The most successful and quoted piece by the poet Rewin, greatest of the rabble to come out of the New City, was called Citysong. It captured what was heard at night in Imardin, if you took the time to stop and listen: an unending muffled and distant combination of sounds. Voices. Singing. A laugh. A groan. A gasp. A scream.
The Ambassador's Mission, av Trudi Canavan.
Her vil vi gjerne oppfordre de som vil til å dele det første avsnittet eller den første setningen i bøkene dere leser.
Om dere vil dele fra de dere allerede har lest, dårlige, fantastiske eller rett og slett underlige, så gjør gjerne det!
Husk tittel og forfatter!
No, thought Shadow. You think I'm a monster. But you think I'm your monster.
He told himself that liking this man was not a sensible thing to do. He had met people like Smith before, people without consciences, without scruples, without hearts, and they were uniformly as dangerous as they were likeable.
He started saying something [...] but he suspected that he'd have to start explaining what he meant, so he said nothing.
Det er koselig med et sånt fast rituale, og det passer også fint til helgene da det er tid til å sette seg med det man vil. Denne helgen leser jeg ferdig "Fragile Things" av Neil Gaiman som det er igjen ett kapittel/en korthistorie av. Så blir det vel å sette i gang med "A spot of bother" av Mark Haddon, jeg håper inderlig noen av bøkene jeg har bestilt ligger i postkassa, men jeg tviler litt. Om ikke, så kan hva som helst snike seg inn.
Og ingen av dem lå i postkassa så da blir det kanskje i morgen. I mellomtiden har jeg plukket frem "The Ambassador's Mission" av Trudi Canavan, som jeg vil kalle en minimurstein. 500 meget tettpakkede sider, og "A spot of bother" ligger på det samme, så det skulle være mer enn nok for både helga og videre. Men holder jeg det ikke ut har jeg alltids Neil Gaiman's "American Gods" på lur.
Da tenkte jeg jeg burde spørre om tråden begynner å bli treg og/eller uoversiktlig lang, og om jeg skal starte tråd nummer 2 nå?
The body analogy breaks down completely when you get out to there. I think that's because London is mad. Multiple personality problems.
In every way that counted, I was dead. Inside somewhere maybe I was screaming and weeping and howling like an animal, but that was another person deep inside, another person who had no access to the face and lips and mouth and head, so on the surface I just shrugged and smiled and kept moving. If I could have physically passed away, just let it all go, like that, without doing anything, stepped out of life as easily as walking through a door, I would have done. But I was going to sleep at night and waking in the morning, disappointed to be there and resigned to existence.
Of course, I was scared, and of course I said that I was not.
I like things to be story-shaped.
Reality, however, is not story-shaped, and the eruptions of odd into our lives are not story-shaped either. They do not end in entirely satisfactory ways. Recounting the strange is like telling one's dreams: one can communicate the events of a dream, but not the emotional content, the way that a dream can colour one's entire day.
"I swear now, by..." and he hesitated, casting his mind around for a suitable curse from the extensive family archives.
Then he said, "There are some as are what they are. And there are some as aren't what they seem to be. And there are some as only seem to be what they seem to be. Mark my words, and mark them well, Hubert Earnshawe's daughter. Do you understand?"
As she entered, he thrust the candle close to her face, and stared at her with eyes that were not truly mad, but were still far from sane.
So I put it aside and started another story, which Harlan and I have now been collaborating on for some years. Bizarrely, whenever we get together and work on it, it gets shorter.
It began when George was trying on a black suit in Allders the week before Bob Green's funeral.
A spot of bother, Mark Haddon.
Jeg har begynt på "Byttet" av Amanda Hocking, og tror den blir ferdig i løpet av helga. Innimellom har jeg begynt på "Fragile Things" av Neil Gaiman, og håper den varer lenge. Og hvis jeg trenger å fylle på med noe annet blir det sannsynligvis "A spot of bother" av Mark Haddon.
"Står du her og forteller meg at jeg er et troll?"
Mest sannsynlig var han en hersens sosiopat, og av en eller annen grunn syntes jeg det var ganske sjarmerende.
Litt trass er bra til tider, det óg. En del tror jeg kommer fra den veldige medieomtalen, eller i blant ekstremt positive omtalen som kommer rundt noen bøker. Noen har erfaring med å bli skuffet fordi de da forventet mer, de vet kanskje ikke helt hva, det kan hende boka er helt grei, bare mer. Som en slags superbok. Og noen tror jeg bare har en godt innebygd brems når det gjelder sånne ting. Det er jo til å bli litt skeptisk av når det virker som om ingen har noe kritisk å si. Man må bare huske at alle prisvinnerne var jo ukjente til de ble kjente.
Og det er en utrolig mengde med priser. Kanskje ikke sett i forhold til antall bøker, men selv en person som holdt seg til kun vinnerbøker av norske priser ville hatt problemer med å følge med. Men det hadde sikkert vært et morsomt prosjekt for noen.