Bokelskere.no

Camila fant en måte å overleve på og Marcus fant noe å leve for selv om det har gått skeis, ja, faen, til og med Trevor har funnet sin egen greie, sånn som han alltid har kursen mot nærmeste basketkurv. Men jeg venter fortsatt på å bli truffet av en glede som får hele universet til å stanse opp, som vrenger hele meg så alt det råtne kommer ut. Eller i hvert fall noe som kan gjøre livet utholdelig og som ikke dreier seg om at enda et menneske drar.

Smilet hans gjør det lettere å si til meg selv at det er verdt det når jeg hører en sirene og det knyter seg et nytt sted i kroppen; et helt tau stramma rundt hvert ribbein, som om beina forbereder seg på å bli brukket.

Himmelen sender hvert utbrudd rett tilbake med bare en antydning til musikk hengende i ekkoet, et tut fra en usynlig trombone, den minste lille uttrukne tone fra et orgel. Lyd på lyd flommer ut av kroppen min som skudd i en krigssone en kjølig dag, mamma gnir det stramme ut av kjevene mine, smelter tårene inn i huden igjen, til det ikke er mer lyd igjen og jeg hiver etter pusten, hudløs, og mamma holder om meg og bilene har ikke stoppa, ikke senka farta, hele tida har de bare føket forbi oss mens vi står fast mellom himmelen og asfalten som ikke kjenner navnene våre […]

’The stars mean different things to different people. For some they are nothing more than twinkling lights in the sky. For travellers they are guides. For scholars they are food for thought. For my businessman they are wealth. But for everyone the stars are silent. Except from now on just for you...’
’What do you mean?’
’When you look up at the sky at night, since I shall be living on one of them and laughing on one of them, for you it will be as if all the stars were laughing. You and only you will have stars that can laugh!’

’And when you are comforted (time soothes all sorrows) you will be happy to have known me. You will always be my friend. You will want to laugh with me. And from time to time you will open your window, just for the pleasure of it… And your friends will be astonished to see you laughing whilst gazing at the sky. And so you will say to them, “Yes, stars always make me laugh."’

«Gi oss pengene,» sa han hest.
Hånden til Mort gled mot posen i beltet.
«Vent litt,» sa han. «Hva skjer etterpå?»
«Hva?»
«Jeg mener, er det pengene eller livet?» sa Mort. «Det er sånt røvere skal forlange. Pengene eller livet. Jeg leste det en gang i
bok,» tilføyde han.
«Kanskje det, kanskje det,» medga røveren. Han kjente at holdt på å miste initiativet, men tok seg storslagent sammen. «På den annen side kan det bli pengene og livet. Dobbelt gevinst, kan du si.» Mannen skottet bort på kollegene som kaldflirte i det riktige øyeblikket.

Døden løftet skallen og snuste ut i luften. Lyden skar gjennom all den andre larmen i salen og tvang dem til å være tause. Det var en lyd av det slaget man hører i skumringssonen i drømmer, den typen som får deg til å våkne kaldsvettende av dødsangst. Det var snusingen under redselens dør. Det var som snusingen til et pinnsvin, men i så fall var det et pinnsvin av det slaget som braser ut fra veikanten og slår lastebiler flate. Det var en lyd av det slaget du ikke ville høre to ganger; du ville heller ikke høre den én gang.

Omtrent på den tiden da Albert var på Den lappete trommen og kranglet med verten om en gulnet barregning som omhyggelig hadde gått i arv fra far til sønn gjennom ett kongemord, tre borgerkriger, enogseksti storbranner, firehundreognitti ran og over femten tusen barslagsmål, for å stadfeste det faktum at Alberto Malich fortsatt skyldte innehaveren tre koppermynter pluss rentene som for tiden utgjorde innholdet i de fleste større pengeskap på Skiven, noe som nok en gang beviste at en kjøpmann i Ankh med en ubetalt regning har en hukommelse som ville få en elefant til å måpe…

Drøye to hundre av gjestene til Patrisieren vaklet og sparket seg nå faktisk gjennom Slangedansen, en merkverdig folkelig skikk i Morpork som besto i å bli nokså full, holde personen foran seg rundt livet og så vakle og fnise voldsomt i en lang rad som buktet seg gjennom flest mulig rom, fortrinnsvis med ting som kunne knuses, mens folk sparket ut med det ene benet noenlunde etter takten, eller i det minste etter en annen takt.

I’m so scared, as I teeter on the edge of free-falling. Because that’s what trust is—a free fall of belief that your faith is not misplaced, that the rope you’re relying on will catch you, and the precipitous drop won’t crush you but instead end in a rush of relief, a stronger capacity to be brave and fearless.

Because you can’t pick which emotions you feel—you’re in touch with them and you experience them or you’re not and you don’t.