RandiA som svar til Hilda :
09:27, 25. september 2023 Diskusjon: Hilda om Den stille leieboeren av Clémence Michallon av Clémence Michallon
Ja, denne var overraskende god.Spennende hele tiden....
Lars Mytting sin Hekne-trilogi er bare helt fantastisk litteratur. Jeg måtte nettopp repetere Hekneveven nå før jeg skal lese siste boken i trilogien (Skråpånatta) - ved andre gangs lesing konkluderte jeg med at dette er en roman man ikke glemmer så lett. Mer om denne i Reading Randi
Anne Lise Johannessen om En lykkelig familie av Stian Hjelvin Andersen:
16:01, 22. september 2023 Kommentarer: 1
"En lykkelig familie" av Stian Hjelvin Andersen
– Leseeksemplar fra Pitch
Bli med inn til overklassen – til Bente og Erik Löwborg. De har tilsynelatende alt. De vasser i luksus, og har mer enn nok penger. Men bak fasaden er ikke alt like velpolert. Nå fyller Bente 65 år, og det skal feires. Det spares ikke på noe, og familie, venner og forretningsforbindelser bes med til en helg i den franske ferieboligen. Hemmeligheter avdekkes, og ting går ikke helt som planlagt.
Dette er en pangstart innenfor skjønnlitteraturen for forfatteren, og en bok jeg koste meg veldig med. Håper at det kommer ny bok snart.
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Norah siterer Prosessen av John Grisham (side 43)
07:57, 22. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Tar man en flokk utslitte advokater og heller i dem brennevin, er det mye som går galt.
Forfatterhelt Stephen King fyller 76 år i dag, og la oss håpe at han ikke pensjonerer seg med det første.
Han tenkte på å pensjonere seg for mange år siden, men heldigvis ombestemte han seg og har skrevet flere bøker siden, blant annet Fairy Tale som ble utgitt i fjor.
Ingen ny favoritt av King
Kjente jeg ikke gledet meg spesielt til denne da jeg visste det var fantasy. Vet at Stephen King behersker mange sjangere, for har lest The Dark Tower serien som jeg likte veldig godt, og siden jeg ikke er noen fantasyleser, visste jeg nok at denne ikke ville bli noen ny favoritt. Leser fantasy av og til, men da helst urban fantasy eller fantasy blandet med litt horror. Fantasy skjønner jeg mer på skjermen enn når jeg leser om det. Men siden Fairy Tale var skrevet av King, måtte jeg jo lese den siden han er min favoritt.
Fairy Tale er om sytten år gamle Charlie som ikke har hatt et enkelt liv. Moren hans døde du hun ble påkjørt på vei til butikken, og faren hans har lenge slitt med alkhohol etter det, så Charlie er blitt tvunget til å bli tidlig voksen. Samtidig har han skolen han må gjennom. Livet hans forandrer seg da han hører en febrilsk hund. Gjøingen kommer fra et nedslitt hus som omtales som et slags spøkelseshus i nærområdet. Siden gjøingen ikke slutter, trenger Charlie seg inn på eiendommen, og finner en skadet mann med hunden i nærheten. Charlie tilkaller ambulanse og selv om han og Mr. Bowditch ikke kjenner hverandre, og han må oppholde seg på sykehus en stund, tilbyr Charlie seg å passe på huset og hunden mens han er borte. Etter mye om og men, får Charlie ansvaret for huset, hunden og attpåtil skolen. Charlie og hunden Radar får et spesielt bånd og hunden begynner å bli like gammel som eieren i menneskeår. Charlie får beskjed om å holde seg unna skjulet i hagen. Hva skjuler det seg der?
En spesiell hemmelighet
Etter at Charlie og Mr. Bowditch oppnår mer fortrolighet når Mr. Bowditch er hjemme igjen, får han vite om en magisk løsning som kan få den gamle Radar til å bli bedre og kanskje leve litt lenger. Men da må han legge ut på en underlig reise gjennom en slags portal som ingen andre vet om, og selv om denne løsningen ikke kan garantere hjelp for hunden, er det likevel verdt å prøve.
King slo gjennom som horrorforfatter og siden den gang har han gitt ut både horror og bøker i andre sjangere. Selv om jeg vet at han mestrer andre sjangere, foretrekker jeg ham som horror og thriller forfatter. Det er da jeg syns han er best.
