I hans nye roman Soumission som i disse dager er oversatt til norsk under tittelen Underkastelse fremstår Michel Houellebecq som en slags profet. Men kan det være at hans profetier er dømt til å være like diffuse som de som hans landsmann Nostradamus kom med i 1500-tallet?
I romanen taper (eller gjør det i grunn?) den franske sekularismen (laïcité) og den liberale individualismen mot politisk islam og kollektivismen (gjenreisning av familien) representert av det muslimske brorskapet og dets kompromissvillige leder Mohammed Ben Abbes. Men hedonismen, eller nærmere bestemt det materialistiske og tomme livet tilpasser seg samfunnsomveltningen som finner sted.
Ben Abbes blir framstilt som en moderat islamist og relativt populær leder. Partiet hans kommer til makta etter at et demokratisk, men således veldig merkelig parlamentsvalg finner sted i 2022. Brorskapet får støtte fra Sosialistpartiet og høyrepartiet UMP til å danne en ny regjering. På den måten blir høyre-venstre aksen politisk sett irrelevant.
De to partiene støtter Brorskapet framfor det ytre høyrepartiet Front Nasjonal som ble det største partiet etter valget. For å få makten bruker Brorskapet et demokratisk og politisk system som hovedpersonen (og Houellebecq?) ikke har noe sans for: ”Underlig nok var alle vestlige land ekstremt stolte av dette valgsystemet som ikke var annet enn deling av makten mellom rivaliserende bander, de gikk av til så langt som til å sette i gang kriger for å tvangsinnføre systemet sitt i land som ikke delte deres begeistring for det (side 46)”
Houellebecqs profetier får til og med et velkjent stempel av konspirasjonsteoritikere fra det virkelige liv. Det vil si personer som Bat Yeor som en av karakterne, den tidligere etterretningsoffiseren Alain Tanneur refererer til: ”På sett og vis tar ikke gamle Bat Yeor helt feil med sine fantasier om et Eurabia-komplott, men hun bommer stygt når hun forestiller seg at den euro-mediterraneiske enheten kommer til å havne i underlegen posisjon i forhold til Gulfstatene; det blir snakk om en av verdens aller fremste økonomiske makter; og de kommer til å være fullt i stand til å forhandle på lik fot med hvem som helst (side 139)”
Bokas tittel Underkastelse er sannsynligvis ikke hentet ut fra løse lufta. Selv om alle norske kritikere og anmeldere av boka ikke har notert seg det, betyr ordet islam på arabisk. Eller nærmere bestemt: å underkaste seg Gud. Ikke mennesker, men Gud. Denne underkastelsen gjør også hovedpersonen på slutten av romanen.
Romanens hovedperson er den 44-årige universitetsprofessoren Francois. Denne Francois er en ekspert på den franske dekadanse-forfatteren Joris-Karl Huysmans (pseudonym). Gjennom hele romanen får leseren vite mye om Huysmans og hans litterære verk. Dette gjelder særlig romanen À Rebours (Mot strømmen). En roman som handler om den unge aristokraten og estetikeren des Esseintes gjøren og laden.
Jeg må innrømme at hovedpersonens utlegninger om denne forfatterens liv og verk var noe av det mer interessante i hele romanen. Det er nesten som om jeg ville heller lest en essaysamling om Huysmans skrevet av Houellebecq enn Underkastelse. Jeg ville da i alle fall fått enda mer ut av lesinga.
Francois er en enkel sjel som liker etnisk take-away mat, litteratur, sexkjøp og nettporno. Hans etiske kompass er ikke helt på topp vil en del moralistiske pekefingre hevde. Det vil si i den forstand at han ikke har noe imot å ha seksuelle forhold med sine kvinnelige studenter. En av dem er den unge jødiske kvinnen Myriam som sammen med sin familie flytter tilbake til Israel når valgresultatet viser at Brorskapet kan komme til makta.
Houellebecqs satire er ikke så lattervekkende som jeg forventet. Hans profetier følger en tidligere rød tråd. Det vil si temaer han har tatt opp i tidligere romaner eller i hele hans forfatterskap kan man si. Kritikken av den moderne vestlige levemåten, sekstiåtterne, venstresiden m.m. Noe som har ført til at han har fått merkelapper som ”reaksjonær”, ”konservativ”, ”fascist” osv. kastet etter seg i flere tiår.
Kritikken er denne gangen pakket inn som (politisk) satire. Men dette er en annen form av satire enn for eksempel den man møter på i den tyske forfatteren Timur Vermes roman Er Ist Wieder Da (2013). Mens jeg lo veldig mye av Vermes bok, så uteble latteren denne gangen. Grunnen til det er fordi jeg mistenker Houellebecqs bok er ikke bare skjønnlitterær verk, men i grunn noe som kan tolkes som et slags debatt-innlegg. Det i seg selv er ikke noe grunn til å mislike eller for den saks skyld “arrestere” Houellebecq på. Alle har en eller annen agenda. Men kan det være at satiren blir dårligere når det er innlysende at du er enig med noen av dine egne karakterer? Det er ikke alltid at det er så lurt å være oppslukt i romanens hovedbudskap. Men jeg lo ikke så mye – denne gangen.
