Bokelskere.no

Den snakker sant, som snakker skygger.

VI SER DEG

Vi ser deg, himmel, vi ser deg.
Blemme på blemme
driver du fram,
kvise på kvise.
Slik øker du evigheten.

Vi ser deg, jord, vi ser deg.
Sjel på sjel
setter du ut,
skygge på skygge.
Slik brenner tidens pust.

BRENNEMERKE
Vi sov ikke mer, for vi lå i tungsinnets urverk
og bøyde viserne som vidjekvister
og de spratt tilbake og pisket tiden til blods,
og du snakket voksende demring,
og tolv ganger sa jeg du til din ordnatt,
og den åpnet seg og stod åpen,
og jeg la et øye i nattas fang og flettet det andre i
håret ditt
og slynget tennsnoren mellom de to, en åpen åre -
og en ungt lyn svømte hit.

Og hver gang jeg leser ei bok, splitter jeg den opp. Som den splitter meg.

Der drømmer blir ombygd til folk
menn, kvinner, barn glir inn
og ut av min søvn. Tankene
skinner som slott. Slottene
lyser som tanker. Og jeg en ridder
i full mundur.

VEIEN I SKYENE

Ditt undertøy og mitt
kastet flaksende rundt i rommet
treffer vinduet og taket
som en storm av hvite fjær.

Noe som ligner undertrykt latter
henger i luften
mens vi ligger i salig tilfredshet
og driver inn i søvnen
med tretoppene i purpurfarget lys

og det plutselige minnet
om å sykle
uten å bruke hendene
ned en bratt svingete vei
til det blå havet.

Vi strir mot alle andre
og lengtar mot å koma nær
kvart menneske vi møter,
og lell få vera det vi er.

Å ha god tid er et privilegium. Jeg øver på å gjøre noe nyttig med privilegiene mine.

Det hjelper å skifte omgivelser når man har mistet noe.

Søvnen er arbeiderens lettelse.

Å, det er et godt liv, sa han. Jeg svarte ikke. Synes du ikke? sa han. Jo jo, sa jeg.

En gang ville jeg elske noen av hele mitt hjerte, og da skulle jeg finne veien inn til ham slik, varsomt, mykt og med skjelvende hender...

Jeg nøler med å bruke ordet vemod, det vakre, høytidelige ordet vemod, om denne fremmede følelsen av tomhet og sødme som hjemsøker meg.

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?