holes, og etter hun var ferdig med å lese den, lurte hun på om jeg hadde lyst til å lese den. Jeg bestemte meg for å gjøre det, siden det er en ganske liten bok. Så etter et par dager hadde jeg lest den ferdig.

Det jeg først la merke til, var språket som blir brukt i boka. Veldig enkelt og lettlest bok, men dette er joe en barnebok. Men det er sikkert en av grunnene til at det gikk så for å lese boka, siden det var ganske enkelt språk som ble brukt.
Men språket var samtidig utfyllende og variert. Derfor likte jeg boka så godt som jeg gjorde; fordi det var gøy, interessant og lett å lese.

Dessuten er det mye man kan lære av Holes. Hvis man leser gjennom linjene, kan man lære mye om livet, og andre ting. Selv om det er en barnebok, så inneholder boka fine beskjeder som man kan ta med seg for resten av livet. Det tenger ikke engang å være noe veldig meningsfylt, men noe man legger merke til, og husker.

Noe annet, som jeg synes er utrolig kult, er at boka er kjempegodt gjennomtenkt. På begynnelsen av boka, var det mange spørsmål jeg ville ha svar på Etter hvert som jeg leste, fikk jeg svar på alt jeg lurte på, eller det meste ihvertfall. Jeg fikk mange "aha" opplevelser, og det var morsomt å se hvordan alle hendelsene i boka passet sammen.

I tillegg er boka nokså morsom. Jeg tror det er meningen at den skal være morsom, på en ikke morsom måte. At forfatteren prøver å skrive om det som skjer med karakterene, på en litt morsom måte. Jeg har et eksempel: Da Stanley ikke kom seg opp av hullet som han selv hadde gravd. Han kom opp etter hvert, da. Jeg måtte virkelig flire litt da jeg leste denne delen!

Jeg har hørt at boka har blitt filmatisert. Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å se filmen, da; jeg føler at filmen kommer til å være mye kjedeligere enn boka, og at boka egentlig ikke trenger en film. Boka er god nok som den er, og jeg vil ikke ødelegge bildet mitt av boka ved å se filmen. Kanskje jeg kommer til å se filmen, men jeg tror ikke det.

Alt i alt, likte jeg Holes kjempegodt, og jeg er glad jeg leste den. En morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler også til folk som vanligvis ikke leser stort. Holes er interessant og original, og hvis du leter etter en bok som er lett å lese, er dette boka for deg.
Opprinnelig publisert her!

Jeg leser Lud-In-The-Mist av Hope Mirrlees - en nydelig liten fantasy-bok som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener!

Det er ikke lenge siden jeg leste Stormbreaker, første boka i serien. Og jeg likte boka godt nok til at jeg lånte noen flere bøker i serien fra biblioteket. Stormbreaker var en okay bok. Point Blanc derimot, er mye bedre og jeg er glad jeg fortsatte på serien.

Jeg var på en leir forrige helg, så derfor tok det meg lengre enn vanlig å lese ferdig boka.
Det var utrolig lett å komme seg inn i historien; action fra begynnelsen. Jeg måtte ikke streve meg gjennom de første kapitlene, så det er bra.

Samtidig er Alex Rider-bøkene veldig lettleste bøker. Det er et lett språk som blir brukt, så derfor gikk det fort å lese boka da jeg først fikk begynt på den. Men lett språk er også noe som viser at denne boka tilhører action-sjangeren. I action bøker er det ofte korte setninger, som skal få fram spenningen, og jeg synes Anthony Horowitz har klart det strålende.

Det er jo "good guys" mot "bad guys", og som i forrige bok, så har "De Slemme" en ond plan. Dessverre var den planen veldig lett å gjennomskue, og jeg fant ut av det veldig tidlig. Så derfor synes jeg det var litt irriterende å lese om Alex, som ikke forstå noen ting! Alt i alt, reduserte dette spenningen.

Slutten derimot, er full av spenning! Nå som jeg har lånt den neste boka på biblioteket, er det ikke en like spennende slutt, siden jeg på en måte vet hva som har hendt. Men tenk på de som leste Point Blanc da boka først ble publisert. For de som elsker serien, var denne avslutningen sikkert døden! For en cliff-hanger!

Jeg er glad jeg bestemte meg får å lese bok to i serien, fordi jeg fikk meg en positiv overraskelse! Point Blanc er mye bedre enn Stormbreaker, men det er kanskje fordi jeg så filmen Stormbreaker før jeg leste boka. . .
Nå kommer jeg nok til å fortsette serien, tror jeg. Det er ganske gøy å bare lese en Alex Rider-bok i blant.
Opprinnelig publisert her!

