Bokelskere.no

Sjekk ut Ray Bradbury, en klassiker innen sifi. Spesielt "The Martian Chronicles"

Jeg var femten da jeg fikk min første grufullt nydelige leseopplevelse av novellene til Edgar Allan Poe (1809-1849). Jeg var ikke interessert i noen biografi om forfatteren som hadde fascinert meg med sin formulerings- og forestillingsevne og ga meg mine søte tenåringsmareritt. Så kom Nikolaj Frobenius' roman ut. Til og med da holdt jeg meg på en behørig avstand, som en småforelska frøken turte jeg ikke å nærme meg idolet på to år. Men markedet gjør sitt, og boka kom på Mammut...

Hvilken fryd! USA på 1800-tallet sto levende foran meg i Frobenius' skildring. Ikke gullgruvene, tømmerhoggerne, cowboyene, men den dannede klassen, litteratene. En sjikt som neppe finnes i det norske samfunnet. De behersket maniert språk, utspekulerte maktmetoder og utsøkt nedrighet samtidig som det lå så mye lidenskap i det de holdt på med.

Treenigheten Rufus Griswold, Edgar Allan Poe og Reynolds danner en slags komposisjonell prisme i romanen. Både Rufus og Reynolds speiler Poe, noen ganger som et vrengebilde, men oftest som flater av én og samme figur. En kristen slemming med homofile tilbøyeligheter, en psykotisk krøpling og en drukkenbolt av en berømmelsessyk forfatter. Snedig gjort! Handlingen er gitt - det kan ikke ende godt, Poe døde ung, fattig og døddrukken. Alle forgår, både forbryteren, inspiratoren og kritikeren. Poenget er ikke når, men hvordan. Og slutten er lang: Det står respekt av Frobenius' standhaftige forskning i agonier - både til Rufus, Poe og Reynolds. Frobenius behersker nøkterne handlingsskildringer, poetiske landskap og vare relasjonsbeskrivelser, mareritt, dagdrømmer og delirium og på den måten ikke bare nærmer han seg kunsten til Poe, han skaper sin særegne litterære kunst. Jeg har sagt det før - hurra for upålitelige fortellere.

Som historisk roman er "Jeg skal vise dere frykten" både fyldestgjørende for epoken og landet og overskridende da den gir mer enn fakta og atmosfæren. Den skaper frykt!

Er du en sånn flink pike som er selvkritisk, selvsensurerende, selvsentrert og full av selvforakt? Sånn som alltid skulle-burde-måtte og aldri føler du er bra nok? Da er ”Tankevirus” en bok for deg.

På seksti fornøyelige sider går Hanne H. Brorson de destruktive og depressive tankene våre etter i sømmene. Jeg har sansen for den ujålete framstillingen og det skjønnlitterære grepet med en dag i ”Annas” liv. Den forløper forskjellig avhengig av om den fiktive 38åring lar de virusbefengte tankene styre sine handlinger, eller om hun avslører dem på et tidlig stadium og dermed stogger dem.

Innledningen ”Det psykologiske immunforsvar” handler om vår persepsjon av verden og hva som styrer vår oppfatning av oss selv og omgivelsene. Den er svært pedagogisk, men litt vel enkel. Gjennomgangen av virusene i del 2 derimot er herlig. Spesielt koser jeg meg med beskrivelsene av jeg-er-verdens-navle- og tankeleservirusene. Javisst handler alt om meg, helst på en negativ måte, og jeg vet nok hva dere andre tenker om meg, dere tenker dritt. Høres det kjent ut? Selvfølgelig, for det er slik flest av oss er, det er bl.a. noe som gjør oss nedtrykt og ulykkelig. Men det finnes håp: vitaminer man kan ta for å styrke det mentale immunforsvaret. I del 3 gjennomgår Brorson de mentale ”vitaminene”, grep som får oss ut av onde tankesirkler. Ved å flytte blikket ut av oss selv og fokusere på omgivelsene, andre mennesker, unngår vi å grave oss ned i selvkritikk og slipper å synes synd på oss selv. Som en elegant selvhjelpssak må også ”Tankevirus” ha en happy ending. Og den er glimrende, for Borson lar poeten i seg fabulere fram en koselig hverdag for Anne og Oliver samtidig som hun ikke slipper ”virusene” ut av syne.

