Bokelskere.no

En diskusjon om en enkelt bok hører vel strengt tatt hjemme i diskusjonstråden under boka. En diskusjon om de 4 ôlands-bøkene under ett er jeg gjerne med på, når jeg har lest alle 4. Foreløpig har jeg lest de 3 første. Den tredje, Blodleie, er ikke min favoritt. Litt blodfattig på en måte. Uff, den var flau.

Hele forfatterskapet eller snakker vi om en enkelt bok?

Jeg må innrømme at gårsdagens episode var vesentlig bedre enn de to foregående. Morsom og med en troverdig framstilling av den unge, virile Jonas. Likevel blir det noe stilistisk over serien, som om hvert kameraopptak er et tablå hentet fra Nasjonalteaterets hovedscene. Og selv om jeg underholdes, mener jeg fortsatt at TV-serien er en vulgarisering av det geniale nettverket av historier som flettes sammen i bøkene.

Jeg skal ikke si deg imot, Rune, fordi du som alltid har en evne til å betrakte en problemstilling fra flere sider. Jeg vil bare si at jeg oppfatter meg selv som svært lite hårsår. Jeg bejaer en debatt om hva som kjennetegner god litteratur. Og jeg vil være den første til å være enig i at det finnes usannsynlig mye dårlig krim. På en måte er det helt greit. Representanter for krimsjangeren tåler det. Mitt eneste poeng (og her biter jeg meg selv i tungen, da jeg ikke kan begripe hvorfor jeg har brukt så mange ord på å si akkurat det) er at jeg misliker båstenking og kategorisering.

For øvrig viser jeg til min ordflom lenger ned i tråden, siden du ikke svarer meg direkte, men legger ditt argument under hovedinnlegget. :)

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.

Et betimelig og velfundert innlegg! Selvsagt skal vi tillate alle former for kulturdebatt. Og i en slik debatt bør ikke noe tema være utelatt. Om krim bør verdsettes på lik linje med annen skjønnlitteratur har også vært debattert en rekke ganger.

På 70-tallet arrangerte jeg selv en debatt der Kjartan Fløgstad og Jon Michelet diskuterte hvilken sjanger som lettest kunne sette lys på skjevheter i samfunnet, den fantastiske realismen eller kriminallitteraturen. Konklusjoner var vanskelig å trekke, men det var åpenbart at krim i denne debatten av mange ble sett på som hensiktsmessig som sosialrealistisk sjanger. Kriminallitteraturen har jo som utgangspunkt skyggesider ved samfunnet.

Jeg ser ingen stor verdi i en debatt der man kategoriserer og ekskluderer en hel sjanger fra det som kan kalles god litteratur. Vi trenger en kulturdebatt der mangfoldet ikke begrenses, men der det åpnes for nye synspunkter og der flere sjangere tas med i det gode selskap. Mer konstruktivt ville det etter min mening være om man diskuterte hva som kjennetegner høyverdig litteratur, på tvers av sjangerbegrepet.

Tusen takk, Toril, det var hyggelig sagt.

Jeg regner med at Nygårdshaug regner sine egne 10 kriminalromaner innenfor det han betegner som "noen veldig få, gode unntak". :)

Med jevne mellomrom uttaler såkalte kulturpersonligheter seg om kriminallitteraturen, dette stebarnet som til stadighet står utenfor og banker på den ugjennomtrengelige middelalderporten til vår nasjonale kulturborg.

Etter min mening faller disse uttalelsene på sin egen urimelighet. For hva er god litteratur? Jeg har skrevet om dette tidligere, men det skader ikke å gjenta det. God litteratur kjennetegnes etter min mening ved et intelligent utviklet plot, der handlinger og hendelser er godt motiverte og ved et godt utviklet språk, der det brukes uvante metaforer og gode formuleringer som får oss til å se ting på en ny måte.

Mange vil også påstå at et kriterium for god litteratur er at den berører oss, og at den handler om samfunnsmessig viktige ting. Andre vil si at troverdige skildringer av skikkelser og situasjoner er viktig, og at interaksjon mellom mennesker må være slik at vi kjenner oss igjen, lærer av dette og kanskje til og med blir bedre mennesker.

Atter andre vil si at god litteratur er litteratur som underholder oss.

Alle disse kriteriene er uavhengig av sjanger.

Hva med Dostojevskijs skildring av Raskolnikovs forbrytelse. Er dette krim? Det er i hvert fall høyverdig litteratur.

Fosses uttalelse tilfører ikke noe positivt til kulturdebatten i Norge. Tvert imot skaper han en unødvendig distanse mellom "litteraturfolket" og den jevne lesende nordmann.

Din siste senting setter det hele i riktig perspektiv, Vibeke. Så får vi se hvordan det hele utvikler seg.

Godt at det ikke bare er jeg som er skuffet. Jeg skal imidlertid berømme Øystein Røger for godt spill. Han utstråler den varmen og kjærligheten overfor sønnen som Kjærstad beskriver i bøkene. Kim Haugen er også god som kapitalist-karikatur. Selvsagt må jeg se videre. Det kan jo bil bedre etter hvert!

Du har nok helt rett i det med kjemi og gjensidig forståelse mellom leser og forfatter. Det er jo derfor vi opplever bøker svært forskjellig.

For meg stikker Kjærstad seg ut fra mengden på grunn av hans grensesprengende tanker og filosoferinger, hans evne til å ta meg med på ubegripelige eventyr, hans språk og hans ærgjerrighet når det gjelder å få et glimt av det egentlige i tilværelsen. Jeg liker også at han tenker stort på nordmenns vegne, at han skyr janteloven som pesten og at han skaper litterære scenarier som er spennende og uvante.

Men for all del: Dette betyr ikke at hans bøker nødvendigvis er noe for deg.

Vet ikke helt hvor du bør begynne, men kanskje med Rand. Eller med Jeg er brødrene Walker.

Kort tid etter den relativt vellykkede TV-satsingen basert på Harstads Buzz Aldrin-roman, er NRK ute igjen med TV-serie basert på nyere norsk litteratur. Denne gangen er det Wergeland-trilogien til Kjærstad som har fått tildelt 6 TV-timer.

Min første tanke er hvordan i all verden det er mulig å lage en forsvarlig produksjon basert på Kjærstads litterære univers i løpet av 6 TV-episoder. Og etter å ha sett 2 episoder lurer jeg på om NRK kanskje skulle latt være å gjøre dette prosjektet.

Vi står igjen med å skrape i overflaten av Kjærstads bøker og å beskrive en ganske ordinær oppvekst i etterkrigsnorge. Men er det noe som ikke er ordinært, så er det Jonas Wergeland og trilogien som skildrer hans liv.

Kjærstad skriver om å tenke stort. Han skriver om å gjøre store ting. Han skriver med tydelig formål å tilnærme seg tilværelsen på en ny måte. Det er ikke mye storslagent ved TV-serien om Jonas Wergeland. I hvert fall ikke etter 2 episoder.

Hva synes dere?

Alt er mulig når man tenker stort, holgei. :)

Med å si at Rikka Gan er en glemt bok mener jeg at den har kommet i skyggen av mange samtidsforfatteres bøker. Det står lite om Jølsen i litteraturhistorien. Det er få skoler som setter opp hennes bøker på pensum. Selv hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg var godt voksen, selv om jeg studerte litteratur i min ungdom. :)

Kvinnen i buret er jo den første i serien om avdeling Q. Fasandreperne var om mulig enda bedre enn forgjengeren. Gleder meg til å følge Adler-Olsen videre.

Det vil overraske meg om sør-afrikanske lesere og forfattere er vant til eller oppfatter ting generelt annerledes enn oss i resten av verden. Det sør-afrikanske samfunnet er påvirket av den internasjonale britisk-amerikanske kulturen vel så mye som den lokalt afrikanske.

Jeg opplever også Meyer som likandes, men jeg savnet på samme måte som deg litt dybde i karakterskildringene. Etter å ha lest for eksempel Theorins og Adler Olsens krimbøker er det åpenbart at Meyers karakterer blir ganske "grunne" marionetter (altså: hengende i luften!) og etter hvert blir de for meg også lite troverdige.

Meyer skriver røverhistorier i slektskap med McLean og Bagley. Ikke noe galt med det. Underholdende og greit.

Jeg er ikke enig i at boken er ustrukturert. Jeg synes strukturen fungerer godt, der perspektivet skifter i tråd med spenningen i fortellingen. Jeg synes Adler-Olsen skriver drivende godt, enkelt og underholdende. Dessuten er hans avdeling Q en glitrende kontrast til en mindre fungerende etterforskningsledelse. Både Carl Mørk og hans trofaste arabiske væpner er skildret med ironi og kjærlighet. Rett og slett god krim. Serien filmatiseres. Gleder meg!

Helt korrekt! Som kjent synger de små umpalumpaene bare for de uskikkelige og bortsemte barna og deres foreldre.

Det er hovedpersonens navn som begynner med C. Beklager formuleringen, som kan misforstås. To av bøkene til forfatteren har også personens navn i tittelen. Vi kjenner ham kun som dette fornavnet, som altså begynner med C. Hemmeligheten ligger i at de små ikke synger for ham. Når dere løser den gåten, er svaret helt åpenbart.