Jeg har hatt lyst til å lese A Monster Calls utrolig lenge, helt siden jeg leste More Than This, av samme forfatter. A Monster Calls virket så spennende og mystisk, og siden Patrick Ness er en av mine favorittforfattere, (selv om jeg da bare hadde lest en av bøkene hans) måtte jeg se å få lest boka. Da jeg bestilte bøker for en stund siden, så jeg boka for bare 70kr, og bestemte meg for å kjøpe den. Og jeg er utrolig glad for det!

Boka begynner med et lite forord, der Patrick Ness beskriver hvordan ideen bak boka opprinnelig tilhører Siobhan Dowd, en annen forfatter. Hun hadde allerede skrevet et utkast, en del av boka. Men hun døde, dessverre. Patrick Ness fikk da lov til å skrive sin egen bok, ut ifra ideen til Siobhan Dowd.
Jeg visste ingenting om dette før jeg leste boka, og jeg kan si at det sjokkerte meg en del. Men det er sånn informasjon som jeg liker å få vite om, før eller eventuelt etter jeg har lest boka. Jeg føler jeg har en større tilknytning til boka, jo mer jeg vet om den. Men det er kanskje bare meg. . .

Selve boka er fantastisk! Definitivt en av de beste jeg har lest i år.
Skrivestilen til Patrick Ness gjør boka skikkelig unik og fantastisk. Selv om A Monster Calls er en barnebok, så undervurdere han ikke leserne. Det er mye symbolikk i boka, og utrolig bra språk. A Monster Calls får deg til å tenke gjennom livet. Selv om det er en barnebok, så kan den leses av alle i alle aldre, mener nå jeg.

Noe annet som også er utrolig bra med boka, er den mystiske auraen. Det er mye jeg ikke forstod på begynnelsen av boka. Jeg skjønte ikke hvorfor Conor oppførte seg som han gjorde. F.eks: hvorfor behandlet han Lily på den måten?
Men jeg fikk svar på alle spørsmålene mine i løpet av boka. Det liker jeg; når man får vite informasjon litt etter litt, og ikke få alt kastet på seg med en gang.
Samtidig ville jeg jo også få vite "sannheten" som Conor ikke hadde lyst til å fortelle. Det var en av delene som fikk meg til å fortsette å lese.

I tillegg, noe som jeg ennå ikke er sikker på, så fortsetter mysteriet. Finnes monsteret Conor kalte på, eller finnes det ikke? Er den virkelig der, eller er det noe underbevisstheten hans har skapt på grunn av de traumatiske opplevelsene han har opplevd? Det er noe jeg ikke er sikker på, noe som ingen er sikker på. Det er noen "bevis" utover boka, som viser at det bare er Conor som ser monsteret, men jeg vet virkelig ikke. Er det fantasy, eller magisk realisme? God jobb, Patrick Ness; mysteriet fortsetter!

Dessuten, så er Patrick Ness kjempeflink til å beskrive og, rett og slett, skape karakterer. De virker ekte. Og de oppfører seg naturlig, basert på tingene de opplever. Det beundrer jeg virkelig, at han får karakterene til å virke "levende." Jeg må innrømme at jeg ble utrolig rørt av mange hendelser i boka. A Monster Calls bringer frem enormt mange følelser, og dette viser enda en gang hvor god forfatter Patrick Ness er! Nå blir jeg til og med litt lei meg, bare av å tenke på det. . .

Sist, men ikke minst, så elsket jeg alle illustrasjonene! Jeg elsker bøker med illustrasjoner, og A Monster Calls inneholder noen av de beste illustrasjonene jeg har sett, fordi alle passer til handlingen i boka. Det er utrolig gøy å lese bøker med illustrasjoner, fordi da er det lettere å forestille seg tingene i hodet.

Da har jeg vel fått skrevet alt jeg har på hjertet, det meste ihvertfall. Og jeg håper dere som har lest anmeldelsen virkelig har fått lyst til å lese A Monster Calls, fordi det burde dere! Jeg fikk en venn av meg til å lese den;)

Dessuten, kommer dere ikke til å angre det; A Monster Calls er en fantastisk, rørende bok, som sitter med deg lenge etter du har lest den! Anbefales på det sterkeste! (Bare se på alle utropstegnene jeg har brukt.)
Opprinnelig publisert her!