Karakterne i romanen er veldig enkle og som leser blir man ikke så godt kjent med de mer interessante karakterne. Da er det snakk om for eksempel den unge kollegaen til Francois som spiller sentral rolle i den høyrevridde identitære-bevegelsen. Man blir litt kjent med Francois og universitetsrektoren Robert Rediger som i slutten av boka forklarer hva som er feil med vestlig sivilisasjon og kristendommen (ved å referere tilbake til den tyske filosofen Friedrich Nietzsche lovord om islam). Rediger inntar rollen som muslimsk dawah-predikant (islamsk misjonering, direkte oversatt fra arabisk betyr det invitasjon) og prøver å omvende Francois. Men ellers er det ikke så mye mer å si om karakterne.
Etter 260 sider vet jeg til og med ikke hvem hovedpersonen Francois er egentlig. Han er en slik romankarakter som vil gå i glemmeboka mi. Det er ingen Karamasov (Brødrene Karamasov), fyrst Mysjkin (Idioten) eller Don Quijote (Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha) vi har å gjøre med her. Men så ville det også vært urimelig å bruke de som målestokk. Eller kanskje ikke? Houellebecq har jo i en rekke intervjuer sagt hvor mye han er påvirket av romantikerne (han regner seg selv også som en i et intervju i The Paris Review).
Det er en betydelig svakhet ved en roman at leseren ikke får noe forhold til i alle fall hovedpersonen. Man sitter igjen med det samme inntrykket som Francois har til kvinner: overfladiske og kortvarige forhold. De enkleste karakterne og det som også viser Houellebecqs middelmådighet er de muslimske karakterne. I Houellebecqs verden er en muslim bare en muslim. De muslimske karakterne er identitetsløse og ansiktløse. Dette gjelder særlig de muslimske kvinnene som nesten alle har på seg burka og niqab. Til og med før Ben Abbes vinner valget og salafist-bevegelsen som blir nevnt i forbifarten (tunisiske tilstander) begynner å ty til moralpoliti på campus. Dette er igjen noe som ikke er så vanlig i det franske samfunnet. Dette gjelder til og med før forbudet mot disse plaggene kom i 2010.
Disse muslimske karakterne, inkludert Mohammed ben Abbas er også ensformige. Det er ikke slik at komplekse romankarakterer er alltid å foretrekke. Men det ville kanskje vært mer interessant og konstruktivt å bli mer kjent med karakterne slik at man kan gå dypere inn i romanens materie? Hva handler for eksempel skytingen, brannbombene og opptøyene som foregår før, under og etter valget? Alt dette er fjernt for leseren og man får ikke noe nyttig informasjon.
Det overordnede budskapet, hvis man kan kalle det. Det overordnede budskapet i romanen er at vestlige verdier og kristendommen som Francois kaller for ”feminin religion”, etter å ha prøvd seg som klostermunk i den historiske byen Poitiers noen dager, kommer til å bukke under for islam. Houellebecq har gjort noe research om en religion han i tidligere sammenheng har uttalt er ”en dum religion”. Han greier kanskje å overbevise ikke-muslimske lesere om hans kunnskapsnivå om verdensreligionen. Men som muslimsk leser blir man ikke helt overbevist om hans kunnskapsnivå om religionen. Det blir som det meste annet i romanen: overfladisk og enkel (jevnfør hans overfokus på polygami).
Nå er det begrenset hvor mye man skal kverulere om. Det vil si når det som foreligger er en roman, altså fiksjon. Men Houellebecqs muslimske karaktere er ikke det eneste som er problematisk. Det at han har innbilt seg at et parti som har en bestemt tolkning og praksis av en verdensreligion vil vinne veldig mange stemmer blant det som er i grunn en heterogen gruppe: franske muslimer, er avslørende om hans kunnskapsnivå om sitt eget samfunn (eller hans tidligere samfunn – siden han bor i Spania nå). Dette gjelder til og med hvis det er snakk om nær fremtid (2022).
På samme måte som alle franskmenn ikke stemmer (og kommer ikke til å stemme) på Front Nasjonal, er det lite som tilsier at franske muslimer særlig de som ser på seg selv som assimilerte og sekulær-sinnede kommer til å stemme på Brorskapet. Uavhengig om et slikt parti er ledet av en såkalt moderat skikkelse som Ben Abbes (som jeg mistenker er basert på den tunisiske Brorskaps-lederen Rachid al-Ghannouchi?). Den identitetspolitikken som Houellebecq bruker i denne romanen er ikke nødvendigvis i tråd med virkeligheten. Selv om en del av de som har uttalt seg om boka mener at dette kan skje. Er det lite som tilsier at det kan virkelig skje i virkeligheten. Det er fortsatt snakk om Frankrike, ikke Tunisia eller Egypt.