Interessante bånd
Fairy Tale er et sjarmerende konsept, spesielt hvis man har et bra forhold til dyr, og man skjønner hvorfor Charlie blir så knyttet til Radar. Man vil jo at dyrene man har i livet sitt, skal være friske og leve så lenge som mulig. Likvel slet jeg meg gjennom boka fordi som sagt, ren fantasy er ikke helt min sjanger i bøker. Jeg har da store vanskeligheter for å se for meg disse verdenene som blir beskrvet. Her begynner ikke fantasybiten før på side rundt 170, og før den biten likte jeg boka godt. Jeg likte å lese om Charlie og hans forhold til den gamle mannen og hunden hans. Charlie er kanskje veslevoksen, men det ligger i blodet hans å hjelpe andre.
Grunnen til at jeg slet med å komme meg gjennom boka, og fantasydelen hadde begynt, ble det litt for mye Alice i Wonderland. Selv om hensikten var god, var det en smule surrealistisk og vel rart. Ofte føltes det som om boka var skrevet av en helt annen forfatter, både når det gjaldt historie og stil. Men likte illustrasjonene i boka som dukket opp hver gang et nytt kapittel begynte.
Fairy Tale er en god bok når det kommer til coming of age som han er svært dyktig på å beskrive, og karakterer generelt. Likte også båndet Charlie fikk til Radar. Et bevis hvor lett det er å bli glad i dyr, men Fairy Tale er dessverre ikke Kings beste. Mye av grunnen er nok at dette er en fantasy, en sjanger jeg ikke leser mye av, og den ble noe rar og tungtrødd etter hvert. Tror kanskje at fantasyelskere vil like denne bedre.
PS: Hvis du har samme utgave som meg (den med en gutt og en hund som er i skogen utgaven), ikke les baksideteksten før du skal begynne med boka, siden baksideteksten er svært lang og altfor avslørende, noe som er synd.
Fra min blogg: I Bokhylla
"Tolv utemte hester" av Anne Holt
– Leseeksemplar fra Gyldendal
Pandemien er i ferd med å trekke seg tilbake. Hanne Wilhelmsen liker ikke det, og prøver å tviholde på restriksjonene som ble innført. Hun har alltid framstått litt sær, og er en person som ikke liker å ha så mange rundt seg – men nedstengingen har gjort henne enda særere, og kanskje slem? Da liv går tapt, kommer den gamle etterforskere i Hanne fram.
Som tidligere skriver forfatteren godt, og hun får leseren med fra bokas start. Usikker på om plottet kunne ha skjedd i virkeligheten, men hvem vet....
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Som bokhøsten, er også Tv høsten i gang, med Anne Lindmo som fredagsunderholdning.
Selv har jeg ikke sett en eneste episode. Grunnen er at jeg ser ikke norsk talkshow. Jeg har fulgt med på noen britiske og amerikanske i stedet. Selv om jeg ikke har sett programmet hennes, vet jeg godt hvem hun er.
Andre sider av den folkekjære programlederen
På Tv-skjermen ser de fleste en humoristisk og underholdende side av Anne Lindmo, men i boka får man se mange sider av henne, og hvordan hun takler forskjellige utfordringer. I begynnelsen er det vel mye om hennes mann og deres to sønner. Noe som er forståelig da turer oppstår gjerne gjennom og med familien. Noen starter med søndagsturer før man trapper opp til flere avanserte turer, mens andre holder seg til vanlig søndagsturer som består av en enkel gåtur.
I Min tur beskriver Lindmo om fjellturer med familie, alene, og med venner. Hun beskriver sitt bånd til naturen på en forståelig måte, og utfordringerden har å by på. Uansett vær og årstid, og selv om frykten spiller henne noen ganger et puss, har hun et stort pågangsmot. Hvordan hun forklarer lettelsen over å komme frem dit hun skal etter en tøff utfordring, av og til med folk hun kjenner, og noen ganger med fremmede, er både sjarmerende og underholdende. Noen ganger må man bare hive seg i det, og mestringsfølelse er noe av det viktigste man kan oppnå.
Noe lite om soloturer
Som nevnt blir familien hennes nevnt mange ganger, både når turene planlegges og mens de er på vandring. Mannen i boka er navnløs og omtales som mannen med stor M, og føler at å lese om familieturene deres, blir noe internt. Likte best å lese om soloturene eller da hun dro sammen med venner. Trodde at det var det boka egentlig skulle handle om, så derfor ble jeg noe skuffet over at det var lite av det. Skjønner at dette ikke er noen Lars Monsen bok, men det hadde vært fint å lese om flere soloturer og hvordan håndtere vær og natur alene når man er på tur, fra et kvinnelig perspektiv også.