Tror lace kalles kniplinger på norsk :) så fine strikkebøker!

Jeg har hatt lyst til å lese denne boka lenge, så da var jeg veldig glad da jeg fikk den til bursdagen min (yay!) Så da måtte jeg selvfølgelig prøve å få lest den så fort som mulig. Derfor tok jeg Four: A Divergent Collection med til Nederland, sammen med noen andre bøker. Og jeg rakk å lese en del av boka i Nederland, men jeg leste den ferdig da jeg kom hjem igjen.

Four: A Divergent Collection inneholder 7 noveller, og alle leses fra Four's synsvinkel. De 7 novellene er som følger:

The Transfer
The Initiate
The Son
The traitor
First Jumper-Tris
Careful, Tris
You Look Good, Tris

Jeg likte alle novellene kjempegodt, og er glad for å få et større innblikk over livet til Four, og hvordan han hadde det før Tris kom inn i bildet. Nå føler jeg at jeg forstår ham bedre; hvorfor han oppfører seg som han gjør, hvorfor han er den han er. Det var det jeg likte best med boka.

Noe som jeg synes er ganske interessant, er at Veronica Roth opprinnelig startet å skrive Divergent med Four som hovedperson, men hun endret det, fordi hun følte at Four ikke kunne brukes til å fortelle historien hun ville fortelle. Jeg visste dette før jeg leste introen til boka, men jeg følte for å ta det opp, fordi det morsomt med sånn informasjon, spesielt når det gjelder en av yndlingstrilogiene mine.

Noe som jeg var mindre begeistret for, men som egentlig ikke var et problem, var at det ikke var så mye spennende som skjedde. Det var aldri noe høydepunkt i hver av novellene, følte jeg, selv om jeg synes alt var utrolig interessant å lese om. Men ingenting ledet til et stort spenningsklimaks. Det var ikke et stort problem, egentlig, men jeg ville bare nevne det. . .

Bortsett fra det, så er boka en av mine favoritter, og det er fordi jeg elsket å hoppe tilbake i Divergent-serien. Jeg har savnet denne serien, og hadde høye forventninger til denne boka, Selv om mange sier at den er kjempedårlig. Tvertimot, mener nå jeg. Det var kjempekoselig å lese Four: A Divergent Collection!
Opprinnelig publisert her!

Jeg har hatt lyst til å lese denne boka kjempelenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men ganske lenge. Throne of Glass-serien virket alltid så spennende, og så interessant. Og jeg har nesten bare hørt gode ting, og nesten bare lest gode anmeldelser. Nå skjønner jeg hvorfor; denne boka er utrolig bra!

Hovedpersonen heter Celaena Sardothien, og hun er en assasin. Det er sinnssykt kult, og det var utrolig morsomt å lese fra hennes synsvinkel. Selv om hun er en assasin-hun dreper folk for penger-så er hun full av følelser, og har de samme problemene som alle andre.
Man leser ikke bare fra Celaena's vinkel. Det synes jeg passet veldig bra inn i historien, og ga oss informasjon man ellers ikke hadde fått fra bare av å lese om Celaena.

Throne of Glass tar sted i et annet univers, en annen verden: Erilea. Det var utrolig interessant å finne ut mer om denne mystiske verden, finne ut av hvordan den er bygd, etc. Jeg håper virkelig det finnes mer informasjon om Erilea, siden verden er så spennende og jeg har lyst til å vite mer om den. Det er en fantasyverden, så den har typiske fantasytrekk. Men fremdeles er denne verden noe for seg selv.

Ja, Throne of Glass er noe for seg selv, men jeg klarte ikke unngå å sammenligne den med et par andre bøker. På coveret står det at fans av The Hunger Games og Game of Thrones vil elske boka. Jeg ville heller kalt det en blanding av The Hunger Games, og The Selection. Celaena er med i en konkurranse, der bare en vinner skal gjenstå. Men hun er i et slott og konkurrerer, samtidig som hun blir forelsket i prinsen, og, mest sannsynlig, vakten. Minner det dere om noe?
Det er ikke noe galt med alt jeg har nevnt til nå. Jeg hadde bare ikke forventet at store deler av boka skulle handle om kjærlighetslivet til Celaena. I The Selection er det greit, siden man vet at det er det boka skal handle om. Men i Throne of Glass, synes jeg det gjør boka verre. Men det er min mening.

I tillegg var det ikke noe stort høydepunkt. Ikke misforstå meg, jeg elsker denne boka, (en av mine favoritter) men ingenting ledet til noe stort. Jeg likte slutten kjempegodt, jeg var skikkelig spent og nervøs. Men jeg synes at noe manglet (kanskje romansebiten var et problem for meg her òg.)