Hvis vi forholder oss til hjemlige forhold har vi et eksempel i SVs nestleder som i disse dager er på “krigstokt” på vegne av sekulære verdier. I et intervju med Klassekampen serverer Bård Vegar Solhjell en del selvfølgeligheter som: det er veldig viktig at religion ikke får så mye innflytelse i offentligheten, det er viktig at man bekjemper reaksjonære og fundamentalistiske tolkninger og praksis av religion. Solhjell er også overbevist om at det man kaller sekularismen eller nærmere bestemt sekulære verdier er i fare. På den måten trer Solhjell inn i rekken av sekularismens utallige riddere som popper opp i disse dager. Riddere som ikke har orientert seg i virkeligheten før de kommer sekularismen til unnsetning.
Solhjells forsøk på å tolke romanens budskap til det virkelige liv feiler betydelig. Sekularismen eller det vi kaller sekulære verdier har aldri stått mer sterkere i de vest-europeiske samfunnene enn i det 21-århundre. På godt, men også vondt vil en del hevde. Frankrike er på mange måter det som bekrefter akkurat denne påstanden. Det man kaller for fransk sekularisme er så sterkt at det manifesterer seg i tullete lokalpolitikk som en ordfører som ønsker å bestemme hva bruden i et privat muslimske bryllup skal ha på seg (!).
Sekulære verdier står ikke bare sterkt, men er dominerende fullstendig på de fleste områder i det franske samfunnet. De få ønskene om såkalt kjønnssegregering av svømmeundervisning og en eller annen kvinne som ønsker å gå med niqab er ikke noe som helst trussel mot sekulære verdier. Men et soleklart eksempel på sekularismens totale dominans, ikke bare i det franske samfunnet, men i store deler av Vest Europa. En dominans som iblant gir seg utslag i en nærmest besettende ønske om å begrense den muslimske minoritetens religionsfrihet.
Men kan denne storhetstiden for sekulære verdier være begynnelsen på slutten for det vi kaller for sekularismen? Tja? Jeg tror at dette er Houellebecqs hovedbudskap. Eller jeg tolker han dithen at denne dominansen og storhetstiden nærmer seg slutten. Dette kommer tydelig fram når karakteren Rediger nevner den britiske historikeren Arnold J.Toynbee og snakker om ”den europeiske sivilisasjonens selvmord”.
Houellebecq har i tidligere romaner skrevet om det som han hevder er problemet med ikke bare det franske samfunnet, men også i en rekkke vest-europeiske samfunn. Når han i lengre tid har vært problemorientert. Kan det være at vi ser den løsningsorienterte Houellebecq i Underkastelse? Det kan det være. Men det skal sies at Houellebecq kanskje spenner beina for seg selv. Det hele ender med å handle om kjødets lyster (igjen!). Hvorfor ellers får polygamiets enkle gleder så sentral plass i romanen? Av alt som en islamsk overtakelse av det franske samfunnet kan handle om blir det hele begrenset til ”en kone i kjøkkenet og en i soverommet.” Det er i den forstand ikke så overraskende at Francois etter noe betenkningstid konverterer til islam. Som den enkle sjelen Francois er så er noe av det viktigste for han kjødets lyster – om det er i matveien eller sexlivet – er i grunn det samme.
Så man er i den situasjonen at man befinner seg i en fullendt sirkel. Et såkalt islamsk samfunn vil ikke nødvendigvis forandre noe så menneskelig, noe så biologisk som kjødets lyster. Det vil kanskje tøyle det. Men aldri forandre det. Det Houellebecq tror er vest-europeiske samfunnenes redning blir i praksis det samme men i en litt ny innpakning. Det hedonistiske livet i det senkapitalistiske samfunnet får rett og slett en slags religiøs vitamininnsprøytning, intet mer. Dette er noe Houellebecq skjønner veldig godt når han skriver lite var forandret i det offentlige rommet etter at Ben Abbes tok over ”sjappa”. Særlig når det kommer til offentlig liv og konsumenttilværelsen. Folk drikker alkohol, spiser svinekjøtt, kjøper sex etc. Det er noe kjønnssegregering. Men ellers lite annet som er forandret. Det er først når det kommer til utenrikspolitikken (Eurabia-konspirasjonsteorien) og innenrikspolitikken (veldig store kutt i sosiale budsjettet) at det skjer noe. Ellers er det gode og veldig materialistiske livet fortsatt en realitet for Francois og de andre i romanen.
Dette er styrken i Houellebecqs nye roman: det enkle mennesket og dets lyster er den egentlige vinneren. Ikke bestemte verdier, ideologier eller religioner. Men individet og dets lyster. Men alt i alt forblir profetiene hans usannsynlige.
[Opprinnelig publisert på bloggen min]1