Men som nevnt, er det jo ikke den slags bok. Dette er en bok som er beregnet som en slags hyllest til naturen og hva turer kan gi en person, og det beskriver Lindmo på en fin og troverdig måte. Det eneste som trakk ned er at temaet er noe snevert, og da er det lett for at det kan bli noe monotont i lengden, noe denne ble. Men alt i alt er Min tur en sjarmerende og småunderholdende bok om hvordan man blir kjent med seg selv og andre i natursammenheng.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 376)
16:22, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Stemmen inni mitt eget hode - min egen stemme - var faktisk ganske fornuftig og rasjonell, hadde jeg begynt å skjønne. Det var mammas stemmne som hadde stått for all fordømmelsen, og oppmuntret meg til å gjøre det samme. Jeg hadde begynt å sette pris på min egen stemme, mine egne tanker. Jeg ville ha flere av dem. De fikk meg til å føle meg vel, rolig til og med. De fikk meg til å føle meg som meg.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 98)
16:21, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Hjertet mitt har også arr, de er like brede, like vansirende som dem jeg har i ansiktet. Jeg vet at de er der. Jeg håper at det også er litt uskadd vev igjen, en liten flik som kjærligheten kan strømme inn gjennom og flomme ut igjen av. Jeg håper det.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 198)
16:18, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Jeg begynte å gråte, voldsomme hulk, jeg hylte som et dyr. Det føltes som om jeg aldri ville klare å slutte, aldri. Langt om lenge forstummet ieg av ren fysisk utmattelse. Jeg hvilte pannen mot bordet. Livet mitt, såpass skjønte jeg, var blitt helt feil. Fullstendig og fullkomment feil. Jeg burde ikke leve på denne måten. Ingen burde leve på denne måten. Problemet var at jeg rett og slett ikke visste hvordan jeg skulle ordne opp i det. Mammas måte var feil, det visste jeg. Men ingen hadde noen gang vist meg den riktige måten å leve livet på, og selv om jeg hadde prøvd så godt jeg kunne i alle år, så visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle ordne opp i saker og ting. Jeg var et uløselig kryssord.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 291)
16:12, 19. september 2023 2 har det som favoritt.
Hvis noen spør deg hvordan du har det så er det meningen at du skal svare HELT FINT. Det er ikke meningen at du skal si at du gråt deg i søvn i går kveld fordi du ikke hadde snakket med noe menneske på to hele dager. FINT skal du svare.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 253)
16:11, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Raymond og jeg gjorde et tappert forsøk, men det er umulig å synge når man gråter – det er som å ha en klump på størrelse med en plommestein i halsen, og musikken kommer ikke forbi den.
siljehusmor siterer En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard (side 211)
11:42, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Noen mennesker legger man bare merke til. Man ser dem én gang i noen få sekunder, og likevel har man ikke glemt dem når man treffer dem igjen. Jeg skulle ønske jeg var et sånt menneske selv.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 15)
11:35, 19. september 2023* Ingen har det som favoritt.
Etter en rask tur innom de to kontorene i denne etasjen – pregløse rom med farger man bare finner på eldgamle fargekart, der sidene er så blasse at alt har blitt nyanser av gult og grått – og en stor bue utenom den mørke flekken under radiatoren, der det har vært en eller annen rustfarget lekkasje, er det tilbake i trappa, som er så gammel og vaklevoren at morgengryet er det eneste som kan bruke den uten å lage lyd – det vil si bortsett fra Jackson Lamb, som når han føler for det kan bevege seg gjennom Slough House like lydløst som et spøkelse, om enn noe mer korpulent. Andre ganger foretrekker Jackson den direkte tilnærmingen, og gyver løs på trappa så det høres ut som en dritings bjørn med en trillebår full av tomme ølbokser.