Det er en ny verden, og selvfølgelig, nye navn. Det er ikke et problem. Problemet er å uttale dem. Så jeg søkte det opp. Celaena uttales tydeligvis som: Ce-lay-na. Håper virkelig det er riktig; hvis ikke har jeg sagt feil under hele boka. . .

Jeg er utrolig glad for at jeg endelig har lest Throne of Glass, og det har vært en absolutt fornøyelse. Kjempespennende bok, som jeg anbefaler til alle fantasyelskere. Boka er definitivt noe for seg selv. Nå kan jeg dessverre ikke fortsette på serien med en gang, siden jeg bare tok med meg den første boka til Nederland, fordi de innbundne versjonene av bøkene er gigantiske. Så da får jeg vente, og forhåpentligvis kommer jeg til den så fort som mulig.
Opprinnelig publisert her!

Nå er jeg faktisk i Nederland. Bestemoren min har nemlig fått Wi-Fi, og vi tok med pc'en. Derfor kan jeg nå skrive anmeldelsene mine. Yay!
Jeg fikk faktisk Attachments til jul, siden jeg ønska meg den (jeg elsker alle Rainbow Rowell sine bøker.) Og da jeg ble ferdig med Ringenes Herre, trengte jeg en lettlest og morsom bok. Og Attachments var den perfekte boka!

Attachments handler om Lincoln, en 28 år gammel mann, som har som jobb å lese andres e-mail (litt rar job. . .) Han må lese gjennom dem, overvåke e-mailene, får å sjekke om noen snakker stygt, bryter noen regler etc. Det er jobben hans.
Han liker ikke så godt jobben sin, og det hadde ikke jeg gjort heller. Lese andres personlige meldinger. Litt krenking på privatliv.

Ideen bak hele boka synes jeg er strålende; fantastisk originalt og lite forutsigbart. Hvordan kom Rainbow Rowell på denne ideen? På grunn av sånne bøker som dette her, er hun en av mine favoritt forfattere. Bøkene hennes er så originale, og så bra gjennomført. Hun skriver på en måte som får meg til å lese videre. Når dere leser en bok, pleier dere ofte å se på sidetallet? Det gjør jeg nesten aldri når jeg leser en bok av Rainbow Rowell, fordi hun skriver så bra!

Jeg var litt skeptisk på starten av boka. Boka var skrevet som en e-mail; deler av boka i hvert fall. Først trodde jeg det kom til å ødelegge hele boka, siden jeg syntes det var litt rart (på samme måte jeg var skeptisk til The Perks of Being a Wallflower, på grunn av brevene.) Men nå som jeg tenker over det, så gjør e-mailene boka enda mer unik.

Dessuten, er boka utrolig morsom! Jeg kunne ikke unngå å smile. Spesielt da jeg leste om samtalene til Beth og Jennifer. Hele boka var så underholdende og morsom. Det var noen triste deler også inn i bildet, men hovedsakelig var dette en kjempemorsom og koselig bok. Kan ikke vente med å lese flere av Rainbow Rowell sine bøker. Tiden går så fort når jeg leser bøkene hennes.

Noe annet som jeg også elsker med bøkene hennes, er at karakterene føles så ekte. Alle har sine feil og mangler. Alle snakker som om de kunne vært ekte. Og det viktigste av alt: alle er forskjellige! Det gjør boka mye mer interessant, og jeg får lyst til å vite mer om personene og interessene deres.

Boka heter Attachments. Men hvorfor det? Det tenkte jeg da jeg begynte boka. Men til slutt skjønte jeg det.En veldig smart tittel. Det kan hende det bare var meg, men jeg skjønte ikke tittelen før jeg snart var ferdig med boka. Jeg liker titler der jeg må tenke over hva den betyr, hvorfor heter boka akkurat det? Sånne titler liker jeg.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om slutten. Rainbow skriver avslutninger som er veldig troverdige, og jeg tror det kunne skjedd i virkeligheten. Det er noe jeg virkelig beundrer med bøkene hennes. Samtidig føler jeg at boka slutter litt brått (samme som i Eleanor & Park, men der passet det perfekt.) Her synes jeg at hendelser skjedde litt for fort på slutten, eller at boka kunne vart lengre.
Men ellers var dette en perfekt og lettlest bok, og jeg anbefaler den til alle!
Opprinnelig publisert her!