Bokelskere.no

Selv om det i prinsippet ikke skulle være noe nivåforskjell på de tre G 12-lagene, kjente alle barna til vestkantidrettens uskrevne grunnlov om skillet mellom reglementer og realiteter

Lars forsøker å bruke bestikket så pent han kan mens han tenker over hvordan det må være for Hauk å spise middag hver dag med A-magasinet klemt innunder overarmene slik at han skal lære seg å holde dem korrekt inntil kroppen

Planeten vår i atmosfæren, i universet, der vi alle bare er tilfeldigheter, små atomer i konstant bevegelse og noen av disse atomene tror på en Gud som antageligvis ikke finnes, og de finner en veldig trøst i løftet om et etterliv, mens andre ofrer seg for det de tror på, og andre igjen lever hver dag uten å tro på noe, ikke engang seg selv

Ingenting er enkelt når man har prolaps

Og ingen mister verdigheten av å bli syk, med mindre noen tar den fra deg

Jeg lo til jeg var tretten år. Så stanset jeg.

Men ingenting kan forsvinne helt. Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen

Eg kjenner ingen nostalgi for barndommen vår, den var full av vald

Å være fitte
krever ingen kompetanse

Å være redd
noe annet

Du forstår ikke
hvor langt det er til Ullern
før du elsker noen der

hvor bredt et frokostbord er
en halv madrass
hvor
forbløffende drøy en millimeter er

Vi
har ikke plass
til avstand
mellom oss

Det som rammet henne, befant seg utenfor loven, men hun er underlagt en større lov, et krav, et sug. At din kropp skal stilles til disposisjon. Ar det som kan bære frukt, skal bære frukt, og ingen reservasjonsrett finnes

Å leve er å overleve, for alt det som er igjen av det, hører fremtiden til

For en stråler av tid, selv i de mest tilforlatelige, banale situasjoner gjør en det, og strålene løper ut i flere retninger, særlig når en er ung, og alle disse strålene går en og ser og liksom vokter på, helt tip en eventuelt sitter der i skinnet av det som det aldri ble noe av, og som bare derfor har fortsatt å kaste sine glimt

Så lett det var å miste verdigheten når man ikke hadde noe annet å miste

Jenta ante ikke hvor mye hun var verdt. Man hadde kunnet gjenta det for henne i det uendelige, hvilken betydning hennes tilstedeværelse i verden hadde, men tyngden av denne kjensgjerningen ville aldri legge seg over et ungt sinn