Men morgengryet kommer til de to siste kontorene mer som et vaktsomt spøkelse enn en full bjørn, og det ser liten forskjell på dem og de i etasjen over, kanskje bortsett fra litt ruglete maling på veggen bak det ene skrivebordet, som om den har blitt malt før den ble ordentlig rengjort, pluss noen klumper som henger igjen på gipsen: best å ikke dvele ved hva det kan være. Ellers har dette kontoret det samme preget av frustrerte ambisjoner som de andre, og for en som er så sensitiv som det lettbeinte morgengryet, rommer det også et minne om vold, og kanskje en anelse om at det vil bli mer. Men morgengryet vet at anelser kan forsvinne som dugg for solen – morgengryet kan alt om dugg – og det dveler ikke et sekund ved muligheten for det. Det går videre, ned den siste trappa, og glir utrolig nok gjennom bakdøra uten å ty til det dyttet som vanligvis må til, for døra er beryktet for sin motvilje mot vanlig bruk. I den fuktige, lille bakgården til Slough House tar morgengryet en pause – klar over at dets tid nesten er ute – og nyter den siste, kjølige stunden.
Nextory.com med godt utvalg og ubegrenset lytting. Bookbeat.no, godt utvalg, men med maksimum 100 timer i måneden. Begge har mange bøker på engelsk og svensk pluss andre språk. Hvis du søker opp de forskjellige, så kan du se hvilke abonnement de har å tilby og velge ut fra eget behov. Hvor mange timer du tror du kommer til å lytte i måneden, om dere er flere som vil lytte samtidig, priser ol.
I fjor leste jeg Sanatorium av Sarah Pearse. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men ikke utviklingen som ble for gjennomsiktig, og fikk ikke helt sansen for fortellerstemmen.
Men prøvde igjen med den frittstående oppfølgeren Øya, der man igjen møter Elin Warner og kjæresten Will. En vennegjeng som er svært forskjellige, drar til en øy ved Devon. På øya er det et helse og velbehag hotell, men øya har en mørk fortid. En seriemorder skal ha holdt til der, og etter den tid hevder lokalfolk at det hviler en slags forbannelse over øya. Da en kvinne blir funnet nede ved en av klippene hvor man kan gjøre yogaøvelser, blir Elin Warner satt på saken. Det mystiske er at den døde heller ikke var gjest. Hun skulle egentlig ha vært et helt annet sted.På grunn av indre demoner har hun i det siste tvilt på sitt ståsted når det kommer til yrket hun har valgt seg. Kan hun bevise denne gang at hun er mer enn god nok, og at hun kan overvinne fortidens spøkelser?
Sanatorium og Øya er veldig like bøker. Begge handlingen skjer på et isolert sted,et slags moderne lukket rom mysterie, og man møter igjen Elins tvil om mye og mangt. Noe skjer også at forholdet til Elin og Will blir satt på prøve.
Selv ville jeg lese Øya fordi handlingen skjedde på et isolert sted og likte også fortiden med en seriemorder. Tenkte at dette ville bli spennende. Men fortellerstemmen blir for finpolert til at det blir spennende. Det tar seg aldri opp. Det blir for mye beskrivelser om tanker og følelser. Synes begge bøkene tok for mye plass om forholdet til Elin og Will. Skjønner at samliv er viktig for enkelte hovedkarakterer i bøker, men her tok det vel mye plass, og saken ble noe i bakgrunnen.
Øyas bakgrunnshistorie ble ikke utnyttet godt nok
Kunne også ha tenkt meg at den berømte seriemorderen fikk større plass og øyas mørke fortid, slik at man kunne kjenne på frykten til lokalfolket. Litt mer lokalhistorie hadde vært fint, selv om det er oppdiktet, for å kjenne til stedet bedre. Man fikk i stedet mye om følelser, usikkerhet og andre beskrivelser, men ikke så mye landskapsbeskrivelser. Noe som er synd da det kunne bidra til å øke mystikken og isolasjonen enda mer.
Øya var på ingen måte elendig, men den ble heller aldri helt spennende. Boka hadde ypperlig bakgrunn til at det kunne bli creepy, men forfatteren utnyttet det ikke. Usikker på om jeg kommer til å utforske dette forfatterskapet mer. I så fall blir det på lydbok.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
"Alle mine barn, kom hjem" av May Lis Ruus
– Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Det er i en barnehage i Bergen denne historien starter. Det er surt vær med vind, hagl, slaps og vannpytter på bakken. Bak gjerdet er barna ute for å leke. Én etter én blir de hentet, men tre blir igjen. Det har noen sørget for. Disse tre bor hos fosterforeldre, men nå skal de hjem...
Med "Alle mine barn kom hjem" har forfatteren skrevet sin første krimbok. Historien er lettlest, spennende og engasjerende med et billedlig språk. Sjangeren er psykologisk krim, og du kan derfor aldri være helt trygg på hvem av personene du kan stole på.
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Sist sett
