Takk skal du ha!
Sangen om en brukket nese er også god!
Serien om Knoterud er fine, Clarice Bean-bøker, og selvfølgelig pingledagbøkene! Boka Rico Oscar og bakskyggene er både morsom, rar og spennende - den må være fin å lese sammen. :-) Berts dagbok-bøkene er noen år gamle, men veldig morsomme, fine å høre på lydbok.
Håper dere får noen fine lesestunder!
Les Arne Svingens Sangen om en brukket nese.
Jeg vil gjerne slå et slag for nye bøker. Det er mange av bøkene som vi lest og koste oss med for ti, tjue og tretti år siden som ikke fungerer så bra lenger. Det finnes absolutt klassikere som skal leses, men 2012-barn trenger også å lese om 2012-virkelighet.
Enig. Mitt første møte med Torbjørn Eggens bøker, likte denne bedre enn jeg hadde trodd.
«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»
Mysterier, Knut Hamsun
Den som skriver måste stå för sitt ord. Varje ord måste stå för sig själv men för orden står bara den skrivande. Den läsande har inget med saken att göra. Något så olikt som den läsande och skrivande finns inte. Det finns läsare som känner igen sig i det skrivna! Det gör aldrig den som skriver. Ingen är så främmande för det skrivna som den som har skrivit. Har jag skrivit det där? Hur kunde jag? Vad ska mamma säga, jag skäms ihjäl.
Kveldslyset er som melk på himmelen.
Ja, dere. Er det flere bokelskere fra Kristiansund her, mon tro?
Moren lå i senga, en liten hvit og grå stripe av kjøtt og hjerte og lyd.
Det lyse håret var bustete. Hun var så tynn som regnet. Hun sukket, satte blikket i foreldrene, gjorde en bestemt bevegelse med begge hendene og sa: -Alle er fine. Og ingen er døde. Kan vi gå nå?
Og nå var skogen helt stille igjen og Siri visste det før hun visste det helt sikkert, at nå var Syver død.
Alt hun hadde igjen av Syver var tett skog og våt hvit snø og en skittengrå hjemmestrikket lue som var litt for stor og som gled ned over øynene hans. Men hun så ikke ansiktet hans.
Hun klatret ut av senga og dro silketeppehåret sitt med seg, lukten sin, varmen sin, kanskje hun ville komme tilbake hvis Siri gråt enda litt høyere? Men da Jenny ikke kom, åpnet Siri øynene. Jenny sto i døråpningen og hadde alt rukket å ta på seg den havgrønne morgenkåpen. Øynene hennes var blitt hvite. Ikke bare området rundt pupillene, men pupillene også. Siri gråt at hun måtte komme tilbake til senga, lese for henne, kile henne i nakken, nå måtte hun høre etter og se på henne med de andre øynene sine, ikke de hvite, men de blå, og til slutt avbrøt Jenny datteren med den rolige stemmen, den uten mørke og uten lys, og sa: -Hver kveld gråter du, Siri, hver kveld og nesten hver morgen, også, og dette er den syttitusende gangen du gråter, og jeg kan ikke bry meg sytti tusen ganger, gå og legg deg i din egen seng og la meg være i fred.
-Vi tar med oss paraplyer og fester dem til fluktstolene og later som om de er parasoller, sa Jenny, - og så sitter vi under hver vår parasoll og lar stormen komme.
Tolv år og ting du kan gjøre: Du kan sitte stille og drikke te mens moren din dingler et hårstrå foran faren din og skriker, du kan drømme om vannliljer, du kan løpe for harde livet og bli tatt imot av et mann som ikke klarer å holde deg.
Det eneste som hjalp mot mareritt var å ligge i senga og i våken tilstand tenke gjennom hver eneste ting som muligens kunne bli til et mareritt når man sovnet.
En gang var Mille virkelig, en gang så hun på Simen og lo. En gang het hun Mille, men så forsvant hun i tåka. Spadene var virkelige. Syklene var virkelige. Gropen hun lå i var virkelig. Men Mille var ikke virkelig. Mille var et slør av natt og frost som av og til gled gjennom ham og dro gleden hans med seg. Simen hadde ikke glemt henne. Han tenkte på henne når han ikke fikk sove eller når høsten nærmet seg og lufta luktet av krutt og vått og vissent løv, men det var lenge siden han hadde tenkt på henne nå.
Simon nikket sakte mens han peilet dybden i sin sjel, lot loddet synke gjennom det mørke, uuttalte, det han visste uten å kunne beskrive det og fant at han traff bunnen tidligere enn han hadde ventet. Innsikten var der, men han hadde ikke hatt de rette instrumentene til å finne den. Han tilhørte havet. Også han tilhørte havet. Kanskje hadde han gjort det lenge.
Det er jo som voksne vi skaper vår barndom. Belyser de hendelsene som gjorde at vi ble som vi ble, og glemme de andre.