Bokelskere.no

Hvis du får lyst til å gi opp allerede etter 13 sider tror jeg i alle fall ikke det er noe lurt å tvinge deg selv til å fortsette. Jeg har fysisk kastet bøker fra meg fordi jeg syntes de var så elendige, og det har ikke falt meg inn å fortsette en bok hvis jeg ikke liker den i det hele tatt. Sånne bøker bruker jeg rett og slett ikke tiden min på.

Hvis du vil prøve deg på flere bøker av Nesbø, få noen til å gi et sammendrag av handlingen i Rødstrupe for deg, og begynn på neste bok. Liker du ikke den heller, så bør du nok finne en annen forfatter i stedet... Det er i alle fall mitt råd. :)

Noen bøker trenger man tid til å "komme inn i", men jeg opplever ikke at Jo Nesbøs bøker er sånn. Liker man det ikke, så liker man det ikke.

Dette er ikke en klage, jeg tenkte bare jeg skulle si ifra, for noe er tydeligvis feil et eller annet sted.

Jeg skulle legge inn Den uendelige historie av Michael Ende i boksamlinga mi, og søkte på ISBN-nummeret som står i boka jeg har lånt på biblioteket. Men da kom "Nådens bok" av Leonard Cohen opp i stedet. Jeg fant den riktige boka og utgaven da jeg søkte på tittelen i stedet, men den har et helt annet ISBN-nummer. Kanskje står det feil nummer i boka, kanskje er det noe feil her. Jeg vet ikke.

ISBN-nummeret som står i boka er 82-7384-140-5, og det er denne boka det er snakk om.

Jeg har samme planen som jeg hadde i år - ett "tema" per måned. Fantasy i januar, norsk litteratur i februar, nobelprisvinnere i mars osv. Det fungerte helt fint fram til juni, men da hadde jeg stresset noe voldsomt og allerede lest over 100 bøker, så da ble jeg lei og orket ikke å lese på flere måneder. Så i år skal jeg ta det med ro... :p

Langkjedelig? Mener du langdryg?

Jeg ser hva du mener, men hvis du har lest nøye vet du jo hvorfor handlingen går så sakte. Det var ikke meningen at de skulle klare oppdraget deres på et par uker. Og i så fall ville boka blitt veldig kort, og ikke en verdig avslutningen på serien. Mener nå jeg. Jeg likte boka like godt som de andre, og enda bedre etter at jeg hadde lest den for andre gang.

Jeg elsket den også som liten. Og i familien har vi lest den høyt, med stor suksess både for gutt og jente.

Det hadde vært en bombe!

Dette er et av mine favorittsitater gjennom tidene, har ikke boka selv, skrev det ned en gang, før det forsvant. Så det var kjekt å finne det igjen her, takk!

Fortellermiljøet er miljøet rundt de som driver med muntlig fortelling. Altså som forteller historier, som oftest muntlig tradert stoff i samme genre som det Estes skriver om, men også ting man lager selv, egenopplevde hendelser osv.

http://www.norskfortellerforum.no/

Jeg er halveis, og sliter med å klare å lese den ferdig. Synes den er ulidelig dårlig skrevet, ting blir repetert i det kjedsommelige, enten det er hendelsesforløp, tanker eller refleksjoner. En merkelig platt tematikk, der man skulle tro at dette var en slags vi-menn roman der det er om å gjøre å lage så mange dårlige sex- eller erotikk-scener som mulig.

Fra før har jeg bare lest Turneren av Faldbakkens krim, og den likte jeg godt, så jeg er egentlig litt skuffa.

Jeg leste den også da den kom, og likte den veldig godt, selv om jeg ikke husker så mye av innholdet nå. Tittelen bare elsker jeg!

Jeg fikk denne boka gratis, som reklamebilag til Rom 1-2-3 (om ikke jeg husker feil), og fant ut at siden jeg ikke har lest noen sånn serie siden jeg leste første halvdel av Sagaen om Isfolket i tenårene så skulle jeg forsøke å lese den.

Utgangspunktet er ikke så verst interessant:

Maria er 19 år, yngre datter av en godseier i Vestfold i 1807. Hennes eldre søster skal snart gifte seg, Maria selv vil slett ikke giftes bort, selv om moren er svært oppsatt på at det er på tide. Moren er selvsagt også ganske oppsatt på at hun skal bli godt gift, det er ikke hvem som helst som kan melde seg som kandidat. Maria foretrekker å snike seg inn og høre på mennenes samtaler om politikk framfor å sitte sammen med damene og sladre, og hun er glad i å ri for seg selv, og sniker seg gjerne ut om natten for å gjøre nettopp det. Vil du vite mer om serien kan du lese om de fem bøkene som så langt er kommet ut på Norske Seriers nettside.

Maria er selvsagt en klisje, men hun er en ganske tiltalende klisje. Sett med moderne øyne er ikke akkurat prospektet å giftes bort til den mest imponerende – hva angår makt, posisjon og penger – frieren som melder seg for så å tilbringe resten av livet med å underholde konene til hans forretningsforbindelser i eviglange selskaper spesielt fristende. Så joda, jeg har full sympati for Maria. Men jeg blir også litt irritert på henne, for hun er mer vankelmodig enn man skulle kunne forvente i hennes situasjon. Et par forskjellige potensielle friere dukker opp i historien og hun er vekselsvis frastøtt og tiltrukket, frastøtt og tiltrukket. Det er nok meningen at vi skal få inntrykk av at hun er tiltrukket til “helten” mot sin vilje, en klassisk dameromangreie*, men det ødelegges både av at det altså gjelder fler enn en mann og av at det blir for mye av og på.

I tillegg lider boken tungt av at forfatteren ikke har tatt innover seg betydningen av “show, don’t tell” – eller “vis, ikke fortell”, som man vel vil oversette det med. En del av dialogen er ganske stiv, så det er kanskje derfor det er så lite av den, men avsnitt som dette fungerer bare ikke:

(…) Maria merket til sin overraskelse at hun ikke ble like frustrert over de meningsløse samtalene som hun vanligvis ble. Det skyldtes i stor grad at det var Karl Lattmann som styrte konversasjonen, og at han hadde andre meninger og synspunkter enn Maria hadde trodd. Flere ganger registrerte hun at hans synspunkter tvert imot var avvikende fra dem hun var vant til å høre, og selv om det dreide seg om mindre, uviktige ting, ble hun litt nysgjerrig.

Noen av mennene argumenterte imot den nye prestens meninger, men på kløktig vis greide han å imøtegå kritikken uten å fornærme noen eller tape diskusjonen. Snart hadde forsamlingens innsigelser opphørt, og en lang stund var det kun Karl Lattmanns stemme som lød over den grønne gressletten.

(Side 170) Ok, så ville en referert dialog her kanskje være å overdrive, men vær så snill: Gi oss i det minste ETT eksempel på disse meningene og synspunktene som er så avvikende. Og i tillegg: Han virker da ikke så veldig høflig, denne Lattmann, dersom han dominerer samtalen så mye som siste setning skulle tilsi. Og “gressletten”? Det er da en hage det er snakk om her, riktignok hagen til fogdens herregård (hadde fogder herregårder, forresten? Meget mulig hadde de det, altså, jeg vet ikke.), men likevel en hage.

Nåja. Historien var likevel fengende, og det tok ikke akkurat lang tid å lese ut boka, men jeg oppdaget jo noe som jeg kanskje burde ha forstått med en gang: Serier som dette er ikke som Sagaen om Isfolket der hver bok er en avsluttet historie (mer eller mindre, det er vel noen historier som strekker seg over flere bind). Her er det en hel serie om ei jente, da sier det seg selv at første bok ikke akkurat ender med at hun lever lykkelig alle sine dager. Jeg har kikket litt på nettsiden og det først i bok fem at hun og “helten” endelig får noe action (nudge, nudge, know what I mean), og da er de fortsatt ikke i nærheten av noe som ligner en forlovelse.

Og da slutter dette å være noe for meg. Jeg sluttet å se på tv-serier når Robert Downey Jr måtte skrives ut av Ally McBeal fordi jeg var lei av at det aldri kunne bli happy end på serier (altså, jeg forstår jo hvorfor: Hvor spennende er det å se sesong på sesong med par som “lever lykkelig alle sine dager”?). Jeg er ute etter quick fix når jeg ser chick flicks, og det samme når jeg leser chick lit, og det gjelder i større grad jo færre kvaliteter filmen eller boka har ellers. Dermed må vi nok fastslå at Norske Serier ikke har fått en ny kunde. Men det kom vel ikke som noe stort sjokk (for meg, i alle fall).

Men hadde jeg vært på en hytte der hele serien sto tilgjengelig i hylla og jeg hadde god tid til å lese skal du ikke se bort fra at jeg hadde pløyd gjennom hele serien. I hvert fall hadde jeg begynt på bok 2, for jeg var helt klar for det når jeg kom til slutten av bok 1.

• Jeg sa jeg ikke hadde lest serier, jeg har lest en hel haug med Harlequin og lignende romaner, mens jeg studerte litteratur var det en måte å koble av på, men jeg gikk til slutt lei, for en 10-12 år siden. Dessuten opptrer mange av klisjeene i “dameromaner” av kiosklitteraturtypen også i klassikerne – Bronte og Austen, f.eks., selv om de til en viss grad oppfant klisjeene.

Leste denne da den kom ut, og har brukt mange av eventyrene senere som forteller. Noen av dem har vel vært brukt så mye i fortellermiljøet at mange opplever at de er "oppbrukt".

Jeg lå på 100-150 inntil jeg var ferdig med studiene og begynte å jobbe, da sank det i løpet av få år til ca. en bok i uka (i gjennomsnitt).

Det du kan gjøre er å sette inn hyberkoblinger i dokumentet, f.eks til overskriften til hvert kapittel. Da lager du bare en liste over alle kapitlene øverst i dokumentet, markerer hvert punkt og velger Sett inn -> Hyperkobling -> Plassering i dokumentet, og velger overskriften fra en liste. Da er det bare å trykke på kapittelet du skal til på den listen, og så "hopper" du ned dit. Bare husk at overskriftene du lager hyperkoblinger til må være formatert som en overskrift (Overskrift 1 eller Overskrift 2) for at det skal fungere.

Jeg bruker Word, men skriver stort sett korte bøker - tekstmengden er begrenset, så det er ikke noe problem å ha alt i ett dokument.

Jeg pleier å sende inn papirversjon av manus.

Jeg har jo registrert at de fleste andre syns den er hylende morsom, men jeg ble også skuffa. Da er vi jaffal to!

Jeg er enig. Jeg vil f.eks. anse Anne B. Ragdes siste bok som historisk, selv om den ikke strekker seg så mange tiårene tilbake. Hadde derimot Ragde selv vært gammel nok til å kunne vært husmor på femtitallet hadde jeg ikke ansett den som historisk, for da hadde det vært samtidslitteratur fra forfatterens synspunkt.

En bok skrevet i 1920 med handling fra 1920 er samtidslitteratur (om enn eldre), ikke historisk.