Brorsons bildespråk og metaforer går rett hjem og skjeler til den sjukeliggjørende diskursen som vi møter i tabloidenes råd om et bedre samliv, en dypere søvn og mer lykke. Fordelen med ”Tankevirus” er at Broson skriver med en god porsjon ironi, ikke mot leseren, men mot den bastante framstillingen av psykiske lidelser og depresjon i media. Jeg tror ”Tankevirus” er midt i blinken for alle som kjenner seg igjen i flink-pike-syndromet, ikke minst fjortiser. Jeg hadde nok vært en triveligere ungdom om jeg hadde noen mentale vitaminer på lager da mine virus herjet som verst om kapp med hormonene.

Nydelige tegninger og fantasifull tekst. Stella er litt sprø, men så god mot lillebroren sin, at det er lett å tilgi hennes rare blikk på virkeligheten. Hva spiser snømenn egentlig?

«Det går over!» «Det er bare å ta seg sammen!»

Men hva skjer når man én dag våkner opp, og bare ikke kan?

Opp igjen! er en bok som gjorde at jeg ikke gikk på en smell da alle pilene pekte nedover. Privat, på jobben, følelsesmessig og profesjonelt. Det var sykdom og dødsfall i familien, nedskjæringer og omorganiseringer, flytting, en travel hverdag med to skolebarn, you name it... Dette var verktøyet som viste trinn for trinn hvilke faresignaler jeg skulle være bevisst og hvordan jeg skulle fokusere på å hente meg inn igjen framfor å kjøre i hundre mot en vegg. Tusen takk til Petter Wallace som deler sine erfaringer med en stor formidlerglede og et glødende engasjement, og takk til Peder Kjøs som setter det hele i en behandlerperspektiv.

En roman om en jødisk frisør fra en småby i Litauen som blir fanebærer i Røde Armes 16. divisjonen under 2.verdenskrig. Lun, morsom, tragisk, vesentlig.

Dette er en erotisk dannelsesroman med lykkelig slutt. En februarmorgen i 1907 ankommer Piet Barol, en nyutdannet huslærer, Amsterdam med tog. Hans mor, musikklærerinne fra Paris, er død, og hans far er en tørrpinn av en universitetsbyråkrat fra Leiden. Den velbygde mørkhårede 25-åring med blå øyne og store hender er uimotståelig for de fleste kvinner og mange menn. Han søker stilling som huslærer i herskapshuset til hotelleier Maarten Vermeulen-Sickerts og hans kone Jacobina. Familien har tre barn – to voksne døtre Constance og Louisa og en gutt på ti år, Egbert. Det er guttens spesielle helsetilstand som gjør at han ikke går på vanlig skole, men får undervisning hjemme. Piet Barol besitter en del talenter: han spiller piano, synger med en vakker bariton-stemme, tegner godt, snakker perfekt fransk, kan godt engelsk og tysk, han vet å holde gaffel og kniv, føre en kultivert samtale og til og med spise asparges med fingrene. Ved hjelp av sin karisma, sitt gode utseende og et lite anbefalingsbrev sjarmerer Piet Barol seg inn til posten som privatlærer i hotellmagnatens hjem. Det er duket for intriger, sjalusi, forførelse og lidenskap. Scenene skifter fra Amsterdam til New York (der Maarten Vermeulen-Sickerts holder på å gå konkurs), det går for seg både på land og ombord på Sør_Afrika-båten og man kan bare glede seg til champagnen i Cape Town.

Dette er en mesterlig skrevet bok om en oppvekst i Leningrad på 1960-tallet og om selvoppofrende gamle kvinner som målbærere av det rette og det gode. Bokas hovedpersoner er tre enslige gamle kvinner: Ariadna, Glikeria og Jevdokia. De har overlevd Leningrad-blokkadens redsler, kulde, sult, tyske bombeangrep og de sovjetiske represaliene i etterkant. Kvinnene er stuet sammen i en typisk leningradsk kommunal leilighet og deler kjøkken og bad med en alenemor, Antonina og hennes datter Suzanna. Jenta er stum. De pensjonerte kvinnene har alle vært hjelpepleiere på et av byens sykehus. Ingen av deres familiemedlemmer er i live, men krigen har ikke greid å drepe hukommelsen deres og troen på Gud, kjærlighet og det gode. De formilder historiene fra tsarens Russland, den brutale kollektiviseringen og grusomhetene ved bolsjevikkenes diktatur til lille Suzanna. Disse babusjkaene adopterer jentungen da moren dør av kreft. Forfatteren Jelena Tsjizjova er en mester i antydning, avbrutte og ufullstendige setninger. Språket er imponerende økonomisk, nesten forbausende lite barokt tatt i betraktning den store russiske skrivetradisjonen. Forfatteren skildrer det indre tankelivet til barnet, moren og bestemødrene. Tankestrøm, direkte tale og flere upålitelige fortellere gjør boka til en perle innenfor den moderne polyfoniske tradisjonen. "Kvinnenes tid" av Jelena Tsjizjova er en original, stramt komponert, utfordrende skrevet og vesentlig roman om nær russisk fortid. Men boka handler ikke bare om tre eldre kvinner, en alenemor og hennes stumme datter i en kommunal leilighet i Leningrad. På makroplanet blir dette rett og slett en fortelling om kampen mellom det onde og det gode, skildret så selvfølgelig som bare store russere kan. Imponerende fra en forfatter i vår generasjon!

I denne boka blir man kjent med hele universet, ikke bare med Petter Kanin. En praktutgave på 400 sider med hele Beatrix Potters forfatterskap, klassiker i et modernisert norsk språkdrakt. Jan Chr. Næss oversettelse er respektfull og solid. Anbefales til jul, dåp og ellers - et must for en bokhylle med sans for barneklassikere.

Vittig og rasende skrevet om reality-tv-galskapen. Og ikke så langt fra sannheten!

Øksedrap i sirkel på sirkel... En typisk arv-miljø-arv-roman med et syn på mennesket som enten ondt eller godt, men også med et håp for dem som greier å redde seg ut fra en kjærlightesløs oppvekst. 2/3 av boka var ganske spennende å lese, da synsvinkelen mellom gamle Evelyn, hennes sønn Wilhelm og sønnesønn Robert vekslet uforutsigbart iblandet Luke Skaywalker-verden til den minste, Lukas, og "gjenferdstemmen" til hans bestemor Elisabeth.

Språket er levende, teksten flyter naturlig selv om det er lagt vel mange gjentakelsestråder. Men absolutt overbevisende! Godt gjort å skrive en familiedrama komponert som en thriller-film. Håper noen lar seg friste å filmatisere den.

Vemodig og humoristisk om kjærlighet som en flyktig følelse, enda den både er berikende og nytelsesfull. Den første delen ab boka er definitivt den sterkeste. Etter hvert fortaper Vizinczey seg i forklaringer av Ungarns historie og politikk, og jeg savnet en punchline på slutten.

Godt skrudd sammen og bra økning av tempoet mot slutten. Det skurrer likevel at den litauiske medisinstudenten heter Miriam Gaizauskas, ikke noen vanlig fornavn på landsbygda utenfor Kaunas og atpåtil en hankjønnsendelse i etternavnet. To minutter ekstra på research, og jenta ville blitt upåklagelig kalt Marijona Gaizauskaite.

Helt utrolig at en gammel klassiker holder seg så godt! Jeg tenkte lenge at det var en tørr pedagogisk fortelling om hvordan man foredler lin og lager klær, men skiftet mening da jeg finleste Aschehougs nyutgivelse. Sjarmerende om vennskap og det å ville noe. Og muldvarpen er en ekte unge - han har lyst på noe så INNMARI at han gråter rett som det er. Denne boka skal jeg ta med på skolen til sønnen min og lese for andreklassingene!

mesterlig om et plaget sinn.

hvis jeg skulle fått en datter til, ville hun hete Moira... inspirerende om å eldes med verdighet!

Klassisk skolert forteller er sjelden vare i moderne krim. Ars amandi, dekadanse, gresk mytologi og flere brutale mord som skal oppklares: gøy, gøy, gøy!

noe av det mest usentimentale jeg har lest om trafficking i moderne tid og kommunismens mørke fortid i Baltikum

morsomt, levende og kunnskapsrikt!

Er det sånn eksistenskrise på 60-tallet eller bare en mørk relasjonsroman? Lurer på om jeg kan få samme opplevelse av boka som Tom Ford har hatt før han skapte filmen sin. Som ligger an til et par Oscar... Noen som har lest?