Bokelskere.no

Kjenner igjen en hel. Det må da være et utmerket utgangspunkt :D

1) Hvem var Sina Johnsen? Hun var selvsagt den som egentlig tok liv av JFK.

2) Hva het Delerium ved verdens begynnelse? "Våken og opplagt"

3) På hvilken måte er skjeen til søsteren til Jiri spesiell? Man kan spise med den selv om skålen er tom.

4) Hva spiser Silvia og Minte til dessert på Fagerheim? Jordbæris.

5) Hvordan skaper man en drage i the Six Duchies? Man hugger den av sten og fyller den med minner. Den vekkes med blod og "wit".

6) Hvem skrev

”hvis vi skal få møkka ut så må vi bruke kraftig lut det har vi lært det kan vi ut og inn.”?

Høres umiddelbart mest ut som noe fra Annie, men det er vel ikke en bok?

7) Hvordan havnet barna på Lilleøya? De bygde seg en flåte og drev til havs og deretter i land?

8) På hvilken utradisjonell måte bruker Tamlin halen sin? Jeg tror Hilde S H er inne på noe. Er det ikke en dame som blir gravid også?

9) Hvor er følgende sitat (minus feil tastatur) hentet fra? (Pluss for oversettelse)

Til ljods bid ek allar, Helgar kindir, Minni ok meiri, Møgu Heimdallar.

Kan f.eks. være fra den nyeste oversettelsen av LotR til norsk. "Til bords byr jeg alle" vil jeg tippe starten betyr, men deretter ble det mindre gjenkjennbart.

10) Hvorfor sitter Helenas bror Solomon i fengsel? Han har forelsket seg i kongens datter. Ærlig talt høres dette egentlig kjent ut, men jeg klarer ikke å plassere det.

Kan vi endre våre egne svar dersom det plutselig går lys opp for oss?

Særdeles interessant lesning - og antageligvis noe enhver innehaver av et guttbarn bør lese.

Ganske forøyelig lesning. Noen småting jeg reagerte på, men generelt sett ei bra bok.

Min bokomtale her:
http://avenannenverden.no/?p=1644

Det er jeg enig. Jeg kjenner boka, den er elendig.

Hei, nå ble jeg litt nysgjerrig. Hvem devaluerer hun?

Sofie - å ja! Det er fantastisk å være 14 år og elske bøker! Hm....nå ble jeg misunnelig....Heldigvis er det mange bøker som er veldig bra når man er over 30 også. Bøker er veien til magien, ikke sant? Det er det samme når man er 14 og 70, tror jeg.

Etter 28. kapitler kunne ikke engang Bjørn Sundquist berge denne romanen for meg. Har alltid hatt på følelsen at Roy Jacobsen ikke er min type forfatter - og har så langt fått det bekreftet. Bevares: Et imponerende format over soga, en kunnskapsrik forfatter - men det blir for ordinært, han mangler den språklige estetikken og den reflekterende originaliteten som jeg søker - og f.eks her til lands finner hos Solstad, Fosnes Hansen og Kyrre Andreassen. Roy Jacobsen er etter mitt skjønn i dette mellomsjiktet av hardt arbeidende, men middels talentfulle forfattere som befolkes av Kjærstad og Ambjørnsen og co.

rekker opp hånden

"Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold. En knallgod debut fra 2009.

Skomsvold sitt talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig. Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri, men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Folkeeventyrene gikk fra munn til munn i hundrevis av år, og jeg synes den muntlige fortellertradisjonen skulle få leve videre, og at eventyrene slik de er nedskrevet i en nå gammeldags språkdrakt fra midten av 1800-tallet er en "kunstig" bevaring av en tradisjon som i utgangspunktet er muntlig. Jeg synes det er fint å forandre språket i folkeeventyrene. Jeg synes Asbjørnsen og Moe var utrolig kjedelig da jeg var liten. Først da jeg hørte de fortalt av profesjonelle fortellere begynte jeg virkelig å like historiene. Jeg synes ikke språket skal forenkles, men gjerne forandres i forhold til tida vi lever i.

Hm....denne boka leste jeg og sønnen min halvveis i. Vi likte den supergodt. Hvorfor i all verden fullførte vi ikke den boka? Hm...nå må jeg ta den fram igjen.

Maria Gripe ble en av min ungdomstids store forfattere. Kanskje den største. Jeg leste alt av henne, og hver eneste bok var spesiell for meg.

Jeg har ikke lest Gripe på over 20 år, men for ikke lenge siden leste jeg Agnes Cecilia på nytt. Det er kanskje farlig å ta opp igjen litteratur som en gang har betydd så mye. Man forandrer seg som person, og opplevelsene knyttet til en spesiell bok henger sammen med hvem man var den gangen man leste den. Agnes Cecilia leste jeg da jeg var ung, lengtende og relativt uerfaren. Kanskje nettopp derfor traff historien om Noras søken meg så spesielt?

Boka tåler å bli gjenlest, selv om opplevelsen ikke er den samme. Det hadde jeg ikke regnet med heller. Det som er rart, og litt vemodig, er at jeg lettere husker meg selv som 14 åring når jeg leser Agnes Cecilia. Jeg kjenner igjen følelsene fra den gangen jeg leste den. Jeg husker opplevelsen jeg hadde av å lese akkurat denne boka. Det er som jeg kan finne et ekko fra den jeg selv var mellom permene i boka.

Det er rart.

Boka er full av mystikk og spenning. Innholdsmessig er den god, men jeg stusser over til tider dårlig språk. Kan hende det er oversettelsen som er dårlig, eller kanskje det bare er uvant å lese. Ikke vet jeg. Men min Maria Gripe kan ingen ta i fra meg. Jeg er overbevist om at hun har vært med på å forme den jeg er i dag. Det er fint å tenke på.

Jeg brekker ryggen på pocket systematisk FØR jeg begynner å lese, jeg. Jeg er nemlig sær nok til å synes at det er viktig at ryggen er brukket "symmetrisk", blir gal av sånne tykke hvor ryggen er helt skeiv fordi noen har brukket mens de leste. Men jeg starter altså i midten med en skikkelig utbrett, så en midt i hver halvpart, så en midt i hver kvart, osv, avhengig av hvor tjukk boka er...

Vips, ryggen er brukket, men "rund og fin", og det blir MYE lettere å lese (samt at man kan legge boka fra seg slik din mor gjorde - det gjør jeg hele tiden - uten at den blir ødelagt - eller kanskje jeg skulle si mer ødelagt - av det).

Jeg finner ikke denne boka noe sted. Jeg har vært innom så mange bokhandlere, men ingen har den. Jeg får vel bestille den på nettet. Har hørt så mye positivt om den.

En norsk versjon vil jo uansett alltid være en gjendiktning, enten den er på verseform eller ei - faktisk kan det være lettere å komme nær det opprinnelige språket om man skriver om til prosa. En oversettelse av en prosatekst er også å regne som en slags gjendikting etter min mening, språket er tross alt ganske viktig i litteraturen. Sånn sett er det kanskje bare først når man har lest Odysseen på det opprinnelige greske at man virkelig har lest den. Så langt er det vel ikke så mange av oss som kommer... Og når man er ferdig med gresken må man jo lære russisk for å lese "ordentlig" Tolstoy, Fransk for "ekte" Baudelaire og japansk for "genuin" Murakami.

Men en "tilpasset" versjon, f.eks. "Shakespeare for barn" eller illustrerte klassikere er vel å trekke begrepet oversettelse litt langt